" fødsel "

møt max

IMG_9549


Gutten uten navn, fikk endelig navn – og det ble Max. En skikkelig fin fyr som ble født i vann 06.juli. Tenk det, bare 9 uker yngre enn Kenza. Og halvparten så liten.

Gravide-henriette er med dette ikke lenger gravid, så jeg får finne på et nytt kallenavn til henne. Kanskje abc-henriette?


IMG_9528


Hun er jo selvfølgelig en vi må hate, for her sprader hun rundt i miniskjørt bare to uker etter fødselen og er helt sånn «jeg har ikke cellulitter»-type of gal.

Hun ville prøve å bære baby i sjal, men siden hennes lille geléklump sov søtt i vogna, lånte hun min.

Endelig en i venninnegjengen som har fått ut fingern og født barn! Nå gleder jeg meg til høsten, da skal hore-henriette (på grunn av miniskjørtet) og jeg henge rundt og snakke om soverutiner, brystbetennelse og babyklær. Det blir awesome.


IMG_9542

FØDSEL

10


Torsdag 30.april var vi på overtidskontroll på Ahus, fem dager over ultralydtermin og elleve dager over menstermin. Etter en full sjekk sa legen at jeg trolig ikke kom til å føde de neste dagene, og vi satt opp igangsettelse på søndag 03.mai. Jeg var veldig glad for at hun lyttet til meg og mine ønsker om å få igangsettelse så fort som mulig ettersom jeg aldri ble komfortabel med den korrigerte terminen. Da vi kom hjem fra sykehuset var jeg innstil på å gå frem til søndag, men utover kvelden ble jeg mer og mer gira på å få startet det selv. Jeg har alltid hatt et elsk/hat-forhold til dagene rundt fødsel fordi jeg er så lei, men samtidig er det spennende å tenke på at det kan skje når som helst. Ved en igangsettelse mister man den spenningen, og dette var jeg lei meg for. Derfor gikk jeg kraftig inn for å starte det selv. Alle kjerringråd i boka hadde jeg testa, og som dere vet funket ingen av dem. Det eneste jeg hadde merket en effekt av var å irritere brystvortene. Jeg hadde fått sterke kynnere av dette tidligere, så denne kvelden bestemte jeg meg for å bare ikke stoppe. Klyp klyp klyp klyp.


01


Jeg startet med dette i 22-tiden, og riene kom ganske raskt. De første timene ga riene seg så fort jeg stoppet å fremprovosere dem, men rundt midnatt kom de av seg selv. Etter å ha hatt regelmessige rier i én time ringte jeg storesøster og ba henne pakke fødebagen. Hennes fødebag altså, min var allerede pakka. Programmerer’n kjørte storefis til svigers og deretter kjørte han videre for å plukke opp søster. I mellomtiden trippet jeg hjemme og registrerte riene. De var ganske kraftige så jeg ringte Ahus for å melde vår ankomst. Om jeg hadde skypet med jordmoren på telefonen ville skjermen min blitt så lys at det hadde svidd i øya. Dama hørtes nemlig rimelig bleik ut. Hun kunne fortelle at de aldri hadde hatt så mange fødsler på én natt, og lurte derfor på om jeg kunne bli hjemme så lenge som mulig. Helst ikke, tenkte jeg.

Omsider kom de andre hjem, de hadde blant annet blitt stoppet av politiet på veien og jeg syntes det var fryktelig unødvendig å være så treige. Ingen unnskyldninger godtatt. Riene var på dette tidspunktet så vonde at det var litt sånn «okei da er rien over så nå må vi løpe til bilen før det kommer en til». Det var helt jævlig å sitte i bilen mens jeg hadde rier, og jeg skreik høyt hver gang «STOPP!». Så da gjorde han som en hver smart mann ville gjort: han hørte på den fødende. Midt på motorveien sto vi stille med nødblinkene på. Takk gud for at dette var på natta og ikke i rushen.


02


Da vi kom opp på fødeavdelingen ble vi møtt av en gjeng rimelig stressa jordmødre. Svetten sto ut av panna på dem, og de snakket om å rydde kantina siden alle føderommene var opptatt. Nei takk. Jeg ble lagt på en benk, og en som het Rine sjekket åpning. Det festlige er at jeg trodde hele tiden at hun het Rie, noe jeg tenkte var helt superlol og passende for en som jobber med rier hver eneste dag. Rie kunne fortelle meg at jeg hadde 4 cm åpning, og for første gang på lenge smilte jeg. «Men gi meg den jævla epiduralen!» sa jeg. Tonen likte Rie dårlig for hun sa «du skal snakke ordentlig til meg! Jeg skal hente den jævla epiduralen til deg, men  du er nødt til å være hyggelig».

Jeg ble flyttet over til et føderom. Og på føderommet var det lystgass. Lystgass<3 Jeg ble hyggeligere av lystgass. Lystgass til folket.


03


Etter en tøff time kom en ny jordmor inn og hun så pottesur ut. «Du får ikke epidural i kveld, det må du bare forberede deg på!». Begynte bare å grine, men takk Gud for Rie, for inn kom hun med en tralle av gull. Surprompen så på henne og sa «hun skal ikke ha det der» hvor Rie svarer kjapt tilbake «jo det skal hun». Så pågikk det en krangel mellom de to jordmødrene i et par minutter og jeg tenkte at denne tiden kunne de heller brukt på å gi meg epidural. Heldigvis vant jordmoren min.


04

05


Riene var nå så forbanna vonde at jeg tenkte, og sikker skreik, er det mulig? Er det kødd? Er dette virkelighet liksom? Er det slik at det skal gjøre SÅ vondt å føde? Da legen kom for å sette epiduralen ønsket jeg heller at han skulle ta livet mitt, for jeg ønsket ikke å oppleve en eneste rie til. Epiduralen ble satt da, og skuffende nok funket den bare på den ene siden.

Drittlege.

Klokka 04 hadde jeg 4 cm, og klokka 06 var det blitt hele 9! Jeg ble så glad da Rie foreslo at hun skulle ta vannet mitt, for da lovte hun å få enda mer fortgang på sakene. Etter at vannet ble tatt kom det svake pressrier med en gang. Hun ba meg presse om jeg følte for det, men jeg var mer opptatt av lystgassen. Etter en halvtime med småpressing ble jeg bedt om å gi litt mer så da gjorde jeg jo det. Var ikke keen på å gå i beaf med Rie etter å ha sett hvordan det endte med surpromp.

Press, press, press. FY FAEN SÅ VONDT. Og så intenst! Mange snakker om at den indre urkvinnen kommer frem i lyset når man presser, men helt ærlig, jeg følte meg bare som Marilyn Manson ass.


Plutselig poppa hodet frem og Rie vrei det helt rundt så programmerer’n var to sekunder under å klaske henne i bakhue, men da kom resten av babyen ut så han roet seg ned igjen. Kenza kom klokka 07.00, bare én time etter at vannet ble tatt og kun tre timer etter at vi kom på sykehuset. Rask unge. Hun ble lagt på brystet mitt med en gang, og det føltes som en varm, våt og litt klissete ål.


06


Jeg hadde fortsatt så vondt i kroppen at jeg bare lå og gråt og ba de gi meg smertestillende. Etter noen minutter med grining fikk jeg tatt meg sammen og satte fokuset ned på den lille skapningen som lå og ynket seg på brystet mitt. Hun var ekstremt pen, det var det første jeg tenkte på. Nyfødte ser jo så krønsja ut, men hun var jo helt perfekt! Mon tro om alle mødre føler det på samme måte? He he he.


07

08

09

7 tips til mannen på fødestua

pappanyfødt

1. Vær vannsjef. Ha alltid vann klart og sørg for at det er sugerør i koppen eller camelback-funksjon på flasken.

 

2. Logg av. Ikke ha nesa ned i telefonen, hold fokuset på dama.

 

3. Tilby en hånd å klemme i, eller stryk henne på pannen. Slår hun deg i trynet og ber deg aldri røre henne igjen, ikke bli fornærmet.

newborn

4. Tell ned og ha oversikt over riene slik at du kan motivere med «bare 15 sekunder igjen»-rop.

 

5. Skryt masse. Si at hun er flink og rå, at det snart er over og at du er stolt.

 

6. Oppdater. Blir det for hektisk glemmer jordmor og lege å informere kvinnen om hva som skjer. Berolige henne med informasjon og fortell hva de andre snakker om.

 

7. Fell en tåre når babyen ankommer. Hun har presset ut en vannmelon, hun fortjener litt grining.

emmettnyfødt

DEN PERFEKTE FØDEBAGEN

zarashorts

Til mor: 1 joggebukse, 2 gravidetights i liten str, 1 stor skjorte, 1 lang cardigan, 3 stramme singleter, 2 amme-bher, 3 sorte truser, 3 par sokker, nattbind, brystvortesalve, håndkrem, tannbørste og tannkrem, hårføner, sminke, shampo og balsam i reisekit, hårbørste, smertestillende, svisker, ekstra batteri til kamera, mobillader og joggesko

Must haves til fødselen: lepomade, drikkeflaske med camelback-funksjon, tørre kjeks, kamera, håstrikker, gaviscon (fikk vanvittig halsbrann etter fødselen sist) og helsekort

Til far: 1 joggebukse, 1 t-skjorte, undertøy, 1 digg genser og tannbørste

Til baby: babypledd, 2 gulpekluter, strikket utedress til hjemreisen, ullsokker, 2 bodyer, 2 tights, tynn lue, 2 uteluer i forskjellig kvalitet avhengig av været og 1 pen bomullsdress

fødebag

fødebagasje

baby

MIN FØRSTE FØDSEL

Dette blir en veldig lang post, så mest sannsynlig er det en historie for de spesielt interesserte. Jeg hadde ikke en god fødselsopplevelse sist, og jeg har brukt mye tid i hodet mitt for å forberede meg på at den som kommer nå i april blir mye bedre. Jeg har vært i samtale med jordmor på Ahus der vi gikk gjennom fødselen min fra start til slutt for å finne ut av hva som var fremtredende for min opplevelse. Hva kan gjøres annerledes denne gangen? En fødsel kan ikke kontrolleres i stor grad, men mye av det som gjorde at min ble kjip kan faktisk kontrolleres. La meg starte på begynnelsen, fordi det rett og slett ikke lar seg gjøre å korte det ned.

27. januar 2014 hadde jeg termin med min første baby. Jeg begynte å bli utålmodig allerede i uke 31, og husker at jeg ble sjalu på hun ene i termingruppa mi som fødte prematurt. For en idiot jeg var! Jeg prøvde ikke så mange kjerringråd egentlig, men bakte to brett med kanelboller på termindagen som jeg spiste opp hele uka på overtid. Fredag 31. januar var jeg på overtidskontroll hos jordmoren min. Grunnen til at denne var litt tidligere enn vanlig var at jeg fra mandag hadde gått opp 3 kg. På denne kontrollen var blodtrykket mitt litt høyt og jeg fikk derfor hendvisning til Ullevål dagen etter. Senere den dagen dro pappa, søster’n min og jeg på Delicatessen og spiste tapas. Da var jeg så sur. Jeg tenkte «jeg kommer aldri til å føde».

overtid

Lørdag morgen var vi altså på Ullevål, tok noen blodprøver, sjekket urinen og tok en rask ultralyd. Alt så fint ut, og jeg spurte om hun kunne sjekke åpning. To centimeter!!! Juhu, kanskje jeg føder da? Hele svangerskapet, eller fra uke 20, hadde jeg hatt regelmessige kynnere. Disse var helt smertefrie, men de kom ganske ofte, og på slutten var det hvert syvende minutt. Da vi satt i bilen på vei hjem fra sykehuset kjente jeg at de var en anelse «vonde». Det kan egentlig ikke kalles smerter, men jeg kjente noe.

Programmerer’n stakk ut en tur og jeg så på Shutter Island. Kl.16.30 begynte kynnerne å gjøre vondt, så jeg lastet ned en rieapp og fulgte spent med. Var litt usikker, så logget meg på et mammaforum som straks fylte seg opp med nysgjerrige damer som heiet på fødsel sammen med meg. Kl.19 var det så vondt at jeg skjønte at det var ekte rier, så da ba jeg fyr’n komme hjem.

Mellom kl.19.30 og 20.00 ringte vi sykehuset mange ganger og spurte om å få komme inn. De hadde det travelt og ville absolutt ikke få besøk. De ga oss forskjellige beskjeder hele tiden, sa at jeg måtte vente til de varte så så lenge, men da de varte så lenge sa de at vi måtte vente til de ble kortere. Til slutt bare dro vi, for jeg sa til programmerer’n at «hvis vi ikke drar nå så er du nødt til å bære mine 80kg på skuldra». Mannen fikk fart på seg.

På sykehuset sjekket jordmor åpning. Èn centimeter… Hvordan er det mulig? Er jeg MINDRE nær en fødsel nå enn det jeg var i dag tidlig? Riene var på dette tidspunktet så vonde at jeg ikke klarte å stå oppreist. Jeg lagde også en del lyder, og jeg husker jeg ble veldig brydd av situasjonen. Alt dette foregikk på mottaket og her sitter alle slags kvinner. Kvinner som skal ta abort, kvinner som er på sjekk… Og som meg, kvinner som føder. Ganske jalla opplegg.

Jeg ble lagt på en benk for registrering, og jordmor var på dette tidspunktet skikkelig lei av meg. Hun gjorde et veldig stort poeng ut av det også, og ba meg dra hjem. Jeg prøvde å fortelle henne at jeg ikke klarte å gå, men hun sa «det her er ikke rier, det er maserier!». Hun forlot meg og jeg lå der med kraftige smerter hvert andre minutt. Plutselig var det som om noen sprakk en varm vannballong over rumpa mi, og jeg kjente et trykk som plutselig ble borte. Jeg ropte «jeg tror vannet mitt gikk», men jordmor gryntet bare tilbake «mhmmmm». Det var tydelig at hun ikke trodde på meg. Noen minutter gikk og vannet fortsatte å strømme ut av meg, så jeg ropte en gang til. Det kom en annen jordmor bort og skrek «dette er veldig missfarget!!» så da fikk hurpemor fart på seg. Hun lente seg mot ansiktet mitt med et falskt smil om munnen «jammen da får du bli her likevel da».

Selv om trykket fra magen var borte ble riene mer og mer intense. På dette tidspunktet var det så vondt at jeg virkelig ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg reiste meg opp, for så å falle sammen igjen. Slo hardt i veggene og beit i madrassen. Jeg skrek høyt. Så høyt at jeg ble kjempeflau, og tenkte at jeg traumatiserte alle rundt meg. Til slutt trillet de meg ut av rommet og jeg kommer aldri til å glemme det unge paret som satt på ctg-registrering rett ved meg. De så sjokkerte ut. Hun satt der med en liten gravidemage, og var mange måneder unna fødsel, kan tenke meg jeg skremte livsshiten ut av dem.

Endelig fikk jeg se kjæresten min igjen som hadde sittet på venterommet uten å ane noe som helst. Vi ble tildelt fødestue og ny jordmor. Denne jordmoren var fantastisk! Hun sjekket åpning og den var nå på fire centimeter, så da bestilte vi epidural. Legehelten kom ganske fort, noe jeg ble overrasket over ettersom jeg har hørt at de ofte er treige. Sannsynligvis var hele Ullevål lei av skrikene mine og tenkte «få den dama til å holde kjeft». Epiduralen ble satt rundt midnatt, og den lammet meg fullstendig. Fra smertehelvete til himmelen på to sekunder. Jeg svevde på en sky! Ringte storesøster’n og snakket med henne en stund før kroppen min plutselig lagde merkelige dyrelyder. Jeg la på.

Pressriene strømmet altså på, men jeg kjente dem ikke noe mer enn at kroppen min «brakk seg». Vanskelig å forklare dette her skriftlig merker jeg. Vi ringte på jordmor og hun sjekket åpning. Ti centimeter! Det hadde bare gått 45 minutter siden epiduralen ble satt, så dette gikk fort. Jeg husker ikke så mye av disse to timene, bare at jeg ikke hadde noen smerter, men at det var tungt å presse uten å få det til. Epiduralen gjorde det vanskelig for meg, det funket rett og slett ikke. Jeg ble dirigert rundt i senga «sitt sånn» eller «stå slik», men ingenting fungerte. Til slutt ble jeg lagt på ryggen og vi forberedte oss på at han skulle komme ut ganske snart.

fødesms

Programmerer’n sendte meldinger med søster’n og holdt hele slekta oppdatert. Svigermor på andre siden av jorda, mamma i Asker og lillesøster på Torshov. Sistnevnte snuste to bokser og drakk to flasker rødvin fra fire til ti centimeter den kvelden.

Denne delen av fødselen var ikke dramatisk, det var bare slitsomt. Tiden gikk veldig fort og plutselig hadde jeg prøvd å presse litt for lenge, og barnet ble stresset. Så da gikk ting litt galt syntes jeg. Fra å handle om meg, alt fokus på meg og alles oppmerksomhet på meg – ble jeg fullstendig glemt og det var ikke lenger viktig å informere meg. «TRYKK PÅ DEN JÆVLA KNAPPEN!» skrek noen, og inn kom det løpende en lege. «Hjerterytmen har sunket så vi må bare løpe ut med han idet han blir født» sier en annen. Så tok de frem sugekoppen, dro ungen ut og klippet navlestrengen. Joggeskoa var klare til å vendes mot utgangsdøra, men ungen skrek til og han ble lagt på brystet mitt. Alt gikk for fort, jeg skjønte egentlig ikke hva som skjedde og det hele var veldig forvirrende. Jeg følte meg snytt for det magiske øyeblikket jeg hadde sett på Fødeavdelingen på FEM.

nyfødt

Alt gikk bra med meg, og viktigst, alt gikk bra med Emmett. Han ble født 02.februar kl.03.03 og var en stor og sterk gutt. Jeg kjenner folk som har hatt en mye tøffere fødsel, så over all er jeg middels fornøyd. Problemet mitt ligger egentlig ikke i selve fødselen, men behandlingen jeg fikk på mottaket. Jeg syntes det er en helt ufatterlig løsning de har valgt å ha på Ullevål. Hvorfor må fødende, aborterende og vanlige gravide være i samme registreringsrom? Hvorfor må jeg ligge og ha rier ved siden av en jente som bare er 23 uker på vei og er inne på kontroll?

Da jeg snakket med jordmoren min for noen uker siden bestemte vi oss for å søke om ny fødeplass. Jeg hadde allerede fått innpass hos Ullevål igjen, men etter litt tenking skjønte vi at det er mye bedre på Ahus. Jeg har allerede vært der og tittet, og det kan ikke sammenlignes med Ullevål. Jeg mener på ingen måte at Ullevål ikke er bra, det er jo en grunn til at jeg søkte om å føde der en gang til, de er knallgode! Men det er bare dette mottaket som byr meg i mot. På Ahus får jeg eget rom fra jeg kommer inn, og kan derfor hyle og skrike så mye jeg vil uten å plage noen andre enn min egen mann og jordmor. I tillegg har de både badekar og lystgass på Ahus, og dette er to ting jeg ønsker å prøve før jeg eventuelt får epidural. Epidural lammet meg litt for mye sist gang, så drømmen er selvfølgelig å få det til helt uten denne gangen.

Nå er det 27 dager til termin, og jeg gleder meg faktisk litt til fødsel. Jeg er forberedt denne gangen, vi har en plan og jeg er sterkere i hodet. Litt svakere i kroppen kanskje, men tror uansett det er hodet som teller mest. Jeg prøver å fokusere på at smertene bare er midlertidig, og at det blir mindre vondt om jeg puster riktig og beholder roen. Kjenner etter på smertene og fokuserer på hvorfor de er der, fremfor at det gjør så vondt. De er der for en grunn! For hver rie som kommer er jeg nærmere mål. Og mål er bra.

baby2mnd