" familie "

men hva med meg?

_DSC6476

Det viktigste i verden akkurat nå er miljøet. Ja, viktigere enn integrering, eldreomsorg og skattelette. Viktigere enn julaften, K’en i KRLE og «norske verdier». Hva er vitsen med å hytte med neven for flere parkeringsplasser i sentrum hvis du ikke har en fakkings jordklode å plassere den FAKKINGS bilen din på?!

Fire år til med Erna kunne jeg tatt med et smil – om dama brydde seg om miljøet. Joa, Høyre har noen grønne punkter, men at de som leder landet ikke har miljøet som en av sine fire hjertesaker er for meg helt ubegripelig. Vi er i en tid der verdens smarteste mennesker sier vi har knappe tre å igjen på å redde verden. TRE ÅR. Det er så liten tid.

Jeg trøster meg med at unge, kule mennesker bruker sin stemmerett til å fortelle politikerne hva som er viktig. Jeg blir glad av å se unge, kule mennesker ofre kjøtt, dieselbil og flyturer for den neste generasjonen. Jeg kan begynne å grine av å tenke på hvordan denne verden ser ut når barna mine er voksne… kun fordi mye ville ha mer. Flere biler, større veier, mer kjøtt.

De kuleste jeg kjenner tar grønne valg i hverdagen så verden kan se bedre ut for de jeg elsker mest.

 

_DSC6454

Men hva med meg?

Hva med deg? Vi åpnet øya for seint. Sorry. 

barnas internettidentitet – hvem beskytter den?

_DSC4244


Grunnen til at jeg opprettet denne bloggen var fordi jeg kjedet meg i graviditeten, og hadde et behov for å skrive. Jeg har alltid vært glad i å skrive, og er vel en av de få som gleder seg til hjemmeeksamen hvert år. Jeg har fortsatt en skrivelyst, og jeg elsker å ta bilder, lage innlegg og være en del av sosiale medier. Men frem til nå har min some-identitet handlet mye om barna mine. Og det syntes jeg ikke lenger er riktig.

For en stund siden så jeg nemlig et bloggbarn. Jeg kjente igjen det lille fjeset umiddelbart. Deretter fulgte jeg med på hva barnet gjorde og hvem barnet var sammen med. Barnet var ikke med foreldrene sine, så jeg kjente ikke igjen familien på grunn av bloggmammen. Jeg kjente igjen barnet, fordi barnet daglig blir avbildet og postet på nettet.

Mot sin vilje.

For hvem prøver du å lure, bloggmamma, barnet ditt har faktisk ikke gitt tillatelse til at du poster så mange bilder og tekster om han/henne hver uke.

Jeg har to små barn, og nå begynner han eldste å bli et ekte menneske. Han har egne meninger, en favorittfarge, egen stil, og sin sære, spesielle humor. Det er han. Og han har rett til å bli kjent med folk på egenhånd. Jeg skal ikke definere hans internettpersonlighet allerede før han vet hva internett er.

Jeg vil ikke at noen skal kjenne han igjen på gata, og vite hvem han er.

Som foreldre får man æren av å veilede barn frem til de blir voksne, og forhåpentligvis klarer jeg å gjøre en god jobb. Men det at jeg er mammaen til noen, betyr ikke at jeg eier dem. Selv om de er bittesmå. Og hvis den eneste grunnen til at man poster bilder og informasjon om et barn er for å få likes, hvordan kan man forsvare det? Jeg er ikke opptatt av likes, og jeg har strengt tatt ikke fler enn 105 lesere, men jeg legger ut bilder og tekster fordi jeg syntes det er gøy å få respons. Jeg finner det tilfredstillende å vise en liten bit av hverdagen, skrive en morsom tekst og vite at jeg kanskje underholdt et par mennesker den kvelden. Men dette er ikke god nok grunn til å invadere privatlivet til de to menneskene som betyr mest for meg.

Da jeg opprettet bloggen sa kjæresten min at han ikke ville være en del av den. Noe jeg respekterte, og jeg har aldri vist bilder av han. Hvorfor skal det være annerledes med de to minste? Bare fordi de ikke vet hva som skjer?

Jeg skal fortsette å blogge, og fortsette med Instagram og Snapchat. Men det vil bli helt annerledes, for fra nå av er det bare kjedelig, halvfeite meg. Ingen barnefjes, barnedans eller barnesøl.

Håper jeg er bra nok!

– Vilde

han første

_DSC3724


Barn blir bare kulere og kulere for hver dag de blir eldre. Hver periode er selvfølgelig morsom og spennende på sin egen måte, men ingenting kan måle seg med å ha en meningsfull samtale med sitt eget barn.

emmett: det er min mamma

jeg: ja, jeg er din mamma

emmett: ikke pappa sin

jeg: nei, bare emmett sin

emmett: det er min mamma

jeg: ja, og du er min emmett

emmett: eh nei, emmett er baby sin, baby er emmett sin, og pappa er emmett sin og emmett er emmett sin

… og det er min mamma


I dag tok jeg med 2-åringen ut i sola uten baby og pappa. Vi spiste lørdagslunsj (les: boller, kaffe og smoothie) med søster’n og hennes 4-åring, før vi lekte i Frognerparken. Vi matet gakk-gakk’er, løp rundt monolitten og til slutt avsluttet vi den perfekte dagen med en treretters vegansk middag på helveganske Loving Hut.

Med treretters mener jeg vårruller, pommes frites og kebab.


_DSC3717


_DSC3731


_DSC3769


_DSC3807


_DSC3808


Det er så utrolig viktig å ha kvalitets-alenetid med barna hver for seg. Det sier seg selv at Kenza får sin mammadose hver eneste dag, så da liker jeg å bruke helgene med kun førstefødte. Han er helt seriøst den kuleste personen jeg kjenner, og jeg sier ikke det bare fordi jeg er moren hans, han er den kuleste som finnes! Han er så blid, sier hei til absolutt alle, og er fylt til randen med kjærlighet til både barn, voksne, gamle, dyr og insekter. Han er så tøff og ballsy, bare kaster seg ut fra den største sklien og hopper ned fem trappetrinn uten å ta seg i mot. Tryner, gråter litt og løper videre. Blir kjempelei seg om noen ikke sier hei tilbake, og løper gjerne etter fremmede bare for å vinke og smile.

Om lillesøster blir like bra som han fyr’n her, er jeg helt sikker på at vi får verdens råeste liv. Nesten trist at jeg ikke skal lage flere barn, det blir så bra resultat.


Nå er det forresten lørdag, en dag jeg alltid ser frem til. Grunnen: Underholdningsavdelingen på NRK1. Seriøst, det er det beste programmet (ved siden av Datoen oc). Skuffelsen var derfor uutholdelig da jeg oppdaget at de heller sender MGP 🙁

Men det finnes folk som har det verre.


Skjermbilde 2016-02-27 kl. 21.21.33

først den ene, så den andre

_DSC3294


Fredag morgen fikk vi telefon fra barnehagen om at storebror hadde feber. Vi hentet han, leverte lillesøster til svigers, og storefis og jeg hadde en veldig hyggelig sykedag hjemme alene. Vi lagde boller (som ikke ble spist), presset appelsinjuice (som han malte bordet med «se mamma, maaaale!») og vi så på hjulene på bussen på youtube sånn ca. 649 ganger. En perfekt dag for en syk 2-åring.

Så kom helgen og storebror ble bedre. Men før vi visste ord av det var den minste også syk.

Kan ha noe med at hun slikker på absolutt alt.


_DSC3289


Syke barn er frustrerende. Man vil ikke at de skal ha det vondt, og jeg hadde selvfølgelig gitt alt for å ta deres smerte. I tillegg blir de veldig grinete, irriterte og de sover dårlig. Vi har flydd frem og tilbake fra det ene rommet til det andre, med vannflasker, stikkpiller og temperaturmåler. Ikke hjelper det å ha de i sengen vår heller, for nå som de er vant med egen seng på natta, tror de vår seng er for hoppeslott, tv-titting og app-spilling.

Så med et halvt øye åpent, og det andre på søkend etter kaffe, har vi hatt en litt slitsom dag. Emmett er frisk og tilbake i barnehagen, men Kenza har fortsatt feber. Hun vil helst bli bært eller ammet, som regel begge deler. Men det er greit, det er jo en del av konseptet barn.

valentines day & morsdag

DSC08503


Drammen. Veganbyen. Om det er helt tilfeldig vet jeg ikke, men nå har det hvert fall blitt slik at den lille eksosbyen har noe av det deiligste å tilby av plantebasert comfort food. Fristelse café er stappet med veganske, deilige kaker. Og like utenfor sentrum, i Lier, ligger Max med sin helt nye grønne meny. Etter å ha kjeftet på fyr’n jeg bor med for manglende engasjement på denne viktige merkedagen vendte hele familien snuten mot pistasjkake og bbq-burger.

Valentines day er ikke så viktig for meg, men det er noe med morsdagen. Jeg syntes 40% av tiden som mamma er ekstremt slitsom og lite givende, så da er det hyggelig at folk du gjør alt for setter ekstra stor pris på deg denne ene dagen.

Ble ikke noen bilder av maten med kamera, bare på mobil, så det får jeg legge ut i andre sosiale medier. Men vi rakk å knipse litt på lekeland. Jeg liker så godt skjørtet mitt, så jeg ba om en liten fotoshoot i sklia. Dessverre er ikke fyr’n særlig god til å ta bilder, så absolutt alle var ute av fokus. Utenom dette.


DSC08415


(både skjørt og genser er fra h&m, for de som er opptatt av sånt)

Jeg vil gratulerer alle badass mammaer der ute med dagen! Om du ikke ble satt ekstra pris på i dag er både mannen og barna dine for dårlige. Du gjør mest sannsynlig alt for mye for familien din, og du fortjener både kaker, diamanter og duftlys! Om du er like sliten som meg, trøst deg med at det ikke er lenge til barna er store nok til at de faktisk vil sove, og kanskje vi til og med må vekke dem for å få noe ut av dagen.

Enn så lenge nyter jeg at dama fortsatt ammer, og at jeg kan spise masse junky mat og fortsatt gå ned i vekt.

Ser du det, livet har faktisk mange små gleder!


DSC08377

en fantastisk flott 2-åring som har vært hos frisøren for første gang


DSC08516

håper ikke barna arver mitt sure resting face


DSC08486

fine ken som sover på eget rom i egen seng (mer om det til uka)

nei, da kan det være det samme!

Jeg kan fortelle dere én ting, og det er at et liv uten iphone, det er et liv med lite kommunikasjon. For en stund siden, kanskje flere måneder, eller kanskje bare noen dager… jeg vet ikke, det føles så fjernt nå. Uansett, for en stund siden falt mobilen min i do. Jeg trakk ned olabuksen og verdens verste lyd jallet fra toalettskålen. Jeg snudde meg i saktefilm, og skrek FAEN.

Programmerer’n skrudde den fra hverandre og la alle delene i ris. Dagen etter skrudde den seg på igjen, men kameraet fungerte ikke, skjermen blinket som om den var årets lysbuss på Tryvann, og den fant aldri dekning. Jeg gråt.

Gråtende, i Carrie-stil,  pakket jeg den inn i et missoni-skjerf og leverte den til en apple-dude. Han sa det ville koste med 3.000 kroner å få ny, men de måtte bare sjekke at den ikke var åpnet. «Åpnet? Eh, hva mener du?». «Nei altså, vi må bare sjekke at du ikke har skrudd den fra hverandre. For da gjelder ikke forsikringen». Jeg bare «hehehehehehehehehe, okei men jeg har ikke DET ALTSÅ!».

Noen dager senere ringte de og sa de fant både risstøv og fingeravstrykk på de indre delene.

Drittfolk.

Så nå har jeg skrapa sammen de myntene jeg har, og på et eller annet tidspunkt skal jeg få kjøpt meg ny telefon. Men jeg skal si deg én ting jeg, og det er at jeg gidder for helvete ikke å bruke noen annen telefon enn iphone. Så ikke kom her med den stygge Toshiba-dritten din og kall det en lånetelefon og «den funker jo denne da!». Nei, da kan det være det samme!

Jeg har nå overlevd tre julebord og en julaften uten telefon. Ikke noe instagram eller snapchat. Ingen kontakt med andre enn de som sitter foran meg. Men heldigvis har de folka vært fine de, da. Jeg har blant annet snakket masse med Kenza, og hun har fortalt meg at hun har fire tenner på vei, og at det er derfor hun oppfører seg som et rasshøl.


Bilde tatt 08.12.15 kl. 14.55 #2

bilde tatt med photo booth


Men jeg har jo et kamera. Så at jeg ikke skulle blogge på så lang tid, bare fordi mobilen min gikk i dass, henger vel ikke på greip? La oss skru tiden tilbake til alle de gangene jeg har fortalt dere at jeg er et alt-eller-ingenting-menneske. For det som skjedde den dagen jeg ble mobilløs, det var at jeg logget fullstendig av all teknologi. Jeg har så vidt sett på TV. Jeg tror det er min måte å reagere på, altså en sorgprosess. Om jeg ikke kan snappe, instagramme, scrolle eller ringe – nei, da kan det være det samma ass.


Jeg skrev tidligere om liggeskjørtet mitt, og jeg bar herligheten på årets største julebord. Jeg var så fin, synd ingen tok bilder. Jeg klarte forøvrig å spore opp dette her. Jeg er dusten bak dusten som tar bildet.


12398772_10153669237485709_28528446_o


På julebordet holdt jeg og en venninne herrenes tale. Om jeg skal si det selv, ble det rimelig morsomt. Folk lo hvert fall, og samtlige ble både fornærmet og såra. Men de tok det med fatning, som han ene fyr’n sa «det er greit å ofre æren sin for litt underholdning». Senere på kvelden skulle legende-pokalen deles ut. Det er en tradisjon vi har hatt i en årrekke, og den som har gjort noe uten om det vanlige får prisen. De siste åra har den gått til en eller annen grisegutt som har gjort noe grisete som den grisete juryen syntes er legendarisk. Overraskelsen var derfor stor da selveste MEG fikk prisen. Og grunnen var at jeg har født to barn, og fortsatt klart å presse meg inn i liggeskjørt OG magetopp! Haha, tenk det! Juryen, bestående av han ene fyr’n med mikrofon på bildet sa masse fint til meg som jeg ikke husker. Rett etter prisutdelingen tryna jeg og knuste vandrepokalen i tre biter. Jeg fant på en løgn om at noen ble sjalu og sparket meg i ryggen.


Om du trodde innlegget var over nå, får du bare lene deg tilbake. Jeg har mye på hjertet, men få bilder å vise til, så denne teksten får du bare snorke deg gjennom. Bruk det som en unnskyldning til å holde deg unna godteriskålen i et par minutter, for jeg er vel ikke den eneste som har lagt på meg tre kilo denne jula.

Uansett, julaften ble feiret hjemme hos oss. Jeg har faktisk et bilde fra dagen. Det er undervinklet, og viser godt hvor tjukke fjes vi har i denne familien.


Bilde tatt 24.12.15 kl. 16.43 #2

bilde tatt med photo booth


Vi pakket opp så utrolig fine gaver, og jeg er så takknemlig for alle de kule folka jeg har i livet mitt. På lille julaften hadde både jeg og storesøster masse gaver igjen å handle inn, så vi stakk til Storo. Mens vi tok en matpause spurte hun om hva jeg trodde jeg kom til å få av programmerer’n. «Han la en smykkeeske under treet», sa jeg. «Men jeg er redd det er stygt, så håper han har kjøpt det i en butikk som selger smykkene til Jenny Skavlan, så jeg kan bytte det».

Jeg følte meg rimelig slem da jeg kvelden etter pakket opp dette halskjedet.


Bilde tatt 25.12.15 kl. 22.22

bilde tatt med photo booth


Altså, et Jenny Skavlan-smykke. Til og med det fineste hun har laget. Han fyr’n jeg bor med er best på gaver. For noen år siden kjøpte han for eksempel denne jakken.


FotorCreated


Tilbake til julaften.

Emmett har hatt stor respekt for at gavene skal ligge urørt under treet, så han ble rimelig stressa da vi ga han grønt lys. Etter noen sekunder betenkningstid reiv han opp papiret og ble møtt av et råtøft verktøysett i tre. Etter hvert ble det flere og flere gaver, og og han sovnet med et stort smil om munnen klokka åtte. Lillesøster’n hans holdt det gående noen timer lenger, og sovnet i vippestolen rundt elleve på kvelden.


Nå er det på tide å ringe det nye året inn, og jeg har både store og små mål for 2016. Jeg har blant annet satt på lista mi at jeg skal bli finkere til å blogge, ta bedre bilder og legge inn en liten effort for å få flere lesere. Ikke at jeg ikke er fornøyd med dere 50 folka her inne, men det hadde vært kult om flere klikket seg inn. Jeg har lagt merke til at bloggere har veldig få lesere i juletiden, så jeg tenker at dette er min sjanse til å klarte oppover på lista. Så om dere som leser dette tvinger 13 venner til å lese bloggen min, tror jeg at jeg kommer meg opp på topp 5 mammabloggere.

God jul da folkens!


Bilde tatt 08.12.15 kl. 14.55

bilde tatt med photo booth

uka som gikk

Ukas nye venn: møtte søteste Ragnhild IRL for første gang. Vi spiste lunsj på funky fresh foods, og jeg er helt sikker på at vi kommer til å bli gode venner. Deilig å snakke med noen som er i samme situasjon som en selv, både mamma, veganer og livsnyter

IMG_3525


Ukas trening: strong mama på sats. Kenza banka to andre babyer, og jeg fikk trent rumpa én centimeter høyere

IMG_3568


Ukas nedtur: for feit for knestrømper

IMG_3625


Ukas beste TV: Skam. Jeg kan anbefale serien på det sterkeste! Ligger på NRK nett-TV. Skuespillerne er kjempegode, plottet treffer midt i hjertet og man kjenner seg igjen i mange situasjoner fra da man selv var ungdom

Ukas TV-bonus: iskrigerne! Han fyr’n her er til og med en kompis av meg

IMG_3637


Ukas mest rørende: santa lucia (sorry for barnesnørr)

IMG_3653


Ukas selfie: den eneste jeg tok (bortsett fra alle fylla-snappene som heldigvis er borte for alltid)

IMG_3671


Ukas fineste: Ken

IMG_3676


Ukas throwback: dobbeldobbel-marthe og jeg på vei til Harry Potter-fest

IMG_3688


Det har vært litt roligere her inne de siste ukene, og den eneste grunnen til det er julestress, julebord og mangel på kamera. Mobilen funker jo fint, men er litt umotiverende å lage innlegg med dårlig bilder når man ellers er vant til en høy standar på den fronten. Regner uansett at mine 67 faste lesere har mye å gjøre de også, og at livet faktisk går videre selv om vildesaid.no ikke alltid er oppdatert. Følg meg gjerne på snap om savnet blir for stort. Der heter jeg vildesaid.

navn og identitet

Jeg er døpt i Østenstad kirke, en murbygning i Asker som egentlig ikke ligner på en kirke i det hele tatt, kun et beskjedent kors på taket som avslører Guds tilstedeværelse (for de som tror på sånt). Navnet jeg fikk var Vilde Kristine Darvik, et navn folk syntes var ekstremt spesielt og alternativt. Det var ikke før seks år senere at Vilde ble toppnavn, og nå har de fleste nabolag en Vilde eller tre. Kristine har jeg fått fra min farmor, en av de sterkeste kvinnene jeg vet om. Hun vokste opp i Tyskland under andre verdenskrig før familien imigrerte til Amerika, og senere møtte hun den norske studentet Bjørn, altså min farfar.

Ingen andre i verden heter Darvik enn akkurat oss. Navnet ble funnet opp for bare noen generasjoner siden, på en tid alle het Olsen, Andersen og Svendsen. Sistnevnte var oss. Oldefar Svendsen byttet navn til Darvik, og nå finnes det i underkant av 30 Darvik’er.

Jeg er vokst opp med skilte foreldre, og selv om jeg har hatt et fantastisk liv, har jeg savnet en A4-familie som går tur på søndager og har felles navn på postkassen. Så da programmerer’n tilbød seg sitt navn, var jeg ikke vond å be, men problemet oppsto da jeg satt foran navnendringsskjemaet. Jeg ble Pheobe Buffey:


name


Jeg leste gjennom de mest sjeldne etternavnene vi har i Norge, og plukket det jeg likte best. Det ble Wibe. Vilde Wibe Said. Jeg er en veldig spontan person, tenker ofte ikke gjennom ting og går etter magefølelsen der og da. Noen ganger treffer jeg, andre ganger blir det fullstendig bommert. Og det ble det denne gangen. Jeg hadde ingen anelse om hvor viktig navnet mitt var for meg. Noe jeg alltid hadde tatt for gitt ble plutselig en stor sorg for meg å miste. Jeg utviklet angst i forbindelse med det nye navnet, og det krøllet seg i magen hvis noen skrev det eller sa det høyt. Om jeg hadde legetime kunne jeg sitte med hjertebank på venterommet fordi jeg grua meg så mye til de skulle rope opp de tre navnene, og bankkortet turte jeg nesten ikke å se på. Det virker ekstremt, ikke sant? Men navnet var tydeligvis viktig for meg.

Planen var at jeg skulle bytte tilbake, men så ble jeg gravid igjen og husket godt hvor kaos det ble med navnenringen midt i det forrige svangerskapet. Blodprøver ble ikke registrert riktig, og sykehuset forsto ikke hvem jeg var. Derfor bestemte jeg meg for å vente til etter fødselen. Men så kom jeg på hvor lei meg jeg ble da sykepleieren festet den fine lappen på krybben til nyfødte Emmett. «Vilde Wibe Saids gutt» sto det på den, og det fikk meg til å hulke. Hvem er hun da? Ikke meg hvert fall! Så da ble det navnendring i det andre svangerskapet også. Det ble rett og slett veldig viktig for meg å få mitt ekte navn tilbake.


Familien Said kom til Norge på 70-tallet, og har historier som er så morsomme at jeg tisser på meg når de forteller dem. Om svigermor som serverte fiskekaker til kaffen fordi hun bare hadde lært seg ordet «kake» og programmerer’n som hadde med Troika på godteridagen. Emmett som kan to språk og har to pass. Så jeg ville beholde Said. Jeg vil at navnet mitt viser hvem jeg er, hvor jeg kommer fra.

Jeg fikk endelig tilbake navnet mitt, Vilde Kristine Darvik, men jeg har beholdt Said. Selv om det er kronglete med fire navn er dette meg, og det føles riktig. Det representerer mine hippiforeldre som valgte det utradisjonelle norske navnet Vilde, min sterke farmor Kristine og vår tilknytning til Tunisia.

Å bytte navn er ikke noe jeg anbefaler. Du vet ikke hvor viktig det er for deg før du mister det.


Bilde tatt 03.12.15 kl. 20.16 #3

Vilde Kristine Darvik Said – veldig kreativ, dog (p)sykopat

syv måneder

DSC08272


Kenza Olivia. Syv måneder gammel. Står, krabber, kryper, ruller, sitter. Dama har dårlig tid. Det er veldig gøy hver gang hun lærer seg nye triks, men samtidig er det litt skummelt. De små føttene har ikke balansen som trengs for å stå stødig, så hun går på trynet sikkert ti ganger om dagen. På bildet over er hun midt i en sutrerunde etter å ha flaceplanta i den nye bæ-bu leken til storebror.


DSC08279


Hun spiser kun én ting fra skje, og det er favoritten avokado. Ellers kjører vi blw, altså at hun spiser selv med sine egne hender. Hun liker brødskive med økologisk eplemost fra Helios, et tynt lag Tartex (vegansk grønnsakspostei) og kokosolje. Hun elsker tacolefse med ris, grønnsaker og litt stekt løk, og juice på glass. Hun forstår ikke greia med flaske, så det blir jo interessant for programmerer’n å mate henne de kvelden jeg skal ut i desember. HEHEHEHEHEHEHE.


DSC08270


DSC08274


Hun er veldig ulik broren sin slik han var på samme alder. Hun er mer forsiktig og skeptisk til nye mennesker, og mer pinglete. Emmett elsket å bli kastet opp i været, men om vi hopper forsiktig opp og ned med Kenza blir hun veldig lei seg. I matveien er de også helt forskjellige, Emmett spiste mye grøt og fruktmos, mens hun her nekter å få noe annet enn biter eller store stykker. De siste dagene har jeg gitt henne smoothie via sugerør, og det funker veldig bra. I dag lagde jeg en med eplejuice, frossen mango, frossen grønnkål og en halv banan, og den ble helt sinnsykt god.

Vi var på en veldig sen seksmånederskontroll forrige uke, og da veide hun 8,1 kg og var 66 cm lang. Fortsatt 500 gram lettere enn det storebror var da han var tre måneder! Haha! Han var så tjukk.

Den siste uka har hun hatt veldig høy feber, grått mye på natten og sovet lite på dagen. Jeg var på vippen til å klikke i går, men heldigvis oppførte hun seg relativt greit i natt, så hun er tilbake i varmen. Hun sovnet i sjalet så da klarte jeg å vippe hodet litt bakover for å se på tannkjøttet, og der lyste det frem en liten tann. Så da har vi fått en forklaring på den ekstremt bitchy oppførselen. Om hun skal være såpass dramatisk hver gang hun får en tann er vi nødt til å hente opp svigermor så hun kan ta nattvakt. Neida 🙂

joda.


DSC08268


Etter en treningspause på et par uker er jeg endelig tilbake på sats. Det er inspirerende å se utviklingen kroppen har hatt de siste månedene, og jeg håper jeg klarer å nå målene mine innen våren 2016. De er som følger:

  • løpe 10 km
  • bli kvitt alle cellulitter
  • få six-pack

Magemusklene har fortsatt ikke vokst helt sammen, og rumpa er like lavt som knærne. Heldigvis er det lenge til bikinisesongen.

Om du lurer på hvorfor dette innlegget var veldig rart og rotete, så vil jeg bare si at jeg nesten ikke har sovet på seks dager.

Hilsen tobarnsmor med lite tålmodighet og lang rumpe

vegansk pizza

_DSC1788


Det har vært en del matinnlegg den siste tiden, men fotografpappa har kidnappet kameraet mitt sitt, så jeg må ty til litt gamle bilder.

Forrige uke var søster’n på besøk, og vi lagde to veganske pizzaer med den veganske osten jeg kjøpte i Berlin. Osten heter Daiya, og er helt fantastisk god. Hadde hørt en del rykter om den, så hoppet av glede da jeg fant den. Dette er cheddar style, og minner skremmende mye om originalen med kumelk. Sticky og deilig.

Det er faktisk ikke så ofte vi har ost på pizza. Vegansk ost i Norge er ganske dyrt, og jeg har enda ikke funnet en type som tilfredstiller ostesavnet. For ja, jeg savner ekte ost. Det er faktisk det eneste jeg savner. Alt annet kan erstattes med noe bedre og sunnere, men når det kommer til en skikkelig god kuost, så er det nærmest umulig å finne i vegansk utgave. Jeg syntes derfor det er bedre å toppe pizzaen med en haug av grønnsaker, oliven, artisjokker og soltørka tomater. Det blir minst like godt, og veldig mye sunnere.

Det skal likevel nevnes at jeg for en stund siden fikk feil pannekaker på Crêperie de Mari, og den ekte osten som vokste i munnen var alt annet enn god. Når man ikke har spist kumelk på en stund forandres smaksløkene og jeg kjente ikke noe til den deilige smaken jeg hadde savnet. Så det er ikke selve smaken jeg savner, heller konsistensen.

Men selv om ostefri pizza tilfredstiller alle mine pizzabehov, er det digg å slå til med en skikkelig ostete variant en gang i blant! Den ene var med tomat og oliven, og den andre med pesto og rødløk.


_DSC1789

favorittveganer’n


_DSC1796


_DSC1798

den yngste av oss måtte ta til takke med hjertesalat og grovbrød med aprikospålegg


_DSC1792


Og om du er en fotoentusiast med respekt for god lyssetting, må jeg bare beklage for spottene i taket som ga et relativt utfordrende utgangspunkt.

_DSC1794

pseudotvillinger – vår erfaring

_DSC1423


Pseudotvillinger er søsken født med mindre enn 18 måneders mellomrom. Det er 15 måneder mellom våre troll, og jeg hadde ikke byttet ut dét med noe i hele verden.

Men jeg skal være helt ærlig. De første månedene var helt forferdelige. Vi hadde ikke barnehageplass til Emmett, mannen jobba, og jeg var alene med to hjelpesløse skapninger fra 08-16. Kenza ammet mye på natten, og det var gjerne flere bleieskift. Med andre ord var jeg ikke opplagt da storebror våknet for dagen klokken 05. Det var alltid en som var sulten, en som gråt, et glass med vann som gikk i gulvet, en skål som knuste, to bæsjebleier samtidig, en som sov, en som skrek og vekket den andre. Jeg var så svett at jeg sikkert gikk ned fem kilo vann takket være denne perioden.

Men det betyr ikke at vi ikke hadde det fint, for det hadde vi faktisk. Mesteparten av dagen var bra, men det ble bare så ufattelig kaotisk når det først gikk galt. Med mine to armer, og deres 13, var jeg ofte nødt til å skrike ned i sofaputen og håpe på et mirakel. Det var alltid rotete, jeg ble gal av å ikke ha rene klær til verken oss eller barna. Fyr’n jeg bor med bidro så mye han kunne, men han var jo på jobb da det var mest hektisk. Typisk nok kunne begge barna roe seg helt ned da han kom hjem, og han kunne si sånn «oi, her var det rotete ja»… Og  jeg bare «kom her så skal jeg slå deg i bakhue med dette balltreet».


Etter hvert som Kenza ble eldre, og Emmett fikk barnehageplass gikk hverdagen mye bedre. Jeg fikk tid til å nyte stillheten på dagen, sove litt, og hente meg inn til Emmett kom hjem. Så overleverte jeg den minste til pappaen og brukte all tiden min med Emmett. Det var veldig viktig for meg at han ikke skulle føle seg utenfor. Det førte faktisk til at jeg sleit mye med dårlig samvittighet overfor Kenza. Mange tror sikkert at det er den eldste som blir «glemt» når det kommer en ny baby, men i mitt tilfelle var det omvendt. Kenza ble alltid nedprioritert, men heldigvis var hun en utrolig enkel baby, og hun var stort sett fornøyd.

Nå er Kenza seks måneder gammel, og Emmett har fått seg sitt eget squad i barnehagen. De har like rutiner på søvn, sett bort fra at Kenza sover to-tre ganger fler enn han på dagtid, og spiser stort sett den samme maten. Søskensjalusi har vi sett lite av, men det har vært tøft de gangene Emmett har utagert. Men alt i alt, slapp vi billig unna den biten. Han har plukket ut fire leker som hun får lov til å leke med, mens alt annet er hans. Hun kan ikke engang røre en duplokloss uten at han biter henne i kinnet. 

De elsker hverandre, det er dét som er det aller beste. Baby, som Emmett kaller Kenza, er den første han spør etter om morgningen og den siste som får nattakos om kvelden.


Om jeg kunne skrudd tilbake tiden, er det et par ting jeg ville gjort annereldes. Du har kanskje to tette barn, skal få det, eller har planer om det, så her er min lille tips-liste:

  • Skaff deg en god tvillingvogn

Vi lot oss blende av et tilbud på en Mountain Buggy plus one. Om jeg skulle brent én ting i livet mitt ville det vært den vogna. Da Kenza bare var åtte uker gammel var bagdelen for liten, og hun er faktisk ikke spesielt lang!

  • Vurder barnehageplass eller dagmamma til den eldste

Selv om det er tøft å sende det ene barnet bort på dagtid, når man selv er hjemme, kan det være nødvendig. Jeg prøvde veldig lenge å få 50% barnehageplass til Emmett, men det var ingen som hadde ledig plass. Ting hadde vært mye lettere om jeg slapp å ha de alene den første tiden. På den andre siden slapp vi unna med ekstremt lite søskensjalusi, og det kan ha noe med at jeg fikk god tid med begge barna sammen. Det hadde vært bedre for meg å kun hatt ett barn hjemme, men det beste for Emmett var å være her sammen med oss.

  • Bruk mye tid med den eldste

Så ofte jeg kan drar jeg ut med Emmett alene. tre-fire ganger i uka drar vi rett fra barnehagen til butikken, og bruker lang tid på handlingen. Han får lov til å styre handlekurven, plukke ut frukt og bær, og legge varene på båndet. I helgene pleier vi å gå tur, besøke venner eller familie, dra på bondegård eller stikke på café. Kenza tar ikke flaske, men jeg har muligheten til å dra bort mellom ammingene, og dette benytter jeg meg ofte av.

  • Inkluder den eldste i bleieskift og bading av den minste

Jeg tipper de fleste ettåringer er som min. Han elsker å mestre noe. Han vil gjøre ALT selv! Selv om det tar kortere tid å skifte bleie på babyen alene, så inkluderer jeg Emmett i stellingen slik at han slipper å føle seg tilsidesatt. Han henter stolt frem bleier, og de digger å bade sammen. Han vasker babyen med såpe, heller vann på ryggen hennes og låner bort badebåten sin.

  • Rutiner

Uten rutiner får du ingen fritid. Den første tiden er det unødvendig å få babyen inn i en rutine, og jeg forsøkte heller ikke. Nå som hun er eldre er det lettere å styre henne, så vi har sørget for at hun er i samme rytme som broren sin.

  • Prioriter den eldste

Det er viktig for pappaen å få et nært forhold til de nye babyen, så fokuser heller på dét enn den dårlige samvittigheten når du tilbringer mest tid med den eldste. Det er den eldste som har det største behovet for bekreftelse.

  • Ikke få dårlig samvittighet

Helt seriøst, vi gjør så godt vi kan. Så lenge barna har rene bleier, spiser ordentlig mat, sover når de er trøtte og får kjærlighet og kyss ordner alt annet seg. Ikke få dårlig samvittighet om huset er rotete eller om du ikke ligger med mannen din. Gjør det enkelt for deg selv, og fokuser på at alle skal ha det så bra som mulig, men at det ikke krever mer av deg enn det du klarer.


Jeg kjenner ingen som ikke har hatt det tøft når baby nummer to kommer. Samma hvilken aldersforskjell det er på søsknene vil det være utfordringer og tøffe perioder. Men som alt annet i livet blir det bedre. For min del ble det bedre da babyen var rundt fire måneder, og det har kun gått oppover siden. Fordelene med å ha tette barn er mange fler enn de eventuelle ulempene. For eksempel:

  • de er alltid på samme stadie i livet
  • det er kun ett år man må levere/hente i både barnehage og på skole
  • har alltid en lekekamerat på ferie
  • de kan dele på sokker
  • arver klær av hverandre før man rekker å pakke det bort
  • får stor glede av hverandre i oppveksten
  • blir fortere ferdig med småbarnsperioden

Angående siste punkt så har jeg full forståelse for at ikke alle føler det på samme måte, og mange vil jo også få flere barn enn to. Enda så «morsomt» folk syntes det er å si at  jeg kommer til å bli gravid i 2016, så er jeg ferdig med graviditet og fødsel. Jeg gir alt jeg har for å være en god mamma, men når ungene har lagt seg og jeg kan slappe av, da henter jeg energi. Noen får energi av å gi omsorg, mens jeg er omvendt. Jeg tappes. Jeg gleder meg til barna kan ta litt mer ansvar for seg selv og ikke er avhengig av min oppmerksomhet for å leke. Det betyr ikke at jeg ikke trives som småbarnsmor, men det betyr bare at jeg kommer til å trives enda bedre om fem år.

Utfordringene med to tette barn er:

  • det kan bli kostbart. Man må ha dobbelt opp med spisestol, bilstol, sprinkelseng, bleier osv. Etter hvert blir det også to barnahagebarn.
  • det er lite hjelp i storebror da han fortsatt er en baby selv
  • det er utrolig tøft den første tiden

Til deg som havnet på denne posten via googlesøk: dette ordner seg! To tette barn er fantastisk. Kom deg gjennom de første månedene, og ikke vær redd for å be om hjelp fra familie og venner.

Vurder vaskehjelp. Spis take away med god samvittighet.


1_DSC1422


2_DSC1421


3_DSC1420

paris

_DSC1485 - versjon 2


Siden 22.juli 2011 har jeg vært veldig redd for terror. Etter at vi fikk barn har frykten for å dø bare blitt større og større, for det er ikke lenger bare meg selv å tenke på. Muligheten for at jeg dør i en trafikkulykke er større enn at jeg blir et offer for terroren, men likevel er det sistnevnte jeg frykter aller mest.

Natten i Paris er helt forferdelig, og alle mine tanker går til ofre, pårørende og hele Frankrike. Selv om jeg ikke ble direkte berørt av terroren i 2011 følte jeg det på hele kroppen, og gikk inn i en dyp sorg sammen med resten av landet. Jeg unner ingen nasjon å gå gjennom dette.

I dag skal jeg være ekstra glad for at jeg har det godt, lever med mennesker som er glad i meg og bor i et samfunn som ikke aksepterer terror. Jeg håper vi en dag lever i en fredeligere verden. Jeg undres på hvordan historiebøkene vil omtalene tiårene etter tusenårsskiftet…

litt større

_DSC1182


Det er rart å tenke på at storefis fyller to år om bare to og en halv måned. Ettårsdagen hans var jo i går ellerno! Jeg må kanskje slutte å kalle han baby?

Da han kom hjem fra barnehagen i går hadde jeg ikke sett han på tre dager. Jeg så for meg gjensynsglede og lykketårer, men han løp rett forbi meg for å klemme på Kenza. Så satt han ved siden av henne i én time før jeg fikk min første kos. Jeg tror han er mest glad i lillesøsteren sin av alle i hele familien. Men det er greit. Jeg kan være på en god andreplass.


_DSC1205


_DSC1216


_DSC1188


Siri og jeg dro ikke på BLW-kurs i går. Hennes baby, Ada, hadde oppført seg skikkelig rampete hele natten, og jeg hang uansett langt etter skjema. Håper vi kommer oss på kurset om ikke lenge, for jeg trenger selvsagt så mye lærdom som mulig om babystyrt mattilvenning.

Om du titter innom senere i dag kan du lese om hvordan det gikk da Kenza fikk servert dampede grønnsaker i går. Sånn er det når man har mammablogg, da er det slike ting som fenger.

tre dager i berlin på tre minutter

Her er en video fra reise vår! Håper du blir megaimponert, for jeg har jobbet i mange timer med den. Hehehehehehehe. Husk å se i høy kvalitet.


en baby i sort

_DSC1058


Nå er vi hjemme igjen, krabber på norsk parkett og drikker kjedelig norsk kaffe. Den siste dagen i Berlin ble brukt på litt shopping, foto og mat. Jeg spiste to måltider mer enn nødvendig, jeg var ikke engang sulten, men jeg følte det var viktig ettersom jeg bare hadde få timer igjen i veganheaven. For eksempel var jeg innom en matbutikk som kun hadde veganske varer. Kjøpte en legendarisk pizzaost jeg ikka har prøvd før, sjokoladekalender til Emmett, acai-pulver, vitaminer og en haug av hvit sjokolade.

Nå skal Kenza og jeg på blw-kurs med Siri! Tilbake til hverdagen med et pang.


_DSC1025


_DSC1026


De sorte babyklærne fant jeg på American Apparel. Så dum som jeg var kjøpte jeg bare ett sett, og nå angrer jeg veldig. Sinnsykt små i størrelsen da, Kenza er en liten baby, men likevel har hun på seg 18-24 i bukse. Bodyen er 6-12.

neue moschino mütze

_DSC0952


Det ble litt valutakrøll i hodet mitt, så jeg endte opp med en lue til 600 kroner. Jeg tenkte norske priser, som jeg alltid gjør i utlandet, så da ble det litt dyrere enn jeg trodde. Men samma det vel, fin lue var’n.

Vi gikk på en kjempesmell på Jüdisches Museum. Det er noe av det kjedeligste vi har vært med på, og det var umulig å komme seg ut derfra. Etter å ha gått i ring rundt samme shiten i tyve minutter fikk vi hjelp, og kom oss omsider ut. Så gikk vi i noe som føltes som tretti timer, for så å bestemme oss for å skippe det som lå på planen og heller spise nærmere hotellet. Blæ, jeg mistet all livslyst den siste timen der.

Men så kom vi oss til en veggisrestaurant. Jeg bestilte pad thai med peanøtter og tofu. Superdigg! Kenza har sovet nesten hele dagen, men hun fikk litt mat og ananas før hun tok kvelden igjen.


_DSC0958


_DSC0961


_DSC0983

tofu pad thai


_DSC1001

fritert ananas til dessert


Vi har forresten filmet masse! Håper jeg klarer å lage en liten snutt når jeg kommer hjem. En kortdokumentar om Berlin. Den skal hete 30 000 skritt i Tyskland.

keine helmut newton

_DSC0950


Vi skulle egentlig på fotoutstillingen til Helmut Newton, men jeg fikk så kjeft av den ene vakten at jeg ikke turte å gå inn. Jeg sto i den lille merch-butikken og filmet selfishboka til Kim Kardashian, og så kom tjukkasen opp i ansiktet mitt med pekefinger’n og nedovermunn. Jeg begynte faktisk å gråte. Jeg tåler kritikk og motgang svært dårlig.


_DSC0925

frokost: soyalatte, banankake og grilla grønnsaker pakket inn i rundstykke


_DSC0930


_DSC0933


_DSC0932


Nå regner det, så vi har søkt ly på et lite kjøpesenter. Har hittil kun shoppet litt til barna, så håper jeg snart ramler over  noe fantastisk til meg selv!

Vi snakkes (pakkis)

BERLIN

_DSC0913


Fy flate, jeg er så imponert over hvor enkelt det er å reise med barn! For det første var det bare å gi vognen til en dude på flyplassen, også fiksa han resten. Hvorfor folk har med små, teite reisevogner på tur er for meg en gåte. Jeg er så vanvittig glad for at vi har med den robuste bugabooen som Kenza sover så godt i.

For det andre fikk vi snike i køen i sikkerhetskontrollen, og for det tredje fikk vi låne vogn mens vi ventet på flyet. Jeg tenker at jeg bare skal fortsette å reise verden rundt med babyer, for dette var jo helt rått!


Det ble litt surring da vi først kom til Berlin, vi tok et par baner i feil retning, men omsider kom vi oss til hotellet. Vi hadde ikke bestilt på forhånd, jeg reiser tross alt med en fyr som bare hopper på et fly til India og tar det derfra. Pappa har vært i Berlin mange ganger før, og hver gang bor han på Die Fabrik, så her bor vi nå også. Hotellet er en gammel telefonfabrikk, og rommene er dødskule! Høyt under taket, og rustik stil.

Etter at vi la fra oss bagasjen spiste vi suppe på et random sted nedi gata. Og drakk vin.


_DSC0823


_DSC0825


Suppe holdt ikke, vi hadde faktisk ikke spist siden frokost, så da ruslet vi bort til en italiensk restaurant. Jeg bestilte en pastarett med chili, tomater og hvitløk. Veldig godt, men litt kjedelig. Syntes de kunne gjort det litt mer avansert.


_DSC0837


_DSC0831


_DSC0829


Vi bor i Kreuzberg, og her er det gallerier på hvert eneste hjørne. Vi fant et fantastisk bilde, men det skulle kunstneren ha 58.000 kr for så da droppet jeg å kjøpe det. Jeg kunne strukket meg til 2.000 kr.


_DSC0881


_DSC0883


_DSC0877

fikk utslett av tomat


_DSC0853


Kenza smakte is for første gang. En vegansk kokosis med mørke sjokoladebiter. Alt er vegansk her, det er helt fantastisk!


_DSC0854


_DSC0849


_DSC0864


_DSC0923


Nå har vi spist frokost, og skal dra til Mitte for å shoppe. Håper dere følger med i løpet av dagen, for jeg satser på å få oppdatert litt 🙂 Følg meg gjerne på snapchat også, der heter jeg vildesaid.

to tårer på bondegården

DSC08012


I dag stakk jeg ut med storefis alene, og vi hadde en veldig hyggelig dag sammen. Jeg elsker å henge med den lille fyr’n, bare oss to. Han er så snill og enkel å ha med å gjøre. Vi dro først til en bondegård like ved der vi bor, og etterpå spiste vi grønn burger på Max med søster’n. Hun yngste, ikke hun utskjelte.


DSC08029


DSC08039


Jeg strikket nettopp denne luen til Kenza. Oppskriften er fra den nye Klompelompe-boka, og jeg tror luen heter «duskelue». Jeg hadde et annet garn og feil pinner, så da måtte jeg gjøre noen endringer. Dessuten er dusken en nøkkelring fra Gina Tricot.

Kenza hater den, og Emmett elsker den. Så da får han det som han vil, blir riktignok kalt jente på gata, men samma det vel.


DSC08050


DSC08045


For å være helt ærlig har jeg et stort problem med bondegårder. Det er veldig viktig for meg at barna våre får et forhold til dyr, og at de blir glad i dem. Å stikke innom en bondegård er morsomt for de små, og det er der disse fine dyra er tilgjenglig for oss. Likevel syntes jeg det er helt forferdelig å se de stå på betong, i sin egen avføring og spise gammelt, nedtråkka høy. Folk som kjenner meg vet at jeg ikke har et nært forhold til dyr, jeg har faktisk aldri likt dem, men i dag begynte jeg å gråte. Vi sto inne i fjøset og Emmett hylte av glede da kua Astrid så på oss. Da felte jeg to tårer. Astrid burde ikke stå på betong.

Jeg vil gjerne fortsette å besøke dyr med Emmett, men jeg må finne på noe annet. Neste gang blir det på Bygdøy der dyrene står ute.

Det verste er at dette er bra standard. Gården er faktisk ganske kjent, veldig mye besøkt og folka som jobber der er dritkoselige. Så da slår det meg, hvis disse dyrene har det slik, hvordan er det på gårder som ikke er åpne for besøkende?!

Jeg vet dyresnakk og veganpreik ikke fenger, folk blir faktisk ganske forbanna av å lese sånt. Man vil at verden skal forandre seg så lenge man slipper å forandre seg sjæl.

Ok, nok nå.


DSC08054


DSC08063


DSC08070


DSC08079


I morgen reiser Kenza og jeg til Berlin med bestefar! Oh shit, jeg gleder meg. Først skrev jeg verdens lengste pakkeliste med alle favorittklærne, men så måtte jeg minne meg selv på at vi bare blir borte i tre dager. Tre herlige dager! Håper jeg ruller hjem! Vi skal spise masse digg mat, deilige kaker og ikke minst shoppe. Det er egentlig ikke noe spesielt jeg trenger, men jeg er faktisk nødt til å få med meg noe vintage hjem. Berlin skal visstnok være vintageheaven, så da er det vel en plikt. For å være helt ærlig hater jeg vintageklær. Jeg syntes det som regel er stygt, og det lukter forjævlig. Hmm, vet du, jeg trekker tilbake alt jeg skrev om vintage. Jeg ble faktisk litt småkvalm av tanken på den bestemorlukta. Så da blir det vel noen nye jeans fra Pepe.

Snakkes pakkis!

min dag i bilder

Noen dager er bedre enn andre. Dagen i dag var fantastisk. Du vet når alt bare klaffer? Sånn var det i dag.

Her hjemme kjører vi annen-hver-morgen, og på den måten får vi sovet ut flere dager i uka. Denne søndagen var det min tur, og barna var snille og sov til 07.20. Kan ha noe med at Emmett hylte til ett om natta, men mer om det i et senere innlegg (han har nemlig fått seg ny seng, og det har ført til fullstendig kaos).

Morgningen var fin, og så fort Kenza var klar for sin første lur stakk storefis og jeg til Sats. Vi prøvde miniSats for første gang, og jeg har bare ett ord: WOW! Det så ut som Leos lekeland jo! Han trengte ikke innkjøring engang, bare faceplantet i ballrommet med verdens største smil om munnen. Det eneste kjipe var at han duden som jobbet i barnepassen var litt dårlig i norsk, så jeg misforsto det han sa. Han sa nemlig at «du må komme innom hver halve time». Så jeg trodde jeg bare hadde 30 minutter på meg, og rakk ikke annet enn å løpe 2 km, og trene 15 min med styrke. Det han mest sannsynlig mente var at jeg må komme tilbake etter halvannen time… Vi får prøve oss på en litt lenger treningsøkt i morgen.


IMG_2911


IMG_2913

15 min på bakside lår tok litt knekken på meg


Så dro vi hjem og ga babyen mat. Det var ikke tid til stort annet enn å pakke tursekken, og ta med minstemann på søndagstur med familien. Emmett ble hjemme med pappa’n sin. Som dere vet har vi ettbarnspolitikk, så jeg drar aldri ut med begge barna alene. Det må sies at jeg foreslo for søstern min å faktisk ta han med, men hun sa «jeg orker ikke at du skal bli helt psykopat».


IMG_2915


Vi gikk opp Vettakollen, og der er det absolutt ikke tilrettelagt for vogn. Ikke noe problem for en bærebaby! Hun satt på ryggen min på turen opp, og sov på magen på vei ned.


IMG_2925


IMG_2934


IMG_2941

Verdens beste tante og onkel, og et random fjes i bakgrunnen


IMG_2948


Så var det bare å hoppe i dusjen, skifte noen bleier, og dra til Henriette på middag. Hun bor sammen med mannen sin og sønnen deres Max, som bare er 9 uker yngre enn Kenza. Henriette påstår at hun ikke er god til å lage mat, men likevel hadde hun mekka sammen en fantastisk søtpotetsuppe med kokosmelk, og hjemmebakt olivenbrød. Wow! Det smakte kjempegodt! Som den dårlige bloggeren jeg er tok jeg verken bilder av maten, eller oss voksne. Men jeg klarte i det minste å knipse et fint bilde av de viktigste i selskapet.


FullSizeRender


Emmett ble helt gal av Max, og kysset og slikket han i ansiktet. Programmerer’n rakk ikke å spise så mye siden han måtte passe på at fyr’n ikke ødela absolutt alt i leiligheten. Først ble hunden deres plassert i garasjen, og etter tre drapsforsøk på fuglen ble den også ryddet vekk. Til slutt hadde vi fylt lekegrinden med alt Emmett ikke kunne ødelegge, og stuen sto tom tilbake. Det ble litt senere enn planlagt, så barna sovnet i bilen. Kenza tror tydeligvis at det var en dagslur, så hun ligger her og gurgler og leker, nekter å legge seg. Greit for meg det, jeg strikker på en sort lue til hennes nye sorte garderobe.

skal vi danse

IMG_2890


Barna mine har verdens beste bestefar, og han jobber som fotograf. Hver lørdag sitter han i en liten hule under publikum og filmer danserne på parketten i Nydalen. I årets sesong er en veldig god venn av meg med, nemlig Katarina Flatland. Siden jeg har tidenes kveldsamme-baby får jeg ikke sett live i studio, så da var vi innom prøvene i dag. Hvis noen ser denne posten i kveld, håper jeg virkelig dere har lyst til å stemme på henne om hun havner i duell! Det er i så fall 1 til 26400.

Innen dette blogginnlegget ble ferdigstilt gikk kjære katta ut, så det var veldig trist 🙁


I fjor var Emmett og jeg ofte innom bestefar på jobb, og han elsket det. I dag ble han faktisk skikkelig redd og usikker av den høye musikken, og alt som skjedde rundt oss. Vi kunne derfor ikke være særlig lenge i studio, men hang i sminkerommet og i rekvisitten. Vi sto i kanskje 22 minutter og så på en kran.


IMG_2874


IMG_2875


Programmerer’n var hjemme med babyen, og denne gangen fikk vi være ute i hele tre timer før dama klikka, og puppen måtte vende vorta hjemover. Hehehehe.


IMG_2889


IMG_2903


Jeg elsker å være ute alene med Emmett. Det er så hyggelig å få tid sammen bare vi to, akkurat som i gamledager. Han elsker å henge med Kenza, og spør etter henne hele tiden mens vi er ute. Likevel tror jeg det er bra for han å få litt kvalitetstid.

I morgen skal jeg forresten prøve ut barnevaktene på Sats! Stikk innom og hør hvordan det gikk.

alle barna gråt, mens kenza bare sov

IMG_2686


K og jeg var på strong mama i dag. Endelig begynner jeg å få tilbake litt muskler, men jeg merker fortsatt at mange øvelser tar på korsryggen, og at magen fortsatt er alt for svak. Etter to tette svangerskap er det ikke mye kjernemuskulatur igjen, så da jobber ryggen på istedenfor.

Mens mammaene trener ligger babyene våre på tepper i midten. De andre barna gråt og var urolige, mens dama mi bare la seg ned for å sove. Hahahahahaha. Hun ene bare «håper hun der blir skikkelig jævlig i tenårene». Hun påstå at hun tulla, men jeg så i øya hennes at hun mente det. Dessverre tror jeg hun har rett. Flaks for meg hadde hun selv en jente, så da kan jeg garantere at hun også får en jævlig tenåring om 15 år. For hvem prøver vi å lure, tenåringsjenter er jævlige.


IMG_2693


Da vi kom hjem lagde jeg en fantastisk digg lunsj. Hummus som vi dipper grønnsaker i, og en salat med quinoa. Veldig lenge siden jeg har lagd quinoa, så det var på tide å få de magiske frøene tilbake på tallerken. I tillegg er det utrolig bra å spise quinoa etter trening, ettersom lysin frigjør veksthormoner og stimulerer muskelvekst. Det er også en bra proteinkilder, og inneholder masse næringsstoffer. Det beste av alt er at det er enkelt å lage, og man kan tilsette hva slags krydder man vil. Jeg har ikke noen rutine på hva jeg putter i kjelen, jeg bare kaster oppi en dæsj av random ting jeg finner. I dag ble det tilfeldigvis et indisk preg.


IMG_2697


Om noen uker har pappa, Kenza og jeg tenkt oss en tur til Berlin. Siden det har vært flaut dårlig bilder på bloggen de siste ukene skal jeg gjøre opp for det med en heidundranes bloggtur med proff fotograf. Hovedmålet for reisen er veganske kaker og vintageshopping, men jeg lover lover lover å legge ut magiske bilder i løpet av turen. Det blir veldig hyggelig å reise alene med pappa igjen, det er mange år siden sist. Da jeg var liten, og foreldrene mine nettopp hadde skilt seg, lagde vi en tradisjon som gikk ut på at pappa tok med ett barn på reise. Vi er tre søstre, og fikk derfor kvalitetstid med pappan vår. Den første reisen vi dro på var til Egypt, og jeg har så mange kule minner fra den turen. Vi hadde det så gøy sammen at jeg siste natt våknet av at jeg hadde latterkrampe.

Sist gang jeg var på ferie med pappa var vi i Amsterdam, da reiste vi også med lillesøster’n.


37982_150338344981136_6090690_n


40677_150338364981134_5375726_n

Det er meg i blå skjorte. Har hørt at folk ikke ser forskjell på oss.

min favorittrett

«Hvis du skulle bli henrettet, og fikk velge ditt siste måltid, hva hadde du valgt?»

«Sundried tomato pasta salad»


IMG_2559


For en stund siden var vi i selskap hos søster’n min, og hun serverte blant annet en helt fantastisk pastasalat som var så god at samtlige gjester stønnet mens de spiste. Oppskriften er fra den amerikanske bloggeren  The pioneer women, og oppskriften finner du her. Retten er veldig enkel å lage, og helt perfekt å mekke sammen om du får mange gjester. Vi dropper osten, og vips er den vegansk. Den består ikke av så mange ingredienser heller, og er du ekstra smart lager du sausen dagen før så blir det enda mindre stress på selve dagen.


IMG_2540


Hjemme hos oss er dette en favoritt. Emmett elsker pasta, og spesielt med soltørka tomater. Det er en del hvitløk i oppskriften, så du kan eventuelt ta litt til siden uten hvitløk om barna dine ikke er så glad i det. Vår ettåring er veldig glad i mye smak, og har spist både hvitløk og sterke krydder siden han var liten.


IMG_2562

Han ville ikke spise av barnetallerken i dag


Et annet tips i farten, om du ikke spiser kjøtt, så er soltørkede tomater en ypperlig erstatter for kjøtt i mange retter. Det er jo salt, noe kjøtt også som regel er. Passer veldig godt på pizza, i pastaretter, i salater og som tilbehør til supper. Jeg digger soltøkede tomater på brødskiva, og i taco.


IMG_2575


IMG_2580


I dag ble jeg endelig ferdig med selebuksen til Kenza. Jeg har ikke brukt så lang tid på den, men jeg blir ekstremt utålmodig når jeg strikker, og vil helst bli ferdig etter to pinner. Problemet mitt er at når det begynner å bli vanskelig i oppskriften, legger jeg fra meg arbeidet og begynner på noe nytt. Denne gangen lovte jeg meg selv å ikke gjøre det, og sto i det. Det ble litt hull her og der, plutselig rett når det skal være vrang, og omvendt, men resultatet ble kjempefint likevel. Jeg liker at hjemmestrikka er hullete og merkelig, det blir så koselig.


IMG_2546


IMG_2555


Det blir bedre bilder på bloggen, slik det var før, men kameraet mitt ligger i bilen som er på verksted. Inntil videre fungere iphone sånn helt greit.

kokadi lime & matcha

Jeg har to sjal, et Vatanai Maruyama som er helt fantastisk, også har jeg et Kokadi Lime & Matcha, som er helt ok. Sistnevnte syntes jeg ser kulere ut enn Vatanai’en, men det er veldig mye «tykkere», og vanskeligere å knyte. Innen ungen er på plass er jeg helt svett og stiv i armene. Jeg kjøpte det nytt, noe som er forklaringen på hvorfor det er så kranglete. Når det kommer til vevde sjal så er det helt klart best med brukt. De er så bra lagd at de ikke blir slitt og ødelagt ved mye bruk, men myke og deilige. Så jo mer brukt det er, jo bedre! Vi lagde en innendørs huske av Kokadi’en for å myke det opp, og det hjalp en del. Men fortsatt gruer jeg meg til å bruke det på grunn av knytingen. Når jeg først har fått det til, og vi er klare for å gå, merker jeg ikke forskjell på dette sjalet og Vatani’en, det er bare selve knytingen jeg hater.


IMG_2245


Her står jeg forresten og kjefter på programmerer’n siden jeg tror det er så dårlig lys å ta bilder i. Jeg bare «men faen da, vi må komme oss til skyggen ellers blir det så jævla rart med sola i bakgrunnen», og han bare «men det er dritkult lys jo!», og jeg bare «du veit ingenting!!!!».


IMG_2247


Så vi gikk til skyggen.


IMG_2248


IMG_2257


Jeg kan godt innrømme at jeg tok feil angående lyset i dag. Cred til programmerer’n som tydeligvis har blitt litt flinkere med dette bildegreiene. VGs fokus på hvor mye bloggere tjener har gjort han ganske gira på bloggprosjektet mitt. Så hvis noen der ute vil sponse meg, bare si fra liksom. Jeg har 95 sinnsykt kjøpesterke lesere!


IMG_2263

jeg er syk jo

IMG_0079


Når visse andre er syke lages det te, det ryddes og det fylles opp vann i boblebadet. Det blir stilt spørsmål som «skal jeg hente en paracet til deg?» og «hva vil du ha til middag?». Når jeg er syk, og inntullet i ulltepper og tøfler, er det «det er jævla varmt her!» også blir varmen skrudd av. Mhm. Varmt ja. For det er derfor jeg sitter her utkledd som en forbanna sau!!!!

Manflu. Rart at kvinner ikke kan få den mystiske sykdommen. Når menn blir rammet av manflu er det liksom unntakstilstand og krisetiltak. Hvis du vil lese om en av de 12 gangene i året manflu treffer hjemmet vårt, kan du klikke deg inn her.


Jeg ble syk natt til torsdag. Jeg hadde løpt rett fra dusjen til sengen for å amme Kenza, og våknet ikke før morgningen etter. Natten hadde vært iskald, og pådratt meg en heftig forkjølelse. Toppløssoving + vinternatt = kjempesyk.

Det hjap vel heller ikke at jeg stakk på trening.

På sykdomsnatt nummer to hadde jeg psykotiske feberfantasier. Jeg trodde jobben min var å godkjenne mennesker til assistert selvmord, og flesteparten av kundene var transseksuelle menn. Hver gang Kenza skulle amme sa jeg høyt ut i soverommet «unnskyld, jeg er bare nødt til å amme barnet mitt. Er straks tilbake». De gangene jeg fikk svettetokter og det virket som kroppen brant innenvendig, trodde jeg at det bare var en del av jobben. Jeg var mildt sagt lettet da jeg omsider forsto at alt bare var en drøm, og at latskapen på slutten av arbeidsdagen ikke hadde ført til noen reelle dødsfall.


Minste barnet til søster’n hadde bursdag i går, så da kom vi for å feire han i dag. Ingen sykdom i verden er unnskyldning for å ikke stille opp på en såpass viktig dag. Vi ga en radiostyrt Mario Kart, som Emmett trodde var hans. Han fikk lov til å leke med den hele dagen, og ble hjerteknust da vi måtte legge den fra oss og dra hjem. Vi kunne sikkert kjøpt en til han også, men av erfaring vil han leke med den i fem minutter før han finner noe nytt å loke med. Min tidligere internettvenninne, nå IRL-venninne Siri, skrev på bloggen sin at hun vil at alle fremtidige bursdagsgjester skal ta med brukte leker som gave. Jeg er SÅ enig. Emmett syntes innpakning bare er irriterende, og kunne ikke brydd seg mindre om noen har hatt leken før han. Det er mye mer bærekraftig å gjøre det på den måten, hvert fall når barna er såpass små. Dyre, skinnende rett-fra-butikkhylla-leker er ikke viktig i den alderen, så hvorfor ikke finne frem noe dine egne barn ikke har lekt med på flere år? Så når vi om noen måneder skal invitere til han lille fisen her sin 2-årsdag skal det stå med tydelig tekst at vi ønsker brukte gaver.


IMG_0127


Nå har vi veldig freshe venner altså, hadde ikke ønska det samme om vi for eksempel var kompis med hun her:

lindsay-lohan-e1321742800153

barnehagestart

DSC07713


I slutten av august rullet vi opp foran barnehagen, Emmett i favoritt t-skjorten, og jeg med de største solbrillene jeg kunne oppspore. Jeg bare visste at det kom til å bli mye grining. Allerede to meter innenfor porten begynte tårene å trille. Ikke fordi jeg var lei meg, men jeg ble så utrolig rørt. Han trippet bortover med den lille skolesekken på ryggen og smilte til de andre barna. Han var så søt at jeg tenkte at det nesten var pinlig overfor de andre foreldrene som ikke hadde like fine barn som meg.


Den første uken var vi der sammen med han en liten stund, før vi snek oss unna for et par timer. Han storkoste seg, og la nok ikke merke til at vi ble borte. Den uken han startet med fulle dager ble det mye tull med søvnmønsteret hans. Fra den ene dagen til den andre gikk han fra to soveøkter på dagtid til bare én. Hans fine 19 til 07-rytme gikk over til våkne-hele-natten-og-til-slutt-stå-opp-klokka-fem. Vi var så slitne at vi holdt på å droppe hele barnehagekonseptet. Fine folk kunne fortelle at det ville bli bedre, og at det bare var å holde ut. Så det gjorde vi. Og det ordnet seg.

Han virkelig elsker barnehagen. De som jobber der er utrolig dyktige, varme og fine folk. Han gråter ikke lenger når vi går fra han, men vinker hjertlig og roper «ha det!». Barnehagen er helt spesiell, og har fokus på kreative barn. Mye lek og moro, men også læring og konsentrasjon. Jeg krysser alt jeg har for at lille k også får plass.


DSC07711

må alltid sjekke om lillesøster har det bra


Da jeg satt høygravid med bekkenløsning og skrantende psyke, tenkte jeg at barnehageplass fra ett år ville bli redningen. Å ta vare på en vilter liten gutt i den tilstanden var ikke behagelig, eller lett. Vi fikk mye hjelp av svigermor den første tiden etter fødselen, men så reiste de bort, og jeg var alene igjen. En nyfødt amme/bære-barn og en mammadalt ettåring var en hektisk kombo. Vi sjekket alle barnehagene i bydelen. Til og med utenfor bydelen, men det var fullt overalt. Jeg undersøkte kristne privatbarnehager på andre siden av Oslo, søkte etter dagmammaer og tenåringer med mye fritid. Ha i bakhodet at vi overhode ikke er religiøse, jeg er generelt svært skeptisk til dagmammaer og jeg haaaater tenåringer. Men vi var desperate.

Til slutt var det bare å innse at jeg hadde blitt tobarnsmamma, og at ungene var mitt eget ansvar. Kaffe, dronningsjokolade og snus fikk meg gjennom dagen fra 07 til 17. Så var det bare å lempe både dama og Emmett over til programmerer’n, og se på Kardashians resten av kvelden.

Det gikk jo bra.

Når jeg ser tilbake er jeg så inderlig glad for at vi ikke fikk napp i barnehagesøket. Jeg er så glad for at Emmett ble kjent med den nye babyen sammen med meg, og at han ikke ble sendt bort for tidlig. Jeg er så glad for at jeg slipper å ha dårlig samvittighet, at jeg var tøff og at det ikke klikka for meg. Jeg mener, selvfølgelig har jeg skreket høyt ned i sofaputene og hatt lange samtaler med mamma om at jeg bare vil stikke av, men over all, det gikk jo bra! Jeg trøstet meg med at dette har millioner av kvinner gjort før meg, og at to barn faktisk ikke er  mange.

Man klarer jo alt. Til syvende og sist, MÅ man jo dét. Tror det liksom er greia med å få barn, at man har blitt ordentlig voksen og ikke kan sette seg ned og grine og få andre til å ordne opp.

Selv om jeg ofte gjør det da. Griner og får andre til å ordne opp altså.

ettbarnspolitikk

DSC07895


Søster’n og jeg pleier å ta med hver vårt barn og treffes på café, gå tur, dra på lekeland eller stranda. Vi har begge to barn, men syntes det er enklere å la to av de bli igjen hjemme med pappaene sine. I går hadde jeg med meg Kenza, og søster’n tok med sin minste, Scott på snart fire år. Vi gikk tur i Nydalen, sjekket tempen på skal vi danse, og til slutt avsluttet vi kvelden med en episk vegansk burger.


For noen uker siden tok jeg med barna alene til Mathallen, og så for meg urbane unger som satt pent på stolen og i vogna. Det tok ikke lang tid før Kenza begynte å gråte, Emmett ville sitte i vognen, sjalet var glemt igjen i bilen og lommeboken gikk i gulvet så kortene sprutet ut av den som om det var et trylletriks. Da jeg omsider klarte å plassere begge barna i hver sin bilstol, og vi lå trygt på motorveien med snuta rettet hjemover, lovte jeg meg selv å aldri igjen dra ut med begge barna alene. Så nå opererer vi som regel med hver vår unge, og ofte tar jeg med Emmett mens k sover. Hun kan gjerne sove i opptil tre timer sammenhengende på dagtid, men tar dessverre ikke flaske eller annen mat. I går regnet jeg med å bli ute litt lenger så da ble han største igjen på fotballbanen med programmerer’n, og hun ammende med meg på bytur.


DSC07912


DSC07941


Som sagt lagde vi en fantastisk god veganburger, og oppskrifter er latterlig enkel. Det er Veganmisjonens superenkle middagskaker av kikerter, og du finner oppskrift her. Tilbehøret søster’n slang sammen var guacamole, soltørket tomat-pesto, kålsalat, stekt sopp og grønnkål og langstekt rødløk. Nam!


DSC07946

vegansk harrytur

IMG_2104


Å leve vegansk er egentlig ganske billig. Linser, bønner, ris, pasta, grønnsaker, frukt, poteter, urter, krydder og plantemelk er ikke spesielt kostbart i Norge. Gidder man å handle på innvandrerbutikkene er det så og si gratis. Nesten hvert fall. Men om du ikke har ork til å lage kikertburgere fra bunnen av, eller mann og barn vil ha vegetarkjøttdeig til pastaen, kan det blir dritdyrt. I Norge koster 300 gram vegansk «kjøttdeig» 50kr. I Sverige koster 1 kg med samme produkt 59 kr. I Norge koster åtte veganske pølser 70 kr, mens samme pakken bare koster 35 kr over grensen. Har du i tillegg superbilen Tesla kommer du deg dit gratis. Jippi!

Så som du sikkert har forstått var vi i Sverige i går. Søster’n, hun yngste (også veganer), k og meg tok turen tidlig om morgningen. Vi stolte på gps-dama som ledet oss gjennom skogen. Plutselig ropte søster’n «MEN HERREGUD SE PÅ DET DER! HVA SLAGS STED ER DETTE?». Det hun pekte på… var en hest. Jeg tuller ikke. Jeg trodde jeg skulle dø. Hun bor på Torshov, med trikkekabelen bolta rett inn i hjernen, og har vel ikke sett et dyr på sånn nesten tre år. Med unntak av de slappe, feite Oslokattene altså.

Vi rakk så vidt å baksnakke foreldrene våre før vi var fremme. Vips sa det, så var vi i Charlottenberg. Det er der de har best utvalg, hvert fall når det kommer til maten vi var ute etter.

Nå er det vegan-heaven på Hypermat i Charlottenberg, og jeg kjøpte vel hele sortimentet, men om jeg bare kunne ha kjøpt fem ting, ville det blitt dette her:


IMG_2111


Meat free biffstrimler (34 kr), vegansk rømme (14 kr), hasselnøttmelk (22 kr) (nam!), verdens beste ajvar (husker ikke pris) og nydelige falafler (ca. 30 kr). Om du er kjøttis, og ikke interissert i veganske produkter, kan du i det minste sjekke ut ajvar. Det er ikke så mange steder som har akkurat denne, men jeg vet de selger den på innvandrerbutikken på Grønland. Den store som ligger ved t-banestasjonen. Den er fantastisk god!!! Ingen annen ajvar er bedre enn Natura sin <3 Du kan bruke det til absolutt alt, i pasta, på brødskiven eller som tilbehør til egentlig hva som helst. Det er en skvis av grønnsaker, så supersunt. Barn elsker det. Voksne elsker det. Alle elsker ajvar. Ajvar til folket.

Jeg kjøpte også en hel haug med vegansk barnegrøt, smoothieposer og noen mangoglass. Sistnevnte spiste Emmett opp da, så k så ikke no til det. Det skal sies at dama nekter å spise noe som helst, enten det er grøt, frukt eller grønnsaker. Krype, krabbe eller stå kan hun ikke, men å knipe munnen sammen er hun ekspert på. Bare hun ser en barneskje former hun munnen som en stram strek. Og det eneste jeg hører i hodet mitt er den stressa helsesøstern som maser om to grøtmåltider hver dag.


IMG_2096


Det ble ikke noe godteri på oss, men vi måtte gå innom den store sjappa bare for å titte på alt vi ikke lenger kan spise. Det meste av smågodt er enten proppa med gelatin eller lus (karmin). Det finnes en eske med dritgode myke sjokoladebiter som er accidentally vegan, men vi fant ut at vi bare kom til å bli feite. Så vi droppa det. Godt var det.


Håper noen bemerker seg at ryggbæringen ser bedre ut. Fikk hun høyere opp, så var nesten litt trist å knyte henne ned da vi skulle kjøre hjem. Øving gjør mester, så til slutt blir det perfekt.

Sjalet jeg bærer i heter forresten vatanai maruyama, og er en kort sekser. Bra sjal. Faktisk helt sinnsykt.

ikke døm «late» mødre før du får flere barn

Bilde tatt 04.08.15 kl. 12.50 #3


Debatten om det nye Instagramfenomenet #prosjektuperfekt er en smule unyansert. Økomødre med sovebarn og bærepappa dømmer latingene som dokumenterer frossenpizza og det roetete vaskerommet. «Hvorfor er man stolt over å ha et rotete hjem?». Det er det vel ingen som er, men man kan føle en tilhørlighet når man ser bilder av andres rot. Litt sånn, «hei du der! Ikke ha dårlig samvittighet for vi har det også litt kaos». De færreste gir barna usunn mat hver dag, og de færreste har det rotete hele tiden. Men en gang i blant må det være lov, ikke sant? Og dessutten frøken, ikke døm før du får flere barn sjæl.

Jeg mener, hvor enkelt er det ikke å ha én unge? Ikke misforstå, all cred til ettbarnsmødre også, barn kan være vanskelige og utfordrende på hver sin måte, selv om det bare er en liten fyr på 8 måneder. Men å sitte der med ett barn, en pappa som mer en gjerne tar seg av sjalbæringen og fritid som gir muligheten til å lage selvplukka sopp-risotta fra bunnen av, gir deg faktisk ikke retten til å dømme de som gjør det litt enklere for seg selv.

Barna mine er like glad i pappan sin som de er i meg. HAHAHA, nei det er de ikke, men de syntes han er en kul fyr. Det gir meg muligheten til å gjøre hva jeg vil, for jeg kan si «ta han her, jeg stikker til en venninne». Og alle er lykkelige. Og det gjør ikke meg til en dårlig mor at jeg vil ha min fritid. For ja, jeg er et menneske selv om jeg er mamma. Jeg har behov for tid med venner, med kjæresten min og med familien – uten barna. Å la ungen leke på gulvet alene er ikke bare greit, det er nødvendig. Det er nødvendig for at jeg skal få gjort de tingene jeg syntes er gøy, som f.eks å blogge, lese nettaviser og kommunisere med folk på sosiale medier. For andre er det nødvendig for å leve, for eksempel de som må jobbe mye selv om det er kveld. Barnet har også behov for denne alenetiden. Han må lære seg å leke alene, å utvikle fantasien. For å utforske rommet sitt, hvordan det er å klatre på sofaen, falle og slå seg fordi han tråkket feil. Han må lære på egenhånd, og det gjør ikke meg til en dårlig mor. Jeg vil ikke ha bomullsbarn som må bæres i sjal ned til konfirmantpresten.


Firedelt bilde fra 04.08.15 kl. 13.22 #7


Vi spiser sunt, vi har et vegetarisk hjem og mesteparten av maten er vegansk fordi jeg er veganer. Jeg lager mye mat fra bunnen av, fordi jeg har tid og fordi Emmett på 1,5 år liker å sitte på benken og hjelpe til. Jeg vet at dette ikke kommer til å være hverdagen vår om ett år. Da jobber vi voksene hele dagen, og begge barna våre vil være fulltid i barnehagen. Når vi henter dem og kommer hjem, vil de være sultne og urolig. De har ikke lyst til å sitte på benken og se på mamma kutte opp økologiske grønnsaker, da kan redningen bli å slenge ingrediensene rett på en ferdigbunn fra Tine, og rope «middag om 10 min!». Det at jeg har mye tid i dag, gir ikke meg retten til å dømme de som ikke har det.

Jeg dømmer ingen. Hahaha, joda det gjør jeg, men jeg dømmer ikke de med dårlig tid. Jeg beundrer de med dårlig tid, for det betyr at de gjør mye. De jobber, de trener og de handler på butikken. De fleste mammaer gjør så godt de kan, og så lenge de gjør dét, kan vi ikke dømme dem. Noen har bedre tid enn andre, noen prioriterer annerledes og slik er det. Hvis man ikke får noe ut av #prosjektuperfekt er ikke hashtaggen rettet mot deg. Ikke legg deg opp i det, ikke døm og ikke fortell hvordan de kan prioritere annerledes for å få tid til å faktisk rydde det forbanna vaskerommet.

Ingen andre enn mammaer bryr seg om andre mammaer. Sånn helt seriøst.


Bilde tatt 04.08.15 kl. 12.49


La oss heller diskutere noe viktigere, for eksempel håret mitt. For mye krøller??

seks år eldre

På denne dagen for seks år siden ble en veldig spesiell person født. Han fikk navnet Luka, og har siden da vært den råeste personen i våre liv. Den første sønnen, det første barnebarnet og mitt første tantebarn.

Fineste Luka.


DSC07466


Det er nesten litt frekt av barn å vokse opp så fort, for da blir det veldig sånn «hæ, er det seks år siden han ble født? Er JEG seks år eldre????». For seks år siden kom jeg hjem fra seilveckan, og hadde enten fått svneinfluensa, eller så var jeg skikkelig fyllesyk. Hvem vet. Dro på legevakten og sa «jeg tror jeg har svineinfluensa, kunne dere sjekka det?», og dama bare «men hva faen gjør du her nede? Prøver du å smitte hele Oslo, eller?». Så slang hun en boks med svineinfluensamedisin i fjeset mitt og ba meg dra ditt pepper’n gror. Jeg dro dit. Og ble frisk. Og så kom Luka. Mamma fikk svineinfluensa noen dager senere og måtte derfor møte sitt første barnebarn i en glassboks.


DSC07532


DSC07461


Nami nami nami nami, som Emmett sier når noe er godt. Nydelig pastasalat med soltørka tomat-saus, kål-dings og fersk loff. Elsker maten til søster’n.


DSC07515


DSC07462


DSC07551


DSC07489


DSC07477


DSC07506


DSC07503


DSC07550