" skjønnhet "

den største feilen man gjør i livet

Bilde tatt 07.12.15 kl. 19.52


Om det er én ting jeg skal lære datteren min, så er det dette:

Aldri si til frisøren at hun skal klippe «det som er slitt».

Faen heller!

Endelig hadde jeg fått litt lengde på håret, også gir jeg frissa’n frie tøyler. I tillegg klarte hun å overtale meg til å få meg pannelugg. Jeg ser grusom ut.

For å drukne luggsorgen kjøpte jeg meg et nytt skjørt i dag. Det har masse frynser, og jeg er helt sikker på at alle vil ligge med meg nå. Jeg tror faktisk skjørtet er så kult at panneluggen vil forsvinne i alle frynsene.

Så da er det bare å finne seg noen venner så man kan vise liggeskjørtet til noen.

farvel, det var gøy så lenge det varte

_DSC1773


Kjære deg

Hele livet mitt hadde jeg ventet på deg. Sendt bittre blikk på de andre jentene med manker som enhjørninger. Sittet der med flisete tupper, og drømt meg bort til et liv jeg visste at jeg aldri kom til å få. Sittet i frisørstolen og brukt 9.000 kroner på indisk uetisk hår som aldri føltes som mitt eget.

Kjære deg, som kom da jeg følte meg tjukk og deprimert. Med bekkenløsning, kviser og dobbelthake satt jeg der, og tenkte at jeg i det minste har deg. Deg. Du som alle advarte kom til å forlate meg så fort jeg var ferdig med graviditeten. Du, som tross alt bare ble sterkere, finere og tjukkere.

Hårbørsten trengte jeg ikke engang å rense. Etterveksten som vokste fortere enn lommeboka klarte å stripe. Jeg har elsket deg, elsket oss, og hvordan vi så ut sammen.

Du var der gjennom to graviditeter, to ammebabyer. Men nå?

Nå er det over.

Tette sluk, lyse hårstrå på mannens mørke genser. Hårbørsten må plukkes for hår. Hver dag, hele tiden.

Adjø da. snakkes aldri igjen.


_DSC1775


_DSC1774


_DSC1772

KRONIKK FOR Å FÅ KLIKK

LinneaMyhre

Det har skjedd noe det siste året, og det irriterer meg.

Jeg husker fortsatt glitteret i øya på norsklæreren da han leste kronikken min om moderne feminister. Den var skrevet med følelser, engasjement og sårhet. Det var den første kronikken jeg skrev, og siden har jeg elsket uttrykksmåten. Samspillet mellom det saklige og det personlige er så viktig, og så fantastisk. Kronikker er rett og slett magiske.

Men noe har altså skjedd. I takt med at sosiale medier har vokst, har smaken av klikk gått til hue på folk. Det er plutselig viktigere å skrive om noe som får mange treff fremfor å skrive om noe du faktisk engasjerer deg for. Kritiske kronikker, og blogginnlegg, skrives over en lav sko – samma hva du hater så lenge den blir delt på Facebook, ikke sant? Før var det creds å få noe på trykk, det var ekte og det var ærlig. Nå føler jeg at kronikker skrives kun for å være kritiske, ikke fordi man brenner for temaet eller virkelig har noe å komme med. Siste poppis-sak å hate er Det Nyes sminke- og retusjeringsfrie utgave med Jenny Skavlan på coveret. Kronikkene er mange, og kronikkene er rævva.

Da jeg så bildene for første gang tenkte jeg «fy faen, Jenny Skavlan har like strekkmerker som meg!». Det var nesten så jeg fikk lyst til å ta på meg en bikini og hashtagge #loveyourlines på Instagram. Jeg var så heldig at jeg fikk se bildene før bladet kom i butikk siden søstern min er redaktør i bladet. Jeg trodde prosjektet kom til å få feministene landet over til å gråte av glede. At vi alle kom til å klappe i takt og synge kumbaya my lord.

Det som fascinerer meg er at de som har denne påtatte kritiske røsten ikke engang har giddet å åpne bladet. Det er helt sant! Jeg tror faen meg de ikke har tatt seg bryet med å se på coveret engang, for ikke ett sted ser jeg at noen nevner strekkmerkene til Jenny. Og jeg føler at strekkmerkene til Jenny er viktig.

jenny

For det er vel ikke bare jeg som husker rumpa til Jenny på coveret til Costume for nøyaktig ett år siden? Tipper den rumpa var både sminka og retusjert, for bildeserien var fri for strekkmerker. Og som vi nå vet har Jenny strekkmerker – som alle oss andre. Så hvordan er det mulig at alt fra feminister til seriøse journalister har gått hardt ut mot Det Nye og den sminkefrie utgaven? Nøyaktig hva er det de kritiserer? Jo, de mener jentene i bladet er for pene til å fronte «naturlig skjønnhet». Hvor banalt er ikke det? Og ikke nok med det påstår kritikerne at bladet ikke representerer den normale jenta, at alle de sminkefrie fjesene er superkjendiser med unaturlig vakkert utseende som vi vanlige folk ikke kan relatere oss til.

ChiomaAnugweje

MalinPettersen

MarianneTheodorsen_10

Alle jentene i bladet er vakre uten sminke, men dette er fortsatt normale jenter med normal hud, normalt hår og normale fasonger. Ja, selv Jenny Skavlan er normal. Og jeg er normal. Og du er normal. Jeg orker faktisk ikke å være en del av et samfunn som skal kritisere kun for å kritisere. Det blir så veldig sånn «ikke kom her og tro du er noen!», og sånn kan vi ikke ha det. Det Nye vet at de ikke kan forandre verden med én utgave, men de kan bidra til en positiv utvikling. For den umanipulerte utgaven er gjennomgående positiv! Ikke ett sted står det at sminke ikke er bra. Budskapet er at du er god nok som du er, at sminke ikke er nødvendig, men noe vi jenter kan bruke fordi vi syntes det er gøy. Istedenfor å sitte bak macen og skrive ned negative ord som undervurderer norske jenter, syntes jeg kronikkskribentene heller kan lese bladet og reflektere over hva redaksjonen og modellene forsøker å fortelle oss.

idafladen


Foto: Oda Berby

NY FRISYRE: FRA ORANGE TIL MØRK BLOND

DSC03501

For en stund siden så jeg meg lei av ombre-looken og gikk optimistisk inn på den lokale frisørens hjemmeside, og bestilte en time til striping. Dessverre klarte jeg å bli overtalt til å farge håret fremfor å stripe det, «det blir sååå mye jevnere og finere assa». jeg endte opp med svart hår, og så dum som jeg er satt jeg sjokkskada i stolen og bare «ehm ja det ble jo schæmpe fint!». Da jeg kom hjem skrev jeg en tåredryppende mail til salongen om hvor deprimert jeg var og at jeg ikke følte meg vel i egen kropp med det svarte håret. Jeg fikk komme tilbake og de ordnet det slik at jeg i det minste ble lysebrun.

Men så ble jeg lei, for jeg har alltid vært blond og det er med den fargen jeg føler meg «hjemme». Jeg gikk derfor til en Vita og kjøpte med meg en hjemmestriping. Resultatet ble orange. Ahhhrrrrg, jeg ble så sur. Men jeg var jo så dum. Det var kanskje fortjent.

I dag var jeg hos en ny frisør for å bli lysere igjen, og selv om jeg på langt nær er så lys jeg ønsker å være er dette hvertfall bedre enn alternativet. Nå er planen å la hårstråene få roe seg, og heller gå mot lysere tider når ungen er født, og jeg ikke lenger er så feit. Jeg mener… man føler seg ikke noe pen med denne kroppen, så kanskje jeg ikke hadde blitt noe lykkeligere med blondere hår uansett?

DSC03455

Før

DSC03457

Etter

Tuppene er ganske tørre nå etter å ha bli farget og behandlet i flere omganger over kort tid.

DSC03492

Jeg har oppdaget at det ligger fostere i øyelokkene mine også, noen som har opplevd det? Eller har jeg blitt tjukk DER også?