" meninger "

jeg får helt angst av angsthysteriet

anxiety-comics-funny-illustrations-gemma-correll-fb__700-png

Angst. Fenomenet har en helt annen betydning i dag enn i 2008 da jeg var russ. Kanskje de som sleit med angst for 10 år siden ikke snakket om det, vil noen si, og at det var derfor angst ikke var en del av diskursen vår. I dag snakker vi om angst hele tiden, man kan jo knapt åpne en nettavis uten at en kjendis står frem med angsten sin. Åpenhet er alltid bra. Det gjør det lettere å si fra og ta grep om man sliter, men om vi først skal ha angst på dagsordnen må vi også snakke om hva ordet egentlig betyr. Jeg har nemlig en mistanke om at angst ofte blandes med helt allminnelige følelser.

For det er vanskelig å være menneske, sånn er det bare. Man opplever stress og ubehagelige forventninger på skolen. Kroppspress på stranda, og press i arbeidslivet. Thats life! Den klumpen du har i magen på vei til jobbintervju er ikke angst, det kalles nervøsitet. Og den kjipe smerten i ribbeina som kommer etter samlivsbrudd er kanskje ikke angst, bare kjærlighetssorg.

Angst er en av de vanligste psykiske helseplagene vi har i Norge, så åpenbart er det viktig å ta tak i det. Det er derfor desto viktigere at vi skiller mellom angst og ubehag, slik at angst ikke blir såpass normalisert at de som faktisk lider blir overskygget, og begrepet blir utvannet.

Jeg er ingen ekspert, overhode, faktisk har jeg ikke peiling på angst. Jeg forteller bare hva jeg selv, som et vanlig individ i dette samfunnet, opplever som angsthysteri. Jeg har venner som sitter i lederstillinger som forteller om nyansatte i begynnelsen av 20-årene som ikke dukker opp på jobb fordi de har angst. Lederne blir fortalt at de må ta hensyn, være tålmodige og respektere angsten. Jeg har familie som jobber som lærere som forteller om videregåendeelever som ikke kommer til tentamen, fordi de har angst.

Hvor mye hensyn skal vi ta til angst? Hvor mye tilrettelegging kan en 22-åring forvente fordi hun eller han har angst? Hvis man har såpass angst at man ikke klarer å gjennomføre en normal arbeidsdag må det behandles som en hvilken som helst sykdom, og man må sykmelde seg. Utover det handler det litt om å ta grep om eget liv, og møte de utfordringene man støter på. Sjeldent opplever man en årstid uten flere humper i veien som krever mye av oss som menneske. Det er naturlig, og det er slik vi lærer og blir sterkere. Om man skal kategorisere alle livets utfordringer som angst blir det som å avskrive disse følelsene som en naturlige del av livet. Følelser er jo det som gjør oss til mennesker. Om du ikke har en eneste psykisk eller fysisk reaksjon på en utfordring, er det jo ikke en utfordring!

Jeg tviler ikke på at angst er reelt og at mange sliter med det – på ekte. Angst som ikke bare kan forklares som bekymring eller nervøsitet. Men det er på tide at vi skiller mellom normale følelser, og faktisk angst. Den nye generasjonen som nå entrer arbeidslivet er nødt til å vite forskjellen, og vi kan ikke få en haug av unge mennesker som sykmelder seg fordi de kjenner på arbeidspress. Eller fylleangst. Eller sorg. Det er nødvendigvis ikke deres egen skyld, fokuset må gjerne rettes mot helsevesenet som tillegger unge mennesker angst. Om du blir fortalt at følelsene du har kan forklares som angst – ja så har du jo angst.

Det er kanskje vanskeligere å vokse opp i dag med sosiale medier som en stor del av hverdagen. Det kan hende angst har blomstret opp fordi jordkloden har blitt mindre, og vi kan sammenligne oss med mennsker fra alle verdens hjørner. Vi viser de beste sidene av oss selv på Instagram og Facebook, og det legger press på unge mennesker. Press på å være vakker og suksessfull. Men vi hadde også dette presset da jeg vokste opp, det samme opplevde mamma da hun gikk på skole på 70-tallet. Press er liksom en del av samfunnet, livet og mennesker. Vi er dømt til å ha idoler, strekke oss etter noe bedre og dermed forbedre oss selv. Og disse følelsene er ikke eksepsjonelt for generasjon Z.

Det er noe med at om man dyrker en følelse, så vil den blomstre opp.

jeg har aldri gått på ski

…i voksen alder.

_DSC0949

Det er helt sant. Sist jeg gikk på ski var på barneskolen, og alle minnene tilknyttet skigåing gjør at det knyter seg i magen.

De siste årene har jeg vært såpass selvsikker på meg selv at det nesten ikke er en ting som gjør at jeg føler meg liten og uverdig. De gangene jeg opplever at folk gir meg et irritert blikk (noe jeg opplever overraskende ofte blant venner og bekjente etter at jeg ble veggis og feminist. For kan du tenke deg noe så urovekkende som en kvinne med samfunnsengasjement, hø?!), så preller det av meg. Jeg vet hva jeg er god for og det er ikke en dritt en kjip hviting kan gjøre med det. Likevel kan jeg ta meg selv i å skamme meg over mine manglende kunnskaper og interesse for ski og vintersport.

Altså, hva er greia med nordmenn og ski? Selv kjæresten min med utenlandske foreledre er sånn «har du aldri gått på ski?» i den tonen. Den tonen folk bruker når de snakker om ny musikk, og bare «har du ikke hørt den sangen?». Nei det har jeg ikke, for jeg hører på podkast eller snakker i telefonen med ekte mennesker.

Det finnes ikke et fiber i kroppen min som har lyst til å gå på ski. Jeg hater kulde. Jeg hater følelsen av å bli svett under ullklær. Jeg liker ikke kalde solbriller på nesetippen, og jeg ser absolutt ingen glede i appelsiner. Appelsiner gjør deg klissete på henda, og det smaker bare helt okei. Det finnes så sjukt mye annet som er så sjukt mye bedre enn helt okei.

Og da gidder jeg ikke å bruke tiden min på okei’e ting.

Skiglede er fremmed. På barneskolen ble vi tvunget ut i all slags vær bare for å gå den faste skirunden rundt skogen. Det var drittføre nesten hver gang, og barna gråt. Det var ingen som koste seg. De få gangene foreldrene våre tok oss med på skitur var det samme stemning. Bare stress og for trange sko fordi ingen hadde husket å oppdatere utstyret siden sist.

De som liker å gå på ski skal absolutt få lov til det. Jeg ser bare så vidt ned på dem. Men det betyr at skifolk i stygge jakker og teite luer må godta oss som ikke embrac’er ski-kulturen. Jeg elsker asfalt, mur, støvletter, kule veggis-restauranter og Frognerparken. Rødvin i sofaen, hiphop på byen og unge mennesker med crazy lebestift.

Neste gang noen spør om jeg ikke går på ski – i det tonefallet – skal jeg svare; Går du på ski? I DET tonefallet.

_DSC0953

Nørder.

Hvem er du? Sylvi Listhaug eller Ulrikke Falch?

Forrige lørdag var Sylvi og Ulrikke gjester på Lindmo på NRK. Til alle mine medsøstre som ikke engasjerer seg i feminisme (eller verre er; Synes feminisme er teit) se denne episoden.


I anledning kvinnedagen som var, og selve kvinneåret (som mine venninner og jeg kaller 2017) reposter jeg en kortversjon av den fantastiske teksten til min fantastiske feminist-venninne Tone. Les, lær og smil. Les innlegget i sin helhet her.

Jeg er feminist.

I 2005, da jeg var 16 år, så var dette en setning som var ubehagelig å si. I manges øyne var feministbegrepet forbeholdt de sinna og humorløse jentene med stripete strømpebukser og buttons. Vi andre skulle være solariumsbrune babes med velourjoggedresser i pastell og “Juicy” skrevet over rumpa. 

catchphrase-paris

I kjølvannet av kvinnedagen 2017 er det helt tydelig at noe har skjedd siden 2005. TV-serier som Skam og Unge Lovende har satt sterke kvinnekarakterer på agendaen. Artister som Astrid S og Aurora har vist at man kan være kul uten å kle av seg. Og ikke minst har antallet feministiske stemmer i media og sosiale medier på kvinnedagen eksplodert. Det er ikke bare blitt stuerent å kalle seg feminist. Det har blitt en selvfølge og en forventning. Og ikke minst – det har blitt trendy.
Bokstavelig talt trendy.

dior-we-should-all-be-feminists-t-shirt-chimamanda-paris-fashion-week-1

Fra visningen til Dior

Kanskje er det nylige hendelser som den polske politikeren Janusz Korwin-Mikke sine uttalelser i Europarådet om at kvinner er mindre intelligente enn menn og derfor bør tjene mindre enn dem, eller Trump sin påstand om at ingen har mer respekt for kvinner enn han (for en dyster tanke) som har medført dette behovet for en akutt holdningskampanje. Uansett hva årsaken er, så er det utrolig kult at så mange, særlig unge kvinner og menn, hiver seg inn i en viktig samfunnsdebatt.

Likevel er fakta at kvinner fremdeles tar tradisjonelle valg. Flere kvinner enn menn velger jobber i det offentlige, er hjemmeværende, sykmeldte og deltidsansatte. Kvinner søker seg ofte til komfort og trygge rammer. Årsakene til det er mange og sammensatte, og samfunnet har definitivt en viktig oppgave i å legge til rette for at for eksempel karriere og familieliv lettere lar seg kombinere. Likevel synes jeg kvinnenes eget ansvar ofte er underkommunisert.

For likestilling i praksis er ikke noe som skjer av seg selv. Det er noe som må jobbes for, og det er noe som må kreves. Det holder faktisk ikke å poste inspirerende quotes på instagram en gang i året om at du kan gjøre hva som helst med kaffe og den rette leppestiften. Kvinner må tørre å trå ut av komfortsonen og inn på de mannsdominerte arenaene. Kvinnene må ta sin rettmessige plass.

En annen interessant side ved debatten de siste dagene handler om selve begrepet feminisme og retten til å velge tradisjonelt. For handler ikke feminisme like mye om retten til å la være å velge som retten til å velge? Retten til å la seg forsørge, retten til å la seg operere, retten til å oppdra prinsesser, retten til kle av seg og retten til å gi faen.

i-choose-my-choice-charlotte-york

Jo, på en måte så gjør den jo det. Feminisme handler om valg og frigjørelse. Frihet er noe vi i stor grad er privilegert med her i Norge, og godt er det. Jeg støtter din rett til å gjøre hva du vil med livet ditt 100 %. Jeg er også til dels enig med Emma Watson i at feminisme ikke bør brukes som en pisk i kritikken av andre kvinners valg.

Men, feminisme handler ikke om retten til å unngå kritikk for valgene man tar. Blir man ikke konfrontert med konsekvensene av valgene man tar frarøves man muligheten til å utvikle seg og lære av andres synspunkter og erfaringer. Og hva ville skjedd med samfunnsdebatten? Et samfunn uten kritikk og debatt er et farlig samfunn. Dessuten, handler ikke feminisme også om kvinners rett til å ytre sin mening i offentlig rom?

Uansett hvordan man definerer feminisme for seg selv, så er det ingen tvil om at jenter og gutter som engasjerer seg i kvinnekamp er en deilig trend. Det som er skummelt med trender er at det ligger i ordets natur at det er noe som er dømt til å gå over. La oss jobbe for at feministmerkelappen blir en klassiker, og ikke støver ned i klesskapet etter neste sesong.

Riktig godt kvinneår!

Skrevet av: Tone Lindstad


Og så tilbake til meg. Jeg ble feminist i 2014. Jeg husker det var hovedparolen «Nei til reservasjonsretten» som engasjerte søstrene mine og meg til å stille opp i toget 8.mars for aller første gang. Det som brant inni meg var tanken på at gamle, grå menn skulle bestemme over kvinners kropp. For hvor sykt er ikke det? At gammeldagse menn sitter i skinnstolene sine og sier «nej assa, skulle vi tatt å trukket tilbake noen av de rettighetene disse kvinnene har til å bestemme over egen kropp, eller?». Jeg blir kvalm. Fysiske dårlig.

Hvert år er det viktige paroler å gå under. Hvert år er det saker du bør diskutere og reflektere over. Selv om du sitter komf i Oslo og ikke føler deg forskjellsbehandlet, så betyr det ikke at resten av landet er like likestilte som deg og dine venner. Engasjer deg i samfunnet. Reager når noen bruker fitte som banneord eller ber deg «gå tilbake til kjøkkenet» bare for moroskyld.

Så hvem er du? Sylvi som fnyser av feminisme og synes det er en fornærmelse å bli kalt det? Eller er du Ulrikke, en moderne ung kvinne som ser verden slik den er. Og er stolt av det.

sub-buzz-9708-1476790041-10

sub-buzz-22279-1476789162-13

Nyttårsforsett

Nyttårsforsett nr.1: Bruke rare klær

Nyttårsforsett nr.2: Digge meg selv

Nyttårsforsett nr.3: Skrive

IMG_1580

Jeg har en drøm om å være Carrie i New York med stort krøllete hår, paljettgenser, fuskepelsjakke og høye sko. 2017 er året jeg skal dra frem de gamle metalliske skjørtene og drite i at jeg er den eneste på trikken som ikke har på sort frakk. Faktisk skal jeg embrace det og tenke «yes, her er jeg, og jeg har på rosa metallskjørt og der er du i svart frakk. Deal with it!».

Jeg tror mange prøver å endre sider ved personligheten sin. For eksempel at man ønsker å være mer åpen for nye opplevelser, danse mer på byen eller smile mer til kollegaer. Hvis dette ikke ligger naturlig for deg vil du bruke mer energi på å prøve å oppnå et ideal som ikke er mulig enn å faktisk bli et bedre menneske. Jeg stemmer for at vi stopper med dette tullet om å skulle «endre seg» og heller jobber for å fremheve sine beste sider.

I to år tok jeg i mot mange kjipe kommentarer på valget mitt om å spise plantebasert. Enda jeg aldri har brydd meg om hva andre spiser. Lenge var jeg høflig, lyttet til argumentene deres og sa «nei da, jeg ser hva du mener, men jeg bare føler meg bedre ved å spise på den måten jeg gjør». Nå er jeg ferdig med det. Ikke misforstå, om noen inviterer til en hyggelig samtale om matvalg så er jeg helt opp for det, men de som kommer inn i samtalen med en fientlig innstilling, de som ønsker å ta meg på noe og angripe levemåten min; De gir jeg fullstendig faen i. Fra nå av sier jeg «vet du hva? Jeg digger meg selv, de valgene jeg har tatt og måten jeg lever på, så det er fullstendig uinteressant for meg å sitte her og ta i mot alt dette. Jeg driter i hva du spiser, så drit i hva jeg spiser».

Å hele tiden jobbe mot et mål om å bli et bedre menneske er viktig for selvrealisering. Og selvrealisering er menneskets øvrige mål (i følge meg hvert fall, selv om evolusjonsteoretikere vil dra seg i håret og rope: reprodusering!). Å ta i mot kjipe kommentarer med et smil om munnen ligger ikke naturlig for meg, og det krevde enorme mengder energi og livshåp å sitte der som en stum idiot. Den lettelsen jeg følte da jeg bestemte meg for å ikke ta i mot, men heller bare børste det av, det var kanskje det beste med hele 2016.

Godt nyttår!

intuitive eating

img_6377


Intuitive eating, altså intuitiv spising, er ideen om å spise mat med både kropp og sinn. Det er en litt filosofisk måte å spise på, men helt enkelt forklart handler det om å spise når du er sulten og stoppe når du er mett

Å spise til man er behagelig mett, lytte til kroppen og spise det du har lyst på, høres enkelt ut, men det syntes ikke jeg det er. Ideen handler jo om at kroppen selv sier i fra hva den vil ha og hvor mye, men det er ikke alltid like lett å tolke signalene. Vane trumfer som regel alt, og det sitter langt inne å ikke spise opp selv om man egentlig er mett. Da jeg først begynte med dette var det nesten som å bli kvitt en avhengighet, men etter noen dager begynte jeg å merke den positive effekten. Fordøyelsen fungerer bedre, jeg føler meg lettere og sliter ikke med oppblåst mage etter måltider. Jeg går ikke på de store sultsmellene på vei til barnehagehenting, og jeg kan legge meg med god samvittighet.

Dette er altså ikke en diett, ikke misforstå. Målet er ikke å gå ned i vekt, men heller å tilfredstille kroppen med næringsrik mat i riktige mengder. Se på et måltid som noe fint og næringsrikt, ikke stresse eller haste i seg mat. Jeg har ingen ønsker om å gå ned i vekt, så jeg vil bare understreke flere ganger at dette ikke er en slankekur.


For mange mennesker er denne måten å spise på en selvfølge, men jeg tror faktisk at vi er enda fler som spiser uten å tenke over det. Jeg kan for eksempel forsyne meg en ekstra gang med middag selv om kroppen ikke trenger mat, bare fordi det er sosialt å spise. Det er jo hyggelig å ha noe å holde på med mens man sitter rundt bordet og prater? Men hvis kroppen ikke trenger mer mat, vil den reagere med ubehag. Dette ubehaget kommer gjerne ikke før 20 minutter, og da gjør det vondt, man føler seg dritt og mislykka.

Intuitive eating går som sagt ut på å spise det kroppen vil, men ha fokus på næring. Man kan ikke spise en hel kjekspakke til middag fordi man craver det, det handler om å ha en fornuftig tankegang. Men poenget er at man ikke skal takke nei til god mat og snacks fordi man anser det som, nei-mat. Om du ønsker å spise ett (eller to!) kakestykker etter middag, så gjør det. Nyt det, og tenk at dette var det kroppen din trengte akkurat nå. Man spiser ikke bare med magen, men med øyne og hjernen. Det kan få deg til å føle deg bra, og det er… bra. Men poenget er at jeg spiser dessert uten å reflektere om det er noe jeg har lyst på. Om jeg er i et selskap eller på en vegansk café spiser jeg dessert, i mengder, fordi det er en (u)vane. Det er så sjeldent jeg lager dessert selv så når det står foran meg, spiser jeg. Mye. Jeg holder meg aldri til ett lite kakestykke etter middag, jeg spiser 3-4 stykker, til jeg er kvalm og føler meg svært uvel. Det er her intuitive eating kommer inn. Det handler om å virkelig lytte til kroppen, stoppe når man er behagelig mett og gi slipp på søken etter fullstendig metthet man bare blir dårlig av.

Noen følger denne måten å spise på som om det er en religion. Det gjør ikke jeg. For å være helt ærlig tenker jeg ikke så  mye på det, men når jeg blir fysen på noe usunt, eller er på vei til å ta mer mat stopper jeg opp og reflekterer over hva kroppen trenger. Prøver å gjenkjenne om det er symbolsk sult, eller faktisk sult.  For som oftes er det ikke mat jeg trenger, det er vann, en kopp te eller en snus. Så istedenfor å gi umiddelbart etter cravings, leter jeg etter sultsignaler fra det indre. Er magen sulten, så spiser jeg.

Denne måten å spise på handler ikke bare om å begrense seg når det kommer til mengder, men også det motsatte. Å faktisk spise. Om magen rumler bør man spise ganske umiddelbart. Å undertrykke sult er som å avvise et behov. Kroppen din trenger potet mat.

Men for de som følger denne tankegangen 100% kan det fort oppstå problemer. For tanken er at man skal lytte til kroppen og gi den det den vil ha, men hva om kroppen bare vil ha usunne ting? Ofte craver vi usunn mat med lite nyttig næring. Om man kun skal stole på kroppens egne krav og signaler vil man ende opp med et lite fruktbart kosthold. Kritikk på den andre siden er at tankegangen kan få deg til å kategorisere mat som «ja-mat» og «nei-mat», og det er farlig. Selv om kroppen din ikke trenger bursdagskake, så kan det godt hende at hjernen din gjør det. Å kose seg med et balansert kosthold er helt nødvendig for å ha et fullverdig liv, mener jeg. Å være manisk opptatt av hva man kan spise, og ikke, gjør deg stressa og utenfor i sosiale sammenhenger. 

Mat er digg, og det gjør livet så utrolig mye bedre å leve. Kos deg med det du føler er best for deg, men lytt til kroppens signaler!


Processed with VSCO with m5 preset

couscoussalat med tranebær, rosiner, sopp og søtpotet + focaccia + brokkoli»salsa»

Nå er det kanskje noen som tenker at et plantebasert kosthold er begrensende og stappet med utfordringer, men det er det altså ikke. Ta gjerne en titt i arkivet mitt under «vegansk» og se på herlig mat jeg spiser til både hverdags og fest. 

valg

_DSC5367


Både jeg, og mange jeg kjenner, trengte flere «friår» etter videregående fordi vi ikke visste hva vi ville studere. Jeg skriver friår i gåsetegn, for helt ærlig har jeg aldri jobbet så mye som de årene etter russetiden og frem til jeg ble student. Å bestemme hva man skal bli, jobbe med, og gjøre resten av sitt liv – er ikke bare vanskelig, det er jo nesten umulig! Shit, som jeg misunner dere som bare vet hva dere vil jobbe med. Det hele gets down to valg. Og for oss som bor i det rikeste landet i verden, så er valgene mange.

Å ha mange valg er et privilegium, men det gjør også alt mye vanskeligere. Jeg ser at mange valg stresser 2-åringen min for eksempel. Da jeg var liten gikk barne-tv én gang om dagen (yes kids, det fantes ingen Disney channel, Youtube, Netflix eller Sumo). Det som ble sendt på TV var det vi måtte se på. I dag kan vi se hva vi vil, når vi vil, og om noe kjeder oss kan vi bare sette på noe nytt. Når vi skal se TV med barna spør vi hva de vil se på. Stort sett er det han største som svarer, mest fordi hun minste ikke kan prate, men også fordi han veier mest og setter seg på henne om han ikke får vilja si. Så åpner vi NRK-appen på smart-tv’en og mot oss lyser en haug av programmer. Så velger de ett program, ser på i 2 minutter, og så vil de se på noe annet. Det er stress å se på TV, for det blir så mye grining. «Vil ikke se på det, ta på noe annet». Det samme er det med hva man skal ha på brødskiva. «Ost». Får ost. «Vil ikka ha ost, vil ha avokado». Får avokado. Vil ikke ha avokado (hallo avos er dritdyrt!). Jeg har alltid fått beskjed om at man skal velge sine kamper, og de kampene jeg har valgt å ta er ikke hva de skal se på TV eller hva de skal spise. Jeg har valgt å tvinge på skoa når det snør ute, sette de i bilsetet når vi skal kjøre bil, og bære de over veien når det er mye biler. Det er jo de viktige kampene, ikke sant?

Valg gjør dem stressa.


_DSC5364


For noen måneder siden så jeg en dokumentar på NRK om mat, eller var det sukker? Husker ikke. Det jeg hvert fall husker er at en lege sa at han er overrasket over at ikke fler er overvektige. At vi mennesker faktisk har ganske dårlig selvkontroll, og at med alle de valgene vi står overfor hver eneste dag, burde vi vært tjukkaser hele gjengen. Den uka som har gått nå, med sykdom og mye jeg-syntes-synd-på-meg-selv-mat, har jeg vært så utrolig svak for alle de fristende, men dårlige valgene. Jeg har stålkontroll på hva som er vegansk på alle cafeer og butikker. Jeg vet at børek med potet hos Rema 1000 er vegansk, at focaccia med hummus på Kaffebrenneriet er vegansk, at de store kanelbollene på Godt Brød er veganske. Så ehh, jeg har spist meg opp sånn 4 kg i løpet av noen få dager. Ikke at det er en stor hump i veien mot den uendelige lykken, men man føler seg jo ikke akurat bra etter en sånn uke. Så jeg møter morgendagen med et nytt sinn, et sunt sinn, i håp om å få tilbake formen. For i bunn og grunn er det jo bare å ta et valg. Velge å være sunn, spise riktig, være blid, ha kontroll, lese pensum, svare på meldinger, blogge, trene.


_DSC5356


Men hvis det er så enkelt som å bare ta et valg, hvorfor er ikke alle perfekte? Hvorfor er ikke jeg perfekt?

Fordi mennesker ikke eier selvkontroll.

Ikke jeg hvert fall.

press

profil2


Kroppspress. Prestasjonspress. Lykkepress.

Du skal være pen, du skal være lykkelig, du skal være rik, du skal være blid.

Jeg tror alle mennesker drives av press. Det er selvsagt mye annet som inspirerer og motiverer deg til å ta de riktige valgene, både de store og de små, men en av disse faktorene som får deg fremover i livet er press. Jeg kunne ønske jeg kjente mer på presset, for hvis jeg hadde gjort det ville jeg vært bedre trent, spist sunnere, vært hyggeligere, en bedre kjæreste, hatt sex oftere, drukket mindre alkohol, sluttet å snuse, gått oftere til frisøren, studert mens jeg var i permisjon, spart penger og lekt mer i sandkassa. Pressa folk er kanskje ulykkelige, men de får i det minste ting gjort.

Jeg pleier ikke å pynte på sannheten, for sannheten er mye morsommere å snakke om enn de overfladiske løgnene. Det er stress å ha barn, jeg syntes det er slitsomt og egentlig er det kun 30% morsomt og 70% kjedelig/stressende/frustrerende/rive-seg-i-håret-galskap. Jeg syntes det er lettere å komme seg gjennom tøffe perioder når de rundt meg er ærlige om hvordan de selv har det. Så kan man liksom skåle litt over det kjipe, og le av at her sitter jeg med poser under øya selv om jeg bare er 26 år. Det er derfor jeg digger Snapchat. På snap legger folk ut hverdagsglimt som faktisk er ærlige. Jeg har sett Tone Damli sin kvise på snap. Jeg tipper den kvisa ikke når Instagram for å si det sånn… Jeg har et lite håp om at sosiale medier går den retningen, for jeg merker hvert fall at jeg selv er veldig lei av polerte høyhæler på brostein.

Da vi var på toårskontroll med storefis fikk jeg beskjed om at jeg presset han for lite. Han trenger å ikke få viljen sin, må presses til å konsentrere seg om de kjedelige tingene. Presses til å høre på de voksne, ta beskjeder og følge dem. Presses til å gjøre ferdig puslespillet før han åpner legokassen. Så nå har vi jobbet med press i seks måneder. Og jeg presser meg selv til å føle meg mer presset. Føle mer på kroppspresset så jeg kan fullføre et fuckings 12-ukers treningsprogram. Føle på karrierepresset så jeg kan kick ass på studiene og få meg en jobb som matcher advokatvennen, eiendomsmeglervennen og revisorvennen.

(de tre sistnevnte har absolutt kjent på presset)


Hver august føler jeg positiv press, og det driver meg fremover. Dessverre er jeg en destruktiv person, og ofte ødelegger jeg det jeg har bygd opp i løpet av noen få uker. Et godt eksempel er bbg-programmet som jeg fulgte i våres. Jeg trente 12-ukersprogrammet til Kayla Itsines, fikk til og med 6-pack jeg kødder ikke. Men så kom jeg ut av rutinen, og fortere enn jeg rakk å si squat var kroppen myk og koselig igjen. Press skal ikke gjøre deg syk, da har du så klart gått over en grense, men noe press er sunt. Det driver deg fremover.

Foreldre bør presse barna sine til å ta de riktige valgene, bekymre seg over det som er farlig og tørre å gjøre det som gjør deg sterk. Venner må pushe venner til å være sosiale, bry seg om skole og jobb, men samtidig presse dem til å tørre å slappe av. Jeg har en håndfull venninner som må presses til å chille. Jeg har ikke akkurat dét problemet.

Treningspodden, som tilfeldigvis lages av søster’n, hadde en utrolig fin episode denne uka. Tittelen på episoden er: Fire spørsmål alle bør stille seg selv nå.

NÅ!

Jeg turte jo ikke annet enn å høre på den med en gang, er det én ting livet har lært meg så er det at Karine ikke køddes med. De fire magiske spørsmålene er:

  1. Hva er viktig for deg?
  2. Hvordan ønsker du at hverdagen din skal være?
  3. Hva vil du?
  4. Hvor ser du deg selv om 2 år?

Jeg har ikke svar på spørsmålene helt enda, men jeg vet hvertfall at når jeg klarer å finne frem til de, trenger jeg å presses til å nå målene. To år for eksempel, det er ikke så lenge til, så hvis du har en konkret forestilling om deg selv og hvor du er om 2 år, bør du starte i dag.

I DAG!

Jeg køddes ikke meg jeg heller, jeg lover.

veganske barn

En tidligere nesten-veganer har skrevet et blogginnlegg som fremstiller den veganske livsstilen som barnemishandling. Jeg hadde egentlig tenkt til å la hele saken ligge, da jeg stadig kommer over vegan-haters, men denne gangen vil jeg bare si noen få ord ettersom blogginnlegget har blitt hyppig delt i sosiale medier.

For å sitere Helsedirektoratet: «Vegetarkost er forbundet med lavere risiko for blant annet overvekt, hjerte,- og karsykdommer, diabetes og kreft. En balansert og variert vegetarkost egner seg for individer i alle livsfaser, inkludert under svangerskap, ved amming, i spedbarnsperioden, for barn og unge og for idrettsutøvere».

Når man henger på internett vil man stadig komme over «artikler» skrevet av «fagpersoner». Man er nødt til å ha et kritisk syn og ikke sluke alt man leser. Sjekk ut hvem som står bak påstandene, husk at alle kan skrive hva de vil, det er derfor viktig at man ser hvor det kommer fra. Har personen kilder? Har personen en faglig utdannelse og lang erfaring innenfor feltet? Hvordan er forskningen tolket?


Generelt sett kan jeg si at jeg er drittlei folk som fremstiller det som om veganere promoterer veganisme for å omgjøre svake tenåringsjenter, og at de er en ussel gruppe som er lett å lure. Det at unge mennesker er opptatt av helse, miljø og dyrevelferd er helt fantastisk og noe vi ikke ser mye av i de eldre generasjonene. Jeg legger også merke til at veganere irriterer noen mennesker helt sinnsykt, og jeg undrer veldig på hvorfor de er så opptatt av hva andre spiser. Jeg mistenker at å trashe på en vegansk livsstil hjelper på samvittigheten til de som ikke gidder å redusere kjøttkonsumet. Det er nå en kjent sak at vi må redde miljøet, og at å redusere kjøttinntaket gir en direkte, positiv effekt. For mange vil dette være vanskelig, mat er jo tradisjon og alt det der, så hvor herlig er det ikke for dem å kunne søtte seg til skremmende artikler som fremstiller en grønn livsstil som livsfarlig?

Da jeg spiste lavkarbo I 2012-2013 hadde jeg B12-mangler, men det hadde jeg IKKE da jeg tok test i vinter og hadde vært veganer i 1,5 år. Grunnen til det er at som veganer er jeg bevisst, og det var jeg ikke da jeg spiste kjøtt. Å ha mangler på alt fra jern til D-vitamin er svært vanlig i befolkningen, uansett hva du spiser, men jeg har ikke hatt noen mangler som veganer. Generelt sett er jeg drittlei folk som ber meg «passe på» mens de sitter der å spiser bare dritt, og sikkert har flere mangler enn jeg hadde hatt selv om jeg ikke hadde tatt tilskudd.

Jeg kommer alltid til å svare på spørsmål om folk er nysgjerrig på livsstilen min, men jeg har aldri trøkka den ned halsen på folk. Om noen spør hvorfor jeg ble veganer svarer jeg, men jeg forteller ikke andre at de er grusomme mennesker hvis de spiser kjøtt. Jeg er opptatt av at alle skal være lykkelige, og fornøyde med sine egne valg. Å la seg irritere av hva andre spiser ser jeg ikke poenget med, hvert fall ikke når den dietten både er helse- og miljømessig positiv.


Jeg har to barn, og begge sluker avokado og hummus som det var godteri. Hadde det vært opp til meg hadde vi oppdratt dem vegansk, og jeg hadde vært helt sikker på at det ville vært både sunt og bra for dem. Jeg er sammen med en ikke-veganer, og han ønsker å gi barna det han selv spiser. Vi spiser kun vegetarisk hjemme, og er dessutten velsignet med familie på begge sider som nærmest spiser vegansk de også. Den dagen de selv vil spise kun vegansk skal vi legge tilrette for det, uansett om de er 3 år gamle.

En vegansk livsstil passer for alle mennesker, i alle livsfaser. Ikke la deg skremme av bloggere som irriterer seg over at andre er mer bevisste enn dem selv, og klarer å engasjere unge mennesker. Vi er en generasjon som er opptatt av jordkloden og helse, og ingen skal undergrave det bare fordi vi er unge. Det å være ung er en styrke, og det er vi som kan styre denne verden i riktig retning.


-1506_RoyDarvik_0004

min favorittveganer: lillesøster <3

anti-bucket list

Jeg har en hemmelig bucket list, den er ikke så lang, men hittil har jeg ikke klart å stryke ut ett eneste punkt. Men livet er langt eller hva? Mens jeg venter på muligheten til å røyke Merit Ultra Light-sigaretter på «the MET steps» (de som leste Gossip Girl-serien som tenåringer vet hva jeg prater om), kan jeg konsentrere meg om listen over ting jeg overhodet ikke har lyst til å gjøre i livet.

1. Prøve kokain eller annet drugs. Er ikke interessert, det ser ikke kult ut og du blir schtøgg i trynet.

2. Bestige Mount Everest. Ofre livet sitt for en selfie på en plass uten 4G? Nei takk.

3. Svømme med delfiner. Jeg har null interesse av å støtte fangenskap av frie skapninger. Slipp delfiner fri!

4. Delta i en flashmob. Om det er én ting som fortjener tilsvaret «det er jo bare SÅ 2000-and-late, så er det fuckings flashmobs.

5. Løse en Rubiks kube. Jeg er for dum.

6. Gå tur langs stranda med opprulla buksebein. Jeg kan ikke tenke meg noe styggere en OPPRULLA BUKSEBEIN.

7. Slutte å snuse. Livet har for få gleder.

8. Se siste sesong av Lost. That shit got waaaay too crazy.

9. Synge uten ironi. Om jeg kunne fått ett ønske oppfylt så ville det vært å få verdens beste sangstemme. Jeg elsker å synge, men jeg er dessverre ekstremt dårlig til det. Så ræva at jeg kunne blitt leid inn til å torturere terrorister.

10. Nakenbading. Bare i respekt for de rundt meg som eventuelt skulle bli med på det.

11. Spise raw food over en lengre periode. Veganmat, ja takk, det skal jeg spise for resten av livet, men kun raw food? Med mindre stekte poteter er raw food så ser du meg aldri på «the raw food wagon».

12. Se en hel fotballkamp. Med mindre det er mine egne barn som spiller den.

_DSC4613

noe som faktisk er på min bucket list: få store øyne igjen, ikke de smale sprekkene som er et resultat av en million våkenetter

God søndag!

barnas internettidentitet – hvem beskytter den?

_DSC4244


Grunnen til at jeg opprettet denne bloggen var fordi jeg kjedet meg i graviditeten, og hadde et behov for å skrive. Jeg har alltid vært glad i å skrive, og er vel en av de få som gleder seg til hjemmeeksamen hvert år. Jeg har fortsatt en skrivelyst, og jeg elsker å ta bilder, lage innlegg og være en del av sosiale medier. Men frem til nå har min some-identitet handlet mye om barna mine. Og det syntes jeg ikke lenger er riktig.

For en stund siden så jeg nemlig et bloggbarn. Jeg kjente igjen det lille fjeset umiddelbart. Deretter fulgte jeg med på hva barnet gjorde og hvem barnet var sammen med. Barnet var ikke med foreldrene sine, så jeg kjente ikke igjen familien på grunn av bloggmammen. Jeg kjente igjen barnet, fordi barnet daglig blir avbildet og postet på nettet.

Mot sin vilje.

For hvem prøver du å lure, bloggmamma, barnet ditt har faktisk ikke gitt tillatelse til at du poster så mange bilder og tekster om han/henne hver uke.

Jeg har to små barn, og nå begynner han eldste å bli et ekte menneske. Han har egne meninger, en favorittfarge, egen stil, og sin sære, spesielle humor. Det er han. Og han har rett til å bli kjent med folk på egenhånd. Jeg skal ikke definere hans internettpersonlighet allerede før han vet hva internett er.

Jeg vil ikke at noen skal kjenne han igjen på gata, og vite hvem han er.

Som foreldre får man æren av å veilede barn frem til de blir voksne, og forhåpentligvis klarer jeg å gjøre en god jobb. Men det at jeg er mammaen til noen, betyr ikke at jeg eier dem. Selv om de er bittesmå. Og hvis den eneste grunnen til at man poster bilder og informasjon om et barn er for å få likes, hvordan kan man forsvare det? Jeg er ikke opptatt av likes, og jeg har strengt tatt ikke fler enn 105 lesere, men jeg legger ut bilder og tekster fordi jeg syntes det er gøy å få respons. Jeg finner det tilfredstillende å vise en liten bit av hverdagen, skrive en morsom tekst og vite at jeg kanskje underholdt et par mennesker den kvelden. Men dette er ikke god nok grunn til å invadere privatlivet til de to menneskene som betyr mest for meg.

Da jeg opprettet bloggen sa kjæresten min at han ikke ville være en del av den. Noe jeg respekterte, og jeg har aldri vist bilder av han. Hvorfor skal det være annerledes med de to minste? Bare fordi de ikke vet hva som skjer?

Jeg skal fortsette å blogge, og fortsette med Instagram og Snapchat. Men det vil bli helt annerledes, for fra nå av er det bare kjedelig, halvfeite meg. Ingen barnefjes, barnedans eller barnesøl.

Håper jeg er bra nok!

– Vilde

svangerskapsdepresjon

-1602_RoyDarvik_0805


Det er mange som havner på bloggen min etter å ha googlet noe med depresjon og svangerskap. Og det er ikke så rart ettersom samtlige av innleggene under graviditeten handlet om hvor jævlig jeg syntes det var. For min del følte jeg meg fanget. Jeg ble fylt av angst hver gang jeg så meg i speilet og ikke kjente igjen det som stirret tilbake. Det var deprimerende å ikke kunne leke aktivt med storebror på bare ett år, og det virket uutholdelig å vente så lenge på fødsel.

Min svangerskapsdepresjon var ikke alvorlig, og jeg trengte aldri å snakke med noen om det. Kanskje det heller ikke kan kalles en depresjon, men jeg var hvert fall lei meg store deler av dagen. Jeg følte meg nedstemt, utenfor og alene. Til tross for at jeg aldri var alene. Kanskje det var det som var problemet?

Jeg tror ikke jeg kunne gjort noe annerledes, jeg var jo ikke spesielt glad da jeg var gravid første gang heller. Og ingen av gangene handlet det om at barnet ikke var ønsket, eller at jeg ikke gledet meg til å få en ny baby. Det var bare triste følelser jeg ikke klarte å plassere, og det var kanskje noe av det mest frustrerende med hele opplegget. I mitt tilfelle var tristheten også sterkt forbundet med vekt. Jeg syntes det var beintøft å se forandringene i kroppen, og turte aldri å dra ut med venner. Jeg orket ikke at noen skulle se meg så… så feit.

Kanskje det betyr at jeg er overfladisk, jeg er i så fall ikke den første til å mistenke meg for å være det. Jeg har behov for å føle meg fin, og god selvtillit er en stor del av personligheten min. Det går ikke nødvendigvis på utseende, jeg er ikke noe mer enn en halvsøt norsk jente. Men jeg har selvtillit på at jeg er et bra menneske, at jeg er morsom og har sterke meninger som andre setter pris på. Jeg tror jeg er noe. Men gravide-vilde tror ikke hun er noe. Og slik skal jeg aldri ha det igjen.

Mitt råd til deg som er gravid, og hater det: hold ut. Skikkelig døft råd, men jeg har ingen andre å komme med. Prøv å tenk at dette bare er midlertidig, og at alt blir bedre etter fødsel. Ha likevel i bakhodet at kvinner med svangerskapsdepresjon er større utsatt for barseldepresjon, og det bør man absolutt ta alvorlig. Om du er en person som liker å prate om følelser, så anbefaler jeg å åpne deg for noen du er trygg på. Jeg hadde en megabra jordmor under graviditeten som jeg snakket mye med på slutten. Det hjalp ikke så mye da, jeg hadde mest lyst til å slå inn trynet hennes hver gang hun sa «jeg skjønner at du ikke har det bra akkurat nå, men du kommer til å føde snart. Kanskje du til og med føder før tiden!». Vi vet alle at det ikke skjedde.

En venninne av meg sa det så fint: «hvorfor sier folk at graviditeten er en fantastisk tid? Hva er fantastisk med å være SJUK i ni måneder?».

Ikke alle gløder.


-1602_RoyDarvik_0807

hvorfor kaller du deg ikke for feminist?

Mamma er av typen som vrenger fjeset sitt i en forferdet mine når jeg sier ordet feminist. Og så bli jeg forbanna, og vi begynner å diskutere. Jeg konkluderer med at jeg må være adoptert, for det kan da faen ikke være mulig at min egen mor ikke kaller seg for feminist.

Men på den andre siden, hun er alltid enig i det jeg sier, og hun er absolutt for like rettigheter for kvinner og menn. Hun er enig i at kvinner bli seksualisert i alle situasjoner, og hun er enig i at kvinner ofte blir nedgradert i pressen, bare fordi de er kvinner.

Hvorfor kaller du deg ikke for feminist da, Else Merete?

Fordi hun mener feminisme er et negativt ord. Mamma og Fotballfrue, de tror at man har kommet så langt at de som fortsatt er opptatt av å kalle seg feminister er ekstreme. Jeg kunne ikke vært mer uenig, og her er en liste som viser at vi absolutt ikke har kommet så langt de nevnte skal ha det til (les intervjuet med Caroline Berg Eriksen om feminisme i linken min over).

1. Norske medier nedgraderer kvinner

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 10.09.19

Da TV2 skrev om avhørsmetoden som ble brukt på Breivik valgte de å tittulere drapsetterforsker Nina Holm Andersen med «småbarnsmor» (Les saken her). I samme artikkel blir vi presentert for fire andre menn i politiet, som alle får kule arbeidstitler fremfor å stadfeste deres familiestatus.


2. Kun 3 av 33 Spellemann-vinnere er kvinner

Robert Hoftun Gjestad formulerte seg utrolig godt og presist i lørdagens kommentar i Aftenposten, om hvorfor Kygo ikke burde vunnet årets Spellemann. De siste 33 åra er det kun Sissel Kyrkjebø (1986), Herborg Kråkevik (2000) og Silje Nergaard (2003) som har vunnet årets Spellemann. Kvinnelig artister skal selvfølgelig ikke få en pris kun fordi de er kvinner, men når en fordeling er såpass skjev er det helt tydelig at juryen diskriminerer kvinner.

Spellemann viser hvor mannsdominerende musikkbransjen er. Kvinner er i mindretall, de tjener mindre, blir spilt mindre på radio og blir sjeldnere enn menn leid inn som studiomusikere. Bare 20 prosent av headlinerne på norske festivaler er kvinner.


3. Butikkjedene bidrar til en kjønnsdelt barndom

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 10.50.57

Bildet er hentet fra Manglerudsenterets kundeavis fra julen 2014. Det var Marta Breen som først skrev om saken i blogginnlegget Frøken eller prinsesse?. Overalt forteller klesbutikker, bøker, plakater og leker at jenter liker rosa, og gutta liker blått. Selv jeg gikk på den smellen da vi pusset opp barnerommene.

FotorCreated

Da jeg sto der med rosa malingsflekker på joggebuksen forsto jeg at jeg hadde gått i akkurat samme felle. For å gjøre opp for meg kjøpte jeg sorte babyklær, og kjøkkenutstyr til 2-åringen. Barn ikke bli presset inn i farger eller roller. Det er selvsagt ikke noe galt i jenter som vil kle seg ut som Elsa i Frost, eller gutter som vil kle seg ut som pirat. Problemet er om jenter ikke føler seg tøffe, eller gutter ikke tør å begynne på turn fordi skolen kaller det «jentesport». Begge kjønn må få like muligheter, og deretter velge hva de vil ha på seg, hva de skal kle seg ut som og hva de vil bli.


4. Disney-filmene blir mer og mer mannsdominert

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 11.23.58

Prinsessene snakker mindre og mindre, og er på stadig leting etter en mann å dele livet med. Samtidig kjemper mennene mot farlige fiender og de drikker øl med kompisene på den lokale baren. Kvinnene står stumme igjen, venter på å la seg bli reddet. Dagbladet skrev nettopp om kjønnsfordelene i barnefimer, og jeg syntes det er viktig at alle foreldre leser den. Kanskje du velger å sette på en annen film neste gang? Les saken i sin helhet her.


5. Kvinner ønsker seg jenter, og menn ønsker seg gutter

_DSC1129

Feminisme handler ikke bare om kvinner, det handler om kjønn og likestilling, og at begge kjønn er like mye verdt.

Jeg håper dette er noe kun jeg og mine guttemamma-venninner har opplevd, og at det ikke er representativt for befolkningen. Da jeg ble gravid med Emmett sa en kompis at jeg hadde fått førstepremien. Fordi jeg fikk en gutt. Da jeg ble gravid med lillesøster syntes mange kvinner jeg var heldig. Spesielt andre mødre som kun ønsker seg to barn syntes jeg hadde skutt gullfuglen denne gangen. For nå slapp jeg å få flere barn, jeg hadde jo endelig fått den lille prinsessen.

Antall barn bestemmes altså utifra kjønn.

Hva er det med sønnen min som ikke er bra nok for kvinner? Er det fordi dere ikke kan kle han i rosa kjoler? Selvfølgelig kan dere kle han ut som en prinsesse, om det er så jævla viktig. Og hvorfor er kompisene mine så redd for å få døtre? Er det fordi jenter ikke kan spille fotball? News flash: jenter kan spille fotball.


Om du fortsatt er usikker på om du er feminist eller ikke, les 55 grunner til å bli det her.

Det er viktig at norske, tøffe, selvstendige kvinner bruker ordet feminist, og at man er stolt av å kalle seg det. Det som påvirker best er situasjoner i hverdagen, mellom de interne relasjonene på et vors eller i kantina på jobben.

Vær en feminist, og vær stolt av det.

Vi sees 8.mars!

når man ikke er god nok

Jeg har hatt den tøffeste uka på mange år. Hvis jeg skal skrive en novelle om uken, vil den få tittelen: Uka jeg oppdaget at jeg ikke er god nok.

  1. I hele høst og vinter har jeg planlagt en ny podcast. Vi har til og med satt opp dyrt, og ekte, podcast-utstyr i kjellerstuen. Med stoler, popp-filter og alt du kan tenke deg. Vi hadde første innspillingdag på mandag, og vet du hva jeg fant ut? At jeg ikke er god nok. Jeg er faktisk ikke god i det hele tatt. Og ikke på en sånn «buhu, jeg er ikke noe fliiink»-men så er jeg egentlig veldig talentfull, men på utkikk etter skryt. Nei, jeg er faktisk IKKE flink på radio. Selvinnsikt kalles det. Jeg er ikke god nok til å lage podcast.
  2. De siste ukene har jeg jobbet med et prosjekt sammen med to venninner. Etter hvert oppdaget jeg at motivasjonen min ikke er like god som deres, og at det blir urettferdig å fortsette som en like involvert partner som de andre, ettersom de er flinkere, mer dedikerte og mer målbevisste. Derfor trakk jeg meg ut av prosjektet.
  3. Nevnte jeg at Kenza ikke sover om natten? Hver eneste natt er hun våken i minst tre timer. Den verste natten var da hun våknet 02.31 og la seg ikke før dagen etter, klokka 09. Den beste natten var i natt, da var hun «bare» våken fra 02-05.
  4. I går var jeg på jobbintervju til drømmestillingen som virkeig kunne ha kicka i gang en ikke-eksisterende karriere. Det var skikkelig heavy shit, med audition, timesvis med venting og tøffe spørsmål. Til slutt kom de inn i rommet og leste opp navnene til de som kom videre. Det var flere runder med eliminering. Jeg kom, som du sikkert skjønte ut i fra tittelen på innlegget, ikke videre.

Da jeg våknet i natt følt jeg meg sånn her. At kroppen var ett sted, mens hodet et annet.


_DSC0967


I jobbintervju sier man alltid at man er flink til å lære av sine feil, og at det er viktig å ikke dvele ved ting som gikk galt. «Jeg er veldig flink til å se fremover, og faktisk få noe godt ut av selv de tøffeste situasjoner». Okei, da skal jeg gjøre det. Hva lærte jeg denne uka?

Jeg har lært at dagens unge ikke ligger på latsiden, og faktisk har mye utdannelse. Det nytter ikke å ha bra personlighet for å skille seg ut. Hvert fall ikke når konkurrentene dine har flydd inn fra en moteskole i Køben. Jeg studerer kriminologi, et emne som står ganske langt unna fashion, trender og innkjøp. Som var det stillingen gikk ut på.

Om man skal ha en sjanse på jobbmarkedet må man faktisk ta en bachelor, kanskje master. Jeg valgte litt feil retning, jeg burde egentlig tatt journalistikk. Men neste uke skal jeg snakke med veilederen min og høre om det går an å ta master i journalistikk på UiO. Så neste gang jeg sitter i jobbintervju og de spør «hva har du gjort for å følge drømmen din?», så har jeg faktisk et overbevisende svar.


Jeg er jo egentlig ikke på utkikk etter jobb. Planen er å få ferdig utdannelsen, og studere 100% fra Kenza begynner i barnehage. Det er bare viktig å ta de sjansene som ramler i fanget, for de er der ikke i morgen. Og selv om man ikke får alle jobbene man søker på, så lærer man i det minste noe nytt hver gang,

Denne gangen lærte jeg at om du skal fortelle om dine tre beste egenskaper sier du ikke:

Jeg er hyggelig

Jeg er et JA-menneske

Jeg er snill

For det første er jeg ingen av disse tingene. Det var løgn.

For det andre er det en ganske ræve løgn, for det er ikke spesielt imponerende med et menneske som beskriver seg selv som hyggelig og snil. Så jævlig døllt liksom. Om jeg skal beskrive meg selv med tre ord, tre GODE ord, er jeg:

Smart

Ærlig

Jeg har guts


-1601_RoyDarvik_0974

Det er jo ikke så ille å få mer tid med denne dama


Men uka er jo ikke over enda. Til tross for at mandag til fredag var en helvetesuke, er vi nå midt i helgen, og kvelden skal tilbringes med de folka som får meg i best humør. Og i morgen skal vi feire bursdagen til storefis. Tenk at han blir to år gammel! Han fyller på ekte på tirsdag altså, så han skal få lov til å være babyen min noen dager til.

Med andre ord kan denne uken snus til å bli en fin uke. Det stilles i så fall høye krav til både venninner og familie. For det må mye kjærlighet og humor til å snu de dagene jeg har vært gjennom nå til noe positivt.

Men som jeg sa i jobbintervjuet «jeg er snill og hyggelig», og det ordner seg for snille piker har folk lært meg.

mestring

Unge jenter sliter med angst og depresjon, fyller mestringskvota allerede før fylte femogtyve. Når jeg leser om slike jenter, eller snakker med dem for den saks skyld (de fleste venninne mine er mestringshorer) så misunner jeg dem. Jeg tenker de er heldige som har guts og motivasjon til å prestere. Prestere på trening, prestere på skolen, prestere på jobb. Så står de der med master’n i lomma på den tighte jeansen som strammer over den perfekte rumpa de har trent siden ungdomsskolen. Så står jeg der med to barn under to år, fullammer fra flate bryster som minner om sprukne ballonger.

Kenza er over åtte måneder nå, og etter hvert er tiden som hjemmemamma over. Jeg gleder meg. Jeg føler hele hodet klør av hjerneceller som lengter etter å utfolde seg. Derfor har jeg bestemt meg for å finne på noe. Jeg vet ikke helt hva, men jeg starter med podkasten #girlboss, og håper inspirasjonen strømmer på i takt med Sophias «cool»-fraser. Jeg kan jo også være badass girlboss-cool om jeg vil.

Mens jeg hører på podkast og driver research, har programmerer’n tatt over amminga.


IMG_2815


Siden høst, eller når det var jeg blogget sist, så har det blitt ett helt nytt år. 2016 kunne egentlig ikke startet bedre for min del. Ikke at det har skjedd noe spesielt, men jeg våknet rett og slett opp i et nytt år med masse ny selvtillit! Jeg føler 2015 var et år der livet mitt ble satt på vent, og at 2016 skal bli mitt år. Selv om jeg ikke lenger er like flink til å oppdatere bloggen, så håper jeg noen av dere fortsatt vil titte innom en gang i blant.

I mellomtiden kan dere følge meg på Instagram, der heter jeg nå vildekris, og på Snap heter jeg vildesaid. Jeg bytter ofte brukernavn på Instagram, blir så utrolig lei rett og slett. Så ingen stor grunn for navnskiftet altså. Første gang jeg fikk meg bruker het jeg Viggen. Det er faktisk det de fleste kaller meg. Både venninner og kjæreste. Husker ikke sist Programmerer’n kalte meg Vilde. Vilde høres nesten rart ut.

Historien om hvorfor jeg blir kalt Viggen kan jeg fortelle en annen gang. Men historien om da en venninne fikk seg insta for første gang, kan jeg fortelle nå.

Det er mange år siden, og hun lastet ned appen fordi hun trodde det var et redigeringsprogram. Hun tok masse nakenbilder av seg selv som hun slang på et filter på før hun sendte det til kjæresten sin. Etter hvert ble appen populær, og venninnen min ble oppringt av en i familien som sa at hun burde stenge den åpne profilen sin, for det lå jo en haug av uanstendige bilder der.

Hahahahaha!

Favoritthistorien min.

vegansk nybegynnerguide

I går fortalte en venninne at hun etter nyttår skal bli vegetarianer. Jeg ble både rørt og gira. I all min iver sendte jeg henne femten meldinger på rad med tips om restauranter, oppskrifter og produkter, og til slutt kom jeg frem til at jeg like så godt kan lage et innlegg her på bloggen.

Du trenger ikke å bli veganer, men bare du gjør et par endringer i rutinene kan du bidra til en finere jordklode. Vi er nødt til å spise mindre kjøtt for at barnebarna våre i det hele tatt skal kunne leve i dette rotet vi har stelt i stand. Så hvorfor ikke starte i dag?


I tillegg til de åpenbare varene, som grønnsaker, frukt, brød, ris, pasta, bønner, linser og bær, finnes det en haug av veganske produkter på vanlige butikker. Alt dette er for eksempel accidentally vegan:


Skjermbilde 2015-12-11 kl. 23.39.49

vegansk pålegg, og ting du kan ha på brødskiva


Skjermbilde 2015-12-10 kl. 23.10.29

om du er keen på søtt eller salt


Videre er flere av Toro sine posesupper- og gryter veganske. Som grønnasakssuppe, peppersaus, meksikansk gryte, italiensk gryte og kaldrørt bearnaisesaus.

Rema 1000 sin pepperkakedeig, Eldorado sine kyllingnudler (ja til og med krydderet), Santa Maria sin BBQ posemarinade, Bamas fyldig dijondressing, Kims french fries, Freias sjokoladepudding i pose, Rema 1000 fullkornsnudler, Ballerina blåbær- og bringebærutgave, Delikat bygggryn- og bulgursalat, Dream sorbet i smakene mango og bringebær, Bixit, Raske retter blomkålsuppe, Mere suppe tomatsuppe, Saritas tikka wrap kit og Rema 1000 sin børek med potet. Og et titals fler varer som jeg ikke kommer på i farta.


Min favorittblogg for oppskrifter er Veganmisjonen. Janes beste oppskrifter, etter min mening, er flyttesuppe, gulrotkake og vegisterkaker. Sistnevnte er perfekt til julemiddagen, og høyt elsket av hele vår familie. Både de som er veggiser, og de som spiser kjøtt. Det jeg liker aller best med Veganmisjonen er at hun alltid bruker enkle ingredienser som er lett å få tak i. Kan også anbefale den nye kokeboka hennes Veganmat på sitt beste.

Andre blogger jeg liker godt er:

Veganeren – hver søndag spiser vi Cathrines amerikanske pannekaker

Vegetarbloggenmed de beste bolleoppskriftene

og

Deliciously Ella med de sykeste frokostoppskriftene


I Oslo finnes det mange gode restauranter for vegetarmat, og de aller fleste kan uansett lage en vegansk rett til deg (om de ikke allerede har det på menyen). Min favoritt for et uhøytidelig hummusmåltid er The Kasbah. For en finere treretters Südøst og for en fullverdig baguette drar jeg alltid på Bit. Ber om pesto, grønnsaker, nøtter og bulgur. For full oversikt over veganske restauranttilbud bør du sjekke ut appen Vegan Oslo.

På Facebook henter jeg mye inspirasjon til mat. Gruppa «hva slags veganmat lager du i dag?» er best på det.


Ellers er mitt beste råd å ikke gjøre det så komplisert. Lag den maten du er vant med, men bytt ut det animalske med noe fra planteriket. En pizza er like god uten ost, bare med ekstra grønnsaker. En suppe med kikerter er like mettende uten kylling.

navn og identitet

Jeg er døpt i Østenstad kirke, en murbygning i Asker som egentlig ikke ligner på en kirke i det hele tatt, kun et beskjedent kors på taket som avslører Guds tilstedeværelse (for de som tror på sånt). Navnet jeg fikk var Vilde Kristine Darvik, et navn folk syntes var ekstremt spesielt og alternativt. Det var ikke før seks år senere at Vilde ble toppnavn, og nå har de fleste nabolag en Vilde eller tre. Kristine har jeg fått fra min farmor, en av de sterkeste kvinnene jeg vet om. Hun vokste opp i Tyskland under andre verdenskrig før familien imigrerte til Amerika, og senere møtte hun den norske studentet Bjørn, altså min farfar.

Ingen andre i verden heter Darvik enn akkurat oss. Navnet ble funnet opp for bare noen generasjoner siden, på en tid alle het Olsen, Andersen og Svendsen. Sistnevnte var oss. Oldefar Svendsen byttet navn til Darvik, og nå finnes det i underkant av 30 Darvik’er.

Jeg er vokst opp med skilte foreldre, og selv om jeg har hatt et fantastisk liv, har jeg savnet en A4-familie som går tur på søndager og har felles navn på postkassen. Så da programmerer’n tilbød seg sitt navn, var jeg ikke vond å be, men problemet oppsto da jeg satt foran navnendringsskjemaet. Jeg ble Pheobe Buffey:


name


Jeg leste gjennom de mest sjeldne etternavnene vi har i Norge, og plukket det jeg likte best. Det ble Wibe. Vilde Wibe Said. Jeg er en veldig spontan person, tenker ofte ikke gjennom ting og går etter magefølelsen der og da. Noen ganger treffer jeg, andre ganger blir det fullstendig bommert. Og det ble det denne gangen. Jeg hadde ingen anelse om hvor viktig navnet mitt var for meg. Noe jeg alltid hadde tatt for gitt ble plutselig en stor sorg for meg å miste. Jeg utviklet angst i forbindelse med det nye navnet, og det krøllet seg i magen hvis noen skrev det eller sa det høyt. Om jeg hadde legetime kunne jeg sitte med hjertebank på venterommet fordi jeg grua meg så mye til de skulle rope opp de tre navnene, og bankkortet turte jeg nesten ikke å se på. Det virker ekstremt, ikke sant? Men navnet var tydeligvis viktig for meg.

Planen var at jeg skulle bytte tilbake, men så ble jeg gravid igjen og husket godt hvor kaos det ble med navnenringen midt i det forrige svangerskapet. Blodprøver ble ikke registrert riktig, og sykehuset forsto ikke hvem jeg var. Derfor bestemte jeg meg for å vente til etter fødselen. Men så kom jeg på hvor lei meg jeg ble da sykepleieren festet den fine lappen på krybben til nyfødte Emmett. «Vilde Wibe Saids gutt» sto det på den, og det fikk meg til å hulke. Hvem er hun da? Ikke meg hvert fall! Så da ble det navnendring i det andre svangerskapet også. Det ble rett og slett veldig viktig for meg å få mitt ekte navn tilbake.


Familien Said kom til Norge på 70-tallet, og har historier som er så morsomme at jeg tisser på meg når de forteller dem. Om svigermor som serverte fiskekaker til kaffen fordi hun bare hadde lært seg ordet «kake» og programmerer’n som hadde med Troika på godteridagen. Emmett som kan to språk og har to pass. Så jeg ville beholde Said. Jeg vil at navnet mitt viser hvem jeg er, hvor jeg kommer fra.

Jeg fikk endelig tilbake navnet mitt, Vilde Kristine Darvik, men jeg har beholdt Said. Selv om det er kronglete med fire navn er dette meg, og det føles riktig. Det representerer mine hippiforeldre som valgte det utradisjonelle norske navnet Vilde, min sterke farmor Kristine og vår tilknytning til Tunisia.

Å bytte navn er ikke noe jeg anbefaler. Du vet ikke hvor viktig det er for deg før du mister det.


Bilde tatt 03.12.15 kl. 20.16 #3

Vilde Kristine Darvik Said – veldig kreativ, dog (p)sykopat

kast mindre mat

Dette innlegget er sponset av jordkloden <3


DSC07775


I går så jeg dokumentaren Spis – ikke kast, og det fikk øya opp for hvor mye mat en familie faktisk hiver i søpla. Dokumentaren kan ses gratis på NRK nett-tv, og jeg anbefaler den på det sterkeste.

Vår familie kaster alt for mye. I butikken rasker jeg med meg for mange bananer, en pakke pastinakk fordi jeg tror vi en gang skal teste pastinakkstappe og tre buketter med brokkoli fordi jeg glemmer at jeg ikke lenger har dilla på det. Så går det en uke, også havner både det ene og det andre, og det tredje i søpla. I dag har jeg gått gjennom matvanene våre, og satt meg som mål å bruke det vi allerede har før jeg planlegger nye matinnkjøp. Selv om en pizza frister mer enn chili sin carne akkurat den dagen, så er det mye bedre for miljøet, og økonomien, at jeg lager en gryterett jeg allerede har ingrediensene til.

Før tenkte jeg at klima og miljø er noe politikere og verdensledere må ta seg av. Jeg har tenkt at lille meg ikke har noe å si i den store bøtta med fly, trafikk og anlegg. Men vet du, det har noe å si! Alt vi gjør har en effekt på kloden barna våre skal vokse opp på. Det går sikkert fint med dem, men hva med barna deres igjen? Når jeg om tredve år sitte med barnebarn på fanget, vil jeg ha dårlig samvittighet for at jeg ødela kloden deres?

Nei.

Eller jo, det vil jeg. Men jeg vil hvertfall vite at jeg gjorde det jeg kunne for å begrense ødeleggelsene. Jeg håper mine fotspor ikke har ødelagt deres fremtid.


_DSC0975


Så nå har jeg startet prosjekt «spis det du har», og håper flere kan la seg inspirere. Selvfølgelig vil det ikke bli fullstendig innkjøpsnekt, men jeg skal prøve – så langt det lar seg gjøre – å bruke de varene vi allerede har. Skapene er fulle av kikerter, bønner og linser. Pasta, ris og poteter. Fryseren er stappet med veganske «kjøtt»produker, og skuffene fulle med sauser og andre kjappe løsninger. Hvorfor ikke utfordre seg selv litt, hive alt i en kjele og håpe på det beste? Alle retter trenger ikke å være basert på en oppskrift eller en idé. Lag litt av hvert, og sammen blir det bra.


Jeg har flere ganger skrevet om den store sorgen som følger med det å bli mamma. Sorgen jeg bærer er alt det fæle som kan skje de menneske som betyr mest for meg. Jeg hadde gjort hva som helst for barna mine, og det vet jeg at alle andre mammaer og pappaer ville gjort for sine barn. Vi var heldige som vokste opp i en trygg verden, men den fremtiden som venter barna våre er mer usikker og skummel. Vi leser daglig om terror og miljøkriser, og det er mildt sagt skremmende å tenke på at vår, og tideligere generasjoner, har besudlet dette stedet for menneskene som kommer etter oss. Hvem tror vi at vi er? Sånn helt seriøst? Mennesker tror de er konger, at de kan gjøre hva de vil så lenge man har teknologien til det. Jeg blir stressa av å tenke på det.

Så hva kan vi gjøre?

Jo, vi kan ta bevisste valg. Ikke kjøpe nye klær hele tiden, gå gjennom det man allerede har og reflektere over hva man egentlig trenger. Selv har jeg hatt fokus på å gjøre smarte kjøp, fremfor spontane bommerter. Plaggene jeg har hengende i skapet er kvalitetsplagg, som jeg vet vil vare lenge, og som ikke vil være utrendy neste år. Jeg orker ikke flere Gina Tricot-gensere henge igjen ubrukt. Da vil jeg heller bruke 1500 kr på en klassisk genser som holder meg varm, og som jeg blir glad i.

VG publiserte i dag en liste over ti ting som kan redde klimaet. Det er én konkret ting du som enkeltmenneske kan gjøre, og det er å redusere kjøttinntaket. Jeg mener ikke at du skal bli veganer, men du trenger heller ikke å spise kjøtt hver eneste dag. De siste månedene har det vært stort fokus på dette, og jeg blir utrolig glad hver gang venner og familie spør om råd til hvordan de kan redusere kjøttinntaket. Mange syntes det virker vanskelig. Hva skal man spise til frokost? Havregrynsgrøt med frukt og bær. Hva med lunsj? Toast med most avokado. Pastasalat med linser, bønner eller kikerter, og oliven og tomater. Hva med en mettende middag? Suppe, taco, pizza, gryteretter, pasta, pølser, lasagne… u name it. Google favorittretten din + vegan, og jeg kan love deg at du finner et alternativ som er sunnere, bedre og morsommere. Det er ikke så vanskelig om man bare kikker litt rundt. Kjøp gjerne en kokebok, jeg kan anbefale veganmisjonen sin nye bok «Veganmat på sitt beste».


Når det er sagt vil jeg bare si at dette ikke er meg som snakker over deg. Jeg tror ikke jeg er bedre enn andre, og jeg kunne sikkert gjort mye mer enn jeg allerede gjør. Jeg kunne droppa Berlinturen, lagt sydenplanene våre på hylla og tatt tog til Køben. Men det handler ikke om å bli så grønn at man må flytte inn i skogen og ikke berøre annet enn jorda man står på. Det handler om å se på hvilke små endringer man selv kan gjøre for å redde verden, uten at livet blir ulevelig.

Og det klarer vi.

pseudotvillinger – vår erfaring

_DSC1423


Pseudotvillinger er søsken født med mindre enn 18 måneders mellomrom. Det er 15 måneder mellom våre troll, og jeg hadde ikke byttet ut dét med noe i hele verden.

Men jeg skal være helt ærlig. De første månedene var helt forferdelige. Vi hadde ikke barnehageplass til Emmett, mannen jobba, og jeg var alene med to hjelpesløse skapninger fra 08-16. Kenza ammet mye på natten, og det var gjerne flere bleieskift. Med andre ord var jeg ikke opplagt da storebror våknet for dagen klokken 05. Det var alltid en som var sulten, en som gråt, et glass med vann som gikk i gulvet, en skål som knuste, to bæsjebleier samtidig, en som sov, en som skrek og vekket den andre. Jeg var så svett at jeg sikkert gikk ned fem kilo vann takket være denne perioden.

Men det betyr ikke at vi ikke hadde det fint, for det hadde vi faktisk. Mesteparten av dagen var bra, men det ble bare så ufattelig kaotisk når det først gikk galt. Med mine to armer, og deres 13, var jeg ofte nødt til å skrike ned i sofaputen og håpe på et mirakel. Det var alltid rotete, jeg ble gal av å ikke ha rene klær til verken oss eller barna. Fyr’n jeg bor med bidro så mye han kunne, men han var jo på jobb da det var mest hektisk. Typisk nok kunne begge barna roe seg helt ned da han kom hjem, og han kunne si sånn «oi, her var det rotete ja»… Og  jeg bare «kom her så skal jeg slå deg i bakhue med dette balltreet».


Etter hvert som Kenza ble eldre, og Emmett fikk barnehageplass gikk hverdagen mye bedre. Jeg fikk tid til å nyte stillheten på dagen, sove litt, og hente meg inn til Emmett kom hjem. Så overleverte jeg den minste til pappaen og brukte all tiden min med Emmett. Det var veldig viktig for meg at han ikke skulle føle seg utenfor. Det førte faktisk til at jeg sleit mye med dårlig samvittighet overfor Kenza. Mange tror sikkert at det er den eldste som blir «glemt» når det kommer en ny baby, men i mitt tilfelle var det omvendt. Kenza ble alltid nedprioritert, men heldigvis var hun en utrolig enkel baby, og hun var stort sett fornøyd.

Nå er Kenza seks måneder gammel, og Emmett har fått seg sitt eget squad i barnehagen. De har like rutiner på søvn, sett bort fra at Kenza sover to-tre ganger fler enn han på dagtid, og spiser stort sett den samme maten. Søskensjalusi har vi sett lite av, men det har vært tøft de gangene Emmett har utagert. Men alt i alt, slapp vi billig unna den biten. Han har plukket ut fire leker som hun får lov til å leke med, mens alt annet er hans. Hun kan ikke engang røre en duplokloss uten at han biter henne i kinnet. 

De elsker hverandre, det er dét som er det aller beste. Baby, som Emmett kaller Kenza, er den første han spør etter om morgningen og den siste som får nattakos om kvelden.


Om jeg kunne skrudd tilbake tiden, er det et par ting jeg ville gjort annereldes. Du har kanskje to tette barn, skal få det, eller har planer om det, så her er min lille tips-liste:

  • Skaff deg en god tvillingvogn

Vi lot oss blende av et tilbud på en Mountain Buggy plus one. Om jeg skulle brent én ting i livet mitt ville det vært den vogna. Da Kenza bare var åtte uker gammel var bagdelen for liten, og hun er faktisk ikke spesielt lang!

  • Vurder barnehageplass eller dagmamma til den eldste

Selv om det er tøft å sende det ene barnet bort på dagtid, når man selv er hjemme, kan det være nødvendig. Jeg prøvde veldig lenge å få 50% barnehageplass til Emmett, men det var ingen som hadde ledig plass. Ting hadde vært mye lettere om jeg slapp å ha de alene den første tiden. På den andre siden slapp vi unna med ekstremt lite søskensjalusi, og det kan ha noe med at jeg fikk god tid med begge barna sammen. Det hadde vært bedre for meg å kun hatt ett barn hjemme, men det beste for Emmett var å være her sammen med oss.

  • Bruk mye tid med den eldste

Så ofte jeg kan drar jeg ut med Emmett alene. tre-fire ganger i uka drar vi rett fra barnehagen til butikken, og bruker lang tid på handlingen. Han får lov til å styre handlekurven, plukke ut frukt og bær, og legge varene på båndet. I helgene pleier vi å gå tur, besøke venner eller familie, dra på bondegård eller stikke på café. Kenza tar ikke flaske, men jeg har muligheten til å dra bort mellom ammingene, og dette benytter jeg meg ofte av.

  • Inkluder den eldste i bleieskift og bading av den minste

Jeg tipper de fleste ettåringer er som min. Han elsker å mestre noe. Han vil gjøre ALT selv! Selv om det tar kortere tid å skifte bleie på babyen alene, så inkluderer jeg Emmett i stellingen slik at han slipper å føle seg tilsidesatt. Han henter stolt frem bleier, og de digger å bade sammen. Han vasker babyen med såpe, heller vann på ryggen hennes og låner bort badebåten sin.

  • Rutiner

Uten rutiner får du ingen fritid. Den første tiden er det unødvendig å få babyen inn i en rutine, og jeg forsøkte heller ikke. Nå som hun er eldre er det lettere å styre henne, så vi har sørget for at hun er i samme rytme som broren sin.

  • Prioriter den eldste

Det er viktig for pappaen å få et nært forhold til de nye babyen, så fokuser heller på dét enn den dårlige samvittigheten når du tilbringer mest tid med den eldste. Det er den eldste som har det største behovet for bekreftelse.

  • Ikke få dårlig samvittighet

Helt seriøst, vi gjør så godt vi kan. Så lenge barna har rene bleier, spiser ordentlig mat, sover når de er trøtte og får kjærlighet og kyss ordner alt annet seg. Ikke få dårlig samvittighet om huset er rotete eller om du ikke ligger med mannen din. Gjør det enkelt for deg selv, og fokuser på at alle skal ha det så bra som mulig, men at det ikke krever mer av deg enn det du klarer.


Jeg kjenner ingen som ikke har hatt det tøft når baby nummer to kommer. Samma hvilken aldersforskjell det er på søsknene vil det være utfordringer og tøffe perioder. Men som alt annet i livet blir det bedre. For min del ble det bedre da babyen var rundt fire måneder, og det har kun gått oppover siden. Fordelene med å ha tette barn er mange fler enn de eventuelle ulempene. For eksempel:

  • de er alltid på samme stadie i livet
  • det er kun ett år man må levere/hente i både barnehage og på skole
  • har alltid en lekekamerat på ferie
  • de kan dele på sokker
  • arver klær av hverandre før man rekker å pakke det bort
  • får stor glede av hverandre i oppveksten
  • blir fortere ferdig med småbarnsperioden

Angående siste punkt så har jeg full forståelse for at ikke alle føler det på samme måte, og mange vil jo også få flere barn enn to. Enda så «morsomt» folk syntes det er å si at  jeg kommer til å bli gravid i 2016, så er jeg ferdig med graviditet og fødsel. Jeg gir alt jeg har for å være en god mamma, men når ungene har lagt seg og jeg kan slappe av, da henter jeg energi. Noen får energi av å gi omsorg, mens jeg er omvendt. Jeg tappes. Jeg gleder meg til barna kan ta litt mer ansvar for seg selv og ikke er avhengig av min oppmerksomhet for å leke. Det betyr ikke at jeg ikke trives som småbarnsmor, men det betyr bare at jeg kommer til å trives enda bedre om fem år.

Utfordringene med to tette barn er:

  • det kan bli kostbart. Man må ha dobbelt opp med spisestol, bilstol, sprinkelseng, bleier osv. Etter hvert blir det også to barnahagebarn.
  • det er lite hjelp i storebror da han fortsatt er en baby selv
  • det er utrolig tøft den første tiden

Til deg som havnet på denne posten via googlesøk: dette ordner seg! To tette barn er fantastisk. Kom deg gjennom de første månedene, og ikke vær redd for å be om hjelp fra familie og venner.

Vurder vaskehjelp. Spis take away med god samvittighet.


1_DSC1422


2_DSC1421


3_DSC1420

fremtiden

_DSC1335


I termingruppa har vi i dag snakket om fremtiden til barna våre. Vi er enige om at det er skummelt. Noen av oss er redde. Det føles alt for nært når uskyldige, unge mennesker blir drept på en vanlig fredagskveld i hjerte av Europa. I går var tre veldig nære venner av meg i Paris. To av dem like ved der alt skjedde. Det er uvirkelig å sende meldinger og høre om de lever, hvor ofte gjør man det? «Hvor er du? Har dere det bra?».

«Ja».


Barna mine tror verden handler om dem. Emmett er stjerna i livene våre. Det verste Kenza har opplevd er å bli bitt i kinnet (kanskje merket for livet som dere ser på bildet over). Jeg gruer meg til den dagen de forstår at verden ikke er like fin som de en gang trodde. At ikke alle vil oss godt, at det vi tror på, og lever for, fremprovoserer så mye hat og sinne at de er villig til å gjøre hva som helst for å ødelegge det. Jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe at verden blir bedre.

Heldigvis finnes det fantastiske folk også. Jeg vet vi er flere gode, enn onde. Hvis man tenker på at man bare har ett liv, hvorfor ikke gjøre det beste ut av det? Hver morgen bør starte med et smil om munnen. De små bagatellene som kan hisse meg opp skal jobbes med, og kanskje jeg kan bli den beste utgaven av meg selv. Siri og jeg har snakket litt om dette. Det å være den beste man kan. Bruke tiden sin med folk som heier på deg, vil at du skal ha det bra og som faktisk liker deg. Hadde jeg visst dette da jeg var 13 år gammel hadde jeg slutta å henge med de folka jeg hang med. Tenk så mange fler år jeg kunne fått med de vennene jeg har i dag?

Å få barn er det beste som finnes, men det er også en stor sorg. Sorgen man føler i hvert fiber i kroppen når man tenker på at noe forferdelig kan skje med dem. At man kan beskytte de så mye man vil, men til syvende og sist kan det hende det ikke holder. Det er helt grusomt å tenke på, og jeg kan få hysteriske gråteanfall om jeg virkelig setter meg inn i alt jeg ikke har kontroll over. Jeg ser folk skriver at vi ikke skal bli redde, og at livet skal gå videre som normalt. For å være helt ærlig vet jeg ikke om jeg klarer det. Om noen har oppskriften, så del da vel. Hvordan klarer du å ikke være redd?


_DSC1309


_DSC1317

ada og kenza


_DSC1280


_DSC1276

siri – jenta som gikk


_DSC1340


_DSC1294

ada og kenza er fremtiden

paris

_DSC1485 - versjon 2


Siden 22.juli 2011 har jeg vært veldig redd for terror. Etter at vi fikk barn har frykten for å dø bare blitt større og større, for det er ikke lenger bare meg selv å tenke på. Muligheten for at jeg dør i en trafikkulykke er større enn at jeg blir et offer for terroren, men likevel er det sistnevnte jeg frykter aller mest.

Natten i Paris er helt forferdelig, og alle mine tanker går til ofre, pårørende og hele Frankrike. Selv om jeg ikke ble direkte berørt av terroren i 2011 følte jeg det på hele kroppen, og gikk inn i en dyp sorg sammen med resten av landet. Jeg unner ingen nasjon å gå gjennom dette.

I dag skal jeg være ekstra glad for at jeg har det godt, lever med mennesker som er glad i meg og bor i et samfunn som ikke aksepterer terror. Jeg håper vi en dag lever i en fredeligere verden. Jeg undres på hvordan historiebøkene vil omtalene tiårene etter tusenårsskiftet…

to tårer på bondegården

DSC08012


I dag stakk jeg ut med storefis alene, og vi hadde en veldig hyggelig dag sammen. Jeg elsker å henge med den lille fyr’n, bare oss to. Han er så snill og enkel å ha med å gjøre. Vi dro først til en bondegård like ved der vi bor, og etterpå spiste vi grønn burger på Max med søster’n. Hun yngste, ikke hun utskjelte.


DSC08029


DSC08039


Jeg strikket nettopp denne luen til Kenza. Oppskriften er fra den nye Klompelompe-boka, og jeg tror luen heter «duskelue». Jeg hadde et annet garn og feil pinner, så da måtte jeg gjøre noen endringer. Dessuten er dusken en nøkkelring fra Gina Tricot.

Kenza hater den, og Emmett elsker den. Så da får han det som han vil, blir riktignok kalt jente på gata, men samma det vel.


DSC08050


DSC08045


For å være helt ærlig har jeg et stort problem med bondegårder. Det er veldig viktig for meg at barna våre får et forhold til dyr, og at de blir glad i dem. Å stikke innom en bondegård er morsomt for de små, og det er der disse fine dyra er tilgjenglig for oss. Likevel syntes jeg det er helt forferdelig å se de stå på betong, i sin egen avføring og spise gammelt, nedtråkka høy. Folk som kjenner meg vet at jeg ikke har et nært forhold til dyr, jeg har faktisk aldri likt dem, men i dag begynte jeg å gråte. Vi sto inne i fjøset og Emmett hylte av glede da kua Astrid så på oss. Da felte jeg to tårer. Astrid burde ikke stå på betong.

Jeg vil gjerne fortsette å besøke dyr med Emmett, men jeg må finne på noe annet. Neste gang blir det på Bygdøy der dyrene står ute.

Det verste er at dette er bra standard. Gården er faktisk ganske kjent, veldig mye besøkt og folka som jobber der er dritkoselige. Så da slår det meg, hvis disse dyrene har det slik, hvordan er det på gårder som ikke er åpne for besøkende?!

Jeg vet dyresnakk og veganpreik ikke fenger, folk blir faktisk ganske forbanna av å lese sånt. Man vil at verden skal forandre seg så lenge man slipper å forandre seg sjæl.

Ok, nok nå.


DSC08054


DSC08063


DSC08070


DSC08079


I morgen reiser Kenza og jeg til Berlin med bestefar! Oh shit, jeg gleder meg. Først skrev jeg verdens lengste pakkeliste med alle favorittklærne, men så måtte jeg minne meg selv på at vi bare blir borte i tre dager. Tre herlige dager! Håper jeg ruller hjem! Vi skal spise masse digg mat, deilige kaker og ikke minst shoppe. Det er egentlig ikke noe spesielt jeg trenger, men jeg er faktisk nødt til å få med meg noe vintage hjem. Berlin skal visstnok være vintageheaven, så da er det vel en plikt. For å være helt ærlig hater jeg vintageklær. Jeg syntes det som regel er stygt, og det lukter forjævlig. Hmm, vet du, jeg trekker tilbake alt jeg skrev om vintage. Jeg ble faktisk litt småkvalm av tanken på den bestemorlukta. Så da blir det vel noen nye jeans fra Pepe.

Snakkes pakkis!

er det forsvarlig å blogge om barn?

De siste månedene har det vært vanskelig for meg å blogge.

Jeg syntes nemlig det er vanskelig å blogge om meg selv. Ikke fordi jeg er redd for å være personlig, men fordi det sjeldent er noen som kan ta bilder av meg. En blogg med bare tekst er utrolig kjedelig. Derfor har det endt med at jeg skriver litt om meg og min dag, men legger ved bilder av barna. De er søte, folk liker å se bilder av barn og det er enkelt. Jeg er flink til å ta bilder, og det blir alltid bra.

Programmerer’n er god til mye. Det var derfor jeg ble forelsket i han. Jeg har alltid tenkt at han kan ALT. Men det er ikke sannheten. Han er helt utrolig ut-av-en-annen-verden dårlig til å ta bilder. Sånn helt seriøst. Skikkelig, skikkelig dårlig. Så dårlig at bildene hans kunne blitt utstilt på Høstutstillingen (hvis den skiten fortsatt eksisterer). Nå tenker du kanskje at dette var litt vel slemt å si om sin elskede, så jeg slenger på noen fine adjektiver: han er kjekk, snill, omtenksom, morsom, sterk, handy og en jeg-kan-redde-deg-uansett-hva fyr.


Sosiale medier har kommet for å bli, og det er ikke noen tvil om at barna våre vokser opp i en verden der denne kanalen er en stor del av livet. For noen, en stor del av ens identitet. Jeg vet ikke om det er riktig av meg å definere deres identitet på nettet. Selv om det kun er fine bilder jeg legger ut, og teksten er hyggelig, spør jeg meg selv: er det riktig? De har ingen stemme som kan si ja eller nei, de kan hvert fall ikke gi meg et go på det ene eller det andre. Når de blir store, får sine egne kontoer, syntes de det er kult at jeg allerede har lagt ut hundrevis av bilder av dem?

I denne diskusjonen er det en del som drar inn pedofili, og at onde mennesker kan misbruke bildene våre. Jeg er til dels enig i det som blir sagt. Jeg tenker meg alltid om før jeg legger ut bilder av barna. Spør meg selv om det kan manipuleres. Ut over det ønsker ikke jeg å la meg styre av at det finnes noen få, men veldig syke mennesker der ute.

Det argumentet som står sterkest hos meg, er dette med at barna ikke er store nok til å bestemme selv. Det er jeg som har valgt å opprette en blogg, og da bør den handle om meg. Så da spør du kanskje: hvorfor blogger du ikke om deg da? Og jo, det er det som er planen. Men som sagt er det vanskelig å ha en blogg uten bra bilder. Både pappa og søster’n er gode fotografer, men jeg er ikke komfortabel med å bli tatt bilder av akkurat nå. Loftet er fortsatt stacket med de gamle klærne, og skapet på soverommet flommer av gravideklær og store gensere. Som fortsatt passer. Jeg prøver å ikke la meg påvirke av at jeg ikke kjenner meg selv igjen i speilet, men seriøst… Det er ikke kult. Også tenker du «du fødte nettopp, slapp av». Men da Emmett var like gammel som lille k er nå, var gravideklærne pakket bort for lengst! Jeg hadde aldri trodd at det skulle ta så lang tid denne gangen. Jeg går masse tur og spise plantebasert… man skulle tro det gikk litt fortere, ikke sant? Og jeg ammer. Fullammer, til og med. «Hormoner», sier noen. Urettferdighet, sier jeg.

Denne posten skulle egentlig ikke handle om meg, og min kropp, men på den andre siden så var jo det kanskje bra at det ble sånn. Poenget jeg prøver å få frem er at jeg er usikker på hele bloggsituasjonen, og om jeg ønsker å fortsette. Jeg har ikke spesielt mange lesere, så det ville ikke være krise å legge hele prosjektet på is, men likevel er drømmen min å utvikle noe selv. Og da kan blogg være en god start. Ingenting er bestemt, så jeg ber dere ikke om å slette vildesaid.no fullstendig fra nettleseren, men kanskje ikke titte innom hver dag i håp om dagens oppdatering.

Jeg har hatt det veldig gøy, og det har vært deilig og befriende å kunne skrive. Jeg er ikke ferdig med bloggen, vi er bare ikke bestevenner.

Kanskje vi finner tilbake til hverandre igjen.

Det håper jeg.


IMG_9518

derfor tror du at du blir en dårlig mamma

«Det norske samfunnet er besatt av barn, oppdragelse og hvordan vi voksne feiler», sier Lorelou Desjardins i dagens VG. Hun snakker om den enorme mengden med artikler norske journalister publiserer om hvordan vi kan designe lykkelige barn. Jeg er over gjennomsnittet interissert i barn, men kan ikke huske noen av dem. Det norske samfunnet er ikke besatt av verken barn eller hvordan vi foreldre feiler. Om det er noen som er besatt av barn, så er det oss foreldre. Og det er bare fint.

Selv har jeg aldri opplevd at samfunnet er særlig opptatt av barna mine. Da mannen og jeg kjørte hjem fra sykehuset med vår første baby, var det ingen som vinket til oss eller flagget på balkongen, og ikke noe orkester som ventet ved inngangsdøren. Jeg ble overrasket. Her hadde jeg født verdens vakreste gutt med perfekte ører, også var det ingen som brydde seg? Utakknemlige samfunn, tenkte jeg.

Desjardins lister opp hva hun reagerer på ved det norske samfunnet, og våre krav til foreldrerollen. Hun føler at nordmenn stiller så høye krav til foreldre, at hun er dømt til å mislykkes. Først er det den klassiske, som jeg selv ofte bruker for å gjøre et poeng ut av hipsternordmenn som tror de er bedre enn andre, nemlig økologisk mat. «Å være en god mor innebærer visst å kun spise grønnsaker og økologisk mat fra første svangerskapsdag, så vinen må vike». Å holde seg unna alkohol under svangerskapet er ikke hysterisk, det er å være ansvarsfull. Noen ganger kan det være deilig og befriende når andre gir litt faen og bare «jeg droppa de økologiske grønnsakene til fordel for take away». Men å drikke vin mens man er gravid er ikke kult, det er motbydelig, undøvendig, og kanskje det mest egoistiske man kan gjøre.

Selvfølgelig er ammepresset på denne listen, for er det én ting folk liker å disse Norge for, så er det det ekstreme ammepresset. Norske mødre ammer mest i verden. Så ja, det er nok et press på dette med å gi barna våre morsmelk, men noen ganger kan man ikke gjøre alle fornøyde. For at vi skal opprettholde den gode ammestatestikken er jordmødre nødt til å informere, pushe og veilede. Får man det ikke til, vil det kanskje føles nedverdigende med ammemaset, men så lenge du vet din sannhet er det ikke så viktig hva gamle damer mener på cafébordet ved siden av. Du er et voksent menneske, du må klare å velge selv hva du skal ha dårlig samvittighet for og ikke. Drakk du vin da du var gravid? Ha dårlig samvittighet. Fikk du ikke til å amme? Helt cool! Du gjorde det du kunne, og flaskebarn er like fine som puppebarn.

Videre reagerer skribenten på at norske barn må i seng klokka sju. Hun påstår også at vi ikke har noen gode svar på hvorfor barna våre må i seng så «tidlig». Vel, du burde ha spurt meg. For jeg kan fortelle deg at søvn avler søvn. Om barnet mitt på 1,5 år legger seg klokken 21, er det ikke slik at han sover til ni. Han våkner klokka fem. Legger han seg 19, våkner han sju. Som passer oss perfekt med tanke på at vi f.eks ikke liker å stå opp klokka fem.

Selvsagt er det kjipt å vinke adjø til gjestene før sola har gått ned, og kanskje de tenker at vi er noen kjipinger som lar livet vårt bli styrt av barnas rutiner. Men vet du, vi har valgt å få barn, og når man får barn må man ta hensyn til dem. Jeg reagerer på at noen mener barna må passe inn i de voksenes liv, og ikke omvendt. Klart er det viktig å bevare sitt gamle jeg, men det bør ikke gå på bekostning av barna dine. Om du vil feste til langt på natt, skaff deg barnevakt. Ikke la ungene sitte gjespende ved siden av og spille på Ipad bare fordi du er så kul og hipp, og så veldig sånn «barna min styrer søvnen selv».

Så kjære Lorelou Desjardins, grunnen til at du tror du blir en dårlig mamma er ikke fordi det norske samfunnet krever urimelig mye av deg. Du tror du blir en dårlig mor fordi du har overanalysert og misforstått. Jeg føler du unnskylder sunn fornuft med hysteri.

Og det irriterer meg.

Om du ikke vil takke nei til vin under svangerskapet, og tviholder på å legge barna dine over midnatt så er du kanskje ikke egnet til å få barn. Det er hardt og brutalt, men hey, jeg er tross alt nordmann og alle veit vi er drittsekker.


_MG_9128

40 kjedelige fakte om meg

Bloggtørke kan løses ved å stjele fra andre.

Kom over et innlegg hos StyleConnection som jeg likte veldig godt, og rapper derfor hele ideen. Nå har hun litt morsommere svar enn meg, men jeg serverer dere likevel:

40 kjedelige fakta om meg


1. Tre ord om meg: sta, konfliktsky, men ærlig.

2. Det første jeg gjør om morgenen: er å krangle med programmerer’n om hvem som skal stå opp med barna. Taper jeg, lager jeg frokost til han største, og lager meg en kopp kaffe. Og tar en snus.

3. Når jeg hører på radio blir jeg: veldig fort lei. Elsker podcast. Hater radio.

4. Jeg gleder meg til: å passe inn i mitt favorittskjørt.

5. Klesskapet mitt er fult av: gravideklær som fortsatt passer. Loftet er fult av deilig Acne, skinnyjeans og fuskepels.

6. Når jeg skal pynte meg: krøller jeg håret, sminker meg og tar på sorte klær. Går aldri i heler. Til vanlig bruker jeg aldri sminke. Ikke fordi jeg er sånn «åh jeg liker det naturlig», men fordi jeg sjeldent gidder.


IMG_3418


7. Jeg har medlemskap: på Coop. Burde vært Sats.

8. En liten hemmelighet om meg: er at jeg aldri husker om jeg har vikeplikt for de som kommer fra høyre eller venstre, så stopper for alle.

9. Jeg føler meg best: når jeg har en skikkelig god samtale med en venninne.

10. I kaffebaren bestiller jeg: alltid soyalatte.

11. I baren bestiller jeg: nesten alltid rødvin, men er også veldig glad i Corona, hvitvin og sure drinker.

12. I vennegjengen er jeg: hun som visste at det var slutt med Tone og Aksel én uke før avisen skrev om det.

13. I familien er jeg: hun som alltid kommer for seint, og hun som alltid må ha spesialmat.

14. Jeg kan ikke leve uten: kjæresten min (for han betaler alle regningene).

15. Barn er: jævlig morsomme. Og søte. Mine barn altså, andres er slitsomme, bråkete og skittene under neglene.


IMG_3388


16. Om natten: våkner jeg 3-4 ganger for å amme, 3-4 ganger fordi jeg har så vondt i bekkenet, og 1-2 ganger fordi jeg har mareritt om islamister.

17. I vesken har jeg: mobil, bankkort, lipgloss, bleier, gulpeklut, én babysokk, snus, tannpirkere og en sjelden gang bilnøkkel.

18. Trening er: noe jeg gjerne vil gjøre, men aldri gidder. Er så sjalu på Katarina Flatland som bare trener hele tiden fordi hun LIKER DET. Kjerring.

19. Politikk er: noe jeg kunne ønske jeg var mer engasjert i, men som dessverre er litt snork-snork. Ble tvunget til å stemme Høyre sist valg, og angrer. Jeg skal ikke stemme Høyre denne gangen foråsidetsånn.

20. Kjærelighet er: når Emmett stryker meg i ansiktet og sier «mamma». Når jeg får kjærlighetssorg av å ikke ha pratet med søstrene mine på to dager. Når mamma setter over 1000 kr bare fordi hun føler på seg at jeg er blakk. Når prgrammerer’n sier «hils på kona mi» selv om vi ikke er gift.


_MG_9120


21. I høst skal jeg unne meg: fint treningstøy og nye løpesko.

22. I nattbordskuffen har jeg: snus, babycall, gulpeklut og bankbrikke.

23. På kjøkkenet er jeg: både genial og håpløs. Kan lage fantastiske retter, men plutselig koke ris uten lokk.

24. Jeg er dårligst til: å ringe. Vi snakker massiv telefonangst. Tørr ikke å ringe min egen lege engang.

25. Jeg er flinkest til: å kjøpe gaver, være mamma, være en god venn for de få jeg har, og ta telefonen når pappa ringer.


DSC04361


26. Jeg elsker: snus, rødvin, pasta, familien, vennene mine, sladder, keeping up with the Kardashians og hip hop. Og Tusvik & Tønne, og Lana Del Rey og OITNB. Og Instagram, termingruppa på FB, sol.no og barneprogrammet Alle sammen sammen.

27. Med livet mitt ønsker jeg: å starte noe selv. Nettbutikk er drømmen. Med barneklær!

28. Jeg beundrer: programmerer’n som klarer å fikse alt, mamma som klarer å fikse alt, og Emmett som ødelegger alt.


-1504_RoyDarvik_0502


29. Når jeg jobber: kan jeg gjerne starte på litt for mange prosjekter på en gang, men når jeg først kommer in the zone kobler jeg omverden ut, og blir sittende til det er ferdig. Og perfekt.

30. Min verste uvane: er at det er alt eller ingenting. Enten null trening, eller trening hver dag til jeg blir lei. Enten ingen glass vann og vondt i hodet, eller 3 liter om dagen så jeg konstant tisser på meg.

31. Jeg brenner for: veganisme, og bedre omsorg og rehablitering for narkomane.


-1503_RoyDarvik_0007


32: Jeg tror på: at verden ville blitt nesten perfekt om det ikke fantes religion.

33. Du visste kanskje ikke at jeg: ikke liker å bade i sjøen? At jeg syntes strender er overvurdert?

34: På kvelden er jeg: i mitt ess. Jeg elsker når klokken er mellom 19 og 23. Jeg surfer på nettet, ser film med kjæresten, snakker med søstern på telefon, skriver lister over hva jeg må gjøre for å bli den beste utgaven av meg selv.

35. Som venn er jeg: hun som ble gravid og forsvant. Har blitt mye flinkere til å være med venner den siste tiden, og det er viktig for meg. Jeg tror jeg er en god venn for mine nærmeste, men jeg er alt for dårlig til å passe på vennskapet med de jeg ikke har daglig kontakt med. Tiden flyr, og plutselig har man ikke snakket med en, man egentlig er veldig glad i, på veldig lenge. Skjerpings!


DSC06539


36. Når jeg har fri: har jeg en tendens til å loke bort dagen istedenfor å utnytte tiden til å gjøre noe fornuftig.

37. Det beste jeg vet: er å ha en god dag. En god dag for meg er når håret blir knallbra og jeg har spist sunt så magen fungerer, og huden er fin. Jeg er såpass overfladisk at humøret mitt kommer an på om jeg føler meg digg eller ikke.

38. Det er lov å lyve hvis: sannheten setter meg i et dårlig lys.

39. Om fem år er jeg: bare 30 år gammel, sannsynligvis veldig trent og en sånn type som bare «jeg løper en runde før barna våkner jeg».

40. Om ti år er jeg: garantert sjef i mitt eget selskap som produserer noe fantastisk som alle er helt gale etter.

ikke døm «late» mødre før du får flere barn

Bilde tatt 04.08.15 kl. 12.50 #3


Debatten om det nye Instagramfenomenet #prosjektuperfekt er en smule unyansert. Økomødre med sovebarn og bærepappa dømmer latingene som dokumenterer frossenpizza og det roetete vaskerommet. «Hvorfor er man stolt over å ha et rotete hjem?». Det er det vel ingen som er, men man kan føle en tilhørlighet når man ser bilder av andres rot. Litt sånn, «hei du der! Ikke ha dårlig samvittighet for vi har det også litt kaos». De færreste gir barna usunn mat hver dag, og de færreste har det rotete hele tiden. Men en gang i blant må det være lov, ikke sant? Og dessutten frøken, ikke døm før du får flere barn sjæl.

Jeg mener, hvor enkelt er det ikke å ha én unge? Ikke misforstå, all cred til ettbarnsmødre også, barn kan være vanskelige og utfordrende på hver sin måte, selv om det bare er en liten fyr på 8 måneder. Men å sitte der med ett barn, en pappa som mer en gjerne tar seg av sjalbæringen og fritid som gir muligheten til å lage selvplukka sopp-risotta fra bunnen av, gir deg faktisk ikke retten til å dømme de som gjør det litt enklere for seg selv.

Barna mine er like glad i pappan sin som de er i meg. HAHAHA, nei det er de ikke, men de syntes han er en kul fyr. Det gir meg muligheten til å gjøre hva jeg vil, for jeg kan si «ta han her, jeg stikker til en venninne». Og alle er lykkelige. Og det gjør ikke meg til en dårlig mor at jeg vil ha min fritid. For ja, jeg er et menneske selv om jeg er mamma. Jeg har behov for tid med venner, med kjæresten min og med familien – uten barna. Å la ungen leke på gulvet alene er ikke bare greit, det er nødvendig. Det er nødvendig for at jeg skal få gjort de tingene jeg syntes er gøy, som f.eks å blogge, lese nettaviser og kommunisere med folk på sosiale medier. For andre er det nødvendig for å leve, for eksempel de som må jobbe mye selv om det er kveld. Barnet har også behov for denne alenetiden. Han må lære seg å leke alene, å utvikle fantasien. For å utforske rommet sitt, hvordan det er å klatre på sofaen, falle og slå seg fordi han tråkket feil. Han må lære på egenhånd, og det gjør ikke meg til en dårlig mor. Jeg vil ikke ha bomullsbarn som må bæres i sjal ned til konfirmantpresten.


Firedelt bilde fra 04.08.15 kl. 13.22 #7


Vi spiser sunt, vi har et vegetarisk hjem og mesteparten av maten er vegansk fordi jeg er veganer. Jeg lager mye mat fra bunnen av, fordi jeg har tid og fordi Emmett på 1,5 år liker å sitte på benken og hjelpe til. Jeg vet at dette ikke kommer til å være hverdagen vår om ett år. Da jobber vi voksene hele dagen, og begge barna våre vil være fulltid i barnehagen. Når vi henter dem og kommer hjem, vil de være sultne og urolig. De har ikke lyst til å sitte på benken og se på mamma kutte opp økologiske grønnsaker, da kan redningen bli å slenge ingrediensene rett på en ferdigbunn fra Tine, og rope «middag om 10 min!». Det at jeg har mye tid i dag, gir ikke meg retten til å dømme de som ikke har det.

Jeg dømmer ingen. Hahaha, joda det gjør jeg, men jeg dømmer ikke de med dårlig tid. Jeg beundrer de med dårlig tid, for det betyr at de gjør mye. De jobber, de trener og de handler på butikken. De fleste mammaer gjør så godt de kan, og så lenge de gjør dét, kan vi ikke dømme dem. Noen har bedre tid enn andre, noen prioriterer annerledes og slik er det. Hvis man ikke får noe ut av #prosjektuperfekt er ikke hashtaggen rettet mot deg. Ikke legg deg opp i det, ikke døm og ikke fortell hvordan de kan prioritere annerledes for å få tid til å faktisk rydde det forbanna vaskerommet.

Ingen andre enn mammaer bryr seg om andre mammaer. Sånn helt seriøst.


Bilde tatt 04.08.15 kl. 12.49


La oss heller diskutere noe viktigere, for eksempel håret mitt. For mye krøller??

#BARSELVARSEL-PRESSET

Uansett hvilken livssituasjon man er i føler de aller fleste av oss på en eller anner form for press. Vi har de åpenbare tingene som kroppspress, statuspress og ambisjonspress, men for nybakte mødre er det et helt annet press som er dominerende. Nemlig det å være sosial. På Instagram og Facebook virker det som alle de andre nybakte mødrene gjør så forbanna mye hele tiden. Hvordan rekker de det? Bare det å få deg selv og ungen ut av døra tar jo tre timer! Jeg tuller ikke, og det vet alle andre som har født. Babyer bruker lang tid på å gjøre seg klar.

Man står opp, ammer, steller, skifter og tar på utedressen. Så bæsjer’n. Gjennom alt. Jeg mener: ALT. Så da må alle klærne av, selv dine egne for de er også fulle av gul shit. Ny vask, ny bleie, nye klær og ny utedress. Så må de skitne klærne i vaskemaskinen med én gang, ellers går ikke flekkene av på den fine Ralph Lauren-dressen man blæsta 1500kr på, da man satt høygravid og deprimert og nettshoppa. Så kommer man ut av vaskerommet for å finne den fult påkledde ungen sovende i vippestolen og du tenker «yes, nå har jeg tid til å dusje og sminke meg». Mens man står der innsåpa og våt våkner babyen og skal amme. Håret rekker ikke å få balsam før du må sprette inn i et halvtørt håndklede og amme på gulvet fordi ungen er innen dette tidspunktet rød i fjeset og illsint for at puppen ikke kom med en gang.

Etter ammingen rapes ungen og du kjenner plutselig en varm masse renne nedover den rene ryggen din. Gulp. Hoppe inn i dusjen igjen mens ungen ligger fornøyd på badegulvet og gulper ned utedress nr.2. Så da er det på’n igjen. Skifte på ungen, kle på deg selv, finne frem sjalet og surre barnet inntil kroppen. Men så kommer du på at du selv ikke har spist frokost og snur i døra for å hive i deg et par bananer mens togtidene sjekkes. 25 min til neste tog!! Da er det ikke vits å gå ut helt enda, men nå er både du og ungen glovarme og svetten renner nedover ryggen og lysten på å gå ut er lik null. Og klokka? Jo den er langt over avtaletid og du vil helst bare legge deg ned og sove frem til neste amming.


På Instagram er det en hashtag som heter #barselvarsel, og der florerer det av glade mammaer med rene babyer som sitter på café, er på babykino og babysvømming. De sitter i ring og trener med andre supermammaer og de lager hjemmelagde smoothies som de tar 2-go på vei til toget. De har aldri gulp på klærne, og babyen har ingen gule flekker på bodyen. Også shopper de masse. Så de er tydeligvis kjemperike.

Jeg hater de folka der. Folk som har masse tid OG er rike.


Jeg er hjemme med to barn, og den enkleste av de er helt klart den nyfødte. Jeg har ingen utagerende tass, men han er aktiv og han vil gjøre noe h.e.l.e t.i.d.e.n (takk til Camilla Pihl som fant opp punktum for å få frem poeng). Så jeg har faktisk ikke tid til å fly rundt og gjøre masse hver eneste dag. Men jeg har en regel, og det er at vi skal være ute noen timer på dagen. Men helst alene, for det er uansett ikke noe spennende å være sammen med oss. Jeg klarer ikke helt å følge med på samtalen når jeg samtidig må amme OG passe på at den andre fyr’n ikke løper i veien, dytter en annen unge eller svelger steiner. Eller spiser gress.

Så jeg orker ikke å sammenligne meg med de som rekker å ta en morgentrim før ungen våkner og kommer seg ut av døra i 10-tiden. I så fall hadde jeg blitt deprimert. Og jeg orker ikke å være det igjen ass.

Om det er noen flere mødre der ute som føler #barselvarsel-press så tenk på meg som veldig sjeldent er på barseltreff, møter andre voksene eller shopper på kjøpesenter. Tenk på meg som sitter i gravidetights og singlet mens jeg tegner løver og hunder med en baby i sjal.

Og tenk på etterveksten min. Den får deg hvert fall til å føle deg bra.


IMG_2695

 

Da er unga på plass, så kan vi ta oppvasken fra forrige uke

KRONIKK FOR Å FÅ KLIKK

LinneaMyhre

Det har skjedd noe det siste året, og det irriterer meg.

Jeg husker fortsatt glitteret i øya på norsklæreren da han leste kronikken min om moderne feminister. Den var skrevet med følelser, engasjement og sårhet. Det var den første kronikken jeg skrev, og siden har jeg elsket uttrykksmåten. Samspillet mellom det saklige og det personlige er så viktig, og så fantastisk. Kronikker er rett og slett magiske.

Men noe har altså skjedd. I takt med at sosiale medier har vokst, har smaken av klikk gått til hue på folk. Det er plutselig viktigere å skrive om noe som får mange treff fremfor å skrive om noe du faktisk engasjerer deg for. Kritiske kronikker, og blogginnlegg, skrives over en lav sko – samma hva du hater så lenge den blir delt på Facebook, ikke sant? Før var det creds å få noe på trykk, det var ekte og det var ærlig. Nå føler jeg at kronikker skrives kun for å være kritiske, ikke fordi man brenner for temaet eller virkelig har noe å komme med. Siste poppis-sak å hate er Det Nyes sminke- og retusjeringsfrie utgave med Jenny Skavlan på coveret. Kronikkene er mange, og kronikkene er rævva.

Da jeg så bildene for første gang tenkte jeg «fy faen, Jenny Skavlan har like strekkmerker som meg!». Det var nesten så jeg fikk lyst til å ta på meg en bikini og hashtagge #loveyourlines på Instagram. Jeg var så heldig at jeg fikk se bildene før bladet kom i butikk siden søstern min er redaktør i bladet. Jeg trodde prosjektet kom til å få feministene landet over til å gråte av glede. At vi alle kom til å klappe i takt og synge kumbaya my lord.

Det som fascinerer meg er at de som har denne påtatte kritiske røsten ikke engang har giddet å åpne bladet. Det er helt sant! Jeg tror faen meg de ikke har tatt seg bryet med å se på coveret engang, for ikke ett sted ser jeg at noen nevner strekkmerkene til Jenny. Og jeg føler at strekkmerkene til Jenny er viktig.

jenny

For det er vel ikke bare jeg som husker rumpa til Jenny på coveret til Costume for nøyaktig ett år siden? Tipper den rumpa var både sminka og retusjert, for bildeserien var fri for strekkmerker. Og som vi nå vet har Jenny strekkmerker – som alle oss andre. Så hvordan er det mulig at alt fra feminister til seriøse journalister har gått hardt ut mot Det Nye og den sminkefrie utgaven? Nøyaktig hva er det de kritiserer? Jo, de mener jentene i bladet er for pene til å fronte «naturlig skjønnhet». Hvor banalt er ikke det? Og ikke nok med det påstår kritikerne at bladet ikke representerer den normale jenta, at alle de sminkefrie fjesene er superkjendiser med unaturlig vakkert utseende som vi vanlige folk ikke kan relatere oss til.

ChiomaAnugweje

MalinPettersen

MarianneTheodorsen_10

Alle jentene i bladet er vakre uten sminke, men dette er fortsatt normale jenter med normal hud, normalt hår og normale fasonger. Ja, selv Jenny Skavlan er normal. Og jeg er normal. Og du er normal. Jeg orker faktisk ikke å være en del av et samfunn som skal kritisere kun for å kritisere. Det blir så veldig sånn «ikke kom her og tro du er noen!», og sånn kan vi ikke ha det. Det Nye vet at de ikke kan forandre verden med én utgave, men de kan bidra til en positiv utvikling. For den umanipulerte utgaven er gjennomgående positiv! Ikke ett sted står det at sminke ikke er bra. Budskapet er at du er god nok som du er, at sminke ikke er nødvendig, men noe vi jenter kan bruke fordi vi syntes det er gøy. Istedenfor å sitte bak macen og skrive ned negative ord som undervurderer norske jenter, syntes jeg kronikkskribentene heller kan lese bladet og reflektere over hva redaksjonen og modellene forsøker å fortelle oss.

idafladen


Foto: Oda Berby

JEG HATER NÅR BLOGGERE GJØR DETTE

Som bloggleser forventer jeg urimelig mye av skribenten. Jeg krever oppdateringer hver dag, at innleggene er fri for skrivefeil og bildene må være gode. Jeg forventer at de ikke lover ting de ikke kan holde, at de ikke gjentar seg selv og at de svarer på alle kommentarene de får inn. Jeg krever at de aldri kjefter på leserne sine, at de er takknemlige for at jeg gidder å gi dem klikk og at de gir masse av seg selv i form av privat og intim informasjon. Jeg vil vite HVORFOR du er lei deg, HVA som er det hemmelige prosjektet og HVEM du hadde møte med.

Jeg er en veldig urimelig bloggleser.

Det skal nesten ingenting til for at jeg boikotter en blogg. Blir jeg irritert én gang, klikker jeg meg aldri tilbake, og dette har resultert i at jeg faktisk ikke har noen blogger igjen å lese. For eksempel måtte jeg kutte ut alle Style mag-bloggene da jeg oppdaget at de konsekvent dreit i orddelingsregelen. Nette Nestea begynte jeg å lese i 2009, men da hun tok en uanmeldt bloggpause på to uker kuttet jeg henne ut. Og det at Blondinbella har starta med å kun legge ut mobilbilder har fått meg til å koke bare jeg ser navnet hennes.

Ida Wulff er den toppblogger’n som skriver best, og shit som jeg kunne ønske at jeg ikke hadde boikottet henne! Men da hun for noen år siden hadde vært på shopping og lovte å vise innkjøpene dagen etter, men IKKE gjorde det, så jeg meg nødt til avslutte forholdet vårt. Og det at Sophie Elise glemte lader på ferie og dermed la ut kornete selfies i én uke førte til at hun også ble slettet fra bokmerker. Adjø!

Den siste jeg måtte ta farvel med var Fotballfrue. Jeg er så gjerrig på klikk, så det at hun nå har sånn «read more»-knapp under hvert innlegg har gjort til at jeg ikke klarer å gå inn mer. Ha alt på én side, LA MEG SCROLLE UTEN Å MÅTTE KLIKKE MEG VIDERE! Jeg gidder ikke, orker ikke, vil ikke!


Det som er kjipt er at jeg hadde kuttet ut meg selv for lenge siden om det ikke var for at jeg er skribenten selv. For det første la jeg ut et bilde av deler av rommet til Kenza for mange måneder siden der jeg skrev SNEAK PEAK. Men har dere fått sett resten av rommet kanskje? NEI! Og skriver jeg skrivefeilfritt? NEI! Skrev jeg vittelig her om dagen, og ikke vitterlig? JA! har jeg lovet å dele fødselshistorien? JA! Har jeg gjort det? NEI!


Og bare for å avslutte det hele, her er bildene jeg tok fra 17.mai med mobilen min, fordi kameraet mitt ikke hadde batteri…

flagg

rot

selfie

«JEG SAVNER GRAVIDEMAGEN»

graviduke42

Eh, nei! Syntes det er så mange som sier at de savner gravidemagen etter at de har født, og det klarer jeg på ingen måte å relatere meg til. Hva er det å savne? Klart er det hyggelig med spark og bevegelse fra frøken ailien, men hallo, det er jo mye koseligere å ha henne UTENFOR – liggende på brystet?! Jeg merker jeg blir litt hissig av dette, så beklager om du blir fornærmet, men det er så stort press på at man skal eeeeeeeelske gravidemagen og nyyyyyyyyyte den siste tiden. Jeg sier: BS.

Så hvis noen har lyst til å opprette en støttegruppe for oss som ikke savner gravidemagen er jeg medlem på dagen!


sovepåbryst

Mye koseligere å ha de utenfor magen

BØR JORDMØDRE SJEKKE MODNING OG ÅPNING?

I går kveld gikk jeg skikkelig i tenkeboksen. Nærmest i en intens meditasjonslignende tilstand hvor jeg satt med lukkede øyne og tenkte HARDT. Jeg prøvde nemlig å tenke meg til modning. Det høres galskap ut, jeg vet, men ideen bare dukket opp i hodet mitt og jeg hadde tross alt ingenting å tape. For å løfte en arm må man jo bruke hjernen sin, ikke sant? Jeg fikk det dermed for meg at jeg kunne bruke hjernen min til å modne livmorhalsen. Så jeg konsentrerte meg om livmoren. Den er stor og omringer hele barnet i magen, beskytter samtidig som den gjør kroppen klar for fødsel. Strammer seg i heftige kynnere for å presse barnet ned i bekkenet som en dag skal gå over i rier for å åpne livmorhalsen og vise vei for babyen. Konse konse konse. Tenke tenke tenke.

Opp i all denne tenkingen begynte jeg å reflektere litt over dette med at jordmødrene sjekker modning og åpning før fødsel. Hvorfor gjør de det? Og hva får kvinnen ut av å vite ståa’n der nede? Jeg kommer faktisk ikke på en eneste god grunn til at man bør gjøre dette.

Ta meg for eksempel. Jeg sto opp i går med godt mot, hadde trodd at jeg skulle føde den natten så litt skuffa var jeg jo. Men jeg hadde vel kjent noe murringer? Og slimproppen hadde jo gått? Så kommer jeg til jordmor og ber henne sjekke modning. Jeg var fullstendig uforbredt på beskjeden jeg fikk, og det gjorde at det relativt gode humøret mitt gikk fra topp til bunn på sekundet. Jeg ble forferdelig nedstemt og gråt i mange timer over at alle kynnerne, stikningene og andre tegn på modning hadde vært nytteløse. For en rævva kropp jeg har! Jeg har slitt veldig med tankene om at jeg tror jeg aldri kommer til å føde denne ungen, og dette ble jo virkelig forsterket etter gårsdagens jordmortime. En fødsel… det kan jeg se l.a.n.g.t etter.

La oss ta et annet eksempel. En venninne fikk for mange, mange uker siden beskjed om at hun var godt moden og allerede hadde 2-3 cm åpning. Dama begynte å forberede seg til fødsel, men så gikk tiden, og ingen baby kom. Dagene begynte å snegle seg forbi allerede ved prematurgrensen og det ble fort uutholdelig for henne å være gravid. «Hvorfor føder jeg ikke når jeg både er moden og har åpning? Jeg er praktisk talt i fødsel» tenkte hun.

Ja, det er større sannsynlighet for at en med 4 cm åpning føder før en med bakovervendt livmorhals, men det er absolutt ikke fasiten. Noen går ukesvis med åpning uten å føde, mens andre føder dagen etter de får samme beskjed som meg. Så er det ikke da bedre å IKKE vite? Er det ikke bedre å bare stole på kroppen, tenke at dette klarer den på egenhånd? Ingen lege eller jordmor i verden kan med sikkerhet fortelle den gravide når babyen kommer (med mindre det er planlagt igangsetting/keisersnitt). Så hvorfor komme med en gjetting som i bunn og grunn er verdiløs?

På mandag skal jeg ringe jordmor for å avtale en ny sjekk og tøying. Etter gårsdagen, som var veldig tung, men også sterk og full av refleksjon, er jeg faktisk usikker på om jeg bør dra tilbake. Om jordmor igjen har dårlig nytt hva angår modning så vil jeg helt garantert gå i kjeller’n. Og om hun kan melde om både modning og åpning så vil jeg vil sitte og tvinne tommeltotter til fødselen starter. Men på den andre siden kan såkalt «stripping» av livmorhalsen fremskynde og sette i gang fødsel. Vanskelig valg.

Jeg får vel bare ta helgen som den kommer, ta en dag av gangen og ikke se så mye fremover. I dag skal jeg prøve meg på et diy-prosjekt for å få litt godstemning på bloggen. Akkurat nå kan jeg ikke skjønne at det er noe hyggelig å komme innom her med alle disse depressive innleggene. MEN SNART DERE, så kommer det vel en baby.

ikeaomar

stokkeseng

cloudpillow