" oppdragelse "

press

profil2


Kroppspress. Prestasjonspress. Lykkepress.

Du skal være pen, du skal være lykkelig, du skal være rik, du skal være blid.

Jeg tror alle mennesker drives av press. Det er selvsagt mye annet som inspirerer og motiverer deg til å ta de riktige valgene, både de store og de små, men en av disse faktorene som får deg fremover i livet er press. Jeg kunne ønske jeg kjente mer på presset, for hvis jeg hadde gjort det ville jeg vært bedre trent, spist sunnere, vært hyggeligere, en bedre kjæreste, hatt sex oftere, drukket mindre alkohol, sluttet å snuse, gått oftere til frisøren, studert mens jeg var i permisjon, spart penger og lekt mer i sandkassa. Pressa folk er kanskje ulykkelige, men de får i det minste ting gjort.

Jeg pleier ikke å pynte på sannheten, for sannheten er mye morsommere å snakke om enn de overfladiske løgnene. Det er stress å ha barn, jeg syntes det er slitsomt og egentlig er det kun 30% morsomt og 70% kjedelig/stressende/frustrerende/rive-seg-i-håret-galskap. Jeg syntes det er lettere å komme seg gjennom tøffe perioder når de rundt meg er ærlige om hvordan de selv har det. Så kan man liksom skåle litt over det kjipe, og le av at her sitter jeg med poser under øya selv om jeg bare er 26 år. Det er derfor jeg digger Snapchat. På snap legger folk ut hverdagsglimt som faktisk er ærlige. Jeg har sett Tone Damli sin kvise på snap. Jeg tipper den kvisa ikke når Instagram for å si det sånn… Jeg har et lite håp om at sosiale medier går den retningen, for jeg merker hvert fall at jeg selv er veldig lei av polerte høyhæler på brostein.

Da vi var på toårskontroll med storefis fikk jeg beskjed om at jeg presset han for lite. Han trenger å ikke få viljen sin, må presses til å konsentrere seg om de kjedelige tingene. Presses til å høre på de voksne, ta beskjeder og følge dem. Presses til å gjøre ferdig puslespillet før han åpner legokassen. Så nå har vi jobbet med press i seks måneder. Og jeg presser meg selv til å føle meg mer presset. Føle mer på kroppspresset så jeg kan fullføre et fuckings 12-ukers treningsprogram. Føle på karrierepresset så jeg kan kick ass på studiene og få meg en jobb som matcher advokatvennen, eiendomsmeglervennen og revisorvennen.

(de tre sistnevnte har absolutt kjent på presset)


Hver august føler jeg positiv press, og det driver meg fremover. Dessverre er jeg en destruktiv person, og ofte ødelegger jeg det jeg har bygd opp i løpet av noen få uker. Et godt eksempel er bbg-programmet som jeg fulgte i våres. Jeg trente 12-ukersprogrammet til Kayla Itsines, fikk til og med 6-pack jeg kødder ikke. Men så kom jeg ut av rutinen, og fortere enn jeg rakk å si squat var kroppen myk og koselig igjen. Press skal ikke gjøre deg syk, da har du så klart gått over en grense, men noe press er sunt. Det driver deg fremover.

Foreldre bør presse barna sine til å ta de riktige valgene, bekymre seg over det som er farlig og tørre å gjøre det som gjør deg sterk. Venner må pushe venner til å være sosiale, bry seg om skole og jobb, men samtidig presse dem til å tørre å slappe av. Jeg har en håndfull venninner som må presses til å chille. Jeg har ikke akkurat dét problemet.

Treningspodden, som tilfeldigvis lages av søster’n, hadde en utrolig fin episode denne uka. Tittelen på episoden er: Fire spørsmål alle bør stille seg selv nå.

NÅ!

Jeg turte jo ikke annet enn å høre på den med en gang, er det én ting livet har lært meg så er det at Karine ikke køddes med. De fire magiske spørsmålene er:

  1. Hva er viktig for deg?
  2. Hvordan ønsker du at hverdagen din skal være?
  3. Hva vil du?
  4. Hvor ser du deg selv om 2 år?

Jeg har ikke svar på spørsmålene helt enda, men jeg vet hvertfall at når jeg klarer å finne frem til de, trenger jeg å presses til å nå målene. To år for eksempel, det er ikke så lenge til, så hvis du har en konkret forestilling om deg selv og hvor du er om 2 år, bør du starte i dag.

I DAG!

Jeg køddes ikke meg jeg heller, jeg lover.

veganske barn

En tidligere nesten-veganer har skrevet et blogginnlegg som fremstiller den veganske livsstilen som barnemishandling. Jeg hadde egentlig tenkt til å la hele saken ligge, da jeg stadig kommer over vegan-haters, men denne gangen vil jeg bare si noen få ord ettersom blogginnlegget har blitt hyppig delt i sosiale medier.

For å sitere Helsedirektoratet: «Vegetarkost er forbundet med lavere risiko for blant annet overvekt, hjerte,- og karsykdommer, diabetes og kreft. En balansert og variert vegetarkost egner seg for individer i alle livsfaser, inkludert under svangerskap, ved amming, i spedbarnsperioden, for barn og unge og for idrettsutøvere».

Når man henger på internett vil man stadig komme over «artikler» skrevet av «fagpersoner». Man er nødt til å ha et kritisk syn og ikke sluke alt man leser. Sjekk ut hvem som står bak påstandene, husk at alle kan skrive hva de vil, det er derfor viktig at man ser hvor det kommer fra. Har personen kilder? Har personen en faglig utdannelse og lang erfaring innenfor feltet? Hvordan er forskningen tolket?


Generelt sett kan jeg si at jeg er drittlei folk som fremstiller det som om veganere promoterer veganisme for å omgjøre svake tenåringsjenter, og at de er en ussel gruppe som er lett å lure. Det at unge mennesker er opptatt av helse, miljø og dyrevelferd er helt fantastisk og noe vi ikke ser mye av i de eldre generasjonene. Jeg legger også merke til at veganere irriterer noen mennesker helt sinnsykt, og jeg undrer veldig på hvorfor de er så opptatt av hva andre spiser. Jeg mistenker at å trashe på en vegansk livsstil hjelper på samvittigheten til de som ikke gidder å redusere kjøttkonsumet. Det er nå en kjent sak at vi må redde miljøet, og at å redusere kjøttinntaket gir en direkte, positiv effekt. For mange vil dette være vanskelig, mat er jo tradisjon og alt det der, så hvor herlig er det ikke for dem å kunne søtte seg til skremmende artikler som fremstiller en grønn livsstil som livsfarlig?

Da jeg spiste lavkarbo I 2012-2013 hadde jeg B12-mangler, men det hadde jeg IKKE da jeg tok test i vinter og hadde vært veganer i 1,5 år. Grunnen til det er at som veganer er jeg bevisst, og det var jeg ikke da jeg spiste kjøtt. Å ha mangler på alt fra jern til D-vitamin er svært vanlig i befolkningen, uansett hva du spiser, men jeg har ikke hatt noen mangler som veganer. Generelt sett er jeg drittlei folk som ber meg «passe på» mens de sitter der å spiser bare dritt, og sikkert har flere mangler enn jeg hadde hatt selv om jeg ikke hadde tatt tilskudd.

Jeg kommer alltid til å svare på spørsmål om folk er nysgjerrig på livsstilen min, men jeg har aldri trøkka den ned halsen på folk. Om noen spør hvorfor jeg ble veganer svarer jeg, men jeg forteller ikke andre at de er grusomme mennesker hvis de spiser kjøtt. Jeg er opptatt av at alle skal være lykkelige, og fornøyde med sine egne valg. Å la seg irritere av hva andre spiser ser jeg ikke poenget med, hvert fall ikke når den dietten både er helse- og miljømessig positiv.


Jeg har to barn, og begge sluker avokado og hummus som det var godteri. Hadde det vært opp til meg hadde vi oppdratt dem vegansk, og jeg hadde vært helt sikker på at det ville vært både sunt og bra for dem. Jeg er sammen med en ikke-veganer, og han ønsker å gi barna det han selv spiser. Vi spiser kun vegetarisk hjemme, og er dessutten velsignet med familie på begge sider som nærmest spiser vegansk de også. Den dagen de selv vil spise kun vegansk skal vi legge tilrette for det, uansett om de er 3 år gamle.

En vegansk livsstil passer for alle mennesker, i alle livsfaser. Ikke la deg skremme av bloggere som irriterer seg over at andre er mer bevisste enn dem selv, og klarer å engasjere unge mennesker. Vi er en generasjon som er opptatt av jordkloden og helse, og ingen skal undergrave det bare fordi vi er unge. Det å være ung er en styrke, og det er vi som kan styre denne verden i riktig retning.


-1506_RoyDarvik_0004

min favorittveganer: lillesøster <3

barnas internettidentitet – hvem beskytter den?

_DSC4244


Grunnen til at jeg opprettet denne bloggen var fordi jeg kjedet meg i graviditeten, og hadde et behov for å skrive. Jeg har alltid vært glad i å skrive, og er vel en av de få som gleder seg til hjemmeeksamen hvert år. Jeg har fortsatt en skrivelyst, og jeg elsker å ta bilder, lage innlegg og være en del av sosiale medier. Men frem til nå har min some-identitet handlet mye om barna mine. Og det syntes jeg ikke lenger er riktig.

For en stund siden så jeg nemlig et bloggbarn. Jeg kjente igjen det lille fjeset umiddelbart. Deretter fulgte jeg med på hva barnet gjorde og hvem barnet var sammen med. Barnet var ikke med foreldrene sine, så jeg kjente ikke igjen familien på grunn av bloggmammen. Jeg kjente igjen barnet, fordi barnet daglig blir avbildet og postet på nettet.

Mot sin vilje.

For hvem prøver du å lure, bloggmamma, barnet ditt har faktisk ikke gitt tillatelse til at du poster så mange bilder og tekster om han/henne hver uke.

Jeg har to små barn, og nå begynner han eldste å bli et ekte menneske. Han har egne meninger, en favorittfarge, egen stil, og sin sære, spesielle humor. Det er han. Og han har rett til å bli kjent med folk på egenhånd. Jeg skal ikke definere hans internettpersonlighet allerede før han vet hva internett er.

Jeg vil ikke at noen skal kjenne han igjen på gata, og vite hvem han er.

Som foreldre får man æren av å veilede barn frem til de blir voksne, og forhåpentligvis klarer jeg å gjøre en god jobb. Men det at jeg er mammaen til noen, betyr ikke at jeg eier dem. Selv om de er bittesmå. Og hvis den eneste grunnen til at man poster bilder og informasjon om et barn er for å få likes, hvordan kan man forsvare det? Jeg er ikke opptatt av likes, og jeg har strengt tatt ikke fler enn 105 lesere, men jeg legger ut bilder og tekster fordi jeg syntes det er gøy å få respons. Jeg finner det tilfredstillende å vise en liten bit av hverdagen, skrive en morsom tekst og vite at jeg kanskje underholdt et par mennesker den kvelden. Men dette er ikke god nok grunn til å invadere privatlivet til de to menneskene som betyr mest for meg.

Da jeg opprettet bloggen sa kjæresten min at han ikke ville være en del av den. Noe jeg respekterte, og jeg har aldri vist bilder av han. Hvorfor skal det være annerledes med de to minste? Bare fordi de ikke vet hva som skjer?

Jeg skal fortsette å blogge, og fortsette med Instagram og Snapchat. Men det vil bli helt annerledes, for fra nå av er det bare kjedelig, halvfeite meg. Ingen barnefjes, barnedans eller barnesøl.

Håper jeg er bra nok!

– Vilde

kenzas matdag

DSC08526


Hoveddelen av kostholdet til Kenza (9,5 mnd) er fortsatt morsmelk. Hun ammer åtte-ti ganger i døgnet. Neste på lista er helt klart korn og grønnsaker. Hun er utrolig glad i avokado, som ikke bare er næringsrik og mettende, det er så enkelt å ta med seg ut av huset. Jeg går aldri ut døra uten en avo i veska. Men hun elsket ikke favorittgrønnsaken min da jeg først innførte den. Siden jeg visste hvor praktisk det ville bli, fortsatte jeg å tilby avokado til hvert eneste måltid. De gangene hun var ordentlig sulten sluttet hun å knipe igjen munnen, og gapte etter avokadoen. Etter et par runder med dette ble hun ikke bare glad i den grønne moshy grønnsaken, hun begynte å elske det! Så dette er et hett tips om du ønsker å tilføre noe nytt i kostholdet, som babyen dessverre ikke liker. Det kan hende det ikke funker på alt, for eksempel hater Kenza fortsatt grøt og banan selv om jeg tilbyr det ofte.

Avokado har en veldig kremete konsistens, så det kan være at mange babyer og barn rett og slett syntes den føles ekkel i munnen. Derfor kan det være lurt å lure den inn i en smoothie eller servere most på en brødskive. Emmett likte ikke avokado før han så at Kenza spiste det, så det kan funke med litt søskensjalusi også. Hehe. Hehehe.

Brød har dama vært fan av siden vi innførte fast føde. Vi bytter på pålegg, alt fra grønnsakspostei til kokosolje til økologisk usukret eplemost. I går startet vi dagen med å amme kl.06.30 og så spiste Ken en grov brødskive med masse hele korn, med en halv most avokado som pålegg.


DSC08543


Hun sov fra kl.08-09.30, og vi ammet da hun våknet. På denne tiden pleier vi å spise frukt, og i går ble det appelsin og blåbær.

Appelsin og mandarin har vært favoritten siden vi begynte å innføre mat. Om jeg ikke husker feil, så var appelsin faktisk det første hun smakte på. For at det skal bli lettere for henne å tygge, skreller jeg appelsinen med kniv slik at vi blir kvitt det ytterste, seige «laget». Når hun spiser saftige frukter blir både hun, og alt rundt, søkkvått. Jeg tror vi skifter klær tre ganger om dagen, så det er på høy tid at vi skaffer oss noen stygge plastfrakker.

Blåbær «punkterer» jeg ved å mose de litt med fingrene slik at de ikke skal sette seg i halsen. Hun tygger veldig fint med de syv tenna hun har foran i munnen, så vi har aldri opplevd at mat smetter for langt bak *bank i bordet*. Hun spiser som regel en hel appelsin, men i går ble det bare en halv én + 10-15 blåbær.


DSC08640


DSC08672


DSC08563


Til lunsj spiste vi brokkoli, blomkål og hummus. Hun er ikke så glad i hvitløk tror jeg, for hun vil aldri ha «voksenversjonen», men hun digger den milde varianten jeg lager med kun kikerter, tahini, olje og sitron. Om hun får leke med maten, blir hun ekstremt lykkelig, og det ble så grisete at jeg faktisk glemte å ta bilder. Selv om dette innlegget så fint skulle være et bildedryss av matbilder. Men jeg er unnskyldt, er jeg ikke? Jeg mener, det er en grunn til at det ikke finnes noen bra mammabloggere, det er fordi vi er for stressa til å huske å ta bilder.

Etter lunsj ammet vi før hun sov sin andre lur, som egentlig skal være fra kl.13-15, men som i går ble fra 12.30-14.00. Da hun våknet ryddet vi, pusset tenner (dette rekker jeg aldri å gjøre før seint utpå dagen) og pakket oss klare til å gå tur og hente storebror i barnehagen. Kenza legger seg kl.19.00 og kan derfor ikke sove etter 15.00. Men hun er helt avhengig av å sove fra kl.13-15, så siden dagluren ble annerledes ble jeg nødt til å få hun til å sove en halvtime i vogna. Vi ammet før vi gikk ut, og hun sovnet umiddelbart da jeg la henne ned. Hun elsker Bugabooen, så det tar ikke lang tid før hun er i drømmeland.

Vi hentet storebror, og trillet hjemover med store glis i fjeset. Vi har kjøpt ståbrett til vogna, så nå elsker de å trille mens minstemann sitter i vogna, og storefis står på brettet (minn meg på å blogge om det). Når vi kommer hjem fra barnehagen er begge barna sultne, og det kan bli litt stress. De siste ukene har jeg begynt å gi de en halv brødskive hver, samt litt frukt. Dermed får jeg tid til å lage en ordentlig god middag fra bunnen av, fremfor å bare slenge sammen en enkel pastarett mens to sultne krapyl drar meg i buksebeinet.


Skjermbilde 2016-02-16 kl. 08.32.33


DSC08691


Til middag lagde jeg en fantastisk linsesuppe av svigermors oppskrift. Første gang jeg møtte henne lagde hun en stor gryte med denne suppa, og jeg ble så gal etter den at jeg spurte om mer. Og det er ikke ofte jeg ber folk lage ting til meg, men herregud, dette var ville greier. Oppskrift på svigermors suppe kommer om noen dager, jeg holder på med et 3-dagers matprosjekt jeg skal få dere med på. Jeg skal diktere hva dere skal spise i tre fulle dager. Bra, eller hva?

Uansett. Linsesuppe er utfordrende med barn. Ikke fordi det ikke er godt, men fordi det er flytende og de er ikke stødige nok til å holde en skje med vann. Derfor moste jeg en brødskive i barneskålene slik at suppen ble som tykk grøt. Da klarte begge trollene å spise helt selv.


DSC08694


Etter middag ammet vi igjen, før barna lekte en times tid på gulvet før de tok sitt faste bad.

Barnas leggerutiner er helt like, utenom at jeg ammer Kenza rett før jeg legger henne ned i senga. Dette gjør vi kl.19, og noen minutter senere sover hun.

Som regel ammer jeg rundt kl.23, men i natt våknet hun ikke før kl.01, og da ammet vi. Hun våknet flere ganger i løpet av natten (snork), men jeg går bare inn og legger henne ned igjen, og da sover hun videre. Det er utfordrende å få så oppstykket søvn, og utlsettet i ansiktet har nådd nye høyder. Jeg har alltid hatt det sånn, at lite søvn fører til store utslett i ansiktet (spesielt rundt øynene). Og nå har jeg hatt det kronisk i flere uker.

Kl. 06.30 våknet Kenza, og vi ammet på sprengte bryst, før vi startet dagen.


I tillegg til morsmelk og fast føde, gir vi Kenza b12-spray, d-vitamin og flytende DHA algeolje. Jeg tar et multivitamin tilpasset et vegansk kosthold og amming/graviditet.

ettårskontrakten

Dere vet den fødselsattesten man får i posten noen uker etter at babyen er født? Det som står mellom linjene, mellom navn og fødested, er: «gratulerer med barnet, du skal herved ikke sove på ett år».

Jeg skrøt mye av at lillesøster var en drømmebaby. Hun sov jo hele tiden, gråt aldri, var blid og fornøyd og spiste mye. Lite visste jeg at det bodde en liten to-hornet djevel i henne som snart skulle poppe ut av esken. De siste to månedene har hun vært våken mellom tre og syv timer midt på natten. Vi har samsovet siden fødselen, så i våkentimene fløy hun mellom oss og ville leke. Midt på natten. Midt på natten! Til slutt fikk vi nok og flyttet dama over i egen seng, på eget rom. Vi hadde i forkant forsøkt alt mulig, både øke og minke dagsovingen. Ingenting fungerte.

Siden jeg fortsatt ammer på natten sover jeg på en smal madrass ved siden av sprinkelsenga. Vi startet med dette før helgen, om jeg husker riktig, men det er jammen ikke lett å huske tilbake når man har sovet så lite og så dårlig. De første nettene gikk det greit. Etter amming glemte jeg å legge henne tilbake i senga, noe som førte til tidenes vonde rygg etter å ha sovet på 16 cm med en baby i stjernestilling på den resterende plassen. Det er lite poeng i å få babyen over i egen seng hvis hun like vel ender opp på madrassen sammen med meg, så i går kjørte jeg hard core. Etter hver amming la jeg hun tilbake i senga si. Det gikk IKKE bra.

Hun var våken fra 00 til 05.30. Hun gråt, jeg gråt. Det var helt forferdelig. Det holder faktisk på å klikke for meg. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å sove så lite som det jeg gjør, og kroppen min gir tydelige tegn på at den ikke liker det. Kviseutbrudd, vannavsamling og hovne øyne. Jeg har også fått utslett på kroppen. Kroppen sier: hvorfor i helvete sover du ikke?!

Jeg spør Kenza, hvorfor i helvete sover du ikke? Hun ser dumt på meg og sier «det var du som skrev under på kontrakten».


DSC08345


Når jeg treffer venner vil de gjerne snakke om barn, og når de selv bør på få barn. Det virker som mange har sommerfugler i eggstokkene, og noen av kompisene mine gleder seg til å få inn både stellebord og ammepute. «Jeg er liksom ferdig med dette partylivet uten dypere mening». Ja vel. Er du ferdig med å sove? Jeg bare spør jeg. For når du får barn må du samtidig skrive under på ettårskontrakten ingen forteller deg om før du sitter med bindet i postkassa. I kontrakten står det at du ikke skal sove de neste 12 månedene, og det er ingen ting du kan gjøre med det.

Lykke til.

hvorfor kaller du deg ikke for feminist?

Mamma er av typen som vrenger fjeset sitt i en forferdet mine når jeg sier ordet feminist. Og så bli jeg forbanna, og vi begynner å diskutere. Jeg konkluderer med at jeg må være adoptert, for det kan da faen ikke være mulig at min egen mor ikke kaller seg for feminist.

Men på den andre siden, hun er alltid enig i det jeg sier, og hun er absolutt for like rettigheter for kvinner og menn. Hun er enig i at kvinner bli seksualisert i alle situasjoner, og hun er enig i at kvinner ofte blir nedgradert i pressen, bare fordi de er kvinner.

Hvorfor kaller du deg ikke for feminist da, Else Merete?

Fordi hun mener feminisme er et negativt ord. Mamma og Fotballfrue, de tror at man har kommet så langt at de som fortsatt er opptatt av å kalle seg feminister er ekstreme. Jeg kunne ikke vært mer uenig, og her er en liste som viser at vi absolutt ikke har kommet så langt de nevnte skal ha det til (les intervjuet med Caroline Berg Eriksen om feminisme i linken min over).

1. Norske medier nedgraderer kvinner

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 10.09.19

Da TV2 skrev om avhørsmetoden som ble brukt på Breivik valgte de å tittulere drapsetterforsker Nina Holm Andersen med «småbarnsmor» (Les saken her). I samme artikkel blir vi presentert for fire andre menn i politiet, som alle får kule arbeidstitler fremfor å stadfeste deres familiestatus.


2. Kun 3 av 33 Spellemann-vinnere er kvinner

Robert Hoftun Gjestad formulerte seg utrolig godt og presist i lørdagens kommentar i Aftenposten, om hvorfor Kygo ikke burde vunnet årets Spellemann. De siste 33 åra er det kun Sissel Kyrkjebø (1986), Herborg Kråkevik (2000) og Silje Nergaard (2003) som har vunnet årets Spellemann. Kvinnelig artister skal selvfølgelig ikke få en pris kun fordi de er kvinner, men når en fordeling er såpass skjev er det helt tydelig at juryen diskriminerer kvinner.

Spellemann viser hvor mannsdominerende musikkbransjen er. Kvinner er i mindretall, de tjener mindre, blir spilt mindre på radio og blir sjeldnere enn menn leid inn som studiomusikere. Bare 20 prosent av headlinerne på norske festivaler er kvinner.


3. Butikkjedene bidrar til en kjønnsdelt barndom

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 10.50.57

Bildet er hentet fra Manglerudsenterets kundeavis fra julen 2014. Det var Marta Breen som først skrev om saken i blogginnlegget Frøken eller prinsesse?. Overalt forteller klesbutikker, bøker, plakater og leker at jenter liker rosa, og gutta liker blått. Selv jeg gikk på den smellen da vi pusset opp barnerommene.

FotorCreated

Da jeg sto der med rosa malingsflekker på joggebuksen forsto jeg at jeg hadde gått i akkurat samme felle. For å gjøre opp for meg kjøpte jeg sorte babyklær, og kjøkkenutstyr til 2-åringen. Barn ikke bli presset inn i farger eller roller. Det er selvsagt ikke noe galt i jenter som vil kle seg ut som Elsa i Frost, eller gutter som vil kle seg ut som pirat. Problemet er om jenter ikke føler seg tøffe, eller gutter ikke tør å begynne på turn fordi skolen kaller det «jentesport». Begge kjønn må få like muligheter, og deretter velge hva de vil ha på seg, hva de skal kle seg ut som og hva de vil bli.


4. Disney-filmene blir mer og mer mannsdominert

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 11.23.58

Prinsessene snakker mindre og mindre, og er på stadig leting etter en mann å dele livet med. Samtidig kjemper mennene mot farlige fiender og de drikker øl med kompisene på den lokale baren. Kvinnene står stumme igjen, venter på å la seg bli reddet. Dagbladet skrev nettopp om kjønnsfordelene i barnefimer, og jeg syntes det er viktig at alle foreldre leser den. Kanskje du velger å sette på en annen film neste gang? Les saken i sin helhet her.


5. Kvinner ønsker seg jenter, og menn ønsker seg gutter

_DSC1129

Feminisme handler ikke bare om kvinner, det handler om kjønn og likestilling, og at begge kjønn er like mye verdt.

Jeg håper dette er noe kun jeg og mine guttemamma-venninner har opplevd, og at det ikke er representativt for befolkningen. Da jeg ble gravid med Emmett sa en kompis at jeg hadde fått førstepremien. Fordi jeg fikk en gutt. Da jeg ble gravid med lillesøster syntes mange kvinner jeg var heldig. Spesielt andre mødre som kun ønsker seg to barn syntes jeg hadde skutt gullfuglen denne gangen. For nå slapp jeg å få flere barn, jeg hadde jo endelig fått den lille prinsessen.

Antall barn bestemmes altså utifra kjønn.

Hva er det med sønnen min som ikke er bra nok for kvinner? Er det fordi dere ikke kan kle han i rosa kjoler? Selvfølgelig kan dere kle han ut som en prinsesse, om det er så jævla viktig. Og hvorfor er kompisene mine så redd for å få døtre? Er det fordi jenter ikke kan spille fotball? News flash: jenter kan spille fotball.


Om du fortsatt er usikker på om du er feminist eller ikke, les 55 grunner til å bli det her.

Det er viktig at norske, tøffe, selvstendige kvinner bruker ordet feminist, og at man er stolt av å kalle seg det. Det som påvirker best er situasjoner i hverdagen, mellom de interne relasjonene på et vors eller i kantina på jobben.

Vær en feminist, og vær stolt av det.

Vi sees 8.mars!

undervurdert

Det er ikke lenge siden jeg omtalte Kenza som «en treigere utgave av Emmett». Storebror både krøp, krabbet, satt og reiste seg i en alder av syv måneder, og derfor var jeg ikke overveiende imponert over de motoriske ferdighetene til Kenza. Hun lærte å rulle veldig tidlig, men så stoppa det liksom der. Hun lærte seg ikke noen nye triks.

Men plutselig.

Noen dager før hun fylte seks måneder knakk hun krypekoden. Etter en uke lærte hun seg facing dog pose, og så viste hun oss nye triks hver dag. Så dette er en offentlig beklagelse til datteren min. Jeg beklager for at jeg undervurderte deg. Du er mye raskere enn broren din, faktisk hele to uker. Du kan krype, sitte og reise deg. Hittil har du bare klarte to krabbeskritt med påfølgende faceplanting, så vi avventer skryten på det området.


Skjermbilde 2015-11-25 kl. 11.05.50

emmett dagen han ble syv måneder, og lærte å reise seg


12295453_1158765030805124_2959906499736730105_n

kenza dagen hun reiste seg, seks og en halv måned gammel


Det er deilig når babyene begynner å komme seg rundt, syntes jeg. Vet mange ikke er like på det punktet, og griner over både tapt babyid og at feiteræv må opp fra sofaen og berge krystallvaser. Jeg elsker at hun endelig kan komme seg fra den ene siden av rommet til den andre. At hun ikke sutrer over ting hun ikke får til, at hun kan utforske selv. Hun er en moderne kvinne som vet hva hun vil, gjør det, og ikke lager noe mer fuzz.

pseudotvillinger – vår erfaring

_DSC1423


Pseudotvillinger er søsken født med mindre enn 18 måneders mellomrom. Det er 15 måneder mellom våre troll, og jeg hadde ikke byttet ut dét med noe i hele verden.

Men jeg skal være helt ærlig. De første månedene var helt forferdelige. Vi hadde ikke barnehageplass til Emmett, mannen jobba, og jeg var alene med to hjelpesløse skapninger fra 08-16. Kenza ammet mye på natten, og det var gjerne flere bleieskift. Med andre ord var jeg ikke opplagt da storebror våknet for dagen klokken 05. Det var alltid en som var sulten, en som gråt, et glass med vann som gikk i gulvet, en skål som knuste, to bæsjebleier samtidig, en som sov, en som skrek og vekket den andre. Jeg var så svett at jeg sikkert gikk ned fem kilo vann takket være denne perioden.

Men det betyr ikke at vi ikke hadde det fint, for det hadde vi faktisk. Mesteparten av dagen var bra, men det ble bare så ufattelig kaotisk når det først gikk galt. Med mine to armer, og deres 13, var jeg ofte nødt til å skrike ned i sofaputen og håpe på et mirakel. Det var alltid rotete, jeg ble gal av å ikke ha rene klær til verken oss eller barna. Fyr’n jeg bor med bidro så mye han kunne, men han var jo på jobb da det var mest hektisk. Typisk nok kunne begge barna roe seg helt ned da han kom hjem, og han kunne si sånn «oi, her var det rotete ja»… Og  jeg bare «kom her så skal jeg slå deg i bakhue med dette balltreet».


Etter hvert som Kenza ble eldre, og Emmett fikk barnehageplass gikk hverdagen mye bedre. Jeg fikk tid til å nyte stillheten på dagen, sove litt, og hente meg inn til Emmett kom hjem. Så overleverte jeg den minste til pappaen og brukte all tiden min med Emmett. Det var veldig viktig for meg at han ikke skulle føle seg utenfor. Det førte faktisk til at jeg sleit mye med dårlig samvittighet overfor Kenza. Mange tror sikkert at det er den eldste som blir «glemt» når det kommer en ny baby, men i mitt tilfelle var det omvendt. Kenza ble alltid nedprioritert, men heldigvis var hun en utrolig enkel baby, og hun var stort sett fornøyd.

Nå er Kenza seks måneder gammel, og Emmett har fått seg sitt eget squad i barnehagen. De har like rutiner på søvn, sett bort fra at Kenza sover to-tre ganger fler enn han på dagtid, og spiser stort sett den samme maten. Søskensjalusi har vi sett lite av, men det har vært tøft de gangene Emmett har utagert. Men alt i alt, slapp vi billig unna den biten. Han har plukket ut fire leker som hun får lov til å leke med, mens alt annet er hans. Hun kan ikke engang røre en duplokloss uten at han biter henne i kinnet. 

De elsker hverandre, det er dét som er det aller beste. Baby, som Emmett kaller Kenza, er den første han spør etter om morgningen og den siste som får nattakos om kvelden.


Om jeg kunne skrudd tilbake tiden, er det et par ting jeg ville gjort annereldes. Du har kanskje to tette barn, skal få det, eller har planer om det, så her er min lille tips-liste:

  • Skaff deg en god tvillingvogn

Vi lot oss blende av et tilbud på en Mountain Buggy plus one. Om jeg skulle brent én ting i livet mitt ville det vært den vogna. Da Kenza bare var åtte uker gammel var bagdelen for liten, og hun er faktisk ikke spesielt lang!

  • Vurder barnehageplass eller dagmamma til den eldste

Selv om det er tøft å sende det ene barnet bort på dagtid, når man selv er hjemme, kan det være nødvendig. Jeg prøvde veldig lenge å få 50% barnehageplass til Emmett, men det var ingen som hadde ledig plass. Ting hadde vært mye lettere om jeg slapp å ha de alene den første tiden. På den andre siden slapp vi unna med ekstremt lite søskensjalusi, og det kan ha noe med at jeg fikk god tid med begge barna sammen. Det hadde vært bedre for meg å kun hatt ett barn hjemme, men det beste for Emmett var å være her sammen med oss.

  • Bruk mye tid med den eldste

Så ofte jeg kan drar jeg ut med Emmett alene. tre-fire ganger i uka drar vi rett fra barnehagen til butikken, og bruker lang tid på handlingen. Han får lov til å styre handlekurven, plukke ut frukt og bær, og legge varene på båndet. I helgene pleier vi å gå tur, besøke venner eller familie, dra på bondegård eller stikke på café. Kenza tar ikke flaske, men jeg har muligheten til å dra bort mellom ammingene, og dette benytter jeg meg ofte av.

  • Inkluder den eldste i bleieskift og bading av den minste

Jeg tipper de fleste ettåringer er som min. Han elsker å mestre noe. Han vil gjøre ALT selv! Selv om det tar kortere tid å skifte bleie på babyen alene, så inkluderer jeg Emmett i stellingen slik at han slipper å føle seg tilsidesatt. Han henter stolt frem bleier, og de digger å bade sammen. Han vasker babyen med såpe, heller vann på ryggen hennes og låner bort badebåten sin.

  • Rutiner

Uten rutiner får du ingen fritid. Den første tiden er det unødvendig å få babyen inn i en rutine, og jeg forsøkte heller ikke. Nå som hun er eldre er det lettere å styre henne, så vi har sørget for at hun er i samme rytme som broren sin.

  • Prioriter den eldste

Det er viktig for pappaen å få et nært forhold til de nye babyen, så fokuser heller på dét enn den dårlige samvittigheten når du tilbringer mest tid med den eldste. Det er den eldste som har det største behovet for bekreftelse.

  • Ikke få dårlig samvittighet

Helt seriøst, vi gjør så godt vi kan. Så lenge barna har rene bleier, spiser ordentlig mat, sover når de er trøtte og får kjærlighet og kyss ordner alt annet seg. Ikke få dårlig samvittighet om huset er rotete eller om du ikke ligger med mannen din. Gjør det enkelt for deg selv, og fokuser på at alle skal ha det så bra som mulig, men at det ikke krever mer av deg enn det du klarer.


Jeg kjenner ingen som ikke har hatt det tøft når baby nummer to kommer. Samma hvilken aldersforskjell det er på søsknene vil det være utfordringer og tøffe perioder. Men som alt annet i livet blir det bedre. For min del ble det bedre da babyen var rundt fire måneder, og det har kun gått oppover siden. Fordelene med å ha tette barn er mange fler enn de eventuelle ulempene. For eksempel:

  • de er alltid på samme stadie i livet
  • det er kun ett år man må levere/hente i både barnehage og på skole
  • har alltid en lekekamerat på ferie
  • de kan dele på sokker
  • arver klær av hverandre før man rekker å pakke det bort
  • får stor glede av hverandre i oppveksten
  • blir fortere ferdig med småbarnsperioden

Angående siste punkt så har jeg full forståelse for at ikke alle føler det på samme måte, og mange vil jo også få flere barn enn to. Enda så «morsomt» folk syntes det er å si at  jeg kommer til å bli gravid i 2016, så er jeg ferdig med graviditet og fødsel. Jeg gir alt jeg har for å være en god mamma, men når ungene har lagt seg og jeg kan slappe av, da henter jeg energi. Noen får energi av å gi omsorg, mens jeg er omvendt. Jeg tappes. Jeg gleder meg til barna kan ta litt mer ansvar for seg selv og ikke er avhengig av min oppmerksomhet for å leke. Det betyr ikke at jeg ikke trives som småbarnsmor, men det betyr bare at jeg kommer til å trives enda bedre om fem år.

Utfordringene med to tette barn er:

  • det kan bli kostbart. Man må ha dobbelt opp med spisestol, bilstol, sprinkelseng, bleier osv. Etter hvert blir det også to barnahagebarn.
  • det er lite hjelp i storebror da han fortsatt er en baby selv
  • det er utrolig tøft den første tiden

Til deg som havnet på denne posten via googlesøk: dette ordner seg! To tette barn er fantastisk. Kom deg gjennom de første månedene, og ikke vær redd for å be om hjelp fra familie og venner.

Vurder vaskehjelp. Spis take away med god samvittighet.


1_DSC1422


2_DSC1421


3_DSC1420

to tårer på bondegården

DSC08012


I dag stakk jeg ut med storefis alene, og vi hadde en veldig hyggelig dag sammen. Jeg elsker å henge med den lille fyr’n, bare oss to. Han er så snill og enkel å ha med å gjøre. Vi dro først til en bondegård like ved der vi bor, og etterpå spiste vi grønn burger på Max med søster’n. Hun yngste, ikke hun utskjelte.


DSC08029


DSC08039


Jeg strikket nettopp denne luen til Kenza. Oppskriften er fra den nye Klompelompe-boka, og jeg tror luen heter «duskelue». Jeg hadde et annet garn og feil pinner, så da måtte jeg gjøre noen endringer. Dessuten er dusken en nøkkelring fra Gina Tricot.

Kenza hater den, og Emmett elsker den. Så da får han det som han vil, blir riktignok kalt jente på gata, men samma det vel.


DSC08050


DSC08045


For å være helt ærlig har jeg et stort problem med bondegårder. Det er veldig viktig for meg at barna våre får et forhold til dyr, og at de blir glad i dem. Å stikke innom en bondegård er morsomt for de små, og det er der disse fine dyra er tilgjenglig for oss. Likevel syntes jeg det er helt forferdelig å se de stå på betong, i sin egen avføring og spise gammelt, nedtråkka høy. Folk som kjenner meg vet at jeg ikke har et nært forhold til dyr, jeg har faktisk aldri likt dem, men i dag begynte jeg å gråte. Vi sto inne i fjøset og Emmett hylte av glede da kua Astrid så på oss. Da felte jeg to tårer. Astrid burde ikke stå på betong.

Jeg vil gjerne fortsette å besøke dyr med Emmett, men jeg må finne på noe annet. Neste gang blir det på Bygdøy der dyrene står ute.

Det verste er at dette er bra standard. Gården er faktisk ganske kjent, veldig mye besøkt og folka som jobber der er dritkoselige. Så da slår det meg, hvis disse dyrene har det slik, hvordan er det på gårder som ikke er åpne for besøkende?!

Jeg vet dyresnakk og veganpreik ikke fenger, folk blir faktisk ganske forbanna av å lese sånt. Man vil at verden skal forandre seg så lenge man slipper å forandre seg sjæl.

Ok, nok nå.


DSC08054


DSC08063


DSC08070


DSC08079


I morgen reiser Kenza og jeg til Berlin med bestefar! Oh shit, jeg gleder meg. Først skrev jeg verdens lengste pakkeliste med alle favorittklærne, men så måtte jeg minne meg selv på at vi bare blir borte i tre dager. Tre herlige dager! Håper jeg ruller hjem! Vi skal spise masse digg mat, deilige kaker og ikke minst shoppe. Det er egentlig ikke noe spesielt jeg trenger, men jeg er faktisk nødt til å få med meg noe vintage hjem. Berlin skal visstnok være vintageheaven, så da er det vel en plikt. For å være helt ærlig hater jeg vintageklær. Jeg syntes det som regel er stygt, og det lukter forjævlig. Hmm, vet du, jeg trekker tilbake alt jeg skrev om vintage. Jeg ble faktisk litt småkvalm av tanken på den bestemorlukta. Så da blir det vel noen nye jeans fra Pepe.

Snakkes pakkis!

et veldig mislykket prosjekt

DSC07951


For to uker siden var jeg ute en kveld, og programmerer’n hadde lagt barna. Han satt nede i kjellerstuen da han plutselig hørte skritt oppe. Han ropte på meg, men fikk ikke noe svar. Det gikk i noen kjøkkenskuffer, og han listet seg opp trappen. Han hørte små tasselyder, og ropte igjen. «Vilde?». Ikke noe svar. Plutselig oppdaget han et lite, krøllete hode bak puffen i stuen, og der satt Emmett og tviholdt på en pose med dadler. Klokka var ti om kvelden, og mange timer siden ungen var lagt i seng. I en seng med høye sprinkler, en seng han egentlig ikke skal komme seg ut av.

Vi håpte det bare var et engangstilfelle, men hver kveld klatret han ut av sengen, og leggingen ble et mareritt. Han hadde enda ikke falt og slått seg, men vi ville ikke vente på en brukket barnearm, og kjøpte derfor stor voksen-barneseng til gutten på 20 måneder.

Den første natten gikk det faktisk veldig bra. Han likte senga godt, og sov natten gjennom. Ekstra koselig var det at han selv sto opp, lukket opp soveromsdøren vår og vekket oss med et stort smil om munnen. Men så snudde det. Hver kveld tok leggingen opptil to timer. Han gikk ut av sengen hvert eneste minutt, og det var mye gråt og hyling. Kenza kom også ut av balanse da skrikene til storebror vekket henne, og kveldene ble amputert. Fra å ha barnefri fra klokka 19, var det nå et mareritt frem til vi alle sovnet utmattet rundt 22.

Vi håpet det skulle bli bedre, men etter ti dager med samme opplegget hentet vi frem sprinkelsengen igjen. Leggingen er fortsatt ikke som den var, det tar lang tid, men han har hvert fall glemt at det går an å klatre ut av den. Store, myke bamser er plassert på gulvet for å ta i mot hvis hukommelsen plutselig slår inn. Ikke det beste alternativet, men bedre enn slik det var.

Den nye sengen er for stor til å tas ut av rommet, så nå står det møbler på kryss og tvers. Vi vet ikke hva planen vår er, for det kan jo ikke være sånn her for alltid, men vi må lande litt før vi tar en ny leggekamp.

Noen ganger kunne jeg ønske den lille gutten var litt eldre. Men på den andre siden elsker jeg at han fortsatt er en baby. Jeg syntes det er vanskelig når han ikke lytter til oss, og kan drømme meg frem i tid når han forsår litt mer. Forstår at det er deilig å sove, at søvn gir energi og overskudd til å ha en kul hverdag.


DSC07956

første dag med baby led weaning

IMG_2702


Baby led weaning (blw) er en metode for å gradvis venne barnet til fast føde. I motsetning til den vanlige tradisjonen med grøt og purre, gir man barnet en variert meny med biter av vanlig mat. Maten legges foran barnet slik at hun selv kan velge hva hun vil spise. I starten blir det mye søl og gris, og det meste havner på gulvet. Men hun vil likevel bli kjent med konsistens og struktur, og smak og lukt.

Hentet fra mammanett:

«Babystyrt mattilvenning hjelper babyen med å utvikle motoriske ferdigheter som hånd-øye-koordinering og tygging. Det oppmuntrer barnet til å bli selvstendig og er ofte et stressfritt alternativ til måltider for både liten og stor. Noen babyer nekter å spise fast føde når det tilbys med en skje, men vil spise ivrig hvis de tilbys fingermat

Siste setning stemmer utrolig godt for Kenza. Hun vil ikke bli matet med skje, men griper stadig vekk tak i maten vi andre spiser. Tanken om å føre blw slo meg bare for noen dager siden, så jeg er fortsatt i startfasen, og leser meg opp så godt jeg kan. Jeg har deltatt på noen bæretreff her i Oslo, og hun som arrangerer disse treffene holder også kurs i blw. Så nå håper jeg at jeg får plass på et av disse kursene slik at jeg kan bli helt rå på metoden. Jeg føler virkelig at dette er riktig for oss, og for Kenza.

Hun har i flere dager fått brød, frukt og grønnsaker i små biter. Hun elsker det! Hun er også utrolig flink til å tygge med gommene. I dag har jeg satt henne i den litt store stokkestolen og lagt mat på bordet i hennes rekkevidde. I starten fløy det frukt og brød veggimellom, men etter hvert fikk hun mer teket og maten havnet der den skulle. Hun har også fått smake på kavring, noe hun digga. Utrolig praktisk greie å ta med i veska om man skal ut.

Siden vi stadig vekk er på jakt etter jernkilder har hun også fått druer uten skall, delt i to. Brødet vi gir henne er grovt, for hele korn er også rike på jern. Andre jernkilder vi gir er tørket aprikos (helst økologisk, men det er så dyrt!), brokkoli og belgfrukter (bønner, linser). Sistnevnte har vi ikke gitt henne enda, men det skal hun få smake snart. Det er viktig å gi noe med C-vitamin sammen med jernet slik at det tas opp lettere. Derfor fikk hun verdens minste kopp med grønnsaksjuice til brødmåltidet, og det gikk ned på høykant! Tror nesten hun ønsket at puppa var med juice og ikke melk. Tomater og rød paprika er rike på både jern OG C-vitamin, med andre ord den perfekte kombo. Så det gleder meg til å teste.


IMG_2705


Så nå er jeg veldig spent på hva helsesøster sier om matplanen vår på neste kontroll. Fnis.

spisevegring

IMG_2640


Søsken, men likevel så forskjellige. Emmett spiste grøt, og most frukt og grønnsaker, fra han var fire måneder. Fra han var seks måneder gikk det meste ned på høykant. Lillesøster kunne ikke vært mer ulik. Helsesøster ropte GRØT GRØT GRØT i trynet mitt da vi var på femmånederskontroll. Etter å ha tørket spyttklaser av ansiktet mitt spurte jeg forsiktig «hvorfor skal hun ha så mye grøt?». JERN JERN JERN, ropte hun tilbake. «Hva med grønnsaker, kan jeg ikke heller gi det?». Nei. Grønnsaker er bare for moroskyld, her i Norge er det grøt som gjelder.

Så vi prøvde med grøt. Kenza hata det. Etter noen uker, og flere hundre kroner fattigere, hadde vi gått gjennom hele sortimentet med melkefri grøt landet har å tilby. Vi stakk til Sverige og kjøpte flere typer. Hun hatet dem alle. Jeg begynte å undersøke, og kom i kontakt med damer som har levd i andre land. Steder utenfor Norge. «Det er bare i Norge man gir barna grøt», sa de og sendte meg en liste på frukt, korn og grønt som inneholder masse jern. Men på grunn av alle forsøkene med grøt på skje utviklet Kenza frykt for skjeen, og siden har hun knepet munnen igjen hver gang vi prøver å mate henne.

Så i dag testet jeg små brødbiter med tartex, og det elsket hun. Litt senere ga jeg henne små biter av tørket aprikos, og det gikk ned like fint. Jeg er så glad! Endelig.


IMG_2644


Jeg syntes det er viktig at man stiller litt kritiske spørsmål til rådene man får fra helsestasjonen. Jeg forstår at de har deres greie, og at de følger et system de har fulgt i mange år, men det er likevel viktig å vise dem at ikke alle barn er like. Ikke alle barn vil ha most mat. Mange vil føle smak og konsistens i munnen. Bli kjent med biter, tygge med gommene og føle med fingrene. Jeg har blitt mer og mer nysgjerrige på BLW, og jeg tror det kan være veien for oss å gå når det gjelder minstemann. Det blir litt vanskelig å følge opplegget 100% siden hun ikke sitter selv enda, men så fort hun får rumpa på plass skal vi begynne.

Her sitter hun mest for pynt i stokkestolen, den er fortsatt for stor.

jeg er syk jo

IMG_0079


Når visse andre er syke lages det te, det ryddes og det fylles opp vann i boblebadet. Det blir stilt spørsmål som «skal jeg hente en paracet til deg?» og «hva vil du ha til middag?». Når jeg er syk, og inntullet i ulltepper og tøfler, er det «det er jævla varmt her!» også blir varmen skrudd av. Mhm. Varmt ja. For det er derfor jeg sitter her utkledd som en forbanna sau!!!!

Manflu. Rart at kvinner ikke kan få den mystiske sykdommen. Når menn blir rammet av manflu er det liksom unntakstilstand og krisetiltak. Hvis du vil lese om en av de 12 gangene i året manflu treffer hjemmet vårt, kan du klikke deg inn her.


Jeg ble syk natt til torsdag. Jeg hadde løpt rett fra dusjen til sengen for å amme Kenza, og våknet ikke før morgningen etter. Natten hadde vært iskald, og pådratt meg en heftig forkjølelse. Toppløssoving + vinternatt = kjempesyk.

Det hjap vel heller ikke at jeg stakk på trening.

På sykdomsnatt nummer to hadde jeg psykotiske feberfantasier. Jeg trodde jobben min var å godkjenne mennesker til assistert selvmord, og flesteparten av kundene var transseksuelle menn. Hver gang Kenza skulle amme sa jeg høyt ut i soverommet «unnskyld, jeg er bare nødt til å amme barnet mitt. Er straks tilbake». De gangene jeg fikk svettetokter og det virket som kroppen brant innenvendig, trodde jeg at det bare var en del av jobben. Jeg var mildt sagt lettet da jeg omsider forsto at alt bare var en drøm, og at latskapen på slutten av arbeidsdagen ikke hadde ført til noen reelle dødsfall.


Minste barnet til søster’n hadde bursdag i går, så da kom vi for å feire han i dag. Ingen sykdom i verden er unnskyldning for å ikke stille opp på en såpass viktig dag. Vi ga en radiostyrt Mario Kart, som Emmett trodde var hans. Han fikk lov til å leke med den hele dagen, og ble hjerteknust da vi måtte legge den fra oss og dra hjem. Vi kunne sikkert kjøpt en til han også, men av erfaring vil han leke med den i fem minutter før han finner noe nytt å loke med. Min tidligere internettvenninne, nå IRL-venninne Siri, skrev på bloggen sin at hun vil at alle fremtidige bursdagsgjester skal ta med brukte leker som gave. Jeg er SÅ enig. Emmett syntes innpakning bare er irriterende, og kunne ikke brydd seg mindre om noen har hatt leken før han. Det er mye mer bærekraftig å gjøre det på den måten, hvert fall når barna er såpass små. Dyre, skinnende rett-fra-butikkhylla-leker er ikke viktig i den alderen, så hvorfor ikke finne frem noe dine egne barn ikke har lekt med på flere år? Så når vi om noen måneder skal invitere til han lille fisen her sin 2-årsdag skal det stå med tydelig tekst at vi ønsker brukte gaver.


IMG_0127


Nå har vi veldig freshe venner altså, hadde ikke ønska det samme om vi for eksempel var kompis med hun her:

lindsay-lohan-e1321742800153

derfor tror du at du blir en dårlig mamma

«Det norske samfunnet er besatt av barn, oppdragelse og hvordan vi voksne feiler», sier Lorelou Desjardins i dagens VG. Hun snakker om den enorme mengden med artikler norske journalister publiserer om hvordan vi kan designe lykkelige barn. Jeg er over gjennomsnittet interissert i barn, men kan ikke huske noen av dem. Det norske samfunnet er ikke besatt av verken barn eller hvordan vi foreldre feiler. Om det er noen som er besatt av barn, så er det oss foreldre. Og det er bare fint.

Selv har jeg aldri opplevd at samfunnet er særlig opptatt av barna mine. Da mannen og jeg kjørte hjem fra sykehuset med vår første baby, var det ingen som vinket til oss eller flagget på balkongen, og ikke noe orkester som ventet ved inngangsdøren. Jeg ble overrasket. Her hadde jeg født verdens vakreste gutt med perfekte ører, også var det ingen som brydde seg? Utakknemlige samfunn, tenkte jeg.

Desjardins lister opp hva hun reagerer på ved det norske samfunnet, og våre krav til foreldrerollen. Hun føler at nordmenn stiller så høye krav til foreldre, at hun er dømt til å mislykkes. Først er det den klassiske, som jeg selv ofte bruker for å gjøre et poeng ut av hipsternordmenn som tror de er bedre enn andre, nemlig økologisk mat. «Å være en god mor innebærer visst å kun spise grønnsaker og økologisk mat fra første svangerskapsdag, så vinen må vike». Å holde seg unna alkohol under svangerskapet er ikke hysterisk, det er å være ansvarsfull. Noen ganger kan det være deilig og befriende når andre gir litt faen og bare «jeg droppa de økologiske grønnsakene til fordel for take away». Men å drikke vin mens man er gravid er ikke kult, det er motbydelig, undøvendig, og kanskje det mest egoistiske man kan gjøre.

Selvfølgelig er ammepresset på denne listen, for er det én ting folk liker å disse Norge for, så er det det ekstreme ammepresset. Norske mødre ammer mest i verden. Så ja, det er nok et press på dette med å gi barna våre morsmelk, men noen ganger kan man ikke gjøre alle fornøyde. For at vi skal opprettholde den gode ammestatestikken er jordmødre nødt til å informere, pushe og veilede. Får man det ikke til, vil det kanskje føles nedverdigende med ammemaset, men så lenge du vet din sannhet er det ikke så viktig hva gamle damer mener på cafébordet ved siden av. Du er et voksent menneske, du må klare å velge selv hva du skal ha dårlig samvittighet for og ikke. Drakk du vin da du var gravid? Ha dårlig samvittighet. Fikk du ikke til å amme? Helt cool! Du gjorde det du kunne, og flaskebarn er like fine som puppebarn.

Videre reagerer skribenten på at norske barn må i seng klokka sju. Hun påstår også at vi ikke har noen gode svar på hvorfor barna våre må i seng så «tidlig». Vel, du burde ha spurt meg. For jeg kan fortelle deg at søvn avler søvn. Om barnet mitt på 1,5 år legger seg klokken 21, er det ikke slik at han sover til ni. Han våkner klokka fem. Legger han seg 19, våkner han sju. Som passer oss perfekt med tanke på at vi f.eks ikke liker å stå opp klokka fem.

Selvsagt er det kjipt å vinke adjø til gjestene før sola har gått ned, og kanskje de tenker at vi er noen kjipinger som lar livet vårt bli styrt av barnas rutiner. Men vet du, vi har valgt å få barn, og når man får barn må man ta hensyn til dem. Jeg reagerer på at noen mener barna må passe inn i de voksenes liv, og ikke omvendt. Klart er det viktig å bevare sitt gamle jeg, men det bør ikke gå på bekostning av barna dine. Om du vil feste til langt på natt, skaff deg barnevakt. Ikke la ungene sitte gjespende ved siden av og spille på Ipad bare fordi du er så kul og hipp, og så veldig sånn «barna min styrer søvnen selv».

Så kjære Lorelou Desjardins, grunnen til at du tror du blir en dårlig mamma er ikke fordi det norske samfunnet krever urimelig mye av deg. Du tror du blir en dårlig mor fordi du har overanalysert og misforstått. Jeg føler du unnskylder sunn fornuft med hysteri.

Og det irriterer meg.

Om du ikke vil takke nei til vin under svangerskapet, og tviholder på å legge barna dine over midnatt så er du kanskje ikke egnet til å få barn. Det er hardt og brutalt, men hey, jeg er tross alt nordmann og alle veit vi er drittsekker.


_MG_9128

ikke døm «late» mødre før du får flere barn

Bilde tatt 04.08.15 kl. 12.50 #3


Debatten om det nye Instagramfenomenet #prosjektuperfekt er en smule unyansert. Økomødre med sovebarn og bærepappa dømmer latingene som dokumenterer frossenpizza og det roetete vaskerommet. «Hvorfor er man stolt over å ha et rotete hjem?». Det er det vel ingen som er, men man kan føle en tilhørlighet når man ser bilder av andres rot. Litt sånn, «hei du der! Ikke ha dårlig samvittighet for vi har det også litt kaos». De færreste gir barna usunn mat hver dag, og de færreste har det rotete hele tiden. Men en gang i blant må det være lov, ikke sant? Og dessutten frøken, ikke døm før du får flere barn sjæl.

Jeg mener, hvor enkelt er det ikke å ha én unge? Ikke misforstå, all cred til ettbarnsmødre også, barn kan være vanskelige og utfordrende på hver sin måte, selv om det bare er en liten fyr på 8 måneder. Men å sitte der med ett barn, en pappa som mer en gjerne tar seg av sjalbæringen og fritid som gir muligheten til å lage selvplukka sopp-risotta fra bunnen av, gir deg faktisk ikke retten til å dømme de som gjør det litt enklere for seg selv.

Barna mine er like glad i pappan sin som de er i meg. HAHAHA, nei det er de ikke, men de syntes han er en kul fyr. Det gir meg muligheten til å gjøre hva jeg vil, for jeg kan si «ta han her, jeg stikker til en venninne». Og alle er lykkelige. Og det gjør ikke meg til en dårlig mor at jeg vil ha min fritid. For ja, jeg er et menneske selv om jeg er mamma. Jeg har behov for tid med venner, med kjæresten min og med familien – uten barna. Å la ungen leke på gulvet alene er ikke bare greit, det er nødvendig. Det er nødvendig for at jeg skal få gjort de tingene jeg syntes er gøy, som f.eks å blogge, lese nettaviser og kommunisere med folk på sosiale medier. For andre er det nødvendig for å leve, for eksempel de som må jobbe mye selv om det er kveld. Barnet har også behov for denne alenetiden. Han må lære seg å leke alene, å utvikle fantasien. For å utforske rommet sitt, hvordan det er å klatre på sofaen, falle og slå seg fordi han tråkket feil. Han må lære på egenhånd, og det gjør ikke meg til en dårlig mor. Jeg vil ikke ha bomullsbarn som må bæres i sjal ned til konfirmantpresten.


Firedelt bilde fra 04.08.15 kl. 13.22 #7


Vi spiser sunt, vi har et vegetarisk hjem og mesteparten av maten er vegansk fordi jeg er veganer. Jeg lager mye mat fra bunnen av, fordi jeg har tid og fordi Emmett på 1,5 år liker å sitte på benken og hjelpe til. Jeg vet at dette ikke kommer til å være hverdagen vår om ett år. Da jobber vi voksene hele dagen, og begge barna våre vil være fulltid i barnehagen. Når vi henter dem og kommer hjem, vil de være sultne og urolig. De har ikke lyst til å sitte på benken og se på mamma kutte opp økologiske grønnsaker, da kan redningen bli å slenge ingrediensene rett på en ferdigbunn fra Tine, og rope «middag om 10 min!». Det at jeg har mye tid i dag, gir ikke meg retten til å dømme de som ikke har det.

Jeg dømmer ingen. Hahaha, joda det gjør jeg, men jeg dømmer ikke de med dårlig tid. Jeg beundrer de med dårlig tid, for det betyr at de gjør mye. De jobber, de trener og de handler på butikken. De fleste mammaer gjør så godt de kan, og så lenge de gjør dét, kan vi ikke dømme dem. Noen har bedre tid enn andre, noen prioriterer annerledes og slik er det. Hvis man ikke får noe ut av #prosjektuperfekt er ikke hashtaggen rettet mot deg. Ikke legg deg opp i det, ikke døm og ikke fortell hvordan de kan prioritere annerledes for å få tid til å faktisk rydde det forbanna vaskerommet.

Ingen andre enn mammaer bryr seg om andre mammaer. Sånn helt seriøst.


Bilde tatt 04.08.15 kl. 12.49


La oss heller diskutere noe viktigere, for eksempel håret mitt. For mye krøller??

trass

DSC07362


Her om dagen sov jeg fra 19 til 06.

Søskenkjærlighet har gått over til søskensjalusi, så det har mildt sagt vært litt stressende de siste ukene. Snur vi oss bort i ett sekund kommer storebror med bollehånda si og slår babyen rett i fjeset. Når vi sier at han ikke skal gjøre au-au på babyen ler han og tror det er en lek. Sitter jeg og ammer tømmer han sokkeskuffen, tømmer en pose makaroni på gulvet eller knuser en vase. Armene hans har vokst 3 meter, og rekker til de høyeste skap, dypeste skuffer og bredeste benker.

Programmerer’n har masse jobb, så jeg tenkte det ville vært digg å reise bort til hytta til søster’n noen dager.

Dum idé.

Uten beskyttende møbler Kenza kunne skjule seg i ble det ganske ille. Jeg tror jeg rakk å tisse fire ganger de fem dagene vi var i Larvik. Etter at Emmett hadde mishandlet samtlige barn på hytta tok vi turen hjem.

Jeg vet ikke hva jeg ønsker meg mest nå, et frisørbesøk eller vaskehjelp.


DSC07356

la barna rote

IMG_9282


Programmerer’n og jeg er uenige om et par ting, og det ene vi kan diskutere i 45 minutter uten å komme en vei, er rot. Han hater nemlig rot, men er ikke særlig flink til å rydde for det om. Jeg hater også rot, og er elendig til å rydde. Likevel er jeg rask til å shine, så hvis jeg bare setter av 10-15 min blir huset ryddet hver kveld. Så står vi opp til fresh kåk, klar til å rote det ned igjen i løpet av frokosten. Jeg ser på Emmett, og hvor glad han blir av å utforske. Han elsker at ting bråker, er dramatisk og stort. Å snu duploboksen på hodet er noe av det beste han vet, og derfor ser jeg ingen grunn til å stoppe han. Så deilig det må være å være barn! bare gjøre akkurat som man vil, og se gleden i noe så enkelt som fargerike duppedingser spredt utover gulvet.


IMG_9284


IMG_9295

et magisk søvntriks

Da Emmett var fire måneder begynte han å stå opp klokka fire om natta. Det var umulig å få han til å sove videre, og det var umulig å snu trenden. Vi forsøkte alt: mere mat på dagtid, legge seg tidligere, legge seg seinere… Sove i egen seng, sove mellom oss, sove oppå oss. Nothing. Så sa søster’n min «dere har det helt mørkt på rommet, vel?» og jeg bare «ehm, nei? Det kommer jo lys gjennom sidene av rullgardinen så det blir halvmørkt». Og da sa hun at løsningen er å feste sølvfolie på ruta. Allerede første natten med tette vinduer sov nurket til ni.

Magisk.

På merkelig vis har denne kunnskapen gått i glemmeboka. Her har jeg sittet klokka fem om morgningen i én uke og lurt på hva jeg skal gjøre for å få ungen til å sove til sju. Så bare slo det meg i går. Sølvfolie for svarte fankern.

Ta litt vann på ruta så sitter folien som et klistermerke. Det ser helt jævlig jalla ut fra utsiden, men det er bedre med sinte snobbenaboer enn sinte rufsebarn.


IMG_9209


Det lurte seg inn litt lys fra nøkkelhullet også, så jeg teipa shiten igjen.


IMG_9207


Så hva skjedde? Jo da, fyr’n sov hele natta, han! Og tror du ikke jeg våknet av meg selv 06:45 og bare «hva gjør Kenza i senga si?». Dama hadde ikke ammet en eneste gang hele natten! Haha, hva skjer med livet mitt? Begynner det å bli perfekt, eller no? Jeg hadde ikke tatt sølvfolie på vinduet inne hos oss, men tydeligvis hadde trikset på fisen sitt rom funket på henne også. Sovestøv over alt.


IMG_9213

rutine, rutine, rutine

IMG_9093


Om du spør en fungerende tvillingmamma om råd når det kommer til barn, vil hun si: rutine, rutine, rutine. Og det er helt sant. Lille k er etter min mening for liten til å påtvinges rutiner, men når de blir rundt 4-5 måneder er det på høy tid å få struktur inn i hverdagen. Og når de er like gamle som Emmett, altså 17 måneder, er man nødt til å ha rutiner for at livet skal være okå.

To tette barn er for det meste morsomt, herlig og deilig hektisk, men det er noen ganger jeg tenker «hva har jeg gjort mot meg selv». Det er typiske episoder, som at begge hylgråter mens man sitter i kø på motorveien, eller at Emmett faller og slår seg mens jeg sitter og ammer. Da er det stress. Da renner svetten og det banker i tinningen.

Det som har gjort hverdagen min harmonisk har vært de gode rutinene til Emmett. Han sover to lurer på dagtid, og legger seg klokka 19 og står opp klokka 07. Da får jeg pusterom i løpet av dagen, og «sammenhengende» søvn (gåsetegna er der fordi jeg ammer fortsatt hver tredje time om natten, men det sover vi oss gjennom). Har man to små barn å ta vare på hele dagen, er man avhengig av at begge er fornøyde, og det er ikke alltid en overtrøtt liten fyr er dét.

På grunn av hyttetur og et par overnattinger her og der, har rutinene til Emmett blitt helt kaotiske. Det kan ikke kalles rutiner engang. Det som er rart med barn, er at de er som fulle voksene. Du merker kanskje at om du har vært ute på byen til 03 om natten, så våkner du kjempetidlig om morgningen? Sånn er det med barn også. Søvn avler søvn, og får de for lite søvn på dagen blir det bare tull om natten. Emmett våkner derfor 05 hver eneste dag, uansett om jeg har lagt han klokka 19 eller 21. Vi er så slitne at ringene under øya ser ut som teatersminke.

Sommeren byr på masse gøy på dagtid, og alle vi er glad i har ferie. Derfor er vi mye ute og det fører til at han ikke sover til vanlig tid, og gjerne korte økter i bilstolen og i vogna. Jeg prøver alltid å legge han som normalt, men det er så vanskelig å få han til å sove på andre steder. Løsningen er jo å bare bestemme seg for at man tar en uke hjemme og får orden, men da går man jo også glipp av å se folk som endelig har fri!

Ah, dilemma.

Nå skal vi tilbake til Brønnøya for noen dager, og jeg skal forsøke å gjenopprette de gamle rutinene. Reparere det som kan, og kanskje vi får det litt bedre. Ikke at vi har det forferdelig, vi elsker denne sommeren, men hehehehe, det er litt slitsomt å ikke sove.


IMG_9095


_MG_9185

FÅ EN ETTÅRING TIL Å SOVE PÅ EGET ROM

DSC05485

Emmett har alltid vært en enkel unge å ha med å gjøre. Han har bestandig vært trygg på alle rundt seg, ikke bare oss, men både tanter, besteforeldre og venner av oss. Og postmannen. Og fremmede på butikken. Smilt og vinket, og pratet på kinesisk. Men for søstern min som alltid har hatt unger som sover i egen seng fra klokka 19-07, uten noe føss, bare god natt min skatt, og thats it, så har det nok virket som Emmett har vært litt krevende. Sånn med legging.

Emmett har nemlig sovet med oss siden han ble født. Vi hadde en periode da han var syv måneder hvor han sov på eget rom, og dette varte helt frem til han var åtte måneder. He he he he. På dagtid har han klart å sove overalt, så lenge vi er i nærheten. Han har sovet i bilen, på skuldrene våre, i sofaen, i vognen.

Den siste måneden av graviditeten fikk vi han til å sove i hans egen seng inne på vårt rom. Eller, det vil si: han sov litt i egen seng, men i løpet av natten endte han på magisk vis i vår. Da lillesøster kom ble vi plutselig fire mennesker i denne sengen, og det ble rimelig trangt. Det var jo bare én måte å løse dette på: få han inn på eget rom.

Det var helsesøster som ga oss det siste pushet vi trengte. Vi hadde jo visst det hele tiden, men det er jo gjerne sånn at man utsetter det som blir slitsomt. For det er ikke bare å legge en ettåring på eget rom og si NATTA! Det trengs tre dager. Tre dager med mye sutring, inn og ut av rommet hundre ganger, og opp om natten hver time. Men hør på det da, tre ussle dager er ingenting mot alt man får igjen.

Så vi kjørte på.

Metoden vi brukte er ganske enkel. Vi steller han, pusser tenna og skifter til pysj. Så går vi rolig inn på rommet, skrur av lyset og legger han i sengen mens vi stryker han over hodet og sier at det er natta. Så synger vi en kort sang og går ut av rommet. Første kvelden sutret han med en gang vi gikk ut. Vi ventet noen sekunder, kanskje 10-20, så gikk vi inn igjen og sa rolig «nå er det natta, nå må du sove». Så gikk vi ut igjen. Så gråt han. Og vi gikk inn igjen. Samme regla i halvannen time. Ble positivt overraska, trodde det kom til å ta tre. For at dette skal fungere må man ALDRI ta barnet opp av sengen. Man skal kun roe barnet mens han eller hun ligger i sengen, men man skal heller aldri gå fra et barn som gråter. Sutring er greit, ekte gråt er ikke greit. Men husk, selv om barnet gråter skal man kun trøste i sengen.

Emmett sov hele natten frem til klokka fire. Da gikk vi inn og sa det samme «god natt, du må sove» og gikk ut igjen. Overraskende nok gikk det ikke like bra denne runden, for vi fikk han ikke til å sovne før klokka 07! Da var vi utslitte alle mann, og vi vekket han klokka 09 for å ikke ødelegge rutinene helt. Jeg tenkte: dette kan ikke være verdt det. Jeg har ikke vært så sliten siden fødselen.

Natt nummer to gikk over all forventning. Det startet på samme viset som natten før, men denne gangen sov han i 12 timer i strekk! DET har han aldri gjort før. Og natt nummer tre? Jo du gjetta riktig! Den gikk like bra 🙂 Og nå håper jeg det blir sånn helt frem til han er tennåring. For jeg mener, en tennåring kan godt gråte seg i søvn ass.


Det tar som regel tre dager for at et barn skal bli vant med en ny rutine. For oss gikk det mye lettere enn vi var forberedt på, og hvor deilig er ikke det? Da han sov i vår seng vekket vi hverandre hele tiden med føtter og armer, og nå får vi dypere og bedre søvn. Jeg ammer jo k om natten, men det går fint, og jeg føler meg helt uthvilt når vi våkner klokka 07.

Nå tenker jeg bare: hvorfor gjorde vi ikke dette tidligere?

DSC05483