anti-bucket list

Jeg har en hemmelig bucket list, den er ikke så lang, men hittil har jeg ikke klart å stryke ut ett eneste punkt. Men livet er langt eller hva? Mens jeg venter på muligheten til å røyke Merit Ultra Light-sigaretter på «the MET steps» (de som leste Gossip Girl-serien som tenåringer vet hva jeg prater om), kan jeg konsentrere meg om listen over ting jeg overhodet ikke har lyst til å gjøre i livet.

1. Prøve kokain eller annet drugs. Er ikke interessert, det ser ikke kult ut og du blir schtøgg i trynet.

2. Bestige Mount Everest. Ofre livet sitt for en selfie på en plass uten 4G? Nei takk.

3. Svømme med delfiner. Jeg har null interesse av å støtte fangenskap av frie skapninger. Slipp delfiner fri!

4. Delta i en flashmob. Om det er én ting som fortjener tilsvaret «det er jo bare SÅ 2000-and-late, så er det fuckings flashmobs.

5. Løse en Rubiks kube. Jeg er for dum.

6. Gå tur langs stranda med opprulla buksebein. Jeg kan ikke tenke meg noe styggere en OPPRULLA BUKSEBEIN.

7. Slutte å snuse. Livet har for få gleder.

8. Se siste sesong av Lost. That shit got waaaay too crazy.

9. Synge uten ironi. Om jeg kunne fått ett ønske oppfylt så ville det vært å få verdens beste sangstemme. Jeg elsker å synge, men jeg er dessverre ekstremt dårlig til det. Så ræva at jeg kunne blitt leid inn til å torturere terrorister.

10. Nakenbading. Bare i respekt for de rundt meg som eventuelt skulle bli med på det.

11. Spise raw food over en lengre periode. Veganmat, ja takk, det skal jeg spise for resten av livet, men kun raw food? Med mindre stekte poteter er raw food så ser du meg aldri på «the raw food wagon».

12. Se en hel fotballkamp. Med mindre det er mine egne barn som spiller den.

_DSC4613

noe som faktisk er på min bucket list: få store øyne igjen, ikke de smale sprekkene som er et resultat av en million våkenetter

God søndag!

det er ikke så mye som skal til

_DSC4643


Jeg har lenge mistenkt at jeg er en psykopat. Grunnen til det er at humøret og livsmotet skifter fra den ene ytterkanten til den andre på bare noen minutter. For eksempel sto barna opp klokka fem i dag, og da var jeg så nedstemt at jeg knapt så lys i enden av tunnelen. Rundt 11-tiden var jeg så trøtt at jeg mistet følelsene i tærne, og det var som om hodet var gravd under bakken. Jeg klarte nesten ikke å se. Jeg la meg ned i senga for å sove litt, prøvde å meditere meg dypere ned i madrassen og finne roen. Jeg vet ikke med dere, men jeg klarer hvert fall ikke å sove midt på dagen. Så etter 30 minutter med halvhjerta chakalakka ga jeg opp og startet dagen på ekte.

Jeg tok med meg han største til venninnelunsj hos Marthe. I bilen kom det på en fin låt, og vips var humøret helt på topp. Jeg tenkte, jeg kan gjøre hva jeg vil, jeg er den heldigste i hele verden og han fine fyr’n som sitter bak meg og synger iiiaaaa iiiiaaaa åååååhhhhh, er den kuleste som noen gang har satt sine føtter på denne jorda. Og han er min! Han skal jeg henge med resten av livet (enten han vil eller ikke), og det er faktisk ikke så mange år barna er små og hjelpesløse. Snart vokser de opp til å bli b-mennesker som foreldrene.

Låta som reddet livet mitt i dag var Faded med Alan Walker. Med tanke på hvor treig jeg er med å oppdage musikk er dette garra en sang alle andre har hørt på siden 2014.

Da vi kom hjem spiste familien middag sammen, og Kenza showet med sitt nye triks. Hun sier «ah!» og så må alle vi andre late som vi blir skremt. Vi pleier å leke denne leken non-stop i ca. halvannen time hver kveld. Og stunder som dét må man bare klamre seg fast i, så denne smørjen av en søvnløs tid blir husket som verdens vakreste periode.


_DSC4635

fettfri stekt brokkoli

_DSC4346


I perioder spiser jeg en hel brokkoli om dagen. Brokkoli er faktisk en av mine favorittgrønnsaker, og jeg elsker den både rå og stekt. kokt eller dampet er jeg ikke like fan av, og det beste med å være voksen er at man kan lage maten sin akkurat som man vil. Ingen skal tvinge i meg grønnsaker jeg ikke liker, for når det finnes så vanvittig mye godt der ute, er det ikke vits å kaste bort tiden sin på vond mat.

Jeg er veldig glad i å lage mat, og kan beskjedent si at jeg er ganske god på det. Men for en som prøver å gå ned noen kilo kan maten min inneholde litt vel mye kalorier. Jeg er nemlig superfan av å steke i olje. Som du kanskje vet er olje ekstremt energitett. Du finner vel knapt noe annet med mer kalorier en ei litta skvett olje. Jeg har derfor begynt å utforske mulighetene man har for å tilberede grønnsaker på en fettfri, men digg måte. Det viktigste er jo at det smaker godt, men det er kanskje ikke nødvendig med all oljen?

Resultatet ved første forsøk ble megabra, så jeg tar meg den friheten å dele det med dere.


Du trenger:

  • en bukett brokkoli
  • 1 ts paprikapulver
  • 1/2 ts hvitløkssalt
  • en liten klype røkt paprikapulver (kan droppes)

Om du ikke har noe av dette krydderet foreslår jeg at du bare skaffer deg en bukett brokkoli og bruker det du har.

Med andre ord, det du ha, er:

  • en bukett brokkoli

Step 1: skru på ovnen på det aller varmeste du har, gjerne grillfunksjon

Step 2: kutt opp brokkoli i smale skiver

Step 3: skyll brokkolien godt

Step 4: tørk brokkolien med et kjøkkenhåndklede eller kjøkkenpapir

Step 5: ha brokkolien i en bolle og rør inn krydderet godt så det fordeler seg på alle bitene

Step 6: fordel brokkolien på et papirkledd stekebrett (med eller uten riller, hakke noe å si)

Step 7: stek på nest øverste hakk i ovnen i 7-8 minutter.

OBS: Min ovn er ganske rask, men kanskje din ovn er enda raskere, eller enda treigere. Mitt tips er derfor å følge godt med. Svidd brokkoli smaker dritt.

Slik ser det ut før det er stekt:


_DSC4343


Og etter steking:


_DSC4347


Jeg spiste brokkolien med potetmos av kun poteter og gulrøtter og litt salt, samt sorte bønner stekt i litt vann med buljong. Fettfritt og superdigg.

hveteallergi

For mange år siden fikk jeg et utslett på hele kroppen. Jeg dro til fastlegen min, faktisk den mest populære fastlegen i hele Oslo, og ba om hastetime. Hun hendviste meg videre til spesialist. På denne tiden bodde jeg i Bogstadveien, og legen min holdt til på Frogner. Folk på Frogner må slite med mye allergi, for selv om utslettet var ganske hissig fikk jeg ikke time før åtte måneder senere.

Åtte måneder. Det er for dårlig.

Utslettet ga seg etter noen uker, og jeg tenkte ikke noe mer på det. Jeg har tross alt hatt mye allergi gjennom hele oppveksten, og er ikke fremmed for røde prikker i både fjes og på hender. Men da timen til spesialisten kom, takket jeg ikke akkurat nei, for jeg hadde jo tross alt ventet ganske lenge.

«Det står her at du har et utslett, la meg se på det», sa legen. Jeg forklarte at utlslettet forsvant for åtte måneder siden. Han lo litt anstrengt, og mumlet noe med lange ventelister og et hersens byråkrati. Men siden jeg først var der ville han gjerne ta en utvidet allergitest. Jeg har tatt uendelige mange av disse testene opp gjennom åra, og de gir forskjellige svar hver gang. Noen år er jeg allergisk mot mandler, andre år er det peanøtter. Så er det fisk, eller så er det reker eller som de konkluderte med sist: hvete.

Da jeg fikk påvist hveteallergi spurte jeg legen om forskjellen på gluten- og hveteallergi. Han ante ikke, og ville derfor sende meg videre til en ny spesialist. Jeg takket nei. Orket ikke mer. Hva skal den nye spesialisten fortelle meg da? At jeg ikke tåler vann? Dessuten hadde det blitt veldig dyrt, og studentlomma ville heller bruke spenna sine på øl.

I dag angrer jeg på at jeg takket nei til tilbudet. For det er ganske vanskelig å få informasjon om hveteallergi. Hveteallergi er nemlig veldig, veldig sjeldent. Og hvis man stiller spørsmål til folk man tror har peiling tipser de stort sett om glutenfrie produkter. Problemet er at det er stor forskjell på hvete og gluten. For eksempel vil det ofte være hvetestivelse i glutenfrie produkter. Og jeg er allergisk mot hvetestivelse.

Jeg må bare avbryte meg selv og skyte inn at det er rimelig trist at jeg har så lite å blogge om, at jeg sitter her og skriver om hveteallergi.

Nå lo jeg høyt.

Uansett. Da jeg ble veganer for 1,5 år siden orket jeg ikke å holde styr på dette med hvete. Det var nok med å luke ut animalske produkter. Dessverre har jeg de siste månedene fått et ganske hissig utslett i ansiktet. Det er varmt, kløende og ganske bugly. Jeg er derfor på dag 2 av min hvetefrie kur. Jeg vet ikke om det er hveteallergien som er årsaken til utslettet, men det er verdt et forsøk. Jeg har ikke fått noe nytt utslett i dag, så det tyder på at ting er på bedringens vei. Tidligere har jeg fått nytt utslett hver eneste dag.

Det har ikke vært så vanskelig å kutte ut hvete. Tross alt er det lett å velge hva man skal spise når man henger rundt i sitt eget hus og kjøleskap. Problemet er selvfølgelig når jeg skal på besøk til andre. Eller på restaurant. For som dere vet har jeg allerede en lang liste på ting jeg ikke spiser. Jeg spiser ingenting som kommer fra dyr, og det innebærer alt av kjøtt, fisk, egg og melkeprodukter. Frem til nå har det vært relativt enkelt å spise hos andre, for brød er vegansk og de fleste har en avokado eller noen tomater liggende. Om jeg er invitert på middag tilrettelegger alle, og serverer gjerne taco med bønner, grønnsaksuppe, veganske pannekaker eller noe annet som er lett å lage. Frykten for å bli enda særere i matveien er stor, og jeg ser ikke bort fra at det blir en del hvete når jeg er på besøk. Jeg orker rett og slett ikke trynet til kona til morfar når jeg må fortelle henne at jeg heller ikke spiser brød.


_DSC3970

bildet er redigert…

I balanse

Processed with VSCO with f2 preset


For å være lykkelig må jeg være i balanse.

Balanse for meg er å spise sunn og god mat, trene jevnlig, være så aktiv at jeg går minst 10.000 skritt hver dag, drikke mye vann og rense huden på kvelden. Og ikke minst få nok søvn, som betyr at jeg må legge meg relativt tidlig. Sistnevnte er det vanskeligste å følge opp, for timene etter klokka 19 er magiske. Fra barna legger seg, og frem til vi voksne legger oss, går tiden så fort at man skulle tro noen kødder med oss. Det er ikke det at vi ikke digger å henge med de små folka våre, men det er ingenting som kan måle seg med litt voksentid. Det slår til og med kvalitetstid med barna.

Der. Jeg sa det. Jeg vet du også tenker det!

Den perfekte balansen hadde jeg fra 1.august til 16.desember. Grunnen til at jeg husker de eksakte datoene er fordi vi startet gå-konkurransen 1.august, og julebordsesongen kicket i gang 17.desember.

Jeg er jo en alt-eller-ingenting-person. Så hvis jeg kommer i ulabanse én dag, tar det gjerne flere uker før jeg kommer på rett spor igjen. Eller fire måneder som det tok denne gangen… Det skulle ikke mer til enn tre julebord for å vippe meg av pinnen.

Det er slitsomt å ha det sånn. Ikke krise-slitsomt, bare sånn i-landsproblemer-slitsomt. For eksempel drikker jeg nesten aldri vann når jeg er i ubalanse. For jeg tenker «hva er poenget med å drikke ett glass vann, når jeg ikke drikker to liter?».

For noen dager siden gikk jeg forbi en Elixiastand på Fornebusenteret. Fyr’n spurte om jeg var medlem. Jeg løy, og sa «ja». «Vær så god», sa han, og ga meg en rosa drikkeflaske med dnb-logo.

Og der var det gjort.

Jeg er i balanse.

Tydeligvis lå all min personlige lykke i hendene på en slitsom Elixiaselger. For i det sekundet jeg fikk drikkeflasken visste jeg at den ville guide meg inn en ny og god periode.

Masse vann.

Rense huden.

Trene.

Spise sunt.

Legge meg klokka 22.


Med andre ord skal det ikke så mye til å få tilbake motivasjonen. Min motivasjon er, og har alltid vært, å få en digg kropp.

barnas internettidentitet – hvem beskytter den?

_DSC4244


Grunnen til at jeg opprettet denne bloggen var fordi jeg kjedet meg i graviditeten, og hadde et behov for å skrive. Jeg har alltid vært glad i å skrive, og er vel en av de få som gleder seg til hjemmeeksamen hvert år. Jeg har fortsatt en skrivelyst, og jeg elsker å ta bilder, lage innlegg og være en del av sosiale medier. Men frem til nå har min some-identitet handlet mye om barna mine. Og det syntes jeg ikke lenger er riktig.

For en stund siden så jeg nemlig et bloggbarn. Jeg kjente igjen det lille fjeset umiddelbart. Deretter fulgte jeg med på hva barnet gjorde og hvem barnet var sammen med. Barnet var ikke med foreldrene sine, så jeg kjente ikke igjen familien på grunn av bloggmammen. Jeg kjente igjen barnet, fordi barnet daglig blir avbildet og postet på nettet.

Mot sin vilje.

For hvem prøver du å lure, bloggmamma, barnet ditt har faktisk ikke gitt tillatelse til at du poster så mange bilder og tekster om han/henne hver uke.

Jeg har to små barn, og nå begynner han eldste å bli et ekte menneske. Han har egne meninger, en favorittfarge, egen stil, og sin sære, spesielle humor. Det er han. Og han har rett til å bli kjent med folk på egenhånd. Jeg skal ikke definere hans internettpersonlighet allerede før han vet hva internett er.

Jeg vil ikke at noen skal kjenne han igjen på gata, og vite hvem han er.

Som foreldre får man æren av å veilede barn frem til de blir voksne, og forhåpentligvis klarer jeg å gjøre en god jobb. Men det at jeg er mammaen til noen, betyr ikke at jeg eier dem. Selv om de er bittesmå. Og hvis den eneste grunnen til at man poster bilder og informasjon om et barn er for å få likes, hvordan kan man forsvare det? Jeg er ikke opptatt av likes, og jeg har strengt tatt ikke fler enn 105 lesere, men jeg legger ut bilder og tekster fordi jeg syntes det er gøy å få respons. Jeg finner det tilfredstillende å vise en liten bit av hverdagen, skrive en morsom tekst og vite at jeg kanskje underholdt et par mennesker den kvelden. Men dette er ikke god nok grunn til å invadere privatlivet til de to menneskene som betyr mest for meg.

Da jeg opprettet bloggen sa kjæresten min at han ikke ville være en del av den. Noe jeg respekterte, og jeg har aldri vist bilder av han. Hvorfor skal det være annerledes med de to minste? Bare fordi de ikke vet hva som skjer?

Jeg skal fortsette å blogge, og fortsette med Instagram og Snapchat. Men det vil bli helt annerledes, for fra nå av er det bare kjedelig, halvfeite meg. Ingen barnefjes, barnedans eller barnesøl.

Håper jeg er bra nok!

– Vilde

24 timer i mitt liv

05.35: Emmett roper «mamma» fra rommet ved siden av. Jeg sjekker klokka og ber en stille bønn om at han sover videre.

05.44: Etter å ha sunget «old McDonald» tre ganger, roper han «mamma» en gang til, og jeg innser at dagen er i gang. Har et indre håp om at Kenza sover litt lenger.

05:45: Jeg løfter 2-åringen opp fra sprinkelsenga. I det samme de små føttene treffer parketten løper han bort til rommet til lillesøster og hamrer på døra. Vi går inn, og hun står oppreist i senga med verdens største glis.

06:00: Jeg lager frokost. En brødskive hver til barna, og en stor kopp kaffe til meg selv. Barna spiser bare pålegget, kaster brødskivene på gulvet. Smørsiden ned.

06.30: Jeg skrur av flymodus på mobilen, setter på barne-tv og nyter 10 minutter med kaffekopp nr.2, og en updates på siste nytt. Kourtney Kardashian har fått snap.

06.32: Det tikker inn en melding som ble sendt i natt fra søster’n som ber meg gi en tilbakemelding på den nye podden hennes. Svarer at jeg allerde har hørt den, og elsker den.

06.40: Barna er lei barne-tv, og krangler nå om en avrevet colaflaske-etikett. Jeg har sett gjennom alle snappene til Kourtney, og konkluderer med at jeg liker henne best av alle Kardashiansøstrene. Sender melding til Marthe for å tipse om at hun har joinet snap. Kommer på at jeg skylder Marthe 200 kr for gave til Nicoline, så vippser over penger. Sender i samme slengen et krav til mamma om at hun skylder meg 5000 kr. Får ler-så-jeg-griner emoji tilbake.

08.00: Barna er sultne igjen. De spiser frokost nr.2, denne gangen med litt mer matlyst.

08.30: Barna bader, får ny bleie, rene klær og pusser tenner. Kenza blir lagt for dagens første sovings.

08.40: Krangler med Emmett om hvilke sko han skal ha på. Jeg mener det fortsatt er vintersko-vær, mens han holder de kalde Adidas-skoa i ansiktet mitt og skriker «Emmett sko!».

09:00: Jeg prøver å få en kos av Emmett i barnehagen, men han ser bestekompisen sin og løper avsted. Lurer på om jeg skal bli lei meg eller glad, og konkluderer med at det beste er selvfølgelig at han digger barnehagen så mye at han glemmer å gi mammaen sin kos.

10:00: Kjøkkenet er ferdigrydda og jeg må dusje. Skal møte Henriette og Siri på Skøyen. Vurderer om jeg må vaske håret eller ikke.

10.01: Tar en selfie med restingface og innser at jeg ikke har et symetrisk ansikt og håret er fett med ettervekst.

10:05: Vasker håret.

10.30: Søster’n ringer for å snakke om podden. Hun har angst for at den er kjedelig, men jeg sier den er dritbra og at jeg ble inspirert til å trene. Sier jeg er så feit at jeg ikke orker å se meg selv naken i speilet. Hun sier jeg er heldig som er feit, og at hun ikke har matlyst og prøver å gå opp i vekt.

10.50: Legger på med søster’n og tar en kjapp vurdering på om jeg skal fortsette å være venn med henne når hun klager på å være for tynn. Finner ut at jeg elsker henne, og ikke hadde klart meg uten de daglige telefonsamtalene. Setter på Treningspodden mens jeg sminker meg sånn at de får høyere lyttertall.

11.40: Sitter på toget til Skøyen. Kenza er urolig, og lager en scene. Hva skjer? Hun elsker jo tog.

11.50: Ammer Kenza og legger merke til at togdama ikke tør å komme bort for å sjekke billett. Puppens makt.

12.01: Går av toget og blir irritert over at jeg kjøpte billett når den likevel ikke ble kontrollert. Lurer på om jeg skal amme på alle togturene for å snike unna de sure 32 kr.

12:10: Møter de andre på Skøyen, og bestemmer oss for å ta en kaffe før vi går tur.

12:30: Kjøper soyalatte og sjokoladebolle. Sjokoladebollen inneholder ingen animalske ingredienser med unntak av litt d-vitamin utvinnet fra saueull. Så per def er den ikke 100% vegansk. Ser rundt meg, og håper ingen andre veganere ser meg og dømmer.

13.00: Vi går tur rundt Bygdøy mens barna sover i vognene. Siri forteller at hun skal på Farris Bad med kjæresten, helt uten barn, og jeg blir megasjalu. Kommer på at jeg snart skal tre dager til Budapest med 14 venninner, og at det faktisk ikke er synd på meg.

13.10: Skryter av buddaturen jeg skal på og håper Siri blir sjalu.

13.12: Siri sier hun er sjalu.

14:45: Vi er ferdig med tur, og jeg innser at jeg ikke har spist noe annet enn en sjokoladebolle på Espresso House. Bestemmer oss derfor for å spise på Joe & the juice.

14.46: Ringer programmerer’n og spør om jeg kan kjøpe en baderomsmatte fra Missoni. Han sier nei.

14.55: Kjøper baderomsmatte fra Missoni.

15:00: Diskuterer med fyr’n i kassa på Joe om jeg må betale 10 kr per ingrediens på sandwichen min. Jeg sier det ikke er logisk at jeg må betale ekstra for spinat og paprika når jeg allerede har tatt bort pesto og ost. Vi blir enige om at jeg kan betale bare «litt» ekstra og han sier «hadde det vært opp til meg så skulle du fått den billig, men det er sånn reglene er». Jeg gir han dødens blikk, men med et smil. Ser ut som en psykopat.


_DSC4050


16.00: Ringer programmerer’n og ber han hente oss, men han sier han skal hente storefis i barnehagen og at han kommer til å være klikk i bilen om vi havner i kø. Vi blir enige om at svigermor heller kan hente i barnehagen, og at han kan sove hos dem. Så slipper vi å stå opp klokka 05.30 i morgen. God plan.

16.15: Blir hentet på Skøyen, og ber meg villig til å klappe sammen vognen og legge den i bagasjerommet. Programmerer’n blir glad og setter babyen i barnesetet. Han vet ikke at jeg gjøre dette for å skjule baderomsmatta som ligger i kurven på vogna.

17.30: Sjekker kjøleskapet, og konkluderer med at vi ikke har nok mat. Gidder ikke å dra på butikken, så lager en random middag av glaserte gulrøtter, langstekt løk, oumph og maiskolber. Moser en avokado til Kenza, men hun vil kun ha druer.

17.40: Søster’n ringer for å si at Treningspodden er på 14.plass på Itunes.

18.00: Programmerer’n vil ikke ha middag så jeg spiser opp hans maiskolber.

19.00: Har sykt vondt i magen, og angrer på at jeg spiste fire maiskolber.

19.10: Legger Kenza.

20.00: Kenza våkner og er kjempeleiseg. Jeg mistenker ny tann, og får det bekreftet med hjelp av lys fra mobilen min. Det blør litt også, så vi gir henne en paracett.

20.10: Kenza er lys våken. Vi tar henne ut i stuen for å sparke av seg.

22.00: Kenza er endelig trøtt.

22.10: Setter på Paradise Hotel. Har ikke sett de siste tre episodene, men jeg kjeder meg. Dårlig sesong.

23.00: Gir programmerer’n tillatelse til å se de siste episodene uten meg.

23.01: Legger meg.

23.30: Kenza våkner, og jeg ammer henne sittende på gulvet inne på rommet hennes.

23.50: Programmerer’n legger seg, og vi krangler om hvem som skal få lov til å ligge i fosterstilling. Om begge gjør det kræsjer knærne våre. Jeg taper som vanlig, og legger meg på siden. Merker jeg sovner umiddelbart.

07.00: Kenza våkner. Blir forvirret og må sjekke klokka en gang til. Herregud, hun har aldri sovet så lenge før, og hun våknet ikke en eneste gang i natt. Kanskje vi skal fortsette å gi henne en paracett før leggetid? Hahaha kødda.

han første

_DSC3724


Barn blir bare kulere og kulere for hver dag de blir eldre. Hver periode er selvfølgelig morsom og spennende på sin egen måte, men ingenting kan måle seg med å ha en meningsfull samtale med sitt eget barn.

emmett: det er min mamma

jeg: ja, jeg er din mamma

emmett: ikke pappa sin

jeg: nei, bare emmett sin

emmett: det er min mamma

jeg: ja, og du er min emmett

emmett: eh nei, emmett er baby sin, baby er emmett sin, og pappa er emmett sin og emmett er emmett sin

… og det er min mamma


I dag tok jeg med 2-åringen ut i sola uten baby og pappa. Vi spiste lørdagslunsj (les: boller, kaffe og smoothie) med søster’n og hennes 4-åring, før vi lekte i Frognerparken. Vi matet gakk-gakk’er, løp rundt monolitten og til slutt avsluttet vi den perfekte dagen med en treretters vegansk middag på helveganske Loving Hut.

Med treretters mener jeg vårruller, pommes frites og kebab.


_DSC3717


_DSC3731


_DSC3769


_DSC3807


_DSC3808


Det er så utrolig viktig å ha kvalitets-alenetid med barna hver for seg. Det sier seg selv at Kenza får sin mammadose hver eneste dag, så da liker jeg å bruke helgene med kun førstefødte. Han er helt seriøst den kuleste personen jeg kjenner, og jeg sier ikke det bare fordi jeg er moren hans, han er den kuleste som finnes! Han er så blid, sier hei til absolutt alle, og er fylt til randen med kjærlighet til både barn, voksne, gamle, dyr og insekter. Han er så tøff og ballsy, bare kaster seg ut fra den største sklien og hopper ned fem trappetrinn uten å ta seg i mot. Tryner, gråter litt og løper videre. Blir kjempelei seg om noen ikke sier hei tilbake, og løper gjerne etter fremmede bare for å vinke og smile.

Om lillesøster blir like bra som han fyr’n her, er jeg helt sikker på at vi får verdens råeste liv. Nesten trist at jeg ikke skal lage flere barn, det blir så bra resultat.


Nå er det forresten lørdag, en dag jeg alltid ser frem til. Grunnen: Underholdningsavdelingen på NRK1. Seriøst, det er det beste programmet (ved siden av Datoen oc). Skuffelsen var derfor uutholdelig da jeg oppdaget at de heller sender MGP 🙁

Men det finnes folk som har det verre.


Skjermbilde 2016-02-27 kl. 21.21.33

nytt sofatrekk og jotundilemma

_DSC3561


Vi har byttet trekk på sofaen vår, og det føles allerede ut som et helt nytt hus. Jeg elsker denne mørke fargen, og klarer egentlig ikke å vente til vi får gjort ferdig resten. Tidligere hadde vi hvit sofa, og det kan jeg absolutt ikke anbefale. Nå tror du kanskje at det er de små barna våre sin skyld at den ble griseskitten i løpet av få uker, men da tar du altså feil. Det er voksne folk som er de skyldige. Voksne folk som trekker beina opp under seg i den hvite sofaen, og gjør den mørk og skitten med de skitne sokkene sine. Slutt med det.

Slutt med det. Vær så snill.


IMG_9411

før


_DSC3519

etter


I sommer satt jeg med solbriller inne på grunn av det sterke lyset som oppstår i det kritthvite huset vårt. Vi har nemlig ikke malt med ordentlig maling enda, for siden vi har satt opp gipsvegger trenger de å sprekke opp før man legger den endelige malingen. Nå pleier folk, uten små barn med masse tid, å gjøre dette etter sånn fire måneder, men her sitter vi med neonhvite vegger fortsatt.

Vi er ikke enig i hvilken farge vi skal male stuen i. Jeg vil veldig gjerne ha en grønntone, eller noe blått, men han jeg bor med hater alt jeg foreslår. Til tross for at han ikke har kommet med ett forslag selv. Kom gjerne med forslag om du sitter med en god idé.

Jeg føler meg ferdig med kontrastvegg, og vil derfor at hele stuen skal ha samme farge. Akkurat nå digger jeg disse fra Jotun.


FotorCreated

4477 Deco Blue – 7163 Minty Breeze – 1877 Valmuefrø

bilder hentet fra Jotuns inspirasjonsblogg


Da jeg var på besøk hos en venninne for noen uker siden, ble jeg helt forelsket i fargen minty breeze. Den ser lysere ut enn på bildet over, fordi man som regel har mer lys i en stue med masse vinduer. Eneste problemet er at den har blitt veldig trendy, og de aller fleste interiørinteresserte har minty breeze-vegger i 2016. Jeg liker å tro at jeg er mer original.

Men hvem prøver jeg å lure, alt jeg eier er mainstreem.


_DSC3464

er egentlig ferdig med kähler-vasene, men jeg klarer ikke å sette bort denne lille som jeg fikk i gave av en av de kuleste jentene jeg vet om


_DSC3511


_DSC3447


I kveld skal Ken og jeg ut og sosialisere oss. Vi gleder oss!

Håper alle andre får en fin helg.


_DSC3614

først den ene, så den andre

_DSC3294


Fredag morgen fikk vi telefon fra barnehagen om at storebror hadde feber. Vi hentet han, leverte lillesøster til svigers, og storefis og jeg hadde en veldig hyggelig sykedag hjemme alene. Vi lagde boller (som ikke ble spist), presset appelsinjuice (som han malte bordet med «se mamma, maaaale!») og vi så på hjulene på bussen på youtube sånn ca. 649 ganger. En perfekt dag for en syk 2-åring.

Så kom helgen og storebror ble bedre. Men før vi visste ord av det var den minste også syk.

Kan ha noe med at hun slikker på absolutt alt.


_DSC3289


Syke barn er frustrerende. Man vil ikke at de skal ha det vondt, og jeg hadde selvfølgelig gitt alt for å ta deres smerte. I tillegg blir de veldig grinete, irriterte og de sover dårlig. Vi har flydd frem og tilbake fra det ene rommet til det andre, med vannflasker, stikkpiller og temperaturmåler. Ikke hjelper det å ha de i sengen vår heller, for nå som de er vant med egen seng på natta, tror de vår seng er for hoppeslott, tv-titting og app-spilling.

Så med et halvt øye åpent, og det andre på søkend etter kaffe, har vi hatt en litt slitsom dag. Emmett er frisk og tilbake i barnehagen, men Kenza har fortsatt feber. Hun vil helst bli bært eller ammet, som regel begge deler. Men det er greit, det er jo en del av konseptet barn.

rommet til kenza

_DSC3060


Kenza har sovet på eget rom i litt over èn uke, og det har gått mye bedre enn forventet. Den dårlig samvittigheten har like vel spist meg opp innenvendig hver gang jeg har lagt henne ned i den fine senga. Ikke fordi jeg syntes det er trist at hun sover alene, men fordi rommet hennes har blitt brukt som bod de siste 10 månedene. Det er jo så uinspirerende å sove under stusselige omgivelser. I dag tok vi endelig grep og ryddet bort alt mulig crap, og flyttet inn de få leke hun har. Som regel vil hun jo bare herje med det storebror holder på med, så utvalget blir forhåpentligvis bedre når hun utvikler interessene sine. Jeg spurte henne hva hun ønsker seg til ettårsdagen og hun sa «iphone, fjernkontroll, oppvaskmaskin, dobørste og nøkler».

Hun lekte på rommet sitt for første gang i dag, og det var nesten rørende å se på. Først åpnet hun samtlige skuffer og dro ut alt innhold. Så prøvde hun å ta livet sitt ved å stikke pølsefingra inn i stikkontakten. Minn meg på å sette på barnesikring.

(og ja pappa, jeg vet lys og farger ikke er 100% bra, men det er vanskelig med spotter i taket og blått lys ute)


_DSC3071


_DSC3072


_DSC3068


_DSC3009


_DSC2910


_DSC3017


_DSC3029


Gullprikkene på veggen er fra Ferm living og kjøpt på Ellos, lysboksen er kjøpt fra en australsk nettbutikk, og det følger med mange bokstaver og tall. Kommoden er fra IKEA, samme med et stor hvitt skap som står på den ene veggen jeg ikke har bilder av. Senga er fra Stokke, saueteppet er fra IKEA og duskepynten på veggen er fra Etsy. De sorte klærne til Kenza er fra American Apparel, og skoa er fra Nike.


24 timer uten barn

Jeg fikk ett døgn uten barn, dette var det jeg fant på. Håper du liker den rare filmen min.

Husk å se i høy kvalitet.


10 ting som gjør livet mitt enklere

Untitled


1. Poppeloppane

Magisk barne-tv for de minste med ringetoner, prompelyder og rare figurer som sier «huuuu hiii haaaa hoooo hiiii». En episode varer i 10 minutter, så da setter jeg på en sånn hvis jeg trenger å lage mat, blogge eller bare ønsker litt fred og ro.

2. Red curry paste og kokosmelk

Med disse to tingene i skapet har du alltid en superdigg middag du kan slenge sammen på 10 minutter. Jeg lager suppe av kokosmelk, kikerter, løk, gulrot, ingefær, tomater og noen dæsjer red curry paste.

3. Sminkeservietter

Om jeg måtte rense huden hver kveld med masse produkter, skrubber og kremer hadde jeg aldri giddet å bruke sminke. Serviettene redder livet mitt.

4. Innehuske fra ikea

Om du følger meg på snap har du sikkert fått med deg den stygge husken vår. Men selv om den drar ned interiørstandarden i huset, er den absolutt verdt det. Barna elsker å sitte i den, og jeg kan slappe av med en kopp kaffe mens jeg halvhjerta dytter de frem og tilbake.

5. Podcast

Uten podcast hadde jeg aldri giddet å gå så mye tur som jeg gjør, og jeg hadde aldri klart å gå ned 15 kg. Storfavoritten er selvfølgelig Tusvik&Tønne, men jeg har flere podder jeg hører på hver uke. Jeg liker Alt du sier er feil, Espen – Mystery Show – #girlboss – Serial og Uløst.

6. En avis nederst i søppelposen

Vi som spiser så mye grønnsaker og frukt sliter med rennende søppelposer. Og det er faktisk ikke noe eklere enn akkurat dét. Løsningen har blitt å stappe en avis nederst i søppelposen. Genialt.

7. Appen ShopShop

Superenkel handleliste på mobilen. Jeg skriver inn varer og produkter vi trenger gjennom hele dagen/uka så jeg vet hva vi skal ha når jeg først er på butikken.

8. Ryddig kjøleskap

Utrolig hvor mye et kjøleskap kan skjule. Hvor ofte finner man vel ikke en inntørket gulrot, oliven fra i fjor eller juice du ikke husker å ha kjøpt? Løsningen er å hele tiden rydde, kaste og bruke opp det som er på vei til å bli dårlig. Ikke bare er det økonomisk, det sparer også miljøet og samvittigheten.

9. Lader telefonen raskt på flymodus

Min venninne Hilde lærte meg dette trikset! Skru på flymodus neste gang du må lade og har dårlig tid. Mobilen lader dobbelt så raskt!

10. Vaskemaskin med 12 kg kapasitet

…og tørketrommel. Vi har Samsung vaskemaskin WW12H8400EW og Samsung tørketrommel DV90H8000HW. Beste invisteringen vi har gjort som småbarnsforeldre.

24 timer barnefri

-1602_RoyDarvik_0002


Ekstremmangel på søvn har ført til en-natts-booking på hotell. Jeg gleder meg så SYKT til å sove uavbrutt en hel natt. Det har jeg ikke gjort siden… ehhhhh… sånn 2013 ellerno!!! Programmerer’n er plassert i huset alene med to unger, lykke til sier jeg bare, mens jeg skåler med rosé. Det blir ingen partynatt altså, det blir en sovenatt, men først skal jeg ta noen glass med gode venner. Øya er halvveis igjen allerede, merker kroppen min er innstilt på søvn.

Tidligere i dag hadde Ken og jeg en superkoselig dag med pappa på Funky Fresh Foods. Helvegansk restaurant-café i sentrum. Anbefales! Jeg rakk å gi dama en ekstra kos, og hyperamming på hvert bryst. Tipper uansett det blir litt håndmelking i dusjen senere i kveld. Sexy.

Jeg har fått låne kamera av pappa for anledningen, og det er ikke for å ta stillbilder, men for å lage film! Jeg fikk så mye skryt for Berlinfilmen min så jeg skal prøve å lage en 2-minutters filmsnutt av mitt døgn som urban barnløs oslojente.


-1602_RoyDarvik_0001

kenzas matdag

DSC08526


Hoveddelen av kostholdet til Kenza (9,5 mnd) er fortsatt morsmelk. Hun ammer åtte-ti ganger i døgnet. Neste på lista er helt klart korn og grønnsaker. Hun er utrolig glad i avokado, som ikke bare er næringsrik og mettende, det er så enkelt å ta med seg ut av huset. Jeg går aldri ut døra uten en avo i veska. Men hun elsket ikke favorittgrønnsaken min da jeg først innførte den. Siden jeg visste hvor praktisk det ville bli, fortsatte jeg å tilby avokado til hvert eneste måltid. De gangene hun var ordentlig sulten sluttet hun å knipe igjen munnen, og gapte etter avokadoen. Etter et par runder med dette ble hun ikke bare glad i den grønne moshy grønnsaken, hun begynte å elske det! Så dette er et hett tips om du ønsker å tilføre noe nytt i kostholdet, som babyen dessverre ikke liker. Det kan hende det ikke funker på alt, for eksempel hater Kenza fortsatt grøt og banan selv om jeg tilbyr det ofte.

Avokado har en veldig kremete konsistens, så det kan være at mange babyer og barn rett og slett syntes den føles ekkel i munnen. Derfor kan det være lurt å lure den inn i en smoothie eller servere most på en brødskive. Emmett likte ikke avokado før han så at Kenza spiste det, så det kan funke med litt søskensjalusi også. Hehe. Hehehe.

Brød har dama vært fan av siden vi innførte fast føde. Vi bytter på pålegg, alt fra grønnsakspostei til kokosolje til økologisk usukret eplemost. I går startet vi dagen med å amme kl.06.30 og så spiste Ken en grov brødskive med masse hele korn, med en halv most avokado som pålegg.


DSC08543


Hun sov fra kl.08-09.30, og vi ammet da hun våknet. På denne tiden pleier vi å spise frukt, og i går ble det appelsin og blåbær.

Appelsin og mandarin har vært favoritten siden vi begynte å innføre mat. Om jeg ikke husker feil, så var appelsin faktisk det første hun smakte på. For at det skal bli lettere for henne å tygge, skreller jeg appelsinen med kniv slik at vi blir kvitt det ytterste, seige «laget». Når hun spiser saftige frukter blir både hun, og alt rundt, søkkvått. Jeg tror vi skifter klær tre ganger om dagen, så det er på høy tid at vi skaffer oss noen stygge plastfrakker.

Blåbær «punkterer» jeg ved å mose de litt med fingrene slik at de ikke skal sette seg i halsen. Hun tygger veldig fint med de syv tenna hun har foran i munnen, så vi har aldri opplevd at mat smetter for langt bak *bank i bordet*. Hun spiser som regel en hel appelsin, men i går ble det bare en halv én + 10-15 blåbær.


DSC08640


DSC08672


DSC08563


Til lunsj spiste vi brokkoli, blomkål og hummus. Hun er ikke så glad i hvitløk tror jeg, for hun vil aldri ha «voksenversjonen», men hun digger den milde varianten jeg lager med kun kikerter, tahini, olje og sitron. Om hun får leke med maten, blir hun ekstremt lykkelig, og det ble så grisete at jeg faktisk glemte å ta bilder. Selv om dette innlegget så fint skulle være et bildedryss av matbilder. Men jeg er unnskyldt, er jeg ikke? Jeg mener, det er en grunn til at det ikke finnes noen bra mammabloggere, det er fordi vi er for stressa til å huske å ta bilder.

Etter lunsj ammet vi før hun sov sin andre lur, som egentlig skal være fra kl.13-15, men som i går ble fra 12.30-14.00. Da hun våknet ryddet vi, pusset tenner (dette rekker jeg aldri å gjøre før seint utpå dagen) og pakket oss klare til å gå tur og hente storebror i barnehagen. Kenza legger seg kl.19.00 og kan derfor ikke sove etter 15.00. Men hun er helt avhengig av å sove fra kl.13-15, så siden dagluren ble annerledes ble jeg nødt til å få hun til å sove en halvtime i vogna. Vi ammet før vi gikk ut, og hun sovnet umiddelbart da jeg la henne ned. Hun elsker Bugabooen, så det tar ikke lang tid før hun er i drømmeland.

Vi hentet storebror, og trillet hjemover med store glis i fjeset. Vi har kjøpt ståbrett til vogna, så nå elsker de å trille mens minstemann sitter i vogna, og storefis står på brettet (minn meg på å blogge om det). Når vi kommer hjem fra barnehagen er begge barna sultne, og det kan bli litt stress. De siste ukene har jeg begynt å gi de en halv brødskive hver, samt litt frukt. Dermed får jeg tid til å lage en ordentlig god middag fra bunnen av, fremfor å bare slenge sammen en enkel pastarett mens to sultne krapyl drar meg i buksebeinet.


Skjermbilde 2016-02-16 kl. 08.32.33


DSC08691


Til middag lagde jeg en fantastisk linsesuppe av svigermors oppskrift. Første gang jeg møtte henne lagde hun en stor gryte med denne suppa, og jeg ble så gal etter den at jeg spurte om mer. Og det er ikke ofte jeg ber folk lage ting til meg, men herregud, dette var ville greier. Oppskrift på svigermors suppe kommer om noen dager, jeg holder på med et 3-dagers matprosjekt jeg skal få dere med på. Jeg skal diktere hva dere skal spise i tre fulle dager. Bra, eller hva?

Uansett. Linsesuppe er utfordrende med barn. Ikke fordi det ikke er godt, men fordi det er flytende og de er ikke stødige nok til å holde en skje med vann. Derfor moste jeg en brødskive i barneskålene slik at suppen ble som tykk grøt. Da klarte begge trollene å spise helt selv.


DSC08694


Etter middag ammet vi igjen, før barna lekte en times tid på gulvet før de tok sitt faste bad.

Barnas leggerutiner er helt like, utenom at jeg ammer Kenza rett før jeg legger henne ned i senga. Dette gjør vi kl.19, og noen minutter senere sover hun.

Som regel ammer jeg rundt kl.23, men i natt våknet hun ikke før kl.01, og da ammet vi. Hun våknet flere ganger i løpet av natten (snork), men jeg går bare inn og legger henne ned igjen, og da sover hun videre. Det er utfordrende å få så oppstykket søvn, og utlsettet i ansiktet har nådd nye høyder. Jeg har alltid hatt det sånn, at lite søvn fører til store utslett i ansiktet (spesielt rundt øynene). Og nå har jeg hatt det kronisk i flere uker.

Kl. 06.30 våknet Kenza, og vi ammet på sprengte bryst, før vi startet dagen.


I tillegg til morsmelk og fast føde, gir vi Kenza b12-spray, d-vitamin og flytende DHA algeolje. Jeg tar et multivitamin tilpasset et vegansk kosthold og amming/graviditet.

svangerskapsdepresjon

-1602_RoyDarvik_0805


Det er mange som havner på bloggen min etter å ha googlet noe med depresjon og svangerskap. Og det er ikke så rart ettersom samtlige av innleggene under graviditeten handlet om hvor jævlig jeg syntes det var. For min del følte jeg meg fanget. Jeg ble fylt av angst hver gang jeg så meg i speilet og ikke kjente igjen det som stirret tilbake. Det var deprimerende å ikke kunne leke aktivt med storebror på bare ett år, og det virket uutholdelig å vente så lenge på fødsel.

Min svangerskapsdepresjon var ikke alvorlig, og jeg trengte aldri å snakke med noen om det. Kanskje det heller ikke kan kalles en depresjon, men jeg var hvert fall lei meg store deler av dagen. Jeg følte meg nedstemt, utenfor og alene. Til tross for at jeg aldri var alene. Kanskje det var det som var problemet?

Jeg tror ikke jeg kunne gjort noe annerledes, jeg var jo ikke spesielt glad da jeg var gravid første gang heller. Og ingen av gangene handlet det om at barnet ikke var ønsket, eller at jeg ikke gledet meg til å få en ny baby. Det var bare triste følelser jeg ikke klarte å plassere, og det var kanskje noe av det mest frustrerende med hele opplegget. I mitt tilfelle var tristheten også sterkt forbundet med vekt. Jeg syntes det var beintøft å se forandringene i kroppen, og turte aldri å dra ut med venner. Jeg orket ikke at noen skulle se meg så… så feit.

Kanskje det betyr at jeg er overfladisk, jeg er i så fall ikke den første til å mistenke meg for å være det. Jeg har behov for å føle meg fin, og god selvtillit er en stor del av personligheten min. Det går ikke nødvendigvis på utseende, jeg er ikke noe mer enn en halvsøt norsk jente. Men jeg har selvtillit på at jeg er et bra menneske, at jeg er morsom og har sterke meninger som andre setter pris på. Jeg tror jeg er noe. Men gravide-vilde tror ikke hun er noe. Og slik skal jeg aldri ha det igjen.

Mitt råd til deg som er gravid, og hater det: hold ut. Skikkelig døft råd, men jeg har ingen andre å komme med. Prøv å tenk at dette bare er midlertidig, og at alt blir bedre etter fødsel. Ha likevel i bakhodet at kvinner med svangerskapsdepresjon er større utsatt for barseldepresjon, og det bør man absolutt ta alvorlig. Om du er en person som liker å prate om følelser, så anbefaler jeg å åpne deg for noen du er trygg på. Jeg hadde en megabra jordmor under graviditeten som jeg snakket mye med på slutten. Det hjalp ikke så mye da, jeg hadde mest lyst til å slå inn trynet hennes hver gang hun sa «jeg skjønner at du ikke har det bra akkurat nå, men du kommer til å føde snart. Kanskje du til og med føder før tiden!». Vi vet alle at det ikke skjedde.

En venninne av meg sa det så fint: «hvorfor sier folk at graviditeten er en fantastisk tid? Hva er fantastisk med å være SJUK i ni måneder?».

Ikke alle gløder.


-1602_RoyDarvik_0807

valentines day & morsdag

DSC08503


Drammen. Veganbyen. Om det er helt tilfeldig vet jeg ikke, men nå har det hvert fall blitt slik at den lille eksosbyen har noe av det deiligste å tilby av plantebasert comfort food. Fristelse café er stappet med veganske, deilige kaker. Og like utenfor sentrum, i Lier, ligger Max med sin helt nye grønne meny. Etter å ha kjeftet på fyr’n jeg bor med for manglende engasjement på denne viktige merkedagen vendte hele familien snuten mot pistasjkake og bbq-burger.

Valentines day er ikke så viktig for meg, men det er noe med morsdagen. Jeg syntes 40% av tiden som mamma er ekstremt slitsom og lite givende, så da er det hyggelig at folk du gjør alt for setter ekstra stor pris på deg denne ene dagen.

Ble ikke noen bilder av maten med kamera, bare på mobil, så det får jeg legge ut i andre sosiale medier. Men vi rakk å knipse litt på lekeland. Jeg liker så godt skjørtet mitt, så jeg ba om en liten fotoshoot i sklia. Dessverre er ikke fyr’n særlig god til å ta bilder, så absolutt alle var ute av fokus. Utenom dette.


DSC08415


(både skjørt og genser er fra h&m, for de som er opptatt av sånt)

Jeg vil gratulerer alle badass mammaer der ute med dagen! Om du ikke ble satt ekstra pris på i dag er både mannen og barna dine for dårlige. Du gjør mest sannsynlig alt for mye for familien din, og du fortjener både kaker, diamanter og duftlys! Om du er like sliten som meg, trøst deg med at det ikke er lenge til barna er store nok til at de faktisk vil sove, og kanskje vi til og med må vekke dem for å få noe ut av dagen.

Enn så lenge nyter jeg at dama fortsatt ammer, og at jeg kan spise masse junky mat og fortsatt gå ned i vekt.

Ser du det, livet har faktisk mange små gleder!


DSC08377

en fantastisk flott 2-åring som har vært hos frisøren for første gang


DSC08516

håper ikke barna arver mitt sure resting face


DSC08486

fine ken som sover på eget rom i egen seng (mer om det til uka)

ettårskontrakten

Dere vet den fødselsattesten man får i posten noen uker etter at babyen er født? Det som står mellom linjene, mellom navn og fødested, er: «gratulerer med barnet, du skal herved ikke sove på ett år».

Jeg skrøt mye av at lillesøster var en drømmebaby. Hun sov jo hele tiden, gråt aldri, var blid og fornøyd og spiste mye. Lite visste jeg at det bodde en liten to-hornet djevel i henne som snart skulle poppe ut av esken. De siste to månedene har hun vært våken mellom tre og syv timer midt på natten. Vi har samsovet siden fødselen, så i våkentimene fløy hun mellom oss og ville leke. Midt på natten. Midt på natten! Til slutt fikk vi nok og flyttet dama over i egen seng, på eget rom. Vi hadde i forkant forsøkt alt mulig, både øke og minke dagsovingen. Ingenting fungerte.

Siden jeg fortsatt ammer på natten sover jeg på en smal madrass ved siden av sprinkelsenga. Vi startet med dette før helgen, om jeg husker riktig, men det er jammen ikke lett å huske tilbake når man har sovet så lite og så dårlig. De første nettene gikk det greit. Etter amming glemte jeg å legge henne tilbake i senga, noe som førte til tidenes vonde rygg etter å ha sovet på 16 cm med en baby i stjernestilling på den resterende plassen. Det er lite poeng i å få babyen over i egen seng hvis hun like vel ender opp på madrassen sammen med meg, så i går kjørte jeg hard core. Etter hver amming la jeg hun tilbake i senga si. Det gikk IKKE bra.

Hun var våken fra 00 til 05.30. Hun gråt, jeg gråt. Det var helt forferdelig. Det holder faktisk på å klikke for meg. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å sove så lite som det jeg gjør, og kroppen min gir tydelige tegn på at den ikke liker det. Kviseutbrudd, vannavsamling og hovne øyne. Jeg har også fått utslett på kroppen. Kroppen sier: hvorfor i helvete sover du ikke?!

Jeg spør Kenza, hvorfor i helvete sover du ikke? Hun ser dumt på meg og sier «det var du som skrev under på kontrakten».


DSC08345


Når jeg treffer venner vil de gjerne snakke om barn, og når de selv bør på få barn. Det virker som mange har sommerfugler i eggstokkene, og noen av kompisene mine gleder seg til å få inn både stellebord og ammepute. «Jeg er liksom ferdig med dette partylivet uten dypere mening». Ja vel. Er du ferdig med å sove? Jeg bare spør jeg. For når du får barn må du samtidig skrive under på ettårskontrakten ingen forteller deg om før du sitter med bindet i postkassa. I kontrakten står det at du ikke skal sove de neste 12 månedene, og det er ingen ting du kan gjøre med det.

Lykke til.

veganske brownie-cookies

I helgen lagde jeg sjokolade-cookies med havsalt fra Veganmisjonen. Da brettet allerede var satt i ovnen oppdaget jeg, til min store fortvilelse, at jeg hadde glemt bakepulver i røra. Etter et par jafs innså jeg at det hele overhode ikke var kritisk, for jeg endte opp med verdens beste brownie-lignende kjeks! Nam!

I kveld er jeg alene hjemme med barna, og etter å ha scannet hver eneste hylle etter noe digg å spise, ble jeg nødt til å lage en ny runde med disse fantastiske sakene. Heldigvis trenger man ingen rare ingredienser, så alt var allerede i hus.

Jeg har endret oppskriften litt, og ikke minst halvert den. Jeg vet av erfaring at jeg lett spiser opp 16 cookies, så denne gangen ble det «bare» åtte. Jeg har allerede spist fire stykker, og ligger kvalm og mett på sofaen med macen på gravide-magen.

(jeg er ikke gravid altså, men jeg ser sånn ut)

(æsj, ble faktisk enda mer kvalm av tanken på å være gravid)

(sikkert hyggelig for folk som vil være gravide, å være gravid altså, men jeg er glad jeg er ferdig med det greiene der)


Sett ovnen på 175 grader.

For å lage åtte cookies trenger du:

  • 2 dl hvetemel
  • 1 dl sukker
  • 1/2 dl kakaopulver
  • 1 ts vaniljepulver
  • en liten klype salt (en veldig liten klype salt)
  • 1/2 dl soya sjokolademelk (eller annen vegetabilsk melk, men gjerne mer sukker i røra om du velger usøtet variant)
  • 1/2 dl nøytral olje
  • en skvett lønnesirup (en halv av en halv dl)
  • maldonsalt til topping

Bland alt sammen, og kna til slutt godt med henda. Deigen skal bli ganske fast og enkel å jobbe med.

IMG_3405

Rull ut åtte like store kuler og form de til kjeks.

IMG_3409

 

IMG_3411

Legg de på et bakepapirkledd brett (jeg valgte riller, sikkert samma hva slags brett du tar, but who knows).

Dryss salt på toppen. Hørt rykter om at folk liker å drysse peanøtter på toppen istedenfor salt, men jeg syntes det høres veldig mettende ut.

IMG_3412

Stek i 15 min, og la de hvile 5-10 min på benken når de er ferdige.

Ta gjerne en selfie mens du nyter.

IMG_3413

Kos deg da!

fra pupp til avokado

Kenza er nå ni måneder gammel, og har spist litt mer enn bare pupp i tre måneder. Vi startet med den klassiske grøten, men etter to uker med grøtnekt pådro hun seg spisevegring, og nektet å ta til seg det som kom mot henne via skje. Etter mye googling og prat med mammarådet kom vi frem til at blw er løsningen for oss. Om du ikke vet hva blw er så er det, kort fortalt, at man lar babyen spise selv. Man tilbyr en bred matmeny og lar barnet selv plukke ut det hun vil smake på. Mye havner på gulvet, mye havner i håret og bittelitt havner i munnen. Etter hvert sitter grepet bedre, og hun klarer å føre det hun vil til munnen (blir mye søl uansett, men det blir det vel med grøtings også).

Den første måneden gikk det veldig fint å introdusere nye matvarer. Hun likte det meste, ville alltid smake på andres mat, og viste stor iver hver gang vi satte henne i stolen. Så kom desember, og fire nye tenner meldte sin ankomst. Tannfrembrudd førte til mye sykdom, og Kenza nektet å spise noe som helst. Utenom pupp. Jeg hadde lært av mine feil, og presset ikke på med noe som helst. Jeg fortsatte å tilby annen mat flere ganger om dagen, men om hun knep munnen igjen gadd jeg ikke å pushe det.

Etter nyttår kom matgleden tilbake, og den lille fisen har blitt utrolig glad i mat. Hun ammer fortsatt mye, omtrent 10-15 ganger i døgnet, men spiser annen mat fem ganger om dagen. Hun er ekstremt glad i avokado, og spiser en hel hver eneste dag. Hun får en brødskive til frokost, sammen med litt frukt eller bær, og drikker gjerne flere slurker av min grønne smoothie eller juice. Til lunsj spiser hun det samme som meg, og får derfor i seg alt fra poteter, grønnsaker og belgfrukter. Gjerne alt sammen på en gang. Til middag spiser hun også det samme som meg, og der er menyen så variert og tilfeldig at jeg ikke har noe konkret å nevne. Vi spiser vegansk, og Kenza gjør selvsagt også det. Hun har til dags dato aldri spist noe som helst animalsk.

Jeg håper vi klarer å opprettholde ammingen så lenge som mulig. Jeg syntes det er helt fantastisk å kunne tilby morsmelk når hun for eksempel er syk og ikke har matlyst. Det er også utrolig digg å kunne roe henne om natten, og få hun til å sove lengre om morgningen. Siden hun spiser mye annen mat i tillegg til morsmelk, har jeg muligheten til å dra bort som jeg vil. På fredag var hun hos svigemor fra 08-16. Og det gikk helt fint. Dagen etter var jeg borte fra 12-04 (om natten ja), og det gikk også veldig bra. Hun er trygg på de hun kjenner, men syntes like vel det er ekstra hyggelig å se meg igjen når jeg har vært borte lenge. Og det gir jo en selvtillitsboost lite kan måle seg med.

Å være mamma er faktisk som å ha sin egen fanklubb. Jeg kan anbefale det.


Vi kjører fortsatt blw, men ikke 100%. Den siste tiden har hun godtatt skjeen, så jeg gir avokado, suppe, ris og annet bløtt med skje. Det at hun ikke lenger krever å holde alt selv har gjort matmenyen litt bredere. Hun vil fortsatt ikke ha grøt, men jeg passer på at kostholdet hennes er balansert og næringsrikt, så grøten er overhode ikke nødvendig.

Om du opplever problemer i forbindelse med innføring av fast føde kan jeg virkelig anbefale blw. Det er en fantastisk metode for å lære barnet å smake, føle og lukte på annen mat enn bare most smaksløs grøt og puréer. Det gir deg som mamma mye frihet. Man skal selvfølelig aldri (aldri!) forlate et barn som spiser, men du har muligheten til å spise sammen med barna dine eller gjøre andre ting på mac eller telefon (om man er en sånn mamma) (hehehehe neida, jeg er helt klart en sånn mamma selv) (ingen dømming her altså).


unnamed

tjukk, blid og frisk avobaby

hvorfor kaller du deg ikke for feminist?

Mamma er av typen som vrenger fjeset sitt i en forferdet mine når jeg sier ordet feminist. Og så bli jeg forbanna, og vi begynner å diskutere. Jeg konkluderer med at jeg må være adoptert, for det kan da faen ikke være mulig at min egen mor ikke kaller seg for feminist.

Men på den andre siden, hun er alltid enig i det jeg sier, og hun er absolutt for like rettigheter for kvinner og menn. Hun er enig i at kvinner bli seksualisert i alle situasjoner, og hun er enig i at kvinner ofte blir nedgradert i pressen, bare fordi de er kvinner.

Hvorfor kaller du deg ikke for feminist da, Else Merete?

Fordi hun mener feminisme er et negativt ord. Mamma og Fotballfrue, de tror at man har kommet så langt at de som fortsatt er opptatt av å kalle seg feminister er ekstreme. Jeg kunne ikke vært mer uenig, og her er en liste som viser at vi absolutt ikke har kommet så langt de nevnte skal ha det til (les intervjuet med Caroline Berg Eriksen om feminisme i linken min over).

1. Norske medier nedgraderer kvinner

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 10.09.19

Da TV2 skrev om avhørsmetoden som ble brukt på Breivik valgte de å tittulere drapsetterforsker Nina Holm Andersen med «småbarnsmor» (Les saken her). I samme artikkel blir vi presentert for fire andre menn i politiet, som alle får kule arbeidstitler fremfor å stadfeste deres familiestatus.


2. Kun 3 av 33 Spellemann-vinnere er kvinner

Robert Hoftun Gjestad formulerte seg utrolig godt og presist i lørdagens kommentar i Aftenposten, om hvorfor Kygo ikke burde vunnet årets Spellemann. De siste 33 åra er det kun Sissel Kyrkjebø (1986), Herborg Kråkevik (2000) og Silje Nergaard (2003) som har vunnet årets Spellemann. Kvinnelig artister skal selvfølgelig ikke få en pris kun fordi de er kvinner, men når en fordeling er såpass skjev er det helt tydelig at juryen diskriminerer kvinner.

Spellemann viser hvor mannsdominerende musikkbransjen er. Kvinner er i mindretall, de tjener mindre, blir spilt mindre på radio og blir sjeldnere enn menn leid inn som studiomusikere. Bare 20 prosent av headlinerne på norske festivaler er kvinner.


3. Butikkjedene bidrar til en kjønnsdelt barndom

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 10.50.57

Bildet er hentet fra Manglerudsenterets kundeavis fra julen 2014. Det var Marta Breen som først skrev om saken i blogginnlegget Frøken eller prinsesse?. Overalt forteller klesbutikker, bøker, plakater og leker at jenter liker rosa, og gutta liker blått. Selv jeg gikk på den smellen da vi pusset opp barnerommene.

FotorCreated

Da jeg sto der med rosa malingsflekker på joggebuksen forsto jeg at jeg hadde gått i akkurat samme felle. For å gjøre opp for meg kjøpte jeg sorte babyklær, og kjøkkenutstyr til 2-åringen. Barn ikke bli presset inn i farger eller roller. Det er selvsagt ikke noe galt i jenter som vil kle seg ut som Elsa i Frost, eller gutter som vil kle seg ut som pirat. Problemet er om jenter ikke føler seg tøffe, eller gutter ikke tør å begynne på turn fordi skolen kaller det «jentesport». Begge kjønn må få like muligheter, og deretter velge hva de vil ha på seg, hva de skal kle seg ut som og hva de vil bli.


4. Disney-filmene blir mer og mer mannsdominert

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 11.23.58

Prinsessene snakker mindre og mindre, og er på stadig leting etter en mann å dele livet med. Samtidig kjemper mennene mot farlige fiender og de drikker øl med kompisene på den lokale baren. Kvinnene står stumme igjen, venter på å la seg bli reddet. Dagbladet skrev nettopp om kjønnsfordelene i barnefimer, og jeg syntes det er viktig at alle foreldre leser den. Kanskje du velger å sette på en annen film neste gang? Les saken i sin helhet her.


5. Kvinner ønsker seg jenter, og menn ønsker seg gutter

_DSC1129

Feminisme handler ikke bare om kvinner, det handler om kjønn og likestilling, og at begge kjønn er like mye verdt.

Jeg håper dette er noe kun jeg og mine guttemamma-venninner har opplevd, og at det ikke er representativt for befolkningen. Da jeg ble gravid med Emmett sa en kompis at jeg hadde fått førstepremien. Fordi jeg fikk en gutt. Da jeg ble gravid med lillesøster syntes mange kvinner jeg var heldig. Spesielt andre mødre som kun ønsker seg to barn syntes jeg hadde skutt gullfuglen denne gangen. For nå slapp jeg å få flere barn, jeg hadde jo endelig fått den lille prinsessen.

Antall barn bestemmes altså utifra kjønn.

Hva er det med sønnen min som ikke er bra nok for kvinner? Er det fordi dere ikke kan kle han i rosa kjoler? Selvfølgelig kan dere kle han ut som en prinsesse, om det er så jævla viktig. Og hvorfor er kompisene mine så redd for å få døtre? Er det fordi jenter ikke kan spille fotball? News flash: jenter kan spille fotball.


Om du fortsatt er usikker på om du er feminist eller ikke, les 55 grunner til å bli det her.

Det er viktig at norske, tøffe, selvstendige kvinner bruker ordet feminist, og at man er stolt av å kalle seg det. Det som påvirker best er situasjoner i hverdagen, mellom de interne relasjonene på et vors eller i kantina på jobben.

Vær en feminist, og vær stolt av det.

Vi sees 8.mars!

når man ikke er god nok

Jeg har hatt den tøffeste uka på mange år. Hvis jeg skal skrive en novelle om uken, vil den få tittelen: Uka jeg oppdaget at jeg ikke er god nok.

  1. I hele høst og vinter har jeg planlagt en ny podcast. Vi har til og med satt opp dyrt, og ekte, podcast-utstyr i kjellerstuen. Med stoler, popp-filter og alt du kan tenke deg. Vi hadde første innspillingdag på mandag, og vet du hva jeg fant ut? At jeg ikke er god nok. Jeg er faktisk ikke god i det hele tatt. Og ikke på en sånn «buhu, jeg er ikke noe fliiink»-men så er jeg egentlig veldig talentfull, men på utkikk etter skryt. Nei, jeg er faktisk IKKE flink på radio. Selvinnsikt kalles det. Jeg er ikke god nok til å lage podcast.
  2. De siste ukene har jeg jobbet med et prosjekt sammen med to venninner. Etter hvert oppdaget jeg at motivasjonen min ikke er like god som deres, og at det blir urettferdig å fortsette som en like involvert partner som de andre, ettersom de er flinkere, mer dedikerte og mer målbevisste. Derfor trakk jeg meg ut av prosjektet.
  3. Nevnte jeg at Kenza ikke sover om natten? Hver eneste natt er hun våken i minst tre timer. Den verste natten var da hun våknet 02.31 og la seg ikke før dagen etter, klokka 09. Den beste natten var i natt, da var hun «bare» våken fra 02-05.
  4. I går var jeg på jobbintervju til drømmestillingen som virkeig kunne ha kicka i gang en ikke-eksisterende karriere. Det var skikkelig heavy shit, med audition, timesvis med venting og tøffe spørsmål. Til slutt kom de inn i rommet og leste opp navnene til de som kom videre. Det var flere runder med eliminering. Jeg kom, som du sikkert skjønte ut i fra tittelen på innlegget, ikke videre.

Da jeg våknet i natt følt jeg meg sånn her. At kroppen var ett sted, mens hodet et annet.


_DSC0967


I jobbintervju sier man alltid at man er flink til å lære av sine feil, og at det er viktig å ikke dvele ved ting som gikk galt. «Jeg er veldig flink til å se fremover, og faktisk få noe godt ut av selv de tøffeste situasjoner». Okei, da skal jeg gjøre det. Hva lærte jeg denne uka?

Jeg har lært at dagens unge ikke ligger på latsiden, og faktisk har mye utdannelse. Det nytter ikke å ha bra personlighet for å skille seg ut. Hvert fall ikke når konkurrentene dine har flydd inn fra en moteskole i Køben. Jeg studerer kriminologi, et emne som står ganske langt unna fashion, trender og innkjøp. Som var det stillingen gikk ut på.

Om man skal ha en sjanse på jobbmarkedet må man faktisk ta en bachelor, kanskje master. Jeg valgte litt feil retning, jeg burde egentlig tatt journalistikk. Men neste uke skal jeg snakke med veilederen min og høre om det går an å ta master i journalistikk på UiO. Så neste gang jeg sitter i jobbintervju og de spør «hva har du gjort for å følge drømmen din?», så har jeg faktisk et overbevisende svar.


Jeg er jo egentlig ikke på utkikk etter jobb. Planen er å få ferdig utdannelsen, og studere 100% fra Kenza begynner i barnehage. Det er bare viktig å ta de sjansene som ramler i fanget, for de er der ikke i morgen. Og selv om man ikke får alle jobbene man søker på, så lærer man i det minste noe nytt hver gang,

Denne gangen lærte jeg at om du skal fortelle om dine tre beste egenskaper sier du ikke:

Jeg er hyggelig

Jeg er et JA-menneske

Jeg er snill

For det første er jeg ingen av disse tingene. Det var løgn.

For det andre er det en ganske ræve løgn, for det er ikke spesielt imponerende med et menneske som beskriver seg selv som hyggelig og snil. Så jævlig døllt liksom. Om jeg skal beskrive meg selv med tre ord, tre GODE ord, er jeg:

Smart

Ærlig

Jeg har guts


-1601_RoyDarvik_0974

Det er jo ikke så ille å få mer tid med denne dama


Men uka er jo ikke over enda. Til tross for at mandag til fredag var en helvetesuke, er vi nå midt i helgen, og kvelden skal tilbringes med de folka som får meg i best humør. Og i morgen skal vi feire bursdagen til storefis. Tenk at han blir to år gammel! Han fyller på ekte på tirsdag altså, så han skal få lov til å være babyen min noen dager til.

Med andre ord kan denne uken snus til å bli en fin uke. Det stilles i så fall høye krav til både venninner og familie. For det må mye kjærlighet og humor til å snu de dagene jeg har vært gjennom nå til noe positivt.

Men som jeg sa i jobbintervjuet «jeg er snill og hyggelig», og det ordner seg for snille piker har folk lært meg.

mestring

Unge jenter sliter med angst og depresjon, fyller mestringskvota allerede før fylte femogtyve. Når jeg leser om slike jenter, eller snakker med dem for den saks skyld (de fleste venninne mine er mestringshorer) så misunner jeg dem. Jeg tenker de er heldige som har guts og motivasjon til å prestere. Prestere på trening, prestere på skolen, prestere på jobb. Så står de der med master’n i lomma på den tighte jeansen som strammer over den perfekte rumpa de har trent siden ungdomsskolen. Så står jeg der med to barn under to år, fullammer fra flate bryster som minner om sprukne ballonger.

Kenza er over åtte måneder nå, og etter hvert er tiden som hjemmemamma over. Jeg gleder meg. Jeg føler hele hodet klør av hjerneceller som lengter etter å utfolde seg. Derfor har jeg bestemt meg for å finne på noe. Jeg vet ikke helt hva, men jeg starter med podkasten #girlboss, og håper inspirasjonen strømmer på i takt med Sophias «cool»-fraser. Jeg kan jo også være badass girlboss-cool om jeg vil.

Mens jeg hører på podkast og driver research, har programmerer’n tatt over amminga.


IMG_2815


Siden høst, eller når det var jeg blogget sist, så har det blitt ett helt nytt år. 2016 kunne egentlig ikke startet bedre for min del. Ikke at det har skjedd noe spesielt, men jeg våknet rett og slett opp i et nytt år med masse ny selvtillit! Jeg føler 2015 var et år der livet mitt ble satt på vent, og at 2016 skal bli mitt år. Selv om jeg ikke lenger er like flink til å oppdatere bloggen, så håper jeg noen av dere fortsatt vil titte innom en gang i blant.

I mellomtiden kan dere følge meg på Instagram, der heter jeg nå vildekris, og på Snap heter jeg vildesaid. Jeg bytter ofte brukernavn på Instagram, blir så utrolig lei rett og slett. Så ingen stor grunn for navnskiftet altså. Første gang jeg fikk meg bruker het jeg Viggen. Det er faktisk det de fleste kaller meg. Både venninner og kjæreste. Husker ikke sist Programmerer’n kalte meg Vilde. Vilde høres nesten rart ut.

Historien om hvorfor jeg blir kalt Viggen kan jeg fortelle en annen gang. Men historien om da en venninne fikk seg insta for første gang, kan jeg fortelle nå.

Det er mange år siden, og hun lastet ned appen fordi hun trodde det var et redigeringsprogram. Hun tok masse nakenbilder av seg selv som hun slang på et filter på før hun sendte det til kjæresten sin. Etter hvert ble appen populær, og venninnen min ble oppringt av en i familien som sa at hun burde stenge den åpne profilen sin, for det lå jo en haug av uanstendige bilder der.

Hahahahaha!

Favoritthistorien min.

nei, da kan det være det samme!

Jeg kan fortelle dere én ting, og det er at et liv uten iphone, det er et liv med lite kommunikasjon. For en stund siden, kanskje flere måneder, eller kanskje bare noen dager… jeg vet ikke, det føles så fjernt nå. Uansett, for en stund siden falt mobilen min i do. Jeg trakk ned olabuksen og verdens verste lyd jallet fra toalettskålen. Jeg snudde meg i saktefilm, og skrek FAEN.

Programmerer’n skrudde den fra hverandre og la alle delene i ris. Dagen etter skrudde den seg på igjen, men kameraet fungerte ikke, skjermen blinket som om den var årets lysbuss på Tryvann, og den fant aldri dekning. Jeg gråt.

Gråtende, i Carrie-stil,  pakket jeg den inn i et missoni-skjerf og leverte den til en apple-dude. Han sa det ville koste med 3.000 kroner å få ny, men de måtte bare sjekke at den ikke var åpnet. «Åpnet? Eh, hva mener du?». «Nei altså, vi må bare sjekke at du ikke har skrudd den fra hverandre. For da gjelder ikke forsikringen». Jeg bare «hehehehehehehehehe, okei men jeg har ikke DET ALTSÅ!».

Noen dager senere ringte de og sa de fant både risstøv og fingeravstrykk på de indre delene.

Drittfolk.

Så nå har jeg skrapa sammen de myntene jeg har, og på et eller annet tidspunkt skal jeg få kjøpt meg ny telefon. Men jeg skal si deg én ting jeg, og det er at jeg gidder for helvete ikke å bruke noen annen telefon enn iphone. Så ikke kom her med den stygge Toshiba-dritten din og kall det en lånetelefon og «den funker jo denne da!». Nei, da kan det være det samme!

Jeg har nå overlevd tre julebord og en julaften uten telefon. Ikke noe instagram eller snapchat. Ingen kontakt med andre enn de som sitter foran meg. Men heldigvis har de folka vært fine de, da. Jeg har blant annet snakket masse med Kenza, og hun har fortalt meg at hun har fire tenner på vei, og at det er derfor hun oppfører seg som et rasshøl.


Bilde tatt 08.12.15 kl. 14.55 #2

bilde tatt med photo booth


Men jeg har jo et kamera. Så at jeg ikke skulle blogge på så lang tid, bare fordi mobilen min gikk i dass, henger vel ikke på greip? La oss skru tiden tilbake til alle de gangene jeg har fortalt dere at jeg er et alt-eller-ingenting-menneske. For det som skjedde den dagen jeg ble mobilløs, det var at jeg logget fullstendig av all teknologi. Jeg har så vidt sett på TV. Jeg tror det er min måte å reagere på, altså en sorgprosess. Om jeg ikke kan snappe, instagramme, scrolle eller ringe – nei, da kan det være det samma ass.


Jeg skrev tidligere om liggeskjørtet mitt, og jeg bar herligheten på årets største julebord. Jeg var så fin, synd ingen tok bilder. Jeg klarte forøvrig å spore opp dette her. Jeg er dusten bak dusten som tar bildet.


12398772_10153669237485709_28528446_o


På julebordet holdt jeg og en venninne herrenes tale. Om jeg skal si det selv, ble det rimelig morsomt. Folk lo hvert fall, og samtlige ble både fornærmet og såra. Men de tok det med fatning, som han ene fyr’n sa «det er greit å ofre æren sin for litt underholdning». Senere på kvelden skulle legende-pokalen deles ut. Det er en tradisjon vi har hatt i en årrekke, og den som har gjort noe uten om det vanlige får prisen. De siste åra har den gått til en eller annen grisegutt som har gjort noe grisete som den grisete juryen syntes er legendarisk. Overraskelsen var derfor stor da selveste MEG fikk prisen. Og grunnen var at jeg har født to barn, og fortsatt klart å presse meg inn i liggeskjørt OG magetopp! Haha, tenk det! Juryen, bestående av han ene fyr’n med mikrofon på bildet sa masse fint til meg som jeg ikke husker. Rett etter prisutdelingen tryna jeg og knuste vandrepokalen i tre biter. Jeg fant på en løgn om at noen ble sjalu og sparket meg i ryggen.


Om du trodde innlegget var over nå, får du bare lene deg tilbake. Jeg har mye på hjertet, men få bilder å vise til, så denne teksten får du bare snorke deg gjennom. Bruk det som en unnskyldning til å holde deg unna godteriskålen i et par minutter, for jeg er vel ikke den eneste som har lagt på meg tre kilo denne jula.

Uansett, julaften ble feiret hjemme hos oss. Jeg har faktisk et bilde fra dagen. Det er undervinklet, og viser godt hvor tjukke fjes vi har i denne familien.


Bilde tatt 24.12.15 kl. 16.43 #2

bilde tatt med photo booth


Vi pakket opp så utrolig fine gaver, og jeg er så takknemlig for alle de kule folka jeg har i livet mitt. På lille julaften hadde både jeg og storesøster masse gaver igjen å handle inn, så vi stakk til Storo. Mens vi tok en matpause spurte hun om hva jeg trodde jeg kom til å få av programmerer’n. «Han la en smykkeeske under treet», sa jeg. «Men jeg er redd det er stygt, så håper han har kjøpt det i en butikk som selger smykkene til Jenny Skavlan, så jeg kan bytte det».

Jeg følte meg rimelig slem da jeg kvelden etter pakket opp dette halskjedet.


Bilde tatt 25.12.15 kl. 22.22

bilde tatt med photo booth


Altså, et Jenny Skavlan-smykke. Til og med det fineste hun har laget. Han fyr’n jeg bor med er best på gaver. For noen år siden kjøpte han for eksempel denne jakken.


FotorCreated


Tilbake til julaften.

Emmett har hatt stor respekt for at gavene skal ligge urørt under treet, så han ble rimelig stressa da vi ga han grønt lys. Etter noen sekunder betenkningstid reiv han opp papiret og ble møtt av et råtøft verktøysett i tre. Etter hvert ble det flere og flere gaver, og og han sovnet med et stort smil om munnen klokka åtte. Lillesøster’n hans holdt det gående noen timer lenger, og sovnet i vippestolen rundt elleve på kvelden.


Nå er det på tide å ringe det nye året inn, og jeg har både store og små mål for 2016. Jeg har blant annet satt på lista mi at jeg skal bli finkere til å blogge, ta bedre bilder og legge inn en liten effort for å få flere lesere. Ikke at jeg ikke er fornøyd med dere 50 folka her inne, men det hadde vært kult om flere klikket seg inn. Jeg har lagt merke til at bloggere har veldig få lesere i juletiden, så jeg tenker at dette er min sjanse til å klarte oppover på lista. Så om dere som leser dette tvinger 13 venner til å lese bloggen min, tror jeg at jeg kommer meg opp på topp 5 mammabloggere.

God jul da folkens!


Bilde tatt 08.12.15 kl. 14.55

bilde tatt med photo booth

uka som gikk

Ukas nye venn: møtte søteste Ragnhild IRL for første gang. Vi spiste lunsj på funky fresh foods, og jeg er helt sikker på at vi kommer til å bli gode venner. Deilig å snakke med noen som er i samme situasjon som en selv, både mamma, veganer og livsnyter

IMG_3525


Ukas trening: strong mama på sats. Kenza banka to andre babyer, og jeg fikk trent rumpa én centimeter høyere

IMG_3568


Ukas nedtur: for feit for knestrømper

IMG_3625


Ukas beste TV: Skam. Jeg kan anbefale serien på det sterkeste! Ligger på NRK nett-TV. Skuespillerne er kjempegode, plottet treffer midt i hjertet og man kjenner seg igjen i mange situasjoner fra da man selv var ungdom

Ukas TV-bonus: iskrigerne! Han fyr’n her er til og med en kompis av meg

IMG_3637


Ukas mest rørende: santa lucia (sorry for barnesnørr)

IMG_3653


Ukas selfie: den eneste jeg tok (bortsett fra alle fylla-snappene som heldigvis er borte for alltid)

IMG_3671


Ukas fineste: Ken

IMG_3676


Ukas throwback: dobbeldobbel-marthe og jeg på vei til Harry Potter-fest

IMG_3688


Det har vært litt roligere her inne de siste ukene, og den eneste grunnen til det er julestress, julebord og mangel på kamera. Mobilen funker jo fint, men er litt umotiverende å lage innlegg med dårlig bilder når man ellers er vant til en høy standar på den fronten. Regner uansett at mine 67 faste lesere har mye å gjøre de også, og at livet faktisk går videre selv om vildesaid.no ikke alltid er oppdatert. Følg meg gjerne på snap om savnet blir for stort. Der heter jeg vildesaid.

full pupp

FullSizeRender


I mange uker har jeg ventet på 12. desember. Dagen vi skulle feire bursdagen til den utskjelte storesøsteren min. Lillesøster og jeg kjøpte billetter til Tusvik & Tønne Skammer seg-show på Latter. Vi er alle tre store fans av podcasten, så forventningene var høye.

Det må forresten nevnes at vi lurte Karine først til å tro at vi skulle på show med Ørjan Burøe. Jeg hadde manipulert den ene billetten med et gammelt showbilde av han skjeggete dusten, så i 12 sekunder trodde hun at vi skulle bruke bursdagsfeiringen på vitser funnet på i 2003.

Men det ble altså blotting av jentetiss og muslimjukking. Showet er bra, men litt skuffende at 80% av vitsene allerede er sagt på podcasten. Så for oss som har hørt episodene flere ganger, hadde stoneface mens resten av publikum lo.

Terningskast 4.


LatterLive_695x369_hjemmeside1-695x369


Svigermor hadde laget bulgurboller til oss. Disse spiste vi med avokado, pesto og oliven. Etter middag hadde vi sminke til dessert. Jeg tror jeg endte med fire lag highlighter til slutt.


IMG_3775


12347980_10156551921465144_1311967223458064648_n


IMG_3764


Etter Tusvik og Tønne-show møtte jeg favoritthomsene fra Sofa – verdens beste program! Jeg rakk også å baksnakke Lisa Tønne med eksen hennes Christer Torjusen. Husker ikke hva han sa, men fyr’n virka bitter.


IMG_3783


Det er hvert fall ikke noen tvil om at julebordsesongen er i gang. Jeg ble liiiitt sliten av å drikke alkohol i går, så det blir en rolig jentemiddag for min del på torsdag. Da skal jeg holde meg til en symbolsk øl, og ta toget tidlig hjem. På lørdag braker det uansett løs med vennejulebord, og jeg må holde meg i tøylene for å ikke fornærme halvparten av gjestene. Mange av de har jeg ikke sett på to-tre år, og da blir jeg lett overgira. 2015 er året folk blir lett fornærmet, hvis du ikke har oppdaga det sjæl altså.

vegansk nybegynnerguide

I går fortalte en venninne at hun etter nyttår skal bli vegetarianer. Jeg ble både rørt og gira. I all min iver sendte jeg henne femten meldinger på rad med tips om restauranter, oppskrifter og produkter, og til slutt kom jeg frem til at jeg like så godt kan lage et innlegg her på bloggen.

Du trenger ikke å bli veganer, men bare du gjør et par endringer i rutinene kan du bidra til en finere jordklode. Vi er nødt til å spise mindre kjøtt for at barnebarna våre i det hele tatt skal kunne leve i dette rotet vi har stelt i stand. Så hvorfor ikke starte i dag?


I tillegg til de åpenbare varene, som grønnsaker, frukt, brød, ris, pasta, bønner, linser og bær, finnes det en haug av veganske produkter på vanlige butikker. Alt dette er for eksempel accidentally vegan:


Skjermbilde 2015-12-11 kl. 23.39.49

vegansk pålegg, og ting du kan ha på brødskiva


Skjermbilde 2015-12-10 kl. 23.10.29

om du er keen på søtt eller salt


Videre er flere av Toro sine posesupper- og gryter veganske. Som grønnasakssuppe, peppersaus, meksikansk gryte, italiensk gryte og kaldrørt bearnaisesaus.

Rema 1000 sin pepperkakedeig, Eldorado sine kyllingnudler (ja til og med krydderet), Santa Maria sin BBQ posemarinade, Bamas fyldig dijondressing, Kims french fries, Freias sjokoladepudding i pose, Rema 1000 fullkornsnudler, Ballerina blåbær- og bringebærutgave, Delikat bygggryn- og bulgursalat, Dream sorbet i smakene mango og bringebær, Bixit, Raske retter blomkålsuppe, Mere suppe tomatsuppe, Saritas tikka wrap kit og Rema 1000 sin børek med potet. Og et titals fler varer som jeg ikke kommer på i farta.


Min favorittblogg for oppskrifter er Veganmisjonen. Janes beste oppskrifter, etter min mening, er flyttesuppe, gulrotkake og vegisterkaker. Sistnevnte er perfekt til julemiddagen, og høyt elsket av hele vår familie. Både de som er veggiser, og de som spiser kjøtt. Det jeg liker aller best med Veganmisjonen er at hun alltid bruker enkle ingredienser som er lett å få tak i. Kan også anbefale den nye kokeboka hennes Veganmat på sitt beste.

Andre blogger jeg liker godt er:

Veganeren – hver søndag spiser vi Cathrines amerikanske pannekaker

Vegetarbloggenmed de beste bolleoppskriftene

og

Deliciously Ella med de sykeste frokostoppskriftene


I Oslo finnes det mange gode restauranter for vegetarmat, og de aller fleste kan uansett lage en vegansk rett til deg (om de ikke allerede har det på menyen). Min favoritt for et uhøytidelig hummusmåltid er The Kasbah. For en finere treretters Südøst og for en fullverdig baguette drar jeg alltid på Bit. Ber om pesto, grønnsaker, nøtter og bulgur. For full oversikt over veganske restauranttilbud bør du sjekke ut appen Vegan Oslo.

På Facebook henter jeg mye inspirasjon til mat. Gruppa «hva slags veganmat lager du i dag?» er best på det.


Ellers er mitt beste råd å ikke gjøre det så komplisert. Lag den maten du er vant med, men bytt ut det animalske med noe fra planteriket. En pizza er like god uten ost, bare med ekstra grønnsaker. En suppe med kikerter er like mettende uten kylling.

oppdatering: ikea hack antilop

For et par uker siden la jeg ut et innlegg der jeg viste hvordan man kan spraylakkere barnestolen antilop. Etter to ukers bruk har jeg bare én ting å si: ikke gjør det!

Fargen har skallet av flere steder på stolen. Siden Kenza spiser alt selv blir det mye søl, og stolen må vaskes flere ganger om dagen. Etter bare et par vask med såpe og vann begynte fargen å gå av. Den gir heldigvis ikke fra seg farge på mat eller klær, men når vi gnukker ekstra med kluten kommer den hvite fargen frem.

Jeg beklager på det sterkeste om noen av dere fulgte oppskriften min for å få en kulere plaststol. I fremtiden skal jeg teste ut ikea hacks’ene litt lenger så dere kan være sikre på et tipsene mine holder mål.


Søte Ida påpekte dog i kommentarfeltet at slitasjen kun er på spisebrettet, og at man med hell kan lakkere de andre delene av stolen. Når barnet sitter inntil bordet vil ikke stolen trenge like mye vask, og da sitter fargen sikkert bedre enn den gjør hos oss.


IMG_3534

Her spiser Kenza pasta laget av bønner, med litt kokosolje og næringsgjær

den største feilen man gjør i livet

Bilde tatt 07.12.15 kl. 19.52


Om det er én ting jeg skal lære datteren min, så er det dette:

Aldri si til frisøren at hun skal klippe «det som er slitt».

Faen heller!

Endelig hadde jeg fått litt lengde på håret, også gir jeg frissa’n frie tøyler. I tillegg klarte hun å overtale meg til å få meg pannelugg. Jeg ser grusom ut.

For å drukne luggsorgen kjøpte jeg meg et nytt skjørt i dag. Det har masse frynser, og jeg er helt sikker på at alle vil ligge med meg nå. Jeg tror faktisk skjørtet er så kult at panneluggen vil forsvinne i alle frynsene.

Så da er det bare å finne seg noen venner så man kan vise liggeskjørtet til noen.

navn og identitet

Jeg er døpt i Østenstad kirke, en murbygning i Asker som egentlig ikke ligner på en kirke i det hele tatt, kun et beskjedent kors på taket som avslører Guds tilstedeværelse (for de som tror på sånt). Navnet jeg fikk var Vilde Kristine Darvik, et navn folk syntes var ekstremt spesielt og alternativt. Det var ikke før seks år senere at Vilde ble toppnavn, og nå har de fleste nabolag en Vilde eller tre. Kristine har jeg fått fra min farmor, en av de sterkeste kvinnene jeg vet om. Hun vokste opp i Tyskland under andre verdenskrig før familien imigrerte til Amerika, og senere møtte hun den norske studentet Bjørn, altså min farfar.

Ingen andre i verden heter Darvik enn akkurat oss. Navnet ble funnet opp for bare noen generasjoner siden, på en tid alle het Olsen, Andersen og Svendsen. Sistnevnte var oss. Oldefar Svendsen byttet navn til Darvik, og nå finnes det i underkant av 30 Darvik’er.

Jeg er vokst opp med skilte foreldre, og selv om jeg har hatt et fantastisk liv, har jeg savnet en A4-familie som går tur på søndager og har felles navn på postkassen. Så da programmerer’n tilbød seg sitt navn, var jeg ikke vond å be, men problemet oppsto da jeg satt foran navnendringsskjemaet. Jeg ble Pheobe Buffey:


name


Jeg leste gjennom de mest sjeldne etternavnene vi har i Norge, og plukket det jeg likte best. Det ble Wibe. Vilde Wibe Said. Jeg er en veldig spontan person, tenker ofte ikke gjennom ting og går etter magefølelsen der og da. Noen ganger treffer jeg, andre ganger blir det fullstendig bommert. Og det ble det denne gangen. Jeg hadde ingen anelse om hvor viktig navnet mitt var for meg. Noe jeg alltid hadde tatt for gitt ble plutselig en stor sorg for meg å miste. Jeg utviklet angst i forbindelse med det nye navnet, og det krøllet seg i magen hvis noen skrev det eller sa det høyt. Om jeg hadde legetime kunne jeg sitte med hjertebank på venterommet fordi jeg grua meg så mye til de skulle rope opp de tre navnene, og bankkortet turte jeg nesten ikke å se på. Det virker ekstremt, ikke sant? Men navnet var tydeligvis viktig for meg.

Planen var at jeg skulle bytte tilbake, men så ble jeg gravid igjen og husket godt hvor kaos det ble med navnenringen midt i det forrige svangerskapet. Blodprøver ble ikke registrert riktig, og sykehuset forsto ikke hvem jeg var. Derfor bestemte jeg meg for å vente til etter fødselen. Men så kom jeg på hvor lei meg jeg ble da sykepleieren festet den fine lappen på krybben til nyfødte Emmett. «Vilde Wibe Saids gutt» sto det på den, og det fikk meg til å hulke. Hvem er hun da? Ikke meg hvert fall! Så da ble det navnendring i det andre svangerskapet også. Det ble rett og slett veldig viktig for meg å få mitt ekte navn tilbake.


Familien Said kom til Norge på 70-tallet, og har historier som er så morsomme at jeg tisser på meg når de forteller dem. Om svigermor som serverte fiskekaker til kaffen fordi hun bare hadde lært seg ordet «kake» og programmerer’n som hadde med Troika på godteridagen. Emmett som kan to språk og har to pass. Så jeg ville beholde Said. Jeg vil at navnet mitt viser hvem jeg er, hvor jeg kommer fra.

Jeg fikk endelig tilbake navnet mitt, Vilde Kristine Darvik, men jeg har beholdt Said. Selv om det er kronglete med fire navn er dette meg, og det føles riktig. Det representerer mine hippiforeldre som valgte det utradisjonelle norske navnet Vilde, min sterke farmor Kristine og vår tilknytning til Tunisia.

Å bytte navn er ikke noe jeg anbefaler. Du vet ikke hvor viktig det er for deg før du mister det.


Bilde tatt 03.12.15 kl. 20.16 #3

Vilde Kristine Darvik Said – veldig kreativ, dog (p)sykopat