" søsken "

først den ene, så den andre

_DSC3294


Fredag morgen fikk vi telefon fra barnehagen om at storebror hadde feber. Vi hentet han, leverte lillesøster til svigers, og storefis og jeg hadde en veldig hyggelig sykedag hjemme alene. Vi lagde boller (som ikke ble spist), presset appelsinjuice (som han malte bordet med «se mamma, maaaale!») og vi så på hjulene på bussen på youtube sånn ca. 649 ganger. En perfekt dag for en syk 2-åring.

Så kom helgen og storebror ble bedre. Men før vi visste ord av det var den minste også syk.

Kan ha noe med at hun slikker på absolutt alt.


_DSC3289


Syke barn er frustrerende. Man vil ikke at de skal ha det vondt, og jeg hadde selvfølgelig gitt alt for å ta deres smerte. I tillegg blir de veldig grinete, irriterte og de sover dårlig. Vi har flydd frem og tilbake fra det ene rommet til det andre, med vannflasker, stikkpiller og temperaturmåler. Ikke hjelper det å ha de i sengen vår heller, for nå som de er vant med egen seng på natta, tror de vår seng er for hoppeslott, tv-titting og app-spilling.

Så med et halvt øye åpent, og det andre på søkend etter kaffe, har vi hatt en litt slitsom dag. Emmett er frisk og tilbake i barnehagen, men Kenza har fortsatt feber. Hun vil helst bli bært eller ammet, som regel begge deler. Men det er greit, det er jo en del av konseptet barn.

full pupp

FullSizeRender


I mange uker har jeg ventet på 12. desember. Dagen vi skulle feire bursdagen til den utskjelte storesøsteren min. Lillesøster og jeg kjøpte billetter til Tusvik & Tønne Skammer seg-show på Latter. Vi er alle tre store fans av podcasten, så forventningene var høye.

Det må forresten nevnes at vi lurte Karine først til å tro at vi skulle på show med Ørjan Burøe. Jeg hadde manipulert den ene billetten med et gammelt showbilde av han skjeggete dusten, så i 12 sekunder trodde hun at vi skulle bruke bursdagsfeiringen på vitser funnet på i 2003.

Men det ble altså blotting av jentetiss og muslimjukking. Showet er bra, men litt skuffende at 80% av vitsene allerede er sagt på podcasten. Så for oss som har hørt episodene flere ganger, hadde stoneface mens resten av publikum lo.

Terningskast 4.


LatterLive_695x369_hjemmeside1-695x369


Svigermor hadde laget bulgurboller til oss. Disse spiste vi med avokado, pesto og oliven. Etter middag hadde vi sminke til dessert. Jeg tror jeg endte med fire lag highlighter til slutt.


IMG_3775


12347980_10156551921465144_1311967223458064648_n


IMG_3764


Etter Tusvik og Tønne-show møtte jeg favoritthomsene fra Sofa – verdens beste program! Jeg rakk også å baksnakke Lisa Tønne med eksen hennes Christer Torjusen. Husker ikke hva han sa, men fyr’n virka bitter.


IMG_3783


Det er hvert fall ikke noen tvil om at julebordsesongen er i gang. Jeg ble liiiitt sliten av å drikke alkohol i går, så det blir en rolig jentemiddag for min del på torsdag. Da skal jeg holde meg til en symbolsk øl, og ta toget tidlig hjem. På lørdag braker det uansett løs med vennejulebord, og jeg må holde meg i tøylene for å ikke fornærme halvparten av gjestene. Mange av de har jeg ikke sett på to-tre år, og da blir jeg lett overgira. 2015 er året folk blir lett fornærmet, hvis du ikke har oppdaga det sjæl altså.

undervurdert

Det er ikke lenge siden jeg omtalte Kenza som «en treigere utgave av Emmett». Storebror både krøp, krabbet, satt og reiste seg i en alder av syv måneder, og derfor var jeg ikke overveiende imponert over de motoriske ferdighetene til Kenza. Hun lærte å rulle veldig tidlig, men så stoppa det liksom der. Hun lærte seg ikke noen nye triks.

Men plutselig.

Noen dager før hun fylte seks måneder knakk hun krypekoden. Etter en uke lærte hun seg facing dog pose, og så viste hun oss nye triks hver dag. Så dette er en offentlig beklagelse til datteren min. Jeg beklager for at jeg undervurderte deg. Du er mye raskere enn broren din, faktisk hele to uker. Du kan krype, sitte og reise deg. Hittil har du bare klarte to krabbeskritt med påfølgende faceplanting, så vi avventer skryten på det området.


Skjermbilde 2015-11-25 kl. 11.05.50

emmett dagen han ble syv måneder, og lærte å reise seg


12295453_1158765030805124_2959906499736730105_n

kenza dagen hun reiste seg, seks og en halv måned gammel


Det er deilig når babyene begynner å komme seg rundt, syntes jeg. Vet mange ikke er like på det punktet, og griner over både tapt babyid og at feiteræv må opp fra sofaen og berge krystallvaser. Jeg elsker at hun endelig kan komme seg fra den ene siden av rommet til den andre. At hun ikke sutrer over ting hun ikke får til, at hun kan utforske selv. Hun er en moderne kvinne som vet hva hun vil, gjør det, og ikke lager noe mer fuzz.

pseudotvillinger – vår erfaring

_DSC1423


Pseudotvillinger er søsken født med mindre enn 18 måneders mellomrom. Det er 15 måneder mellom våre troll, og jeg hadde ikke byttet ut dét med noe i hele verden.

Men jeg skal være helt ærlig. De første månedene var helt forferdelige. Vi hadde ikke barnehageplass til Emmett, mannen jobba, og jeg var alene med to hjelpesløse skapninger fra 08-16. Kenza ammet mye på natten, og det var gjerne flere bleieskift. Med andre ord var jeg ikke opplagt da storebror våknet for dagen klokken 05. Det var alltid en som var sulten, en som gråt, et glass med vann som gikk i gulvet, en skål som knuste, to bæsjebleier samtidig, en som sov, en som skrek og vekket den andre. Jeg var så svett at jeg sikkert gikk ned fem kilo vann takket være denne perioden.

Men det betyr ikke at vi ikke hadde det fint, for det hadde vi faktisk. Mesteparten av dagen var bra, men det ble bare så ufattelig kaotisk når det først gikk galt. Med mine to armer, og deres 13, var jeg ofte nødt til å skrike ned i sofaputen og håpe på et mirakel. Det var alltid rotete, jeg ble gal av å ikke ha rene klær til verken oss eller barna. Fyr’n jeg bor med bidro så mye han kunne, men han var jo på jobb da det var mest hektisk. Typisk nok kunne begge barna roe seg helt ned da han kom hjem, og han kunne si sånn «oi, her var det rotete ja»… Og  jeg bare «kom her så skal jeg slå deg i bakhue med dette balltreet».


Etter hvert som Kenza ble eldre, og Emmett fikk barnehageplass gikk hverdagen mye bedre. Jeg fikk tid til å nyte stillheten på dagen, sove litt, og hente meg inn til Emmett kom hjem. Så overleverte jeg den minste til pappaen og brukte all tiden min med Emmett. Det var veldig viktig for meg at han ikke skulle føle seg utenfor. Det førte faktisk til at jeg sleit mye med dårlig samvittighet overfor Kenza. Mange tror sikkert at det er den eldste som blir «glemt» når det kommer en ny baby, men i mitt tilfelle var det omvendt. Kenza ble alltid nedprioritert, men heldigvis var hun en utrolig enkel baby, og hun var stort sett fornøyd.

Nå er Kenza seks måneder gammel, og Emmett har fått seg sitt eget squad i barnehagen. De har like rutiner på søvn, sett bort fra at Kenza sover to-tre ganger fler enn han på dagtid, og spiser stort sett den samme maten. Søskensjalusi har vi sett lite av, men det har vært tøft de gangene Emmett har utagert. Men alt i alt, slapp vi billig unna den biten. Han har plukket ut fire leker som hun får lov til å leke med, mens alt annet er hans. Hun kan ikke engang røre en duplokloss uten at han biter henne i kinnet. 

De elsker hverandre, det er dét som er det aller beste. Baby, som Emmett kaller Kenza, er den første han spør etter om morgningen og den siste som får nattakos om kvelden.


Om jeg kunne skrudd tilbake tiden, er det et par ting jeg ville gjort annereldes. Du har kanskje to tette barn, skal få det, eller har planer om det, så her er min lille tips-liste:

  • Skaff deg en god tvillingvogn

Vi lot oss blende av et tilbud på en Mountain Buggy plus one. Om jeg skulle brent én ting i livet mitt ville det vært den vogna. Da Kenza bare var åtte uker gammel var bagdelen for liten, og hun er faktisk ikke spesielt lang!

  • Vurder barnehageplass eller dagmamma til den eldste

Selv om det er tøft å sende det ene barnet bort på dagtid, når man selv er hjemme, kan det være nødvendig. Jeg prøvde veldig lenge å få 50% barnehageplass til Emmett, men det var ingen som hadde ledig plass. Ting hadde vært mye lettere om jeg slapp å ha de alene den første tiden. På den andre siden slapp vi unna med ekstremt lite søskensjalusi, og det kan ha noe med at jeg fikk god tid med begge barna sammen. Det hadde vært bedre for meg å kun hatt ett barn hjemme, men det beste for Emmett var å være her sammen med oss.

  • Bruk mye tid med den eldste

Så ofte jeg kan drar jeg ut med Emmett alene. tre-fire ganger i uka drar vi rett fra barnehagen til butikken, og bruker lang tid på handlingen. Han får lov til å styre handlekurven, plukke ut frukt og bær, og legge varene på båndet. I helgene pleier vi å gå tur, besøke venner eller familie, dra på bondegård eller stikke på café. Kenza tar ikke flaske, men jeg har muligheten til å dra bort mellom ammingene, og dette benytter jeg meg ofte av.

  • Inkluder den eldste i bleieskift og bading av den minste

Jeg tipper de fleste ettåringer er som min. Han elsker å mestre noe. Han vil gjøre ALT selv! Selv om det tar kortere tid å skifte bleie på babyen alene, så inkluderer jeg Emmett i stellingen slik at han slipper å føle seg tilsidesatt. Han henter stolt frem bleier, og de digger å bade sammen. Han vasker babyen med såpe, heller vann på ryggen hennes og låner bort badebåten sin.

  • Rutiner

Uten rutiner får du ingen fritid. Den første tiden er det unødvendig å få babyen inn i en rutine, og jeg forsøkte heller ikke. Nå som hun er eldre er det lettere å styre henne, så vi har sørget for at hun er i samme rytme som broren sin.

  • Prioriter den eldste

Det er viktig for pappaen å få et nært forhold til de nye babyen, så fokuser heller på dét enn den dårlige samvittigheten når du tilbringer mest tid med den eldste. Det er den eldste som har det største behovet for bekreftelse.

  • Ikke få dårlig samvittighet

Helt seriøst, vi gjør så godt vi kan. Så lenge barna har rene bleier, spiser ordentlig mat, sover når de er trøtte og får kjærlighet og kyss ordner alt annet seg. Ikke få dårlig samvittighet om huset er rotete eller om du ikke ligger med mannen din. Gjør det enkelt for deg selv, og fokuser på at alle skal ha det så bra som mulig, men at det ikke krever mer av deg enn det du klarer.


Jeg kjenner ingen som ikke har hatt det tøft når baby nummer to kommer. Samma hvilken aldersforskjell det er på søsknene vil det være utfordringer og tøffe perioder. Men som alt annet i livet blir det bedre. For min del ble det bedre da babyen var rundt fire måneder, og det har kun gått oppover siden. Fordelene med å ha tette barn er mange fler enn de eventuelle ulempene. For eksempel:

  • de er alltid på samme stadie i livet
  • det er kun ett år man må levere/hente i både barnehage og på skole
  • har alltid en lekekamerat på ferie
  • de kan dele på sokker
  • arver klær av hverandre før man rekker å pakke det bort
  • får stor glede av hverandre i oppveksten
  • blir fortere ferdig med småbarnsperioden

Angående siste punkt så har jeg full forståelse for at ikke alle føler det på samme måte, og mange vil jo også få flere barn enn to. Enda så «morsomt» folk syntes det er å si at  jeg kommer til å bli gravid i 2016, så er jeg ferdig med graviditet og fødsel. Jeg gir alt jeg har for å være en god mamma, men når ungene har lagt seg og jeg kan slappe av, da henter jeg energi. Noen får energi av å gi omsorg, mens jeg er omvendt. Jeg tappes. Jeg gleder meg til barna kan ta litt mer ansvar for seg selv og ikke er avhengig av min oppmerksomhet for å leke. Det betyr ikke at jeg ikke trives som småbarnsmor, men det betyr bare at jeg kommer til å trives enda bedre om fem år.

Utfordringene med to tette barn er:

  • det kan bli kostbart. Man må ha dobbelt opp med spisestol, bilstol, sprinkelseng, bleier osv. Etter hvert blir det også to barnahagebarn.
  • det er lite hjelp i storebror da han fortsatt er en baby selv
  • det er utrolig tøft den første tiden

Til deg som havnet på denne posten via googlesøk: dette ordner seg! To tette barn er fantastisk. Kom deg gjennom de første månedene, og ikke vær redd for å be om hjelp fra familie og venner.

Vurder vaskehjelp. Spis take away med god samvittighet.


1_DSC1422


2_DSC1421


3_DSC1420

fremtiden

_DSC1335


I termingruppa har vi i dag snakket om fremtiden til barna våre. Vi er enige om at det er skummelt. Noen av oss er redde. Det føles alt for nært når uskyldige, unge mennesker blir drept på en vanlig fredagskveld i hjerte av Europa. I går var tre veldig nære venner av meg i Paris. To av dem like ved der alt skjedde. Det er uvirkelig å sende meldinger og høre om de lever, hvor ofte gjør man det? «Hvor er du? Har dere det bra?».

«Ja».


Barna mine tror verden handler om dem. Emmett er stjerna i livene våre. Det verste Kenza har opplevd er å bli bitt i kinnet (kanskje merket for livet som dere ser på bildet over). Jeg gruer meg til den dagen de forstår at verden ikke er like fin som de en gang trodde. At ikke alle vil oss godt, at det vi tror på, og lever for, fremprovoserer så mye hat og sinne at de er villig til å gjøre hva som helst for å ødelegge det. Jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe at verden blir bedre.

Heldigvis finnes det fantastiske folk også. Jeg vet vi er flere gode, enn onde. Hvis man tenker på at man bare har ett liv, hvorfor ikke gjøre det beste ut av det? Hver morgen bør starte med et smil om munnen. De små bagatellene som kan hisse meg opp skal jobbes med, og kanskje jeg kan bli den beste utgaven av meg selv. Siri og jeg har snakket litt om dette. Det å være den beste man kan. Bruke tiden sin med folk som heier på deg, vil at du skal ha det bra og som faktisk liker deg. Hadde jeg visst dette da jeg var 13 år gammel hadde jeg slutta å henge med de folka jeg hang med. Tenk så mange fler år jeg kunne fått med de vennene jeg har i dag?

Å få barn er det beste som finnes, men det er også en stor sorg. Sorgen man føler i hvert fiber i kroppen når man tenker på at noe forferdelig kan skje med dem. At man kan beskytte de så mye man vil, men til syvende og sist kan det hende det ikke holder. Det er helt grusomt å tenke på, og jeg kan få hysteriske gråteanfall om jeg virkelig setter meg inn i alt jeg ikke har kontroll over. Jeg ser folk skriver at vi ikke skal bli redde, og at livet skal gå videre som normalt. For å være helt ærlig vet jeg ikke om jeg klarer det. Om noen har oppskriften, så del da vel. Hvordan klarer du å ikke være redd?


_DSC1309


_DSC1317

ada og kenza


_DSC1280


_DSC1276

siri – jenta som gikk


_DSC1340


_DSC1294

ada og kenza er fremtiden

litt større

_DSC1182


Det er rart å tenke på at storefis fyller to år om bare to og en halv måned. Ettårsdagen hans var jo i går ellerno! Jeg må kanskje slutte å kalle han baby?

Da han kom hjem fra barnehagen i går hadde jeg ikke sett han på tre dager. Jeg så for meg gjensynsglede og lykketårer, men han løp rett forbi meg for å klemme på Kenza. Så satt han ved siden av henne i én time før jeg fikk min første kos. Jeg tror han er mest glad i lillesøsteren sin av alle i hele familien. Men det er greit. Jeg kan være på en god andreplass.


_DSC1205


_DSC1216


_DSC1188


Siri og jeg dro ikke på BLW-kurs i går. Hennes baby, Ada, hadde oppført seg skikkelig rampete hele natten, og jeg hang uansett langt etter skjema. Håper vi kommer oss på kurset om ikke lenge, for jeg trenger selvsagt så mye lærdom som mulig om babystyrt mattilvenning.

Om du titter innom senere i dag kan du lese om hvordan det gikk da Kenza fikk servert dampede grønnsaker i går. Sånn er det når man har mammablogg, da er det slike ting som fenger.

min dag i bilder

Noen dager er bedre enn andre. Dagen i dag var fantastisk. Du vet når alt bare klaffer? Sånn var det i dag.

Her hjemme kjører vi annen-hver-morgen, og på den måten får vi sovet ut flere dager i uka. Denne søndagen var det min tur, og barna var snille og sov til 07.20. Kan ha noe med at Emmett hylte til ett om natta, men mer om det i et senere innlegg (han har nemlig fått seg ny seng, og det har ført til fullstendig kaos).

Morgningen var fin, og så fort Kenza var klar for sin første lur stakk storefis og jeg til Sats. Vi prøvde miniSats for første gang, og jeg har bare ett ord: WOW! Det så ut som Leos lekeland jo! Han trengte ikke innkjøring engang, bare faceplantet i ballrommet med verdens største smil om munnen. Det eneste kjipe var at han duden som jobbet i barnepassen var litt dårlig i norsk, så jeg misforsto det han sa. Han sa nemlig at «du må komme innom hver halve time». Så jeg trodde jeg bare hadde 30 minutter på meg, og rakk ikke annet enn å løpe 2 km, og trene 15 min med styrke. Det han mest sannsynlig mente var at jeg må komme tilbake etter halvannen time… Vi får prøve oss på en litt lenger treningsøkt i morgen.


IMG_2911


IMG_2913

15 min på bakside lår tok litt knekken på meg


Så dro vi hjem og ga babyen mat. Det var ikke tid til stort annet enn å pakke tursekken, og ta med minstemann på søndagstur med familien. Emmett ble hjemme med pappa’n sin. Som dere vet har vi ettbarnspolitikk, så jeg drar aldri ut med begge barna alene. Det må sies at jeg foreslo for søstern min å faktisk ta han med, men hun sa «jeg orker ikke at du skal bli helt psykopat».


IMG_2915


Vi gikk opp Vettakollen, og der er det absolutt ikke tilrettelagt for vogn. Ikke noe problem for en bærebaby! Hun satt på ryggen min på turen opp, og sov på magen på vei ned.


IMG_2925


IMG_2934


IMG_2941

Verdens beste tante og onkel, og et random fjes i bakgrunnen


IMG_2948


Så var det bare å hoppe i dusjen, skifte noen bleier, og dra til Henriette på middag. Hun bor sammen med mannen sin og sønnen deres Max, som bare er 9 uker yngre enn Kenza. Henriette påstår at hun ikke er god til å lage mat, men likevel hadde hun mekka sammen en fantastisk søtpotetsuppe med kokosmelk, og hjemmebakt olivenbrød. Wow! Det smakte kjempegodt! Som den dårlige bloggeren jeg er tok jeg verken bilder av maten, eller oss voksne. Men jeg klarte i det minste å knipse et fint bilde av de viktigste i selskapet.


FullSizeRender


Emmett ble helt gal av Max, og kysset og slikket han i ansiktet. Programmerer’n rakk ikke å spise så mye siden han måtte passe på at fyr’n ikke ødela absolutt alt i leiligheten. Først ble hunden deres plassert i garasjen, og etter tre drapsforsøk på fuglen ble den også ryddet vekk. Til slutt hadde vi fylt lekegrinden med alt Emmett ikke kunne ødelegge, og stuen sto tom tilbake. Det ble litt senere enn planlagt, så barna sovnet i bilen. Kenza tror tydeligvis at det var en dagslur, så hun ligger her og gurgler og leker, nekter å legge seg. Greit for meg det, jeg strikker på en sort lue til hennes nye sorte garderobe.

barnehagestart

DSC07713


I slutten av august rullet vi opp foran barnehagen, Emmett i favoritt t-skjorten, og jeg med de største solbrillene jeg kunne oppspore. Jeg bare visste at det kom til å bli mye grining. Allerede to meter innenfor porten begynte tårene å trille. Ikke fordi jeg var lei meg, men jeg ble så utrolig rørt. Han trippet bortover med den lille skolesekken på ryggen og smilte til de andre barna. Han var så søt at jeg tenkte at det nesten var pinlig overfor de andre foreldrene som ikke hadde like fine barn som meg.


Den første uken var vi der sammen med han en liten stund, før vi snek oss unna for et par timer. Han storkoste seg, og la nok ikke merke til at vi ble borte. Den uken han startet med fulle dager ble det mye tull med søvnmønsteret hans. Fra den ene dagen til den andre gikk han fra to soveøkter på dagtid til bare én. Hans fine 19 til 07-rytme gikk over til våkne-hele-natten-og-til-slutt-stå-opp-klokka-fem. Vi var så slitne at vi holdt på å droppe hele barnehagekonseptet. Fine folk kunne fortelle at det ville bli bedre, og at det bare var å holde ut. Så det gjorde vi. Og det ordnet seg.

Han virkelig elsker barnehagen. De som jobber der er utrolig dyktige, varme og fine folk. Han gråter ikke lenger når vi går fra han, men vinker hjertlig og roper «ha det!». Barnehagen er helt spesiell, og har fokus på kreative barn. Mye lek og moro, men også læring og konsentrasjon. Jeg krysser alt jeg har for at lille k også får plass.


DSC07711

må alltid sjekke om lillesøster har det bra


Da jeg satt høygravid med bekkenløsning og skrantende psyke, tenkte jeg at barnehageplass fra ett år ville bli redningen. Å ta vare på en vilter liten gutt i den tilstanden var ikke behagelig, eller lett. Vi fikk mye hjelp av svigermor den første tiden etter fødselen, men så reiste de bort, og jeg var alene igjen. En nyfødt amme/bære-barn og en mammadalt ettåring var en hektisk kombo. Vi sjekket alle barnehagene i bydelen. Til og med utenfor bydelen, men det var fullt overalt. Jeg undersøkte kristne privatbarnehager på andre siden av Oslo, søkte etter dagmammaer og tenåringer med mye fritid. Ha i bakhodet at vi overhode ikke er religiøse, jeg er generelt svært skeptisk til dagmammaer og jeg haaaater tenåringer. Men vi var desperate.

Til slutt var det bare å innse at jeg hadde blitt tobarnsmamma, og at ungene var mitt eget ansvar. Kaffe, dronningsjokolade og snus fikk meg gjennom dagen fra 07 til 17. Så var det bare å lempe både dama og Emmett over til programmerer’n, og se på Kardashians resten av kvelden.

Det gikk jo bra.

Når jeg ser tilbake er jeg så inderlig glad for at vi ikke fikk napp i barnehagesøket. Jeg er så glad for at Emmett ble kjent med den nye babyen sammen med meg, og at han ikke ble sendt bort for tidlig. Jeg er så glad for at jeg slipper å ha dårlig samvittighet, at jeg var tøff og at det ikke klikka for meg. Jeg mener, selvfølgelig har jeg skreket høyt ned i sofaputene og hatt lange samtaler med mamma om at jeg bare vil stikke av, men over all, det gikk jo bra! Jeg trøstet meg med at dette har millioner av kvinner gjort før meg, og at to barn faktisk ikke er  mange.

Man klarer jo alt. Til syvende og sist, MÅ man jo dét. Tror det liksom er greia med å få barn, at man har blitt ordentlig voksen og ikke kan sette seg ned og grine og få andre til å ordne opp.

Selv om jeg ofte gjør det da. Griner og får andre til å ordne opp altså.

ikke døm «late» mødre før du får flere barn

Bilde tatt 04.08.15 kl. 12.50 #3


Debatten om det nye Instagramfenomenet #prosjektuperfekt er en smule unyansert. Økomødre med sovebarn og bærepappa dømmer latingene som dokumenterer frossenpizza og det roetete vaskerommet. «Hvorfor er man stolt over å ha et rotete hjem?». Det er det vel ingen som er, men man kan føle en tilhørlighet når man ser bilder av andres rot. Litt sånn, «hei du der! Ikke ha dårlig samvittighet for vi har det også litt kaos». De færreste gir barna usunn mat hver dag, og de færreste har det rotete hele tiden. Men en gang i blant må det være lov, ikke sant? Og dessutten frøken, ikke døm før du får flere barn sjæl.

Jeg mener, hvor enkelt er det ikke å ha én unge? Ikke misforstå, all cred til ettbarnsmødre også, barn kan være vanskelige og utfordrende på hver sin måte, selv om det bare er en liten fyr på 8 måneder. Men å sitte der med ett barn, en pappa som mer en gjerne tar seg av sjalbæringen og fritid som gir muligheten til å lage selvplukka sopp-risotta fra bunnen av, gir deg faktisk ikke retten til å dømme de som gjør det litt enklere for seg selv.

Barna mine er like glad i pappan sin som de er i meg. HAHAHA, nei det er de ikke, men de syntes han er en kul fyr. Det gir meg muligheten til å gjøre hva jeg vil, for jeg kan si «ta han her, jeg stikker til en venninne». Og alle er lykkelige. Og det gjør ikke meg til en dårlig mor at jeg vil ha min fritid. For ja, jeg er et menneske selv om jeg er mamma. Jeg har behov for tid med venner, med kjæresten min og med familien – uten barna. Å la ungen leke på gulvet alene er ikke bare greit, det er nødvendig. Det er nødvendig for at jeg skal få gjort de tingene jeg syntes er gøy, som f.eks å blogge, lese nettaviser og kommunisere med folk på sosiale medier. For andre er det nødvendig for å leve, for eksempel de som må jobbe mye selv om det er kveld. Barnet har også behov for denne alenetiden. Han må lære seg å leke alene, å utvikle fantasien. For å utforske rommet sitt, hvordan det er å klatre på sofaen, falle og slå seg fordi han tråkket feil. Han må lære på egenhånd, og det gjør ikke meg til en dårlig mor. Jeg vil ikke ha bomullsbarn som må bæres i sjal ned til konfirmantpresten.


Firedelt bilde fra 04.08.15 kl. 13.22 #7


Vi spiser sunt, vi har et vegetarisk hjem og mesteparten av maten er vegansk fordi jeg er veganer. Jeg lager mye mat fra bunnen av, fordi jeg har tid og fordi Emmett på 1,5 år liker å sitte på benken og hjelpe til. Jeg vet at dette ikke kommer til å være hverdagen vår om ett år. Da jobber vi voksene hele dagen, og begge barna våre vil være fulltid i barnehagen. Når vi henter dem og kommer hjem, vil de være sultne og urolig. De har ikke lyst til å sitte på benken og se på mamma kutte opp økologiske grønnsaker, da kan redningen bli å slenge ingrediensene rett på en ferdigbunn fra Tine, og rope «middag om 10 min!». Det at jeg har mye tid i dag, gir ikke meg retten til å dømme de som ikke har det.

Jeg dømmer ingen. Hahaha, joda det gjør jeg, men jeg dømmer ikke de med dårlig tid. Jeg beundrer de med dårlig tid, for det betyr at de gjør mye. De jobber, de trener og de handler på butikken. De fleste mammaer gjør så godt de kan, og så lenge de gjør dét, kan vi ikke dømme dem. Noen har bedre tid enn andre, noen prioriterer annerledes og slik er det. Hvis man ikke får noe ut av #prosjektuperfekt er ikke hashtaggen rettet mot deg. Ikke legg deg opp i det, ikke døm og ikke fortell hvordan de kan prioritere annerledes for å få tid til å faktisk rydde det forbanna vaskerommet.

Ingen andre enn mammaer bryr seg om andre mammaer. Sånn helt seriøst.


Bilde tatt 04.08.15 kl. 12.49


La oss heller diskutere noe viktigere, for eksempel håret mitt. For mye krøller??

en menneskelig maurtue

Skjermbilde 2015-07-28 kl. 22.37.29


Tenk å frivillig utsette seg for Leos lekeland? Men vet du, når man ser hvor lykkelig barna blir av det, er det verdt hver eneste stressrynke. Heldigvis var det innafor med tanke på mengde mennesker, men fortsatt så fullt at jeg tenkte «dette må være slik maurene har det». Emmett var så glad at han snublet i sine egne ivrige føtter, og løp fra den ene sklien til den andre. Han har null bekymring for verken face-planting eller skrubbsår, ut med hue først og ned de bratteste bakkene. Herlig fyr.

Jeg har faktisk mye positivt å si om Leos. For det første kosta det oss bare 75 kr ettersom voksne er gratis. Og for det andre var maten relativt billig, og jammen hadde de ikke flere alproprodukter i kiosken også! Tommel opp for folk som gjør livet til en stakar veganer litt enklere.


Og ja, du har helt rett. En hel sommer har gått, og det eneste interessante jeg har å melde om er en ussel tur til et bakteriefult lekeland. Men sommeren har vært både kald og søvnløs, så øya henger halvlukka i en dus av hodepine og kviser. Og selv om han på 1,5 år har gode rutiner, følger dama på 12 uker et helt annet skjema. Hun har nemlig startet å ule av glede klokken fem om morgningen. Det fører ikke bare til at vi voksene spretter opp øya, hun vekker jo han lille fisen også. Så da sitter vi der rundt frokostbordet, i halvsøvne, mens Emmett gliser med yoghurt rennende nedover brystet og roper «gå!». Som betyr ut og leke.

Hadde jeg visst at jeg, som det b-menneske jeg er, skulle få så lite søvn i en alder av 25, hadde jeg faen meg sovet da jeg fikk sjansen. Drit i utdanning, fredagspils og kjærestedate – sov!


Skjermbilde 2015-07-28 kl. 22.36.55


Til tross for trøttetryne, har det vært helt rått å se lille k utvikle seg fra en ufokusert ailien, til et lite menneske med smil, personlighet og stemme. Og storebror som har lært seg mange nye ord, og forstår alt vi sier. Han sier mamma, pappa, den, dit, bade, tog, bil, baby, hei, hade, der, pupp, bok og mange andre ord som sikkert bare programmerer’n og jeg forstår. Han har sin egen unike måte å uttale Kenza på som jeg ikke tror det finnes bokstaver til å beskrive.

Å være mamma er så stort, og det føles teit å skulle skildre det. Men jeg føler meg så priviligert som får lov til å være mamman til disse to, og ikke minst få æren av å forme, veilede og oppdra.

Også er det skummelt, for man har så mye å miste.

trass

DSC07362


Her om dagen sov jeg fra 19 til 06.

Søskenkjærlighet har gått over til søskensjalusi, så det har mildt sagt vært litt stressende de siste ukene. Snur vi oss bort i ett sekund kommer storebror med bollehånda si og slår babyen rett i fjeset. Når vi sier at han ikke skal gjøre au-au på babyen ler han og tror det er en lek. Sitter jeg og ammer tømmer han sokkeskuffen, tømmer en pose makaroni på gulvet eller knuser en vase. Armene hans har vokst 3 meter, og rekker til de høyeste skap, dypeste skuffer og bredeste benker.

Programmerer’n har masse jobb, så jeg tenkte det ville vært digg å reise bort til hytta til søster’n noen dager.

Dum idé.

Uten beskyttende møbler Kenza kunne skjule seg i ble det ganske ille. Jeg tror jeg rakk å tisse fire ganger de fem dagene vi var i Larvik. Etter at Emmett hadde mishandlet samtlige barn på hytta tok vi turen hjem.

Jeg vet ikke hva jeg ønsker meg mest nå, et frisørbesøk eller vaskehjelp.


DSC07356

ergobaby hybrid bæresjal

DSC07030


Nå har jeg bært lille k i sjal siden hun var nyfødt, og har på disse 10 ukene opparbeidet meg litt kunnskap om bæring. Som nybegynner er det en litt skremmende verden å begi seg ut på siden alle andre virker så drevne, har svindyre sjal og slår hardt ned på både det ene og det andre. Babybjørn og forovervendt bæring er djevelen sjæl, og å ha et stasj til en verdi av 60.000kr er hverdagskost inne på bæregruppa på Facebook.

Så ja, det kan være litt overveldende, og du tenker kanskje at dette ikke er noe for deg, men la meg quote min venninne Martine «hvorfor gjør ikke ALLE dette?». Hun fikk nemlig gleden av å bære i sjal i helgen.


Skjermbilde 2015-07-13 kl. 20.45.58


Å bære i sjal er en frihet. Plutselig har man to ledige armer – noe man faktisk sjeldent har med en baby. I tillegg er det utrolig lett å knyte, det tar virkelig ikke mer enn 5 minutter å lære seg. Du slipper å ta med vogn over alt, og for oss som har to barn, er det en life saver å kunne ha armene fri til å ta vare på begge barna samtidig. Og det er vel ikke nødvendig å nevne hvor hyggelig og koselig det er med bæring? Babyen elsker det, og mammaen elsker det. Jeg er faktisk lei meg for at jeg ikke bar Emmett i sjal. Jeg føler det er en nærhet vi gikk glipp av.

Men heldigvis liker han å sitte i selen på ryggen. Tandembæring!


Skjermbilde 2015-07-13 kl. 20.49.27


Etter et par dager i bæreverden var jeg mindre skremt og mer trygg. Man behøver på ingen måte å kjøpe et dyrt sjal. Man trenger ikke å kjøpe nytt, og man trenger heller ikke å lære seg forkortelser, koder eller navn. Det eneste du må bruke tid på å lære deg, er å bære ergonomisk.

Mitt første sjal fikk jeg av morfar, og heter Ergobaby hybrid i fargen Clay. Det er et elastisk 4D sjal (whatever that means) og er et solid og trygt sjal å starte med. Det koster 899kr på Barnas Hus, og er du flink til å benytte deg av tilbudene deres, kan du få sjalet på 25-30% salg. Meld deg inn i kundeklubben deres så du får beskjed om når de har tilbud.

Men mitt absolutte super-tips er å kjøpe sjal brukt. Facebook har en knallbra kjøp og salg-gruppe som er trygg å handle fra. Siden man bruker elastisk sjal kun de første 2-4 månedene er de lite brukt og i god stand.

Jeg har blitt godt kjent med dette sjalet, så tenkte å skrive en liten review.


IMG_2611


Sjalet er lett å håndtere, men veldig langt. Jeg syntes det var litt irriterende å ha den lange «halen» hengende, og siden man ikke bruker elastisk sjal på større barn, er man ikke avhengig av denne lengden. Å ha langt sjal er supert om man ønsker å bruke forskjellige knytemåter, men nyfødte bæres som oftes kun i to stillinger. Ikke spør meg hva de heter, for det aner jeg ikke, men Ergobaby har enkle instruksjonsvideoer.

På kalde dager er det deilig at sjalet er varmt, men nå om sommeren blir det for varmt. Dette er et problem man har uansett sjal, for du har tross alt et annet menneske inntil kroppen din, men jeg tror Moby er litt luftigere enn ergoen.

Et stort pluss er at ergoen har en lomme foran. Helt genialt når man ikke ønsker å bruke veske, men trenger å ha med mobil, nøkkel og bankkort. Dette har, så vidt jeg vet, ikke Moby.

Jeg anbefaler Ergobaby bæresjal til de som vil kjøpe i butikk, og ikke ønsker å kjøpe på nett. Til kaldblodige vampyrer og til de stilige. For jeg syntes sjalet er fantastisk nydelig i den sarte lillefargen.

Men som sagt; kjøp helst brukt.

For noen uker siden merket jeg at k ble litt tung i det elastiske sjalet, og kjøpte derfor et vevd sjal. Vevd sjal er fantastisk å bære i. SÅ stødig. Mitt vevde sjal heter Vatanai Maruyama, og er en kort 6 på 4,5 meter. Jeg skal i løpet av sommeren lage et innlegg om det, for jeg elsker elsker elsker Vatanai’en min.

Og jammen er ikke mitt vevde sjal nummer to på vei i posten! Jeg er så heldig at jeg har verdens beste mamma, så da jeg fortalte om drømmesjalet mitt, fant hun frem til en engelsk dame som solgte det. Og i tillegg betalte hun! Juhu! Det sjalet heter Kokadi Lime & Matcha, og er… wait for it… ikke så overraskende: zebrastripete!

Fy fader.

Drøm.


Til alle fremtidige mammaer og dere som allerede har barn: prøv å bære. Det er ikke lenger forbeholdt veganske hippier, de aller fleste er helt normale folk som deg og meg. Det er ikke tungt for kroppen, det er koselig og veldig praktisk. Bare tenk så deilig det er å ikke ta med vogn når man skal ut og inn av bil. Når man er på butikken, eller når man vil gjøre husarbeid. Å ta oppvasken med en baby som trenger nærhet er null problem.

Men den viktigste motivasjonen er at det er det mest naturlige å gjøre. Bare tenk på det, man hadde ikke fancy vogner da vi bodde i huler. Det er naturlig at mor og barn er tett inntil hverandre. Babyen har bodd inni kroppen din i 10 måneder (JA MAN ER GRAVID I 10 MÅNEDER), så da sier det seg selv at babyen vil være nær deg på utsiden også.


 

Skjermbilde 2015-07-13 kl. 21.27.33

(pseudo)tvillingmamma

IMG_9347


Jeg merker at jeg begynner å bli en sånn teit tvillingmamma som absolutt må kle barna mine i like klær. Da jeg gikk forbi banan-settet i størrelsen til lille k, var jeg selvfølgelig nødt til å kjøpe det! Storebrors banan-outfit har jo allerede vært til vask 3-4 ganger, så det var jo stor suksess. Da jeg tok på babyen klærne i dag ble Emmett kjempesur siden han trodde hun fikk på hans klær. Det løste seg fort, han er nemlig veldig lett å distrahere. Han kan bli skikkelig sint for noe, lage et rent lite oppstyr med skrik og dramatikk, men så er det bare å vifte med en hårstrikk og han bare «ååååå, den!!!!».

Fin fyr.


IMG_9357


IMG_9350


Forrige ukes matforgiftning henger skikkelig i kroppen fortsatt. Jeg er stort sett fin, men plutselig blir jeg megakvalm og orker ikke tanken på å drikke et glass vann engang. Jeg erfarer også at jeg gjerne får lyst på en ting, men blir kvalm av bare tanken så fort det ligger på tallerknen. Det som går helt fint er frukt, så vi skal bort til tyrker’n på Stovner og kjøpe inn masse pakistanske mangoer, norske jordbær og vannmelon. Har de passjonsfrukt skal jeg kjøre en skikkelig Loni Jane-frokost med vannmelon og passjonsfrukt.


IMG_9397


Klærne er fra Lindex

rutine, rutine, rutine

IMG_9093


Om du spør en fungerende tvillingmamma om råd når det kommer til barn, vil hun si: rutine, rutine, rutine. Og det er helt sant. Lille k er etter min mening for liten til å påtvinges rutiner, men når de blir rundt 4-5 måneder er det på høy tid å få struktur inn i hverdagen. Og når de er like gamle som Emmett, altså 17 måneder, er man nødt til å ha rutiner for at livet skal være okå.

To tette barn er for det meste morsomt, herlig og deilig hektisk, men det er noen ganger jeg tenker «hva har jeg gjort mot meg selv». Det er typiske episoder, som at begge hylgråter mens man sitter i kø på motorveien, eller at Emmett faller og slår seg mens jeg sitter og ammer. Da er det stress. Da renner svetten og det banker i tinningen.

Det som har gjort hverdagen min harmonisk har vært de gode rutinene til Emmett. Han sover to lurer på dagtid, og legger seg klokka 19 og står opp klokka 07. Da får jeg pusterom i løpet av dagen, og «sammenhengende» søvn (gåsetegna er der fordi jeg ammer fortsatt hver tredje time om natten, men det sover vi oss gjennom). Har man to små barn å ta vare på hele dagen, er man avhengig av at begge er fornøyde, og det er ikke alltid en overtrøtt liten fyr er dét.

På grunn av hyttetur og et par overnattinger her og der, har rutinene til Emmett blitt helt kaotiske. Det kan ikke kalles rutiner engang. Det som er rart med barn, er at de er som fulle voksene. Du merker kanskje at om du har vært ute på byen til 03 om natten, så våkner du kjempetidlig om morgningen? Sånn er det med barn også. Søvn avler søvn, og får de for lite søvn på dagen blir det bare tull om natten. Emmett våkner derfor 05 hver eneste dag, uansett om jeg har lagt han klokka 19 eller 21. Vi er så slitne at ringene under øya ser ut som teatersminke.

Sommeren byr på masse gøy på dagtid, og alle vi er glad i har ferie. Derfor er vi mye ute og det fører til at han ikke sover til vanlig tid, og gjerne korte økter i bilstolen og i vogna. Jeg prøver alltid å legge han som normalt, men det er så vanskelig å få han til å sove på andre steder. Løsningen er jo å bare bestemme seg for at man tar en uke hjemme og får orden, men da går man jo også glipp av å se folk som endelig har fri!

Ah, dilemma.

Nå skal vi tilbake til Brønnøya for noen dager, og jeg skal forsøke å gjenopprette de gamle rutinene. Reparere det som kan, og kanskje vi får det litt bedre. Ikke at vi har det forferdelig, vi elsker denne sommeren, men hehehehe, det er litt slitsomt å ikke sove.


IMG_9095


_MG_9185

TO MÅNEDER

IMG_8667


Tenk at denne tjukkasen har vært en del av familien i to måneder allerede? Det sies at ett barn er ett barn, men to barn er ti barn. Det mener ikke jeg. Ett barn er like mange som to barn, hvert fall når den minste er så enkel som lille k. Hun er den blideste og mest harmoniske babyen jeg har møtt. Og tenk at hun er min! Herregud, så heldige vi er som har fått et så herlig nurk som bare smiler og ler, sover og spiser. Største utfordringen vår er all gulpingen, men ser man bort i fra sur melk på klærne, er livet rimelig bra med denne dama.


IMG_8668


IMG_8678


IMG_8675


IMG_8683 - versjon 2


Også er hun så heldig å ha en storebror som elsker henne mer enn noe annet. Han har ikke vært sjalu en eneste gang, og vil bare kose og kysse på henne så ofte han har mulighet. Eneste jeg har merket på han, er at han vil sitte i bæresele. Det ville han ikke før, men etter å ha sett k i sjal vil han også opp. Det er bare superpraktisk for oss at han endelig vil det, for det gjør så mange situasjoner enklere. Programmerer’n bruker selen masse, og jeg har han i den når jeg lager mat og han vil se på. Kan virkelig anbefale både ergobaby-sele og ergobaby-sjal.

Nå er jeg forøvrig ute etter et sjal som ikke er elastisk, så skal oppdatere på den fronten når jeg har bestemt meg for hvilket det blir. Er en jungel der ute! Blir helt svett av annonsene på Facebook, jeg skjønner nesten ingenting av alle forkortelsene, navnene og prisene.

TANTA

Nei, ikke den tanta, men denne tanta:

-1506_RoyDarvik_0004


Er hun ikke fin? Det er lillesøster’n min, og hun er et menneske jeg beundrer. Mest fordi hun er så lik meg, bare 15 kg lettere, men også fordi hun er sær. Jeg elsker sære folk. Om det er noe hun er uenig i, eller noen hun ikke liker, så bare rister hun på hue. Hun tar sjeldent en diskusjon fordi hun ikke orker uintelligente folk. Og hun hater når noen prøver å presse henne til å være sosial. Hun er en introvert.

Tanta har den beste musikksmaken, den særeste hobbyen og er min kjæreste medveganer. Men best av alt, elsker hun barna mine like høyt som meg selv. Emmett gliser bredest når han ser tante gå mot oss eller når hun står på trappa vår. Da vet han at det blir rulling på gulvet og ubegrenset med sjokkis. Da vi var på hytta, og det pøseregna, hentet han joggeskoa til tante og slang de i fanget hennes mens hun satt på macen. Da var det ikke annet å gjøre enn å gå ut i regnet med han. For tanta sier aldri nei.

Dette betyr ikke at jeg ikke elsker storesøster-tante altså. Hun som ble med på fødselen og levde seg sånn inn i det at hun fikk rier selv.

Og besvimte.

Jeg er så glad for at jeg har søsken.

JEG ER VERDENS BESTE MAMMA

Ja, det er cocky å si, men seriøst, i dag kicka jeg æs.

Jeg tok med barna til sentrum for å spise lunsj med lillesøster på Funky Fresh Foods, en vegansk café nede ved Akerselva. Vi spiste tiko burger, den var veldig god (men big buck er best). Det med at jeg er verdens beste mamma kommer jeg tilbake til om litt, men først et lite bildedryss fra dagen vår. Hahahahahahaha tulla.

Hater ordet bildedryss.


DSC06781


Em hadde allerede spist så han satt, helt rolig i tyve min, og hørte på musikk. Det har aldri skjedd før, han er jo høyt og lavt fra 07-19. Det var en positiv opplevelse å spise i fred uten at han maste om å løpe ned betongtrappa. Og selvfølgelig med en hånd på vogna der Kenza lå og sov. Passer alltid på lillesøstern sin.


DSC06829


DSC06801


DSC06835

Viser frem tættisene sine til tante


DSC06849


Vi var Oslo rundt for å finne regntøy, men jeg er så sær på barneklær, så det var et umulig prosjekt. Til slutt var vi innom Molo, og der fant jeg en fantastisk hvit jakke som dessverre var to nummer for stor. Men etter sånn fem sekunders tenkepause kjøpte jeg den. Den var rett og slett for kul til å la gå, og dessuten var det 30% salg. Han er jo rimelig søt i den selv om den rekker han til knærne.

Senere dro jeg innom Barnas Hus og kjøpte regnbukse, støvler og en slags regnhatt. Var salg på alt fra Reima, bare et lite tips til de som trenger noe til ferien eller barnehagestart. De var fullstendig tomme for sandaler i str.22, med unntak av et par dritkule i oransje. Men selvfølgelig er det jo jævlig typisk at produsenten har forbeholdt de til jenter, så det var en stor rosa lapp bak på skoen. Blir så irritert når de gjør det, hvorfor skal oransje bare være for  jenter?? Kunne de ikke bare droppa den rosa shiten på absolutt alt, så kunne vi guttemammaer fylt på med litt andre ting enn blått. Var derfor jeg falt sånn for den hvite jakka, endelig noe yttertøy som ikke er blått eller grønt. Hvis jeg en dag begynner å tjene penger på bloggen skal jeg designe en kolleksjon med barneklær som går til begge kjønn. Jeg lover.

Så anbefal bloggen min til alle dere kjenner, så blir jeg superrik og kan lage de kuleste klærne til barna våre. Do it.


DSC06857


Midt i rushtiden bestemte vi oss for å vende snuta hjemover, så jeg kjøpte smoothie for å senke stressnivået. Fisen var så trøtt at han nesten sovnet nedi sugerøret.

Og nå kommer vi tilbake til overskriften.

Vi var på et fullpakket tog hjemover, og som vanlig var det ingen som ga fra seg plassen til tobarnsmammaen med en nyfødt i sjal på magen. Nordmenn ass. Jeg sto og bysset vognen til Emmett da Kenza begynte å hylgråte. Hun bråvåkna og var keen på pupp. Med en gang. Og han store hadde ikke sovnet enda, og han er avhengig av bevegelse i vogna for å sovne i den. Da var det ikke annet å gjøre enn å forsette å bysse vogna med den ene armen, og rigge til i sjalet med den andre. Så jeg løsnet litt, senket babyen til puppe-nivå og ammet stående i toget mens jeg vugget Emmett. Plutselig var vi ved stoppet vårt, så da trillet jeg vogna ut, mens jeg ammet. Assa, hva gir du meg? Applaus? Syntes jeg fortjener det faktisk. Jeg var så stolt da jeg gikk ut av toget og håpet alle som så meg tenkte at jeg var en fantastisk mor som klarer alt.


DSC06867


En god mamma er jeg, men en god rydder er jeg absolutt ikke. Huset er like bomba som det var etter 17-maifesten vår, til tross for at vi verken har hatt fest eller at det har vært 17-mai. Så i kveld må jeg gjøre de to tingene jeg hater aller mest, både rydde OG pakke. Vi skal nemlig to uker på hytta på Brønnøya i morgen. Ikke nok med at jeg må pakke til meg selv og to små barn som skifter 2-3 ganger om dagen, jeg må pakke til fyr’n jeg bor med også! Han påstår at han fysisk ikke klarer å pakke selv. At armene blir lamme eller no. Kjip fyr.

Jeg er også kjip da, for i går skrev jeg at jeg skulle legge ut bilder av mat lagd med den fancy spiralizeren min, men det har jeg altså ikke fått gjort. Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev det i går, jeg vet jo selv at jeg har ammehjerne og glemmer absolutt alt. Tanken kom ikke til meg før nå, så jeg beklager. Jeg skal aldri love dere noe som helst igjen.

Dere blir bare skuffa.

#BARSELVARSEL-PRESSET

Uansett hvilken livssituasjon man er i føler de aller fleste av oss på en eller anner form for press. Vi har de åpenbare tingene som kroppspress, statuspress og ambisjonspress, men for nybakte mødre er det et helt annet press som er dominerende. Nemlig det å være sosial. På Instagram og Facebook virker det som alle de andre nybakte mødrene gjør så forbanna mye hele tiden. Hvordan rekker de det? Bare det å få deg selv og ungen ut av døra tar jo tre timer! Jeg tuller ikke, og det vet alle andre som har født. Babyer bruker lang tid på å gjøre seg klar.

Man står opp, ammer, steller, skifter og tar på utedressen. Så bæsjer’n. Gjennom alt. Jeg mener: ALT. Så da må alle klærne av, selv dine egne for de er også fulle av gul shit. Ny vask, ny bleie, nye klær og ny utedress. Så må de skitne klærne i vaskemaskinen med én gang, ellers går ikke flekkene av på den fine Ralph Lauren-dressen man blæsta 1500kr på, da man satt høygravid og deprimert og nettshoppa. Så kommer man ut av vaskerommet for å finne den fult påkledde ungen sovende i vippestolen og du tenker «yes, nå har jeg tid til å dusje og sminke meg». Mens man står der innsåpa og våt våkner babyen og skal amme. Håret rekker ikke å få balsam før du må sprette inn i et halvtørt håndklede og amme på gulvet fordi ungen er innen dette tidspunktet rød i fjeset og illsint for at puppen ikke kom med en gang.

Etter ammingen rapes ungen og du kjenner plutselig en varm masse renne nedover den rene ryggen din. Gulp. Hoppe inn i dusjen igjen mens ungen ligger fornøyd på badegulvet og gulper ned utedress nr.2. Så da er det på’n igjen. Skifte på ungen, kle på deg selv, finne frem sjalet og surre barnet inntil kroppen. Men så kommer du på at du selv ikke har spist frokost og snur i døra for å hive i deg et par bananer mens togtidene sjekkes. 25 min til neste tog!! Da er det ikke vits å gå ut helt enda, men nå er både du og ungen glovarme og svetten renner nedover ryggen og lysten på å gå ut er lik null. Og klokka? Jo den er langt over avtaletid og du vil helst bare legge deg ned og sove frem til neste amming.


På Instagram er det en hashtag som heter #barselvarsel, og der florerer det av glade mammaer med rene babyer som sitter på café, er på babykino og babysvømming. De sitter i ring og trener med andre supermammaer og de lager hjemmelagde smoothies som de tar 2-go på vei til toget. De har aldri gulp på klærne, og babyen har ingen gule flekker på bodyen. Også shopper de masse. Så de er tydeligvis kjemperike.

Jeg hater de folka der. Folk som har masse tid OG er rike.


Jeg er hjemme med to barn, og den enkleste av de er helt klart den nyfødte. Jeg har ingen utagerende tass, men han er aktiv og han vil gjøre noe h.e.l.e t.i.d.e.n (takk til Camilla Pihl som fant opp punktum for å få frem poeng). Så jeg har faktisk ikke tid til å fly rundt og gjøre masse hver eneste dag. Men jeg har en regel, og det er at vi skal være ute noen timer på dagen. Men helst alene, for det er uansett ikke noe spennende å være sammen med oss. Jeg klarer ikke helt å følge med på samtalen når jeg samtidig må amme OG passe på at den andre fyr’n ikke løper i veien, dytter en annen unge eller svelger steiner. Eller spiser gress.

Så jeg orker ikke å sammenligne meg med de som rekker å ta en morgentrim før ungen våkner og kommer seg ut av døra i 10-tiden. I så fall hadde jeg blitt deprimert. Og jeg orker ikke å være det igjen ass.

Om det er noen flere mødre der ute som føler #barselvarsel-press så tenk på meg som veldig sjeldent er på barseltreff, møter andre voksene eller shopper på kjøpesenter. Tenk på meg som sitter i gravidetights og singlet mens jeg tegner løver og hunder med en baby i sjal.

Og tenk på etterveksten min. Den får deg hvert fall til å føle deg bra.


IMG_2695

 

Da er unga på plass, så kan vi ta oppvasken fra forrige uke

SYNSK

IMG_8240


For noen måneder siden trålte jeg nettbutikkene for å finne sengetøy i fersken eller orange. Tanken bare slo meg, jeg ville ha noe fargerikt og noe som gjør masse ut av seg. Soverommet vårt har hvite vegger, som alt annet i huset, og det er jeg shitens lei av. Jeg har så lyst til å male stuen i grønn eller blå, men siden hele etasjen henger sammen ville det blitt en stor jobb, og ikke minst veldig… intenst. Men som jeg prøver å forklaret han jeg bor med, livet er for kort til å bo i et hus med hvite vegger. Jeg vil ikke ha hvite vegger. Dessverre har jeg sverget på mitt liv å aldri ta i en malekost igjen, så i mellomtiden får jeg slå til med noe så spenstig som sengetøy. Jeg fant ikke det jeg så for meg den gangen, og har siden levd et ulykkelig liv med beige sengetøy. Lykken var derfor stor da jeg gikk forbi Hansen og Dysvik og ble møtt av et hav av orange sengetøy. Eller, hva kalle man denne fargen? Fersken?

Jeg blir lykkelig av ha dette sengetøyet. Så det kan hete hva det vil.


001


002


003


Emmett har blitt veldig opptatt av å kysse på babyen, og løper bort til henne så ofte han kan. Vi må holde han fast til tider, for han vil helst kaste seg over henne. Vi vil ikke ha en situasjon der en på 5 kilo får en ræv på 13 kilo midt i fleisen.


IMG_8204 - versjon 2


IMG_8254


Skøyer <3

FAIL

Vegansk barnetreff gikk jo bra. Ironi i dette innlegget kommer frem som kursiv tekst.


Selv om både Kenza og jeg trives godt med sjal er det i mange tilfeller upraktisk når vi er ute med Emmett. Det er både skummelt og tungvindt å leke med han når en liten baby er mellom oss. Derfor er søskenvogna helt super, da kan Kenza være i sjalet når hun ønsker det, og når hun sover kan jeg lempe hun over i vogna, og Emmett og jeg kan leke som bajaser. I dag var vi på Geitmyra, en fantastisk stor hage midt i byen med høner og haner, drivhus og benker med bord. Perfekt for barnetreff for hele området er gjerdet inn. For å kunne passe ordentlig på Emmett var jeg likevel avhengig av søskenvognen, kan jo ikke bare legge lille k ned i gresset. Problemet var at da jeg skulle til å gå til toget med begge ungene i vogna, eksploderte det ene hjulet. Jeg tuller ikke, det sa PANG og jeg trodde helt seriøst at naboen skjøt på oss. Hjulet var flat som en pannekake, og jeg måtte inn og omrokkere på alt. Minste i sjal, og eldste i ny vogn.


IMG_2751


Vi rakk toget, heldigvis, og på Sagene møtte vi fire andre mammaer med de små barna deres. Med små mener jeg altså mindre enn Emmett, og det er her stresset kommer inn. Han er nemlig usannsynlig hardhendt med yngre barn, og oppfører seg veldig bøllete. Han mener ikke å være slem med vilje, håper jeg, men han forstår ikke at de ikke tåler like mye som han. Det var mildt sagt forjævlig å sitte der og amme mens de andre mødrene måtte dra kjempen bort fra de uskyldige. Da han kastet seg over en ni måneder gammel jente for å kysse henne på munnen forsto jeg at vår tid var over. Ungen falt jo rett i bakken og ble kjempelei seg, mens min djevel sto ved siden av og lo. Mens jeg skulle pakke sammen sakene våre la jeg vognen i liggestilling og la Kenza oppi. Og det var først da jeg så det. Herregud, hun kan jo bare ligge sånn her mens jeg passer på han andre! At jeg ikke har tenkt på det før? Jeg følte meg så dum. Enda dummere enn det jeg følte meg da de andre spurte hvilken solkrem jeg brukte på barna. Solkrem? Er det ikke april eller no? Nei da, det er vist juni. Og i juni skal unger ha solkrem på nesen. God mor. Flaks han er halvt tuniser.


DSC06582


DSC06575


Men så bæsja Kenza gjennom for andre gang, og jeg hadde ikke med meg flere rene klær. Så jeg måtte surre hun inn i et skjerf, skrubbe klærne med våtservietter og tørke de i sola. God mor igjen. Vi tok farvel med de andre, og vendte snuta hjemover. Vi havnet selvfølgelig midt i rushen, så bussene var stappa. Vi kom oss på en som hadde plass til barnevogna. Phewww, da kunne jeg endelig slappe av. Jeg hadde selvfølgelig klart å plassere oss rett ved siden av stoppknappen. Og knappen var sånn fancy med lys og var ment for rullestolbrukere. Hvis man trykker på den knappen fører det til at dørene står åpne lenger, og til min og alle andres frustrasjon trykket Emmett på den konstant. Han pleier å sove 2 timer på dagtid, men i dag ble det bare 30 min, så han var fullstendig overtrøtt. Trykka på knappen i hytt og pine mens jeg prøvde å avverge. Har aldri vært så letta som da vi kom til Oslo S og kunne ta toget hjem. Mulig dette er siste gang jeg tar med pøbelen på barnetreff. Og nå er jeg så sliten at jeg nesten ikke klarer å se hva jeg skriver. Om ting er skrevet i både fortid og nåtid om hverandre, beklager jeg. Det er uansett ikke så viktig å forstå hva vi egentlig gjorde i dag så lenge du sender sympatitanker.


IMG_2746

Ekte smil.

BRYSTBETENNELSE VOL.2

DSC06500

Buhu you whore. Brystbetennelse for andre gang på tre uker, det syntes jeg faktisk ikke at jeg fortjener. Har hatt høy feber siden i går, og hodet føles oppblåst og rart ut. Som om jeg har fått i meg noe halvbra dop, eller drukket litt for mye tequila. Helgen har blitt kraftig amputert, både planen om å dra på mini øya og handle inn mat for flere dager er avlyst. Jeg klarer ikke å skrive handleliste til noen andre, jeg syntes det er mye lettere å vite hva jeg skal ha når jeg først står på butikken. Kommer ikke på én ting liksom. Jo bleier i str. 2, for en viss liten pike har blitt en tjukkas.

Det er ikke bare brystbetennelsen som setter en litt trøtt stemning her hjemme hos Said, vi er nemlig på prosjekt få-emmett-til-å-sove-på-eget-rom. Det har gått overraskende bra, men han våkner 1-2 ganger om natten og det er jo kjempeslitsomt. Han har sovet med oss siden han ble født så er jo veldig uvant for han, det skjønner jeg, men å våkne klokka 04 kunne han spart seg for. Er digg å få litt større plass i senga, men vi savner han veldig. Særlig pappan blir stressa, og nesten glad når han våkner siden vi da vet at han har det bra. I dag skal vi sette opp babycall med kamera, så blir det lettere å se hva han driver med. Så til tross for at jeg var gørrdårlig i hele natt hadde jeg hvert fall ingen barnerumpe i fleisen. Og dét er en luksus.

DSC06514

DSC06518

DSC06520

SØSKENSJALUSI

søsken

Da jeg gikk gravid med den nye babyen kunne jeg ligge våken om natten og bekymre meg over hvordan Emmett kom til å reagere på konkurrenten som snart kom. Han hadde jo vist en del sjalusi når jeg koste med fetterne hans, og da mamma masserte føttene mine ble han både sint og lei seg. Ingen fikk lov til å ta på meg når han var til stede – ikke engang programmerer’n. Men vet dere hva? Han har aldri vært sjalu på Kenza! Til tross for at han bare er 15 måneder gammel viser han masse kjærlighet til henne, og er aldri sint eller irritert. I går da jeg skulle legge han begynte lillesøster å gråte i stuen, og da ble han veldig lei seg og ville ut for å trøste henne. Han elsker å kysse på henne og stryke på de små bollekinnene. Det virker som han syntes det er helt naturlig at hun er her sammen med oss, og slik har det vært fra dag én. Jeg begynner nesten å gråte av glede. Og stolthet.

Et vanlig problem hos pseudotvillinger er nemlig søskensjalusi, og at den eldste føler seg oversett av foreldrene. Siden Emmett ikke har vært utagerende kan jeg sitte med begge barna på fanget og amme den minste mens jeg leser bok for den eldste. Jeg kan ligge med babyen på brystet mens jeg legger den store. For en luksus! Livet blir så mye lettere med harmoniske barn.

IMG_2139

pappa

STOREBROR

STOREBROR

Tenk at lille raringen på bare 15 måneder har blitt storebror? Han syntes det er veldig morsomt når hun lager lyder, og han liker å kysse og klappe henne på hodet.

Første natten hjemme som en familie på fire gikk relativt ok. Emmett våknet en del, men etter å ha sovet tre netter hos svigers var det vel bare uvant for han å sove hjemme igjen. Etter en time med gråt og hyl endte han opp i sengen vår, så nå er jeg stiv som en stokk etter å ha balansert meg selv på kanten. Forhåpentligvis vil det gå seg til… hehehehe, håper vi…

emmettkenza

storebrorkos


Dagen til Kenza og meg har gått i amming og tv-titting. Jeg har nettopp runda Paradise Hotel Sverige så er skikkelig på utkikk etter en ny serie å se på. Helst noe litt mer intellektuelt så jeg kan fremstå som litt smartere enn en nybakt mor som sitter i joggis og ser på reality.

Selv om det er nettopp det jeg er.

KENZA

kenza

Vår nydelige lille Kenza veide 3505 gram da hun kom på fredag morgning. Med sine 53 cm er hun en lang og slank liten pike, og vi er alle veldig, veldig forelsket.

Storebror er kjempeflink til å gi myke nuss, men har også veldig lyst til å klype henne i låret, så vi må passe litt på. Han er ikke sjalu i det hele tatt, men pappan er utrolig flink til å ta seg av han, så han merker egentlig ikke at noe er annerledes. Bare at mamman har fått litt større pupper, noe han lo høyt av.

storebror

PSEUDOTVILLINGER

-1502_RoyDarvik_0002

 Tenk at den lille fisen her skal bli storebror

Søsken som er født med mindre enn 18 måneders mellomrom blir kalt pseudotvillinger. Det blir bare 14-15 måneder mellom mine, så Emmett blir altså storebror før han har lært seg å prate. Han kan leke titt-tei, gjemme seg bak betongpipa og hoppe frem i full iver. Han klarer å vinke, hente Fantorangen om vi spør etter han og skylle tannbørsten sin i springen mellom hver puss. Personlig syntes jeg han er et medisinsk mirakel, men likevel tror jeg ikke han forstår seg på konseptet «ny baby».

Da jeg så to streker på graviditetstesten i sommer begynte jeg straks å google konseptet «to tette». Babyen som allerede var født var jo så liten! Han fullammet, kunne ikke gå og forsto ingenting av det vi sa. Overalt på nett står det at det er vanlig med sjalusi blant pseudotvillinger, og det skumleste er om den yngste er en jente. Det er vist vanlig at hun utvikler seg til å bli en funksjonell storesøster.

-1502_RoyDarvik_0001

Jenter utvikler seg nemlig 1-2 år tidligere og raskere enn gutta, noe som kan føre til at lillesøster plutselig blir familiens flinke helt. Heldigvis kan Emmett gå, og han klarer generelt mye allerede, men han er veldig sjalu. Megasjalu.

Programmerer’n kan ikke gi meg en klem i hans nærvær uten at han tar løpefart og sidekicker pappan sin i trynet. Han blir kjempesint om noen andre prøver å ta på meg. I går hadde vi f.eks Martine på besøk, og da hun forsiktig la hånden sin på magen min kom Emmett bort og la seg over hele meg. Og han veier 12,5 kilo så jeg holdt jo på å føde i sofaen.

Samtlige jeg snakker med sier «høhø ja dette blir nok noen slitsomme år for dere!». Nja, altså, vi får to barn i bleie, to barn som ikke snakker og to barn som trenger hjelp til nesten absolutt alt. Men så får vi det jo jævlig smud også da, de har f.eks alltid en lekekamerat, de vil alltid være på samme stadie og ha felles interesser. De kommer til å bli dritgode venner, de kan arve klær av hverandre og vi slipper å hente én unge i barnehagen og en annen på skolen.

Så ja, det blir sikkert slitsomt til tider, men det er mange flere positive sider med pseudotvillinger enn det er negative. Sannsynligvis vil de to barna bli verdens beste venner, ha masse glede av hverandre og få tette bånd livet ut.

Og venner for livet er det beste som finnes.

Skjermbilde 2015-03-02 kl. 22.46.15

Mine bestevenner, lillesøster og storesøster