" barn "

veganske barn

En tidligere nesten-veganer har skrevet et blogginnlegg som fremstiller den veganske livsstilen som barnemishandling. Jeg hadde egentlig tenkt til å la hele saken ligge, da jeg stadig kommer over vegan-haters, men denne gangen vil jeg bare si noen få ord ettersom blogginnlegget har blitt hyppig delt i sosiale medier.

For å sitere Helsedirektoratet: «Vegetarkost er forbundet med lavere risiko for blant annet overvekt, hjerte,- og karsykdommer, diabetes og kreft. En balansert og variert vegetarkost egner seg for individer i alle livsfaser, inkludert under svangerskap, ved amming, i spedbarnsperioden, for barn og unge og for idrettsutøvere».

Når man henger på internett vil man stadig komme over «artikler» skrevet av «fagpersoner». Man er nødt til å ha et kritisk syn og ikke sluke alt man leser. Sjekk ut hvem som står bak påstandene, husk at alle kan skrive hva de vil, det er derfor viktig at man ser hvor det kommer fra. Har personen kilder? Har personen en faglig utdannelse og lang erfaring innenfor feltet? Hvordan er forskningen tolket?


Generelt sett kan jeg si at jeg er drittlei folk som fremstiller det som om veganere promoterer veganisme for å omgjøre svake tenåringsjenter, og at de er en ussel gruppe som er lett å lure. Det at unge mennesker er opptatt av helse, miljø og dyrevelferd er helt fantastisk og noe vi ikke ser mye av i de eldre generasjonene. Jeg legger også merke til at veganere irriterer noen mennesker helt sinnsykt, og jeg undrer veldig på hvorfor de er så opptatt av hva andre spiser. Jeg mistenker at å trashe på en vegansk livsstil hjelper på samvittigheten til de som ikke gidder å redusere kjøttkonsumet. Det er nå en kjent sak at vi må redde miljøet, og at å redusere kjøttinntaket gir en direkte, positiv effekt. For mange vil dette være vanskelig, mat er jo tradisjon og alt det der, så hvor herlig er det ikke for dem å kunne søtte seg til skremmende artikler som fremstiller en grønn livsstil som livsfarlig?

Da jeg spiste lavkarbo I 2012-2013 hadde jeg B12-mangler, men det hadde jeg IKKE da jeg tok test i vinter og hadde vært veganer i 1,5 år. Grunnen til det er at som veganer er jeg bevisst, og det var jeg ikke da jeg spiste kjøtt. Å ha mangler på alt fra jern til D-vitamin er svært vanlig i befolkningen, uansett hva du spiser, men jeg har ikke hatt noen mangler som veganer. Generelt sett er jeg drittlei folk som ber meg «passe på» mens de sitter der å spiser bare dritt, og sikkert har flere mangler enn jeg hadde hatt selv om jeg ikke hadde tatt tilskudd.

Jeg kommer alltid til å svare på spørsmål om folk er nysgjerrig på livsstilen min, men jeg har aldri trøkka den ned halsen på folk. Om noen spør hvorfor jeg ble veganer svarer jeg, men jeg forteller ikke andre at de er grusomme mennesker hvis de spiser kjøtt. Jeg er opptatt av at alle skal være lykkelige, og fornøyde med sine egne valg. Å la seg irritere av hva andre spiser ser jeg ikke poenget med, hvert fall ikke når den dietten både er helse- og miljømessig positiv.


Jeg har to barn, og begge sluker avokado og hummus som det var godteri. Hadde det vært opp til meg hadde vi oppdratt dem vegansk, og jeg hadde vært helt sikker på at det ville vært både sunt og bra for dem. Jeg er sammen med en ikke-veganer, og han ønsker å gi barna det han selv spiser. Vi spiser kun vegetarisk hjemme, og er dessutten velsignet med familie på begge sider som nærmest spiser vegansk de også. Den dagen de selv vil spise kun vegansk skal vi legge tilrette for det, uansett om de er 3 år gamle.

En vegansk livsstil passer for alle mennesker, i alle livsfaser. Ikke la deg skremme av bloggere som irriterer seg over at andre er mer bevisste enn dem selv, og klarer å engasjere unge mennesker. Vi er en generasjon som er opptatt av jordkloden og helse, og ingen skal undergrave det bare fordi vi er unge. Det å være ung er en styrke, og det er vi som kan styre denne verden i riktig retning.


-1506_RoyDarvik_0004

min favorittveganer: lillesøster <3

24 timer i mitt liv

05.35: Emmett roper «mamma» fra rommet ved siden av. Jeg sjekker klokka og ber en stille bønn om at han sover videre.

05.44: Etter å ha sunget «old McDonald» tre ganger, roper han «mamma» en gang til, og jeg innser at dagen er i gang. Har et indre håp om at Kenza sover litt lenger.

05:45: Jeg løfter 2-åringen opp fra sprinkelsenga. I det samme de små føttene treffer parketten løper han bort til rommet til lillesøster og hamrer på døra. Vi går inn, og hun står oppreist i senga med verdens største glis.

06:00: Jeg lager frokost. En brødskive hver til barna, og en stor kopp kaffe til meg selv. Barna spiser bare pålegget, kaster brødskivene på gulvet. Smørsiden ned.

06.30: Jeg skrur av flymodus på mobilen, setter på barne-tv og nyter 10 minutter med kaffekopp nr.2, og en updates på siste nytt. Kourtney Kardashian har fått snap.

06.32: Det tikker inn en melding som ble sendt i natt fra søster’n som ber meg gi en tilbakemelding på den nye podden hennes. Svarer at jeg allerde har hørt den, og elsker den.

06.40: Barna er lei barne-tv, og krangler nå om en avrevet colaflaske-etikett. Jeg har sett gjennom alle snappene til Kourtney, og konkluderer med at jeg liker henne best av alle Kardashiansøstrene. Sender melding til Marthe for å tipse om at hun har joinet snap. Kommer på at jeg skylder Marthe 200 kr for gave til Nicoline, så vippser over penger. Sender i samme slengen et krav til mamma om at hun skylder meg 5000 kr. Får ler-så-jeg-griner emoji tilbake.

08.00: Barna er sultne igjen. De spiser frokost nr.2, denne gangen med litt mer matlyst.

08.30: Barna bader, får ny bleie, rene klær og pusser tenner. Kenza blir lagt for dagens første sovings.

08.40: Krangler med Emmett om hvilke sko han skal ha på. Jeg mener det fortsatt er vintersko-vær, mens han holder de kalde Adidas-skoa i ansiktet mitt og skriker «Emmett sko!».

09:00: Jeg prøver å få en kos av Emmett i barnehagen, men han ser bestekompisen sin og løper avsted. Lurer på om jeg skal bli lei meg eller glad, og konkluderer med at det beste er selvfølgelig at han digger barnehagen så mye at han glemmer å gi mammaen sin kos.

10:00: Kjøkkenet er ferdigrydda og jeg må dusje. Skal møte Henriette og Siri på Skøyen. Vurderer om jeg må vaske håret eller ikke.

10.01: Tar en selfie med restingface og innser at jeg ikke har et symetrisk ansikt og håret er fett med ettervekst.

10:05: Vasker håret.

10.30: Søster’n ringer for å snakke om podden. Hun har angst for at den er kjedelig, men jeg sier den er dritbra og at jeg ble inspirert til å trene. Sier jeg er så feit at jeg ikke orker å se meg selv naken i speilet. Hun sier jeg er heldig som er feit, og at hun ikke har matlyst og prøver å gå opp i vekt.

10.50: Legger på med søster’n og tar en kjapp vurdering på om jeg skal fortsette å være venn med henne når hun klager på å være for tynn. Finner ut at jeg elsker henne, og ikke hadde klart meg uten de daglige telefonsamtalene. Setter på Treningspodden mens jeg sminker meg sånn at de får høyere lyttertall.

11.40: Sitter på toget til Skøyen. Kenza er urolig, og lager en scene. Hva skjer? Hun elsker jo tog.

11.50: Ammer Kenza og legger merke til at togdama ikke tør å komme bort for å sjekke billett. Puppens makt.

12.01: Går av toget og blir irritert over at jeg kjøpte billett når den likevel ikke ble kontrollert. Lurer på om jeg skal amme på alle togturene for å snike unna de sure 32 kr.

12:10: Møter de andre på Skøyen, og bestemmer oss for å ta en kaffe før vi går tur.

12:30: Kjøper soyalatte og sjokoladebolle. Sjokoladebollen inneholder ingen animalske ingredienser med unntak av litt d-vitamin utvinnet fra saueull. Så per def er den ikke 100% vegansk. Ser rundt meg, og håper ingen andre veganere ser meg og dømmer.

13.00: Vi går tur rundt Bygdøy mens barna sover i vognene. Siri forteller at hun skal på Farris Bad med kjæresten, helt uten barn, og jeg blir megasjalu. Kommer på at jeg snart skal tre dager til Budapest med 14 venninner, og at det faktisk ikke er synd på meg.

13.10: Skryter av buddaturen jeg skal på og håper Siri blir sjalu.

13.12: Siri sier hun er sjalu.

14:45: Vi er ferdig med tur, og jeg innser at jeg ikke har spist noe annet enn en sjokoladebolle på Espresso House. Bestemmer oss derfor for å spise på Joe & the juice.

14.46: Ringer programmerer’n og spør om jeg kan kjøpe en baderomsmatte fra Missoni. Han sier nei.

14.55: Kjøper baderomsmatte fra Missoni.

15:00: Diskuterer med fyr’n i kassa på Joe om jeg må betale 10 kr per ingrediens på sandwichen min. Jeg sier det ikke er logisk at jeg må betale ekstra for spinat og paprika når jeg allerede har tatt bort pesto og ost. Vi blir enige om at jeg kan betale bare «litt» ekstra og han sier «hadde det vært opp til meg så skulle du fått den billig, men det er sånn reglene er». Jeg gir han dødens blikk, men med et smil. Ser ut som en psykopat.


_DSC4050


16.00: Ringer programmerer’n og ber han hente oss, men han sier han skal hente storefis i barnehagen og at han kommer til å være klikk i bilen om vi havner i kø. Vi blir enige om at svigermor heller kan hente i barnehagen, og at han kan sove hos dem. Så slipper vi å stå opp klokka 05.30 i morgen. God plan.

16.15: Blir hentet på Skøyen, og ber meg villig til å klappe sammen vognen og legge den i bagasjerommet. Programmerer’n blir glad og setter babyen i barnesetet. Han vet ikke at jeg gjøre dette for å skjule baderomsmatta som ligger i kurven på vogna.

17.30: Sjekker kjøleskapet, og konkluderer med at vi ikke har nok mat. Gidder ikke å dra på butikken, så lager en random middag av glaserte gulrøtter, langstekt løk, oumph og maiskolber. Moser en avokado til Kenza, men hun vil kun ha druer.

17.40: Søster’n ringer for å si at Treningspodden er på 14.plass på Itunes.

18.00: Programmerer’n vil ikke ha middag så jeg spiser opp hans maiskolber.

19.00: Har sykt vondt i magen, og angrer på at jeg spiste fire maiskolber.

19.10: Legger Kenza.

20.00: Kenza våkner og er kjempeleiseg. Jeg mistenker ny tann, og får det bekreftet med hjelp av lys fra mobilen min. Det blør litt også, så vi gir henne en paracett.

20.10: Kenza er lys våken. Vi tar henne ut i stuen for å sparke av seg.

22.00: Kenza er endelig trøtt.

22.10: Setter på Paradise Hotel. Har ikke sett de siste tre episodene, men jeg kjeder meg. Dårlig sesong.

23.00: Gir programmerer’n tillatelse til å se de siste episodene uten meg.

23.01: Legger meg.

23.30: Kenza våkner, og jeg ammer henne sittende på gulvet inne på rommet hennes.

23.50: Programmerer’n legger seg, og vi krangler om hvem som skal få lov til å ligge i fosterstilling. Om begge gjør det kræsjer knærne våre. Jeg taper som vanlig, og legger meg på siden. Merker jeg sovner umiddelbart.

07.00: Kenza våkner. Blir forvirret og må sjekke klokka en gang til. Herregud, hun har aldri sovet så lenge før, og hun våknet ikke en eneste gang i natt. Kanskje vi skal fortsette å gi henne en paracett før leggetid? Hahaha kødda.

han første

_DSC3724


Barn blir bare kulere og kulere for hver dag de blir eldre. Hver periode er selvfølgelig morsom og spennende på sin egen måte, men ingenting kan måle seg med å ha en meningsfull samtale med sitt eget barn.

emmett: det er min mamma

jeg: ja, jeg er din mamma

emmett: ikke pappa sin

jeg: nei, bare emmett sin

emmett: det er min mamma

jeg: ja, og du er min emmett

emmett: eh nei, emmett er baby sin, baby er emmett sin, og pappa er emmett sin og emmett er emmett sin

… og det er min mamma


I dag tok jeg med 2-åringen ut i sola uten baby og pappa. Vi spiste lørdagslunsj (les: boller, kaffe og smoothie) med søster’n og hennes 4-åring, før vi lekte i Frognerparken. Vi matet gakk-gakk’er, løp rundt monolitten og til slutt avsluttet vi den perfekte dagen med en treretters vegansk middag på helveganske Loving Hut.

Med treretters mener jeg vårruller, pommes frites og kebab.


_DSC3717


_DSC3731


_DSC3769


_DSC3807


_DSC3808


Det er så utrolig viktig å ha kvalitets-alenetid med barna hver for seg. Det sier seg selv at Kenza får sin mammadose hver eneste dag, så da liker jeg å bruke helgene med kun førstefødte. Han er helt seriøst den kuleste personen jeg kjenner, og jeg sier ikke det bare fordi jeg er moren hans, han er den kuleste som finnes! Han er så blid, sier hei til absolutt alle, og er fylt til randen med kjærlighet til både barn, voksne, gamle, dyr og insekter. Han er så tøff og ballsy, bare kaster seg ut fra den største sklien og hopper ned fem trappetrinn uten å ta seg i mot. Tryner, gråter litt og løper videre. Blir kjempelei seg om noen ikke sier hei tilbake, og løper gjerne etter fremmede bare for å vinke og smile.

Om lillesøster blir like bra som han fyr’n her, er jeg helt sikker på at vi får verdens råeste liv. Nesten trist at jeg ikke skal lage flere barn, det blir så bra resultat.


Nå er det forresten lørdag, en dag jeg alltid ser frem til. Grunnen: Underholdningsavdelingen på NRK1. Seriøst, det er det beste programmet (ved siden av Datoen oc). Skuffelsen var derfor uutholdelig da jeg oppdaget at de heller sender MGP 🙁

Men det finnes folk som har det verre.


Skjermbilde 2016-02-27 kl. 21.21.33

først den ene, så den andre

_DSC3294


Fredag morgen fikk vi telefon fra barnehagen om at storebror hadde feber. Vi hentet han, leverte lillesøster til svigers, og storefis og jeg hadde en veldig hyggelig sykedag hjemme alene. Vi lagde boller (som ikke ble spist), presset appelsinjuice (som han malte bordet med «se mamma, maaaale!») og vi så på hjulene på bussen på youtube sånn ca. 649 ganger. En perfekt dag for en syk 2-åring.

Så kom helgen og storebror ble bedre. Men før vi visste ord av det var den minste også syk.

Kan ha noe med at hun slikker på absolutt alt.


_DSC3289


Syke barn er frustrerende. Man vil ikke at de skal ha det vondt, og jeg hadde selvfølgelig gitt alt for å ta deres smerte. I tillegg blir de veldig grinete, irriterte og de sover dårlig. Vi har flydd frem og tilbake fra det ene rommet til det andre, med vannflasker, stikkpiller og temperaturmåler. Ikke hjelper det å ha de i sengen vår heller, for nå som de er vant med egen seng på natta, tror de vår seng er for hoppeslott, tv-titting og app-spilling.

Så med et halvt øye åpent, og det andre på søkend etter kaffe, har vi hatt en litt slitsom dag. Emmett er frisk og tilbake i barnehagen, men Kenza har fortsatt feber. Hun vil helst bli bært eller ammet, som regel begge deler. Men det er greit, det er jo en del av konseptet barn.

rommet til kenza

_DSC3060


Kenza har sovet på eget rom i litt over èn uke, og det har gått mye bedre enn forventet. Den dårlig samvittigheten har like vel spist meg opp innenvendig hver gang jeg har lagt henne ned i den fine senga. Ikke fordi jeg syntes det er trist at hun sover alene, men fordi rommet hennes har blitt brukt som bod de siste 10 månedene. Det er jo så uinspirerende å sove under stusselige omgivelser. I dag tok vi endelig grep og ryddet bort alt mulig crap, og flyttet inn de få leke hun har. Som regel vil hun jo bare herje med det storebror holder på med, så utvalget blir forhåpentligvis bedre når hun utvikler interessene sine. Jeg spurte henne hva hun ønsker seg til ettårsdagen og hun sa «iphone, fjernkontroll, oppvaskmaskin, dobørste og nøkler».

Hun lekte på rommet sitt for første gang i dag, og det var nesten rørende å se på. Først åpnet hun samtlige skuffer og dro ut alt innhold. Så prøvde hun å ta livet sitt ved å stikke pølsefingra inn i stikkontakten. Minn meg på å sette på barnesikring.

(og ja pappa, jeg vet lys og farger ikke er 100% bra, men det er vanskelig med spotter i taket og blått lys ute)


_DSC3071


_DSC3072


_DSC3068


_DSC3009


_DSC2910


_DSC3017


_DSC3029


Gullprikkene på veggen er fra Ferm living og kjøpt på Ellos, lysboksen er kjøpt fra en australsk nettbutikk, og det følger med mange bokstaver og tall. Kommoden er fra IKEA, samme med et stor hvitt skap som står på den ene veggen jeg ikke har bilder av. Senga er fra Stokke, saueteppet er fra IKEA og duskepynten på veggen er fra Etsy. De sorte klærne til Kenza er fra American Apparel, og skoa er fra Nike.


kenzas matdag

DSC08526


Hoveddelen av kostholdet til Kenza (9,5 mnd) er fortsatt morsmelk. Hun ammer åtte-ti ganger i døgnet. Neste på lista er helt klart korn og grønnsaker. Hun er utrolig glad i avokado, som ikke bare er næringsrik og mettende, det er så enkelt å ta med seg ut av huset. Jeg går aldri ut døra uten en avo i veska. Men hun elsket ikke favorittgrønnsaken min da jeg først innførte den. Siden jeg visste hvor praktisk det ville bli, fortsatte jeg å tilby avokado til hvert eneste måltid. De gangene hun var ordentlig sulten sluttet hun å knipe igjen munnen, og gapte etter avokadoen. Etter et par runder med dette ble hun ikke bare glad i den grønne moshy grønnsaken, hun begynte å elske det! Så dette er et hett tips om du ønsker å tilføre noe nytt i kostholdet, som babyen dessverre ikke liker. Det kan hende det ikke funker på alt, for eksempel hater Kenza fortsatt grøt og banan selv om jeg tilbyr det ofte.

Avokado har en veldig kremete konsistens, så det kan være at mange babyer og barn rett og slett syntes den føles ekkel i munnen. Derfor kan det være lurt å lure den inn i en smoothie eller servere most på en brødskive. Emmett likte ikke avokado før han så at Kenza spiste det, så det kan funke med litt søskensjalusi også. Hehe. Hehehe.

Brød har dama vært fan av siden vi innførte fast føde. Vi bytter på pålegg, alt fra grønnsakspostei til kokosolje til økologisk usukret eplemost. I går startet vi dagen med å amme kl.06.30 og så spiste Ken en grov brødskive med masse hele korn, med en halv most avokado som pålegg.


DSC08543


Hun sov fra kl.08-09.30, og vi ammet da hun våknet. På denne tiden pleier vi å spise frukt, og i går ble det appelsin og blåbær.

Appelsin og mandarin har vært favoritten siden vi begynte å innføre mat. Om jeg ikke husker feil, så var appelsin faktisk det første hun smakte på. For at det skal bli lettere for henne å tygge, skreller jeg appelsinen med kniv slik at vi blir kvitt det ytterste, seige «laget». Når hun spiser saftige frukter blir både hun, og alt rundt, søkkvått. Jeg tror vi skifter klær tre ganger om dagen, så det er på høy tid at vi skaffer oss noen stygge plastfrakker.

Blåbær «punkterer» jeg ved å mose de litt med fingrene slik at de ikke skal sette seg i halsen. Hun tygger veldig fint med de syv tenna hun har foran i munnen, så vi har aldri opplevd at mat smetter for langt bak *bank i bordet*. Hun spiser som regel en hel appelsin, men i går ble det bare en halv én + 10-15 blåbær.


DSC08640


DSC08672


DSC08563


Til lunsj spiste vi brokkoli, blomkål og hummus. Hun er ikke så glad i hvitløk tror jeg, for hun vil aldri ha «voksenversjonen», men hun digger den milde varianten jeg lager med kun kikerter, tahini, olje og sitron. Om hun får leke med maten, blir hun ekstremt lykkelig, og det ble så grisete at jeg faktisk glemte å ta bilder. Selv om dette innlegget så fint skulle være et bildedryss av matbilder. Men jeg er unnskyldt, er jeg ikke? Jeg mener, det er en grunn til at det ikke finnes noen bra mammabloggere, det er fordi vi er for stressa til å huske å ta bilder.

Etter lunsj ammet vi før hun sov sin andre lur, som egentlig skal være fra kl.13-15, men som i går ble fra 12.30-14.00. Da hun våknet ryddet vi, pusset tenner (dette rekker jeg aldri å gjøre før seint utpå dagen) og pakket oss klare til å gå tur og hente storebror i barnehagen. Kenza legger seg kl.19.00 og kan derfor ikke sove etter 15.00. Men hun er helt avhengig av å sove fra kl.13-15, så siden dagluren ble annerledes ble jeg nødt til å få hun til å sove en halvtime i vogna. Vi ammet før vi gikk ut, og hun sovnet umiddelbart da jeg la henne ned. Hun elsker Bugabooen, så det tar ikke lang tid før hun er i drømmeland.

Vi hentet storebror, og trillet hjemover med store glis i fjeset. Vi har kjøpt ståbrett til vogna, så nå elsker de å trille mens minstemann sitter i vogna, og storefis står på brettet (minn meg på å blogge om det). Når vi kommer hjem fra barnehagen er begge barna sultne, og det kan bli litt stress. De siste ukene har jeg begynt å gi de en halv brødskive hver, samt litt frukt. Dermed får jeg tid til å lage en ordentlig god middag fra bunnen av, fremfor å bare slenge sammen en enkel pastarett mens to sultne krapyl drar meg i buksebeinet.


Skjermbilde 2016-02-16 kl. 08.32.33


DSC08691


Til middag lagde jeg en fantastisk linsesuppe av svigermors oppskrift. Første gang jeg møtte henne lagde hun en stor gryte med denne suppa, og jeg ble så gal etter den at jeg spurte om mer. Og det er ikke ofte jeg ber folk lage ting til meg, men herregud, dette var ville greier. Oppskrift på svigermors suppe kommer om noen dager, jeg holder på med et 3-dagers matprosjekt jeg skal få dere med på. Jeg skal diktere hva dere skal spise i tre fulle dager. Bra, eller hva?

Uansett. Linsesuppe er utfordrende med barn. Ikke fordi det ikke er godt, men fordi det er flytende og de er ikke stødige nok til å holde en skje med vann. Derfor moste jeg en brødskive i barneskålene slik at suppen ble som tykk grøt. Da klarte begge trollene å spise helt selv.


DSC08694


Etter middag ammet vi igjen, før barna lekte en times tid på gulvet før de tok sitt faste bad.

Barnas leggerutiner er helt like, utenom at jeg ammer Kenza rett før jeg legger henne ned i senga. Dette gjør vi kl.19, og noen minutter senere sover hun.

Som regel ammer jeg rundt kl.23, men i natt våknet hun ikke før kl.01, og da ammet vi. Hun våknet flere ganger i løpet av natten (snork), men jeg går bare inn og legger henne ned igjen, og da sover hun videre. Det er utfordrende å få så oppstykket søvn, og utlsettet i ansiktet har nådd nye høyder. Jeg har alltid hatt det sånn, at lite søvn fører til store utslett i ansiktet (spesielt rundt øynene). Og nå har jeg hatt det kronisk i flere uker.

Kl. 06.30 våknet Kenza, og vi ammet på sprengte bryst, før vi startet dagen.


I tillegg til morsmelk og fast føde, gir vi Kenza b12-spray, d-vitamin og flytende DHA algeolje. Jeg tar et multivitamin tilpasset et vegansk kosthold og amming/graviditet.

valentines day & morsdag

DSC08503


Drammen. Veganbyen. Om det er helt tilfeldig vet jeg ikke, men nå har det hvert fall blitt slik at den lille eksosbyen har noe av det deiligste å tilby av plantebasert comfort food. Fristelse café er stappet med veganske, deilige kaker. Og like utenfor sentrum, i Lier, ligger Max med sin helt nye grønne meny. Etter å ha kjeftet på fyr’n jeg bor med for manglende engasjement på denne viktige merkedagen vendte hele familien snuten mot pistasjkake og bbq-burger.

Valentines day er ikke så viktig for meg, men det er noe med morsdagen. Jeg syntes 40% av tiden som mamma er ekstremt slitsom og lite givende, så da er det hyggelig at folk du gjør alt for setter ekstra stor pris på deg denne ene dagen.

Ble ikke noen bilder av maten med kamera, bare på mobil, så det får jeg legge ut i andre sosiale medier. Men vi rakk å knipse litt på lekeland. Jeg liker så godt skjørtet mitt, så jeg ba om en liten fotoshoot i sklia. Dessverre er ikke fyr’n særlig god til å ta bilder, så absolutt alle var ute av fokus. Utenom dette.


DSC08415


(både skjørt og genser er fra h&m, for de som er opptatt av sånt)

Jeg vil gratulerer alle badass mammaer der ute med dagen! Om du ikke ble satt ekstra pris på i dag er både mannen og barna dine for dårlige. Du gjør mest sannsynlig alt for mye for familien din, og du fortjener både kaker, diamanter og duftlys! Om du er like sliten som meg, trøst deg med at det ikke er lenge til barna er store nok til at de faktisk vil sove, og kanskje vi til og med må vekke dem for å få noe ut av dagen.

Enn så lenge nyter jeg at dama fortsatt ammer, og at jeg kan spise masse junky mat og fortsatt gå ned i vekt.

Ser du det, livet har faktisk mange små gleder!


DSC08377

en fantastisk flott 2-åring som har vært hos frisøren for første gang


DSC08516

håper ikke barna arver mitt sure resting face


DSC08486

fine ken som sover på eget rom i egen seng (mer om det til uka)

hvorfor kaller du deg ikke for feminist?

Mamma er av typen som vrenger fjeset sitt i en forferdet mine når jeg sier ordet feminist. Og så bli jeg forbanna, og vi begynner å diskutere. Jeg konkluderer med at jeg må være adoptert, for det kan da faen ikke være mulig at min egen mor ikke kaller seg for feminist.

Men på den andre siden, hun er alltid enig i det jeg sier, og hun er absolutt for like rettigheter for kvinner og menn. Hun er enig i at kvinner bli seksualisert i alle situasjoner, og hun er enig i at kvinner ofte blir nedgradert i pressen, bare fordi de er kvinner.

Hvorfor kaller du deg ikke for feminist da, Else Merete?

Fordi hun mener feminisme er et negativt ord. Mamma og Fotballfrue, de tror at man har kommet så langt at de som fortsatt er opptatt av å kalle seg feminister er ekstreme. Jeg kunne ikke vært mer uenig, og her er en liste som viser at vi absolutt ikke har kommet så langt de nevnte skal ha det til (les intervjuet med Caroline Berg Eriksen om feminisme i linken min over).

1. Norske medier nedgraderer kvinner

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 10.09.19

Da TV2 skrev om avhørsmetoden som ble brukt på Breivik valgte de å tittulere drapsetterforsker Nina Holm Andersen med «småbarnsmor» (Les saken her). I samme artikkel blir vi presentert for fire andre menn i politiet, som alle får kule arbeidstitler fremfor å stadfeste deres familiestatus.


2. Kun 3 av 33 Spellemann-vinnere er kvinner

Robert Hoftun Gjestad formulerte seg utrolig godt og presist i lørdagens kommentar i Aftenposten, om hvorfor Kygo ikke burde vunnet årets Spellemann. De siste 33 åra er det kun Sissel Kyrkjebø (1986), Herborg Kråkevik (2000) og Silje Nergaard (2003) som har vunnet årets Spellemann. Kvinnelig artister skal selvfølgelig ikke få en pris kun fordi de er kvinner, men når en fordeling er såpass skjev er det helt tydelig at juryen diskriminerer kvinner.

Spellemann viser hvor mannsdominerende musikkbransjen er. Kvinner er i mindretall, de tjener mindre, blir spilt mindre på radio og blir sjeldnere enn menn leid inn som studiomusikere. Bare 20 prosent av headlinerne på norske festivaler er kvinner.


3. Butikkjedene bidrar til en kjønnsdelt barndom

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 10.50.57

Bildet er hentet fra Manglerudsenterets kundeavis fra julen 2014. Det var Marta Breen som først skrev om saken i blogginnlegget Frøken eller prinsesse?. Overalt forteller klesbutikker, bøker, plakater og leker at jenter liker rosa, og gutta liker blått. Selv jeg gikk på den smellen da vi pusset opp barnerommene.

FotorCreated

Da jeg sto der med rosa malingsflekker på joggebuksen forsto jeg at jeg hadde gått i akkurat samme felle. For å gjøre opp for meg kjøpte jeg sorte babyklær, og kjøkkenutstyr til 2-åringen. Barn ikke bli presset inn i farger eller roller. Det er selvsagt ikke noe galt i jenter som vil kle seg ut som Elsa i Frost, eller gutter som vil kle seg ut som pirat. Problemet er om jenter ikke føler seg tøffe, eller gutter ikke tør å begynne på turn fordi skolen kaller det «jentesport». Begge kjønn må få like muligheter, og deretter velge hva de vil ha på seg, hva de skal kle seg ut som og hva de vil bli.


4. Disney-filmene blir mer og mer mannsdominert

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 11.23.58

Prinsessene snakker mindre og mindre, og er på stadig leting etter en mann å dele livet med. Samtidig kjemper mennene mot farlige fiender og de drikker øl med kompisene på den lokale baren. Kvinnene står stumme igjen, venter på å la seg bli reddet. Dagbladet skrev nettopp om kjønnsfordelene i barnefimer, og jeg syntes det er viktig at alle foreldre leser den. Kanskje du velger å sette på en annen film neste gang? Les saken i sin helhet her.


5. Kvinner ønsker seg jenter, og menn ønsker seg gutter

_DSC1129

Feminisme handler ikke bare om kvinner, det handler om kjønn og likestilling, og at begge kjønn er like mye verdt.

Jeg håper dette er noe kun jeg og mine guttemamma-venninner har opplevd, og at det ikke er representativt for befolkningen. Da jeg ble gravid med Emmett sa en kompis at jeg hadde fått førstepremien. Fordi jeg fikk en gutt. Da jeg ble gravid med lillesøster syntes mange kvinner jeg var heldig. Spesielt andre mødre som kun ønsker seg to barn syntes jeg hadde skutt gullfuglen denne gangen. For nå slapp jeg å få flere barn, jeg hadde jo endelig fått den lille prinsessen.

Antall barn bestemmes altså utifra kjønn.

Hva er det med sønnen min som ikke er bra nok for kvinner? Er det fordi dere ikke kan kle han i rosa kjoler? Selvfølgelig kan dere kle han ut som en prinsesse, om det er så jævla viktig. Og hvorfor er kompisene mine så redd for å få døtre? Er det fordi jenter ikke kan spille fotball? News flash: jenter kan spille fotball.


Om du fortsatt er usikker på om du er feminist eller ikke, les 55 grunner til å bli det her.

Det er viktig at norske, tøffe, selvstendige kvinner bruker ordet feminist, og at man er stolt av å kalle seg det. Det som påvirker best er situasjoner i hverdagen, mellom de interne relasjonene på et vors eller i kantina på jobben.

Vær en feminist, og vær stolt av det.

Vi sees 8.mars!

nei, da kan det være det samme!

Jeg kan fortelle dere én ting, og det er at et liv uten iphone, det er et liv med lite kommunikasjon. For en stund siden, kanskje flere måneder, eller kanskje bare noen dager… jeg vet ikke, det føles så fjernt nå. Uansett, for en stund siden falt mobilen min i do. Jeg trakk ned olabuksen og verdens verste lyd jallet fra toalettskålen. Jeg snudde meg i saktefilm, og skrek FAEN.

Programmerer’n skrudde den fra hverandre og la alle delene i ris. Dagen etter skrudde den seg på igjen, men kameraet fungerte ikke, skjermen blinket som om den var årets lysbuss på Tryvann, og den fant aldri dekning. Jeg gråt.

Gråtende, i Carrie-stil,  pakket jeg den inn i et missoni-skjerf og leverte den til en apple-dude. Han sa det ville koste med 3.000 kroner å få ny, men de måtte bare sjekke at den ikke var åpnet. «Åpnet? Eh, hva mener du?». «Nei altså, vi må bare sjekke at du ikke har skrudd den fra hverandre. For da gjelder ikke forsikringen». Jeg bare «hehehehehehehehehe, okei men jeg har ikke DET ALTSÅ!».

Noen dager senere ringte de og sa de fant både risstøv og fingeravstrykk på de indre delene.

Drittfolk.

Så nå har jeg skrapa sammen de myntene jeg har, og på et eller annet tidspunkt skal jeg få kjøpt meg ny telefon. Men jeg skal si deg én ting jeg, og det er at jeg gidder for helvete ikke å bruke noen annen telefon enn iphone. Så ikke kom her med den stygge Toshiba-dritten din og kall det en lånetelefon og «den funker jo denne da!». Nei, da kan det være det samme!

Jeg har nå overlevd tre julebord og en julaften uten telefon. Ikke noe instagram eller snapchat. Ingen kontakt med andre enn de som sitter foran meg. Men heldigvis har de folka vært fine de, da. Jeg har blant annet snakket masse med Kenza, og hun har fortalt meg at hun har fire tenner på vei, og at det er derfor hun oppfører seg som et rasshøl.


Bilde tatt 08.12.15 kl. 14.55 #2

bilde tatt med photo booth


Men jeg har jo et kamera. Så at jeg ikke skulle blogge på så lang tid, bare fordi mobilen min gikk i dass, henger vel ikke på greip? La oss skru tiden tilbake til alle de gangene jeg har fortalt dere at jeg er et alt-eller-ingenting-menneske. For det som skjedde den dagen jeg ble mobilløs, det var at jeg logget fullstendig av all teknologi. Jeg har så vidt sett på TV. Jeg tror det er min måte å reagere på, altså en sorgprosess. Om jeg ikke kan snappe, instagramme, scrolle eller ringe – nei, da kan det være det samma ass.


Jeg skrev tidligere om liggeskjørtet mitt, og jeg bar herligheten på årets største julebord. Jeg var så fin, synd ingen tok bilder. Jeg klarte forøvrig å spore opp dette her. Jeg er dusten bak dusten som tar bildet.


12398772_10153669237485709_28528446_o


På julebordet holdt jeg og en venninne herrenes tale. Om jeg skal si det selv, ble det rimelig morsomt. Folk lo hvert fall, og samtlige ble både fornærmet og såra. Men de tok det med fatning, som han ene fyr’n sa «det er greit å ofre æren sin for litt underholdning». Senere på kvelden skulle legende-pokalen deles ut. Det er en tradisjon vi har hatt i en årrekke, og den som har gjort noe uten om det vanlige får prisen. De siste åra har den gått til en eller annen grisegutt som har gjort noe grisete som den grisete juryen syntes er legendarisk. Overraskelsen var derfor stor da selveste MEG fikk prisen. Og grunnen var at jeg har født to barn, og fortsatt klart å presse meg inn i liggeskjørt OG magetopp! Haha, tenk det! Juryen, bestående av han ene fyr’n med mikrofon på bildet sa masse fint til meg som jeg ikke husker. Rett etter prisutdelingen tryna jeg og knuste vandrepokalen i tre biter. Jeg fant på en løgn om at noen ble sjalu og sparket meg i ryggen.


Om du trodde innlegget var over nå, får du bare lene deg tilbake. Jeg har mye på hjertet, men få bilder å vise til, så denne teksten får du bare snorke deg gjennom. Bruk det som en unnskyldning til å holde deg unna godteriskålen i et par minutter, for jeg er vel ikke den eneste som har lagt på meg tre kilo denne jula.

Uansett, julaften ble feiret hjemme hos oss. Jeg har faktisk et bilde fra dagen. Det er undervinklet, og viser godt hvor tjukke fjes vi har i denne familien.


Bilde tatt 24.12.15 kl. 16.43 #2

bilde tatt med photo booth


Vi pakket opp så utrolig fine gaver, og jeg er så takknemlig for alle de kule folka jeg har i livet mitt. På lille julaften hadde både jeg og storesøster masse gaver igjen å handle inn, så vi stakk til Storo. Mens vi tok en matpause spurte hun om hva jeg trodde jeg kom til å få av programmerer’n. «Han la en smykkeeske under treet», sa jeg. «Men jeg er redd det er stygt, så håper han har kjøpt det i en butikk som selger smykkene til Jenny Skavlan, så jeg kan bytte det».

Jeg følte meg rimelig slem da jeg kvelden etter pakket opp dette halskjedet.


Bilde tatt 25.12.15 kl. 22.22

bilde tatt med photo booth


Altså, et Jenny Skavlan-smykke. Til og med det fineste hun har laget. Han fyr’n jeg bor med er best på gaver. For noen år siden kjøpte han for eksempel denne jakken.


FotorCreated


Tilbake til julaften.

Emmett har hatt stor respekt for at gavene skal ligge urørt under treet, så han ble rimelig stressa da vi ga han grønt lys. Etter noen sekunder betenkningstid reiv han opp papiret og ble møtt av et råtøft verktøysett i tre. Etter hvert ble det flere og flere gaver, og og han sovnet med et stort smil om munnen klokka åtte. Lillesøster’n hans holdt det gående noen timer lenger, og sovnet i vippestolen rundt elleve på kvelden.


Nå er det på tide å ringe det nye året inn, og jeg har både store og små mål for 2016. Jeg har blant annet satt på lista mi at jeg skal bli finkere til å blogge, ta bedre bilder og legge inn en liten effort for å få flere lesere. Ikke at jeg ikke er fornøyd med dere 50 folka her inne, men det hadde vært kult om flere klikket seg inn. Jeg har lagt merke til at bloggere har veldig få lesere i juletiden, så jeg tenker at dette er min sjanse til å klarte oppover på lista. Så om dere som leser dette tvinger 13 venner til å lese bloggen min, tror jeg at jeg kommer meg opp på topp 5 mammabloggere.

God jul da folkens!


Bilde tatt 08.12.15 kl. 14.55

bilde tatt med photo booth

uka som gikk

Ukas nye venn: møtte søteste Ragnhild IRL for første gang. Vi spiste lunsj på funky fresh foods, og jeg er helt sikker på at vi kommer til å bli gode venner. Deilig å snakke med noen som er i samme situasjon som en selv, både mamma, veganer og livsnyter

IMG_3525


Ukas trening: strong mama på sats. Kenza banka to andre babyer, og jeg fikk trent rumpa én centimeter høyere

IMG_3568


Ukas nedtur: for feit for knestrømper

IMG_3625


Ukas beste TV: Skam. Jeg kan anbefale serien på det sterkeste! Ligger på NRK nett-TV. Skuespillerne er kjempegode, plottet treffer midt i hjertet og man kjenner seg igjen i mange situasjoner fra da man selv var ungdom

Ukas TV-bonus: iskrigerne! Han fyr’n her er til og med en kompis av meg

IMG_3637


Ukas mest rørende: santa lucia (sorry for barnesnørr)

IMG_3653


Ukas selfie: den eneste jeg tok (bortsett fra alle fylla-snappene som heldigvis er borte for alltid)

IMG_3671


Ukas fineste: Ken

IMG_3676


Ukas throwback: dobbeldobbel-marthe og jeg på vei til Harry Potter-fest

IMG_3688


Det har vært litt roligere her inne de siste ukene, og den eneste grunnen til det er julestress, julebord og mangel på kamera. Mobilen funker jo fint, men er litt umotiverende å lage innlegg med dårlig bilder når man ellers er vant til en høy standar på den fronten. Regner uansett at mine 67 faste lesere har mye å gjøre de også, og at livet faktisk går videre selv om vildesaid.no ikke alltid er oppdatert. Følg meg gjerne på snap om savnet blir for stort. Der heter jeg vildesaid.

ikea hack: antilop

DSC08125


OBS: denne hacken viste seg å være en megafail, så les dette innlegget før du eventuelt spraylakkerer plastmøbler. 

Nei, jeg har ikke blitt Stylemag-blogger. Du lurte kanskje siden du la merke til særskrivingsfeilen i tittelen? Men nei da, ikea hack er et amerikansk fenomen, så jeg syntes det passer seg å skrive det på den engelske måten.


Å drive med babystyrt mattilvenning (blw) er en grisete livsstil. Å fortsette slik i stokkestolen ville vært upraktisk og slitsomt, så vi har byttet til den klassiske stolen fra IKEA. Antilop-stolen kan spyles i dusjen, hele shiten er av plast, og dermed perfekt til hippifolk som meg som lar barna spise selv.

Men den hvite og grå stolen fra IKEA er ikke bare stygg, den er så kjedelig at man risikerer å sovne i suppa bare av å ha den rundt bordet. En venninne av meg hadde hørt rykter om at man kan spraye den. Jeg var ikke vond å be, stakk rett til varehuset på Furuset og kjøpte både stol og spisebrett.

Videre tok jeg turen til panduro hobby og rasket med meg den fineste fargen jeg vet om, nemlig korall. Jeg brukte en underlakk bergenet på plast, samt to bokser med Edding «coral». Sjekk ut alle fargene de har her. Fader, nå kom jeg på at den egentlige favorittfargen min er burgunder. Kunne ønske jeg sprayet med denne istedenfor… Okei, om noen vil bytte stol så send meg en mail ellerno.

Stolen er sprayet med klar underlagsfarge, og to lag korallfarge. I tillegg har den stått i kjelleren i nesten to uker før bruk. Etter å ha sett den i ordentlig dagslys har jeg lagt merke til flere steder som trenger mer farge, så jeg tar en runde til om noen dager. Er fortsatt en del igjen av den siste boksen.


DSC08130


DSC08157


DSC08131


DSC08192

kenza i faux leather fra barneavdelingen på h&m (str.92, men knyting i livet)

undervurdert

Det er ikke lenge siden jeg omtalte Kenza som «en treigere utgave av Emmett». Storebror både krøp, krabbet, satt og reiste seg i en alder av syv måneder, og derfor var jeg ikke overveiende imponert over de motoriske ferdighetene til Kenza. Hun lærte å rulle veldig tidlig, men så stoppa det liksom der. Hun lærte seg ikke noen nye triks.

Men plutselig.

Noen dager før hun fylte seks måneder knakk hun krypekoden. Etter en uke lærte hun seg facing dog pose, og så viste hun oss nye triks hver dag. Så dette er en offentlig beklagelse til datteren min. Jeg beklager for at jeg undervurderte deg. Du er mye raskere enn broren din, faktisk hele to uker. Du kan krype, sitte og reise deg. Hittil har du bare klarte to krabbeskritt med påfølgende faceplanting, så vi avventer skryten på det området.


Skjermbilde 2015-11-25 kl. 11.05.50

emmett dagen han ble syv måneder, og lærte å reise seg


12295453_1158765030805124_2959906499736730105_n

kenza dagen hun reiste seg, seks og en halv måned gammel


Det er deilig når babyene begynner å komme seg rundt, syntes jeg. Vet mange ikke er like på det punktet, og griner over både tapt babyid og at feiteræv må opp fra sofaen og berge krystallvaser. Jeg elsker at hun endelig kan komme seg fra den ene siden av rommet til den andre. At hun ikke sutrer over ting hun ikke får til, at hun kan utforske selv. Hun er en moderne kvinne som vet hva hun vil, gjør det, og ikke lager noe mer fuzz.

vegansk pizza

_DSC1788


Det har vært en del matinnlegg den siste tiden, men fotografpappa har kidnappet kameraet mitt sitt, så jeg må ty til litt gamle bilder.

Forrige uke var søster’n på besøk, og vi lagde to veganske pizzaer med den veganske osten jeg kjøpte i Berlin. Osten heter Daiya, og er helt fantastisk god. Hadde hørt en del rykter om den, så hoppet av glede da jeg fant den. Dette er cheddar style, og minner skremmende mye om originalen med kumelk. Sticky og deilig.

Det er faktisk ikke så ofte vi har ost på pizza. Vegansk ost i Norge er ganske dyrt, og jeg har enda ikke funnet en type som tilfredstiller ostesavnet. For ja, jeg savner ekte ost. Det er faktisk det eneste jeg savner. Alt annet kan erstattes med noe bedre og sunnere, men når det kommer til en skikkelig god kuost, så er det nærmest umulig å finne i vegansk utgave. Jeg syntes derfor det er bedre å toppe pizzaen med en haug av grønnsaker, oliven, artisjokker og soltørka tomater. Det blir minst like godt, og veldig mye sunnere.

Det skal likevel nevnes at jeg for en stund siden fikk feil pannekaker på Crêperie de Mari, og den ekte osten som vokste i munnen var alt annet enn god. Når man ikke har spist kumelk på en stund forandres smaksløkene og jeg kjente ikke noe til den deilige smaken jeg hadde savnet. Så det er ikke selve smaken jeg savner, heller konsistensen.

Men selv om ostefri pizza tilfredstiller alle mine pizzabehov, er det digg å slå til med en skikkelig ostete variant en gang i blant! Den ene var med tomat og oliven, og den andre med pesto og rødløk.


_DSC1789

favorittveganer’n


_DSC1796


_DSC1798

den yngste av oss måtte ta til takke med hjertesalat og grovbrød med aprikospålegg


_DSC1792


Og om du er en fotoentusiast med respekt for god lyssetting, må jeg bare beklage for spottene i taket som ga et relativt utfordrende utgangspunkt.

_DSC1794

pseudotvillinger – vår erfaring

_DSC1423


Pseudotvillinger er søsken født med mindre enn 18 måneders mellomrom. Det er 15 måneder mellom våre troll, og jeg hadde ikke byttet ut dét med noe i hele verden.

Men jeg skal være helt ærlig. De første månedene var helt forferdelige. Vi hadde ikke barnehageplass til Emmett, mannen jobba, og jeg var alene med to hjelpesløse skapninger fra 08-16. Kenza ammet mye på natten, og det var gjerne flere bleieskift. Med andre ord var jeg ikke opplagt da storebror våknet for dagen klokken 05. Det var alltid en som var sulten, en som gråt, et glass med vann som gikk i gulvet, en skål som knuste, to bæsjebleier samtidig, en som sov, en som skrek og vekket den andre. Jeg var så svett at jeg sikkert gikk ned fem kilo vann takket være denne perioden.

Men det betyr ikke at vi ikke hadde det fint, for det hadde vi faktisk. Mesteparten av dagen var bra, men det ble bare så ufattelig kaotisk når det først gikk galt. Med mine to armer, og deres 13, var jeg ofte nødt til å skrike ned i sofaputen og håpe på et mirakel. Det var alltid rotete, jeg ble gal av å ikke ha rene klær til verken oss eller barna. Fyr’n jeg bor med bidro så mye han kunne, men han var jo på jobb da det var mest hektisk. Typisk nok kunne begge barna roe seg helt ned da han kom hjem, og han kunne si sånn «oi, her var det rotete ja»… Og  jeg bare «kom her så skal jeg slå deg i bakhue med dette balltreet».


Etter hvert som Kenza ble eldre, og Emmett fikk barnehageplass gikk hverdagen mye bedre. Jeg fikk tid til å nyte stillheten på dagen, sove litt, og hente meg inn til Emmett kom hjem. Så overleverte jeg den minste til pappaen og brukte all tiden min med Emmett. Det var veldig viktig for meg at han ikke skulle føle seg utenfor. Det førte faktisk til at jeg sleit mye med dårlig samvittighet overfor Kenza. Mange tror sikkert at det er den eldste som blir «glemt» når det kommer en ny baby, men i mitt tilfelle var det omvendt. Kenza ble alltid nedprioritert, men heldigvis var hun en utrolig enkel baby, og hun var stort sett fornøyd.

Nå er Kenza seks måneder gammel, og Emmett har fått seg sitt eget squad i barnehagen. De har like rutiner på søvn, sett bort fra at Kenza sover to-tre ganger fler enn han på dagtid, og spiser stort sett den samme maten. Søskensjalusi har vi sett lite av, men det har vært tøft de gangene Emmett har utagert. Men alt i alt, slapp vi billig unna den biten. Han har plukket ut fire leker som hun får lov til å leke med, mens alt annet er hans. Hun kan ikke engang røre en duplokloss uten at han biter henne i kinnet. 

De elsker hverandre, det er dét som er det aller beste. Baby, som Emmett kaller Kenza, er den første han spør etter om morgningen og den siste som får nattakos om kvelden.


Om jeg kunne skrudd tilbake tiden, er det et par ting jeg ville gjort annereldes. Du har kanskje to tette barn, skal få det, eller har planer om det, så her er min lille tips-liste:

  • Skaff deg en god tvillingvogn

Vi lot oss blende av et tilbud på en Mountain Buggy plus one. Om jeg skulle brent én ting i livet mitt ville det vært den vogna. Da Kenza bare var åtte uker gammel var bagdelen for liten, og hun er faktisk ikke spesielt lang!

  • Vurder barnehageplass eller dagmamma til den eldste

Selv om det er tøft å sende det ene barnet bort på dagtid, når man selv er hjemme, kan det være nødvendig. Jeg prøvde veldig lenge å få 50% barnehageplass til Emmett, men det var ingen som hadde ledig plass. Ting hadde vært mye lettere om jeg slapp å ha de alene den første tiden. På den andre siden slapp vi unna med ekstremt lite søskensjalusi, og det kan ha noe med at jeg fikk god tid med begge barna sammen. Det hadde vært bedre for meg å kun hatt ett barn hjemme, men det beste for Emmett var å være her sammen med oss.

  • Bruk mye tid med den eldste

Så ofte jeg kan drar jeg ut med Emmett alene. tre-fire ganger i uka drar vi rett fra barnehagen til butikken, og bruker lang tid på handlingen. Han får lov til å styre handlekurven, plukke ut frukt og bær, og legge varene på båndet. I helgene pleier vi å gå tur, besøke venner eller familie, dra på bondegård eller stikke på café. Kenza tar ikke flaske, men jeg har muligheten til å dra bort mellom ammingene, og dette benytter jeg meg ofte av.

  • Inkluder den eldste i bleieskift og bading av den minste

Jeg tipper de fleste ettåringer er som min. Han elsker å mestre noe. Han vil gjøre ALT selv! Selv om det tar kortere tid å skifte bleie på babyen alene, så inkluderer jeg Emmett i stellingen slik at han slipper å føle seg tilsidesatt. Han henter stolt frem bleier, og de digger å bade sammen. Han vasker babyen med såpe, heller vann på ryggen hennes og låner bort badebåten sin.

  • Rutiner

Uten rutiner får du ingen fritid. Den første tiden er det unødvendig å få babyen inn i en rutine, og jeg forsøkte heller ikke. Nå som hun er eldre er det lettere å styre henne, så vi har sørget for at hun er i samme rytme som broren sin.

  • Prioriter den eldste

Det er viktig for pappaen å få et nært forhold til de nye babyen, så fokuser heller på dét enn den dårlige samvittigheten når du tilbringer mest tid med den eldste. Det er den eldste som har det største behovet for bekreftelse.

  • Ikke få dårlig samvittighet

Helt seriøst, vi gjør så godt vi kan. Så lenge barna har rene bleier, spiser ordentlig mat, sover når de er trøtte og får kjærlighet og kyss ordner alt annet seg. Ikke få dårlig samvittighet om huset er rotete eller om du ikke ligger med mannen din. Gjør det enkelt for deg selv, og fokuser på at alle skal ha det så bra som mulig, men at det ikke krever mer av deg enn det du klarer.


Jeg kjenner ingen som ikke har hatt det tøft når baby nummer to kommer. Samma hvilken aldersforskjell det er på søsknene vil det være utfordringer og tøffe perioder. Men som alt annet i livet blir det bedre. For min del ble det bedre da babyen var rundt fire måneder, og det har kun gått oppover siden. Fordelene med å ha tette barn er mange fler enn de eventuelle ulempene. For eksempel:

  • de er alltid på samme stadie i livet
  • det er kun ett år man må levere/hente i både barnehage og på skole
  • har alltid en lekekamerat på ferie
  • de kan dele på sokker
  • arver klær av hverandre før man rekker å pakke det bort
  • får stor glede av hverandre i oppveksten
  • blir fortere ferdig med småbarnsperioden

Angående siste punkt så har jeg full forståelse for at ikke alle føler det på samme måte, og mange vil jo også få flere barn enn to. Enda så «morsomt» folk syntes det er å si at  jeg kommer til å bli gravid i 2016, så er jeg ferdig med graviditet og fødsel. Jeg gir alt jeg har for å være en god mamma, men når ungene har lagt seg og jeg kan slappe av, da henter jeg energi. Noen får energi av å gi omsorg, mens jeg er omvendt. Jeg tappes. Jeg gleder meg til barna kan ta litt mer ansvar for seg selv og ikke er avhengig av min oppmerksomhet for å leke. Det betyr ikke at jeg ikke trives som småbarnsmor, men det betyr bare at jeg kommer til å trives enda bedre om fem år.

Utfordringene med to tette barn er:

  • det kan bli kostbart. Man må ha dobbelt opp med spisestol, bilstol, sprinkelseng, bleier osv. Etter hvert blir det også to barnahagebarn.
  • det er lite hjelp i storebror da han fortsatt er en baby selv
  • det er utrolig tøft den første tiden

Til deg som havnet på denne posten via googlesøk: dette ordner seg! To tette barn er fantastisk. Kom deg gjennom de første månedene, og ikke vær redd for å be om hjelp fra familie og venner.

Vurder vaskehjelp. Spis take away med god samvittighet.


1_DSC1422


2_DSC1421


3_DSC1420

fremtiden

_DSC1335


I termingruppa har vi i dag snakket om fremtiden til barna våre. Vi er enige om at det er skummelt. Noen av oss er redde. Det føles alt for nært når uskyldige, unge mennesker blir drept på en vanlig fredagskveld i hjerte av Europa. I går var tre veldig nære venner av meg i Paris. To av dem like ved der alt skjedde. Det er uvirkelig å sende meldinger og høre om de lever, hvor ofte gjør man det? «Hvor er du? Har dere det bra?».

«Ja».


Barna mine tror verden handler om dem. Emmett er stjerna i livene våre. Det verste Kenza har opplevd er å bli bitt i kinnet (kanskje merket for livet som dere ser på bildet over). Jeg gruer meg til den dagen de forstår at verden ikke er like fin som de en gang trodde. At ikke alle vil oss godt, at det vi tror på, og lever for, fremprovoserer så mye hat og sinne at de er villig til å gjøre hva som helst for å ødelegge det. Jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe at verden blir bedre.

Heldigvis finnes det fantastiske folk også. Jeg vet vi er flere gode, enn onde. Hvis man tenker på at man bare har ett liv, hvorfor ikke gjøre det beste ut av det? Hver morgen bør starte med et smil om munnen. De små bagatellene som kan hisse meg opp skal jobbes med, og kanskje jeg kan bli den beste utgaven av meg selv. Siri og jeg har snakket litt om dette. Det å være den beste man kan. Bruke tiden sin med folk som heier på deg, vil at du skal ha det bra og som faktisk liker deg. Hadde jeg visst dette da jeg var 13 år gammel hadde jeg slutta å henge med de folka jeg hang med. Tenk så mange fler år jeg kunne fått med de vennene jeg har i dag?

Å få barn er det beste som finnes, men det er også en stor sorg. Sorgen man føler i hvert fiber i kroppen når man tenker på at noe forferdelig kan skje med dem. At man kan beskytte de så mye man vil, men til syvende og sist kan det hende det ikke holder. Det er helt grusomt å tenke på, og jeg kan få hysteriske gråteanfall om jeg virkelig setter meg inn i alt jeg ikke har kontroll over. Jeg ser folk skriver at vi ikke skal bli redde, og at livet skal gå videre som normalt. For å være helt ærlig vet jeg ikke om jeg klarer det. Om noen har oppskriften, så del da vel. Hvordan klarer du å ikke være redd?


_DSC1309


_DSC1317

ada og kenza


_DSC1280


_DSC1276

siri – jenta som gikk


_DSC1340


_DSC1294

ada og kenza er fremtiden

paris

_DSC1485 - versjon 2


Siden 22.juli 2011 har jeg vært veldig redd for terror. Etter at vi fikk barn har frykten for å dø bare blitt større og større, for det er ikke lenger bare meg selv å tenke på. Muligheten for at jeg dør i en trafikkulykke er større enn at jeg blir et offer for terroren, men likevel er det sistnevnte jeg frykter aller mest.

Natten i Paris er helt forferdelig, og alle mine tanker går til ofre, pårørende og hele Frankrike. Selv om jeg ikke ble direkte berørt av terroren i 2011 følte jeg det på hele kroppen, og gikk inn i en dyp sorg sammen med resten av landet. Jeg unner ingen nasjon å gå gjennom dette.

I dag skal jeg være ekstra glad for at jeg har det godt, lever med mennesker som er glad i meg og bor i et samfunn som ikke aksepterer terror. Jeg håper vi en dag lever i en fredeligere verden. Jeg undres på hvordan historiebøkene vil omtalene tiårene etter tusenårsskiftet…

litt større

_DSC1182


Det er rart å tenke på at storefis fyller to år om bare to og en halv måned. Ettårsdagen hans var jo i går ellerno! Jeg må kanskje slutte å kalle han baby?

Da han kom hjem fra barnehagen i går hadde jeg ikke sett han på tre dager. Jeg så for meg gjensynsglede og lykketårer, men han løp rett forbi meg for å klemme på Kenza. Så satt han ved siden av henne i én time før jeg fikk min første kos. Jeg tror han er mest glad i lillesøsteren sin av alle i hele familien. Men det er greit. Jeg kan være på en god andreplass.


_DSC1205


_DSC1216


_DSC1188


Siri og jeg dro ikke på BLW-kurs i går. Hennes baby, Ada, hadde oppført seg skikkelig rampete hele natten, og jeg hang uansett langt etter skjema. Håper vi kommer oss på kurset om ikke lenge, for jeg trenger selvsagt så mye lærdom som mulig om babystyrt mattilvenning.

Om du titter innom senere i dag kan du lese om hvordan det gikk da Kenza fikk servert dampede grønnsaker i går. Sånn er det når man har mammablogg, da er det slike ting som fenger.

to tårer på bondegården

DSC08012


I dag stakk jeg ut med storefis alene, og vi hadde en veldig hyggelig dag sammen. Jeg elsker å henge med den lille fyr’n, bare oss to. Han er så snill og enkel å ha med å gjøre. Vi dro først til en bondegård like ved der vi bor, og etterpå spiste vi grønn burger på Max med søster’n. Hun yngste, ikke hun utskjelte.


DSC08029


DSC08039


Jeg strikket nettopp denne luen til Kenza. Oppskriften er fra den nye Klompelompe-boka, og jeg tror luen heter «duskelue». Jeg hadde et annet garn og feil pinner, så da måtte jeg gjøre noen endringer. Dessuten er dusken en nøkkelring fra Gina Tricot.

Kenza hater den, og Emmett elsker den. Så da får han det som han vil, blir riktignok kalt jente på gata, men samma det vel.


DSC08050


DSC08045


For å være helt ærlig har jeg et stort problem med bondegårder. Det er veldig viktig for meg at barna våre får et forhold til dyr, og at de blir glad i dem. Å stikke innom en bondegård er morsomt for de små, og det er der disse fine dyra er tilgjenglig for oss. Likevel syntes jeg det er helt forferdelig å se de stå på betong, i sin egen avføring og spise gammelt, nedtråkka høy. Folk som kjenner meg vet at jeg ikke har et nært forhold til dyr, jeg har faktisk aldri likt dem, men i dag begynte jeg å gråte. Vi sto inne i fjøset og Emmett hylte av glede da kua Astrid så på oss. Da felte jeg to tårer. Astrid burde ikke stå på betong.

Jeg vil gjerne fortsette å besøke dyr med Emmett, men jeg må finne på noe annet. Neste gang blir det på Bygdøy der dyrene står ute.

Det verste er at dette er bra standard. Gården er faktisk ganske kjent, veldig mye besøkt og folka som jobber der er dritkoselige. Så da slår det meg, hvis disse dyrene har det slik, hvordan er det på gårder som ikke er åpne for besøkende?!

Jeg vet dyresnakk og veganpreik ikke fenger, folk blir faktisk ganske forbanna av å lese sånt. Man vil at verden skal forandre seg så lenge man slipper å forandre seg sjæl.

Ok, nok nå.


DSC08054


DSC08063


DSC08070


DSC08079


I morgen reiser Kenza og jeg til Berlin med bestefar! Oh shit, jeg gleder meg. Først skrev jeg verdens lengste pakkeliste med alle favorittklærne, men så måtte jeg minne meg selv på at vi bare blir borte i tre dager. Tre herlige dager! Håper jeg ruller hjem! Vi skal spise masse digg mat, deilige kaker og ikke minst shoppe. Det er egentlig ikke noe spesielt jeg trenger, men jeg er faktisk nødt til å få med meg noe vintage hjem. Berlin skal visstnok være vintageheaven, så da er det vel en plikt. For å være helt ærlig hater jeg vintageklær. Jeg syntes det som regel er stygt, og det lukter forjævlig. Hmm, vet du, jeg trekker tilbake alt jeg skrev om vintage. Jeg ble faktisk litt småkvalm av tanken på den bestemorlukta. Så da blir det vel noen nye jeans fra Pepe.

Snakkes pakkis!

et veldig mislykket prosjekt

DSC07951


For to uker siden var jeg ute en kveld, og programmerer’n hadde lagt barna. Han satt nede i kjellerstuen da han plutselig hørte skritt oppe. Han ropte på meg, men fikk ikke noe svar. Det gikk i noen kjøkkenskuffer, og han listet seg opp trappen. Han hørte små tasselyder, og ropte igjen. «Vilde?». Ikke noe svar. Plutselig oppdaget han et lite, krøllete hode bak puffen i stuen, og der satt Emmett og tviholdt på en pose med dadler. Klokka var ti om kvelden, og mange timer siden ungen var lagt i seng. I en seng med høye sprinkler, en seng han egentlig ikke skal komme seg ut av.

Vi håpte det bare var et engangstilfelle, men hver kveld klatret han ut av sengen, og leggingen ble et mareritt. Han hadde enda ikke falt og slått seg, men vi ville ikke vente på en brukket barnearm, og kjøpte derfor stor voksen-barneseng til gutten på 20 måneder.

Den første natten gikk det faktisk veldig bra. Han likte senga godt, og sov natten gjennom. Ekstra koselig var det at han selv sto opp, lukket opp soveromsdøren vår og vekket oss med et stort smil om munnen. Men så snudde det. Hver kveld tok leggingen opptil to timer. Han gikk ut av sengen hvert eneste minutt, og det var mye gråt og hyling. Kenza kom også ut av balanse da skrikene til storebror vekket henne, og kveldene ble amputert. Fra å ha barnefri fra klokka 19, var det nå et mareritt frem til vi alle sovnet utmattet rundt 22.

Vi håpet det skulle bli bedre, men etter ti dager med samme opplegget hentet vi frem sprinkelsengen igjen. Leggingen er fortsatt ikke som den var, det tar lang tid, men han har hvert fall glemt at det går an å klatre ut av den. Store, myke bamser er plassert på gulvet for å ta i mot hvis hukommelsen plutselig slår inn. Ikke det beste alternativet, men bedre enn slik det var.

Den nye sengen er for stor til å tas ut av rommet, så nå står det møbler på kryss og tvers. Vi vet ikke hva planen vår er, for det kan jo ikke være sånn her for alltid, men vi må lande litt før vi tar en ny leggekamp.

Noen ganger kunne jeg ønske den lille gutten var litt eldre. Men på den andre siden elsker jeg at han fortsatt er en baby. Jeg syntes det er vanskelig når han ikke lytter til oss, og kan drømme meg frem i tid når han forsår litt mer. Forstår at det er deilig å sove, at søvn gir energi og overskudd til å ha en kul hverdag.


DSC07956

min dag i bilder

Noen dager er bedre enn andre. Dagen i dag var fantastisk. Du vet når alt bare klaffer? Sånn var det i dag.

Her hjemme kjører vi annen-hver-morgen, og på den måten får vi sovet ut flere dager i uka. Denne søndagen var det min tur, og barna var snille og sov til 07.20. Kan ha noe med at Emmett hylte til ett om natta, men mer om det i et senere innlegg (han har nemlig fått seg ny seng, og det har ført til fullstendig kaos).

Morgningen var fin, og så fort Kenza var klar for sin første lur stakk storefis og jeg til Sats. Vi prøvde miniSats for første gang, og jeg har bare ett ord: WOW! Det så ut som Leos lekeland jo! Han trengte ikke innkjøring engang, bare faceplantet i ballrommet med verdens største smil om munnen. Det eneste kjipe var at han duden som jobbet i barnepassen var litt dårlig i norsk, så jeg misforsto det han sa. Han sa nemlig at «du må komme innom hver halve time». Så jeg trodde jeg bare hadde 30 minutter på meg, og rakk ikke annet enn å løpe 2 km, og trene 15 min med styrke. Det han mest sannsynlig mente var at jeg må komme tilbake etter halvannen time… Vi får prøve oss på en litt lenger treningsøkt i morgen.


IMG_2911


IMG_2913

15 min på bakside lår tok litt knekken på meg


Så dro vi hjem og ga babyen mat. Det var ikke tid til stort annet enn å pakke tursekken, og ta med minstemann på søndagstur med familien. Emmett ble hjemme med pappa’n sin. Som dere vet har vi ettbarnspolitikk, så jeg drar aldri ut med begge barna alene. Det må sies at jeg foreslo for søstern min å faktisk ta han med, men hun sa «jeg orker ikke at du skal bli helt psykopat».


IMG_2915


Vi gikk opp Vettakollen, og der er det absolutt ikke tilrettelagt for vogn. Ikke noe problem for en bærebaby! Hun satt på ryggen min på turen opp, og sov på magen på vei ned.


IMG_2925


IMG_2934


IMG_2941

Verdens beste tante og onkel, og et random fjes i bakgrunnen


IMG_2948


Så var det bare å hoppe i dusjen, skifte noen bleier, og dra til Henriette på middag. Hun bor sammen med mannen sin og sønnen deres Max, som bare er 9 uker yngre enn Kenza. Henriette påstår at hun ikke er god til å lage mat, men likevel hadde hun mekka sammen en fantastisk søtpotetsuppe med kokosmelk, og hjemmebakt olivenbrød. Wow! Det smakte kjempegodt! Som den dårlige bloggeren jeg er tok jeg verken bilder av maten, eller oss voksne. Men jeg klarte i det minste å knipse et fint bilde av de viktigste i selskapet.


FullSizeRender


Emmett ble helt gal av Max, og kysset og slikket han i ansiktet. Programmerer’n rakk ikke å spise så mye siden han måtte passe på at fyr’n ikke ødela absolutt alt i leiligheten. Først ble hunden deres plassert i garasjen, og etter tre drapsforsøk på fuglen ble den også ryddet vekk. Til slutt hadde vi fylt lekegrinden med alt Emmett ikke kunne ødelegge, og stuen sto tom tilbake. Det ble litt senere enn planlagt, så barna sovnet i bilen. Kenza tror tydeligvis at det var en dagslur, så hun ligger her og gurgler og leker, nekter å legge seg. Greit for meg det, jeg strikker på en sort lue til hennes nye sorte garderobe.

skal vi danse

IMG_2890


Barna mine har verdens beste bestefar, og han jobber som fotograf. Hver lørdag sitter han i en liten hule under publikum og filmer danserne på parketten i Nydalen. I årets sesong er en veldig god venn av meg med, nemlig Katarina Flatland. Siden jeg har tidenes kveldsamme-baby får jeg ikke sett live i studio, så da var vi innom prøvene i dag. Hvis noen ser denne posten i kveld, håper jeg virkelig dere har lyst til å stemme på henne om hun havner i duell! Det er i så fall 1 til 26400.

Innen dette blogginnlegget ble ferdigstilt gikk kjære katta ut, så det var veldig trist 🙁


I fjor var Emmett og jeg ofte innom bestefar på jobb, og han elsket det. I dag ble han faktisk skikkelig redd og usikker av den høye musikken, og alt som skjedde rundt oss. Vi kunne derfor ikke være særlig lenge i studio, men hang i sminkerommet og i rekvisitten. Vi sto i kanskje 22 minutter og så på en kran.


IMG_2874


IMG_2875


Programmerer’n var hjemme med babyen, og denne gangen fikk vi være ute i hele tre timer før dama klikka, og puppen måtte vende vorta hjemover. Hehehehe.


IMG_2889


IMG_2903


Jeg elsker å være ute alene med Emmett. Det er så hyggelig å få tid sammen bare vi to, akkurat som i gamledager. Han elsker å henge med Kenza, og spør etter henne hele tiden mens vi er ute. Likevel tror jeg det er bra for han å få litt kvalitetstid.

I morgen skal jeg forresten prøve ut barnevaktene på Sats! Stikk innom og hør hvordan det gikk.

min favorittrett

«Hvis du skulle bli henrettet, og fikk velge ditt siste måltid, hva hadde du valgt?»

«Sundried tomato pasta salad»


IMG_2559


For en stund siden var vi i selskap hos søster’n min, og hun serverte blant annet en helt fantastisk pastasalat som var så god at samtlige gjester stønnet mens de spiste. Oppskriften er fra den amerikanske bloggeren  The pioneer women, og oppskriften finner du her. Retten er veldig enkel å lage, og helt perfekt å mekke sammen om du får mange gjester. Vi dropper osten, og vips er den vegansk. Den består ikke av så mange ingredienser heller, og er du ekstra smart lager du sausen dagen før så blir det enda mindre stress på selve dagen.


IMG_2540


Hjemme hos oss er dette en favoritt. Emmett elsker pasta, og spesielt med soltørka tomater. Det er en del hvitløk i oppskriften, så du kan eventuelt ta litt til siden uten hvitløk om barna dine ikke er så glad i det. Vår ettåring er veldig glad i mye smak, og har spist både hvitløk og sterke krydder siden han var liten.


IMG_2562

Han ville ikke spise av barnetallerken i dag


Et annet tips i farten, om du ikke spiser kjøtt, så er soltørkede tomater en ypperlig erstatter for kjøtt i mange retter. Det er jo salt, noe kjøtt også som regel er. Passer veldig godt på pizza, i pastaretter, i salater og som tilbehør til supper. Jeg digger soltøkede tomater på brødskiva, og i taco.


IMG_2575


IMG_2580


I dag ble jeg endelig ferdig med selebuksen til Kenza. Jeg har ikke brukt så lang tid på den, men jeg blir ekstremt utålmodig når jeg strikker, og vil helst bli ferdig etter to pinner. Problemet mitt er at når det begynner å bli vanskelig i oppskriften, legger jeg fra meg arbeidet og begynner på noe nytt. Denne gangen lovte jeg meg selv å ikke gjøre det, og sto i det. Det ble litt hull her og der, plutselig rett når det skal være vrang, og omvendt, men resultatet ble kjempefint likevel. Jeg liker at hjemmestrikka er hullete og merkelig, det blir så koselig.


IMG_2546


IMG_2555


Det blir bedre bilder på bloggen, slik det var før, men kameraet mitt ligger i bilen som er på verksted. Inntil videre fungere iphone sånn helt greit.

jeg er syk jo

IMG_0079


Når visse andre er syke lages det te, det ryddes og det fylles opp vann i boblebadet. Det blir stilt spørsmål som «skal jeg hente en paracet til deg?» og «hva vil du ha til middag?». Når jeg er syk, og inntullet i ulltepper og tøfler, er det «det er jævla varmt her!» også blir varmen skrudd av. Mhm. Varmt ja. For det er derfor jeg sitter her utkledd som en forbanna sau!!!!

Manflu. Rart at kvinner ikke kan få den mystiske sykdommen. Når menn blir rammet av manflu er det liksom unntakstilstand og krisetiltak. Hvis du vil lese om en av de 12 gangene i året manflu treffer hjemmet vårt, kan du klikke deg inn her.


Jeg ble syk natt til torsdag. Jeg hadde løpt rett fra dusjen til sengen for å amme Kenza, og våknet ikke før morgningen etter. Natten hadde vært iskald, og pådratt meg en heftig forkjølelse. Toppløssoving + vinternatt = kjempesyk.

Det hjap vel heller ikke at jeg stakk på trening.

På sykdomsnatt nummer to hadde jeg psykotiske feberfantasier. Jeg trodde jobben min var å godkjenne mennesker til assistert selvmord, og flesteparten av kundene var transseksuelle menn. Hver gang Kenza skulle amme sa jeg høyt ut i soverommet «unnskyld, jeg er bare nødt til å amme barnet mitt. Er straks tilbake». De gangene jeg fikk svettetokter og det virket som kroppen brant innenvendig, trodde jeg at det bare var en del av jobben. Jeg var mildt sagt lettet da jeg omsider forsto at alt bare var en drøm, og at latskapen på slutten av arbeidsdagen ikke hadde ført til noen reelle dødsfall.


Minste barnet til søster’n hadde bursdag i går, så da kom vi for å feire han i dag. Ingen sykdom i verden er unnskyldning for å ikke stille opp på en såpass viktig dag. Vi ga en radiostyrt Mario Kart, som Emmett trodde var hans. Han fikk lov til å leke med den hele dagen, og ble hjerteknust da vi måtte legge den fra oss og dra hjem. Vi kunne sikkert kjøpt en til han også, men av erfaring vil han leke med den i fem minutter før han finner noe nytt å loke med. Min tidligere internettvenninne, nå IRL-venninne Siri, skrev på bloggen sin at hun vil at alle fremtidige bursdagsgjester skal ta med brukte leker som gave. Jeg er SÅ enig. Emmett syntes innpakning bare er irriterende, og kunne ikke brydd seg mindre om noen har hatt leken før han. Det er mye mer bærekraftig å gjøre det på den måten, hvert fall når barna er såpass små. Dyre, skinnende rett-fra-butikkhylla-leker er ikke viktig i den alderen, så hvorfor ikke finne frem noe dine egne barn ikke har lekt med på flere år? Så når vi om noen måneder skal invitere til han lille fisen her sin 2-årsdag skal det stå med tydelig tekst at vi ønsker brukte gaver.


IMG_0127


Nå har vi veldig freshe venner altså, hadde ikke ønska det samme om vi for eksempel var kompis med hun her:

lindsay-lohan-e1321742800153

barnehagestart

DSC07713


I slutten av august rullet vi opp foran barnehagen, Emmett i favoritt t-skjorten, og jeg med de største solbrillene jeg kunne oppspore. Jeg bare visste at det kom til å bli mye grining. Allerede to meter innenfor porten begynte tårene å trille. Ikke fordi jeg var lei meg, men jeg ble så utrolig rørt. Han trippet bortover med den lille skolesekken på ryggen og smilte til de andre barna. Han var så søt at jeg tenkte at det nesten var pinlig overfor de andre foreldrene som ikke hadde like fine barn som meg.


Den første uken var vi der sammen med han en liten stund, før vi snek oss unna for et par timer. Han storkoste seg, og la nok ikke merke til at vi ble borte. Den uken han startet med fulle dager ble det mye tull med søvnmønsteret hans. Fra den ene dagen til den andre gikk han fra to soveøkter på dagtid til bare én. Hans fine 19 til 07-rytme gikk over til våkne-hele-natten-og-til-slutt-stå-opp-klokka-fem. Vi var så slitne at vi holdt på å droppe hele barnehagekonseptet. Fine folk kunne fortelle at det ville bli bedre, og at det bare var å holde ut. Så det gjorde vi. Og det ordnet seg.

Han virkelig elsker barnehagen. De som jobber der er utrolig dyktige, varme og fine folk. Han gråter ikke lenger når vi går fra han, men vinker hjertlig og roper «ha det!». Barnehagen er helt spesiell, og har fokus på kreative barn. Mye lek og moro, men også læring og konsentrasjon. Jeg krysser alt jeg har for at lille k også får plass.


DSC07711

må alltid sjekke om lillesøster har det bra


Da jeg satt høygravid med bekkenløsning og skrantende psyke, tenkte jeg at barnehageplass fra ett år ville bli redningen. Å ta vare på en vilter liten gutt i den tilstanden var ikke behagelig, eller lett. Vi fikk mye hjelp av svigermor den første tiden etter fødselen, men så reiste de bort, og jeg var alene igjen. En nyfødt amme/bære-barn og en mammadalt ettåring var en hektisk kombo. Vi sjekket alle barnehagene i bydelen. Til og med utenfor bydelen, men det var fullt overalt. Jeg undersøkte kristne privatbarnehager på andre siden av Oslo, søkte etter dagmammaer og tenåringer med mye fritid. Ha i bakhodet at vi overhode ikke er religiøse, jeg er generelt svært skeptisk til dagmammaer og jeg haaaater tenåringer. Men vi var desperate.

Til slutt var det bare å innse at jeg hadde blitt tobarnsmamma, og at ungene var mitt eget ansvar. Kaffe, dronningsjokolade og snus fikk meg gjennom dagen fra 07 til 17. Så var det bare å lempe både dama og Emmett over til programmerer’n, og se på Kardashians resten av kvelden.

Det gikk jo bra.

Når jeg ser tilbake er jeg så inderlig glad for at vi ikke fikk napp i barnehagesøket. Jeg er så glad for at Emmett ble kjent med den nye babyen sammen med meg, og at han ikke ble sendt bort for tidlig. Jeg er så glad for at jeg slipper å ha dårlig samvittighet, at jeg var tøff og at det ikke klikka for meg. Jeg mener, selvfølgelig har jeg skreket høyt ned i sofaputene og hatt lange samtaler med mamma om at jeg bare vil stikke av, men over all, det gikk jo bra! Jeg trøstet meg med at dette har millioner av kvinner gjort før meg, og at to barn faktisk ikke er  mange.

Man klarer jo alt. Til syvende og sist, MÅ man jo dét. Tror det liksom er greia med å få barn, at man har blitt ordentlig voksen og ikke kan sette seg ned og grine og få andre til å ordne opp.

Selv om jeg ofte gjør det da. Griner og får andre til å ordne opp altså.

ettbarnspolitikk

DSC07895


Søster’n og jeg pleier å ta med hver vårt barn og treffes på café, gå tur, dra på lekeland eller stranda. Vi har begge to barn, men syntes det er enklere å la to av de bli igjen hjemme med pappaene sine. I går hadde jeg med meg Kenza, og søster’n tok med sin minste, Scott på snart fire år. Vi gikk tur i Nydalen, sjekket tempen på skal vi danse, og til slutt avsluttet vi kvelden med en episk vegansk burger.


For noen uker siden tok jeg med barna alene til Mathallen, og så for meg urbane unger som satt pent på stolen og i vogna. Det tok ikke lang tid før Kenza begynte å gråte, Emmett ville sitte i vognen, sjalet var glemt igjen i bilen og lommeboken gikk i gulvet så kortene sprutet ut av den som om det var et trylletriks. Da jeg omsider klarte å plassere begge barna i hver sin bilstol, og vi lå trygt på motorveien med snuta rettet hjemover, lovte jeg meg selv å aldri igjen dra ut med begge barna alene. Så nå opererer vi som regel med hver vår unge, og ofte tar jeg med Emmett mens k sover. Hun kan gjerne sove i opptil tre timer sammenhengende på dagtid, men tar dessverre ikke flaske eller annen mat. I går regnet jeg med å bli ute litt lenger så da ble han største igjen på fotballbanen med programmerer’n, og hun ammende med meg på bytur.


DSC07912


DSC07941


Som sagt lagde vi en fantastisk god veganburger, og oppskrifter er latterlig enkel. Det er Veganmisjonens superenkle middagskaker av kikerter, og du finner oppskrift her. Tilbehøret søster’n slang sammen var guacamole, soltørket tomat-pesto, kålsalat, stekt sopp og grønnkål og langstekt rødløk. Nam!


DSC07946

er det forsvarlig å blogge om barn?

De siste månedene har det vært vanskelig for meg å blogge.

Jeg syntes nemlig det er vanskelig å blogge om meg selv. Ikke fordi jeg er redd for å være personlig, men fordi det sjeldent er noen som kan ta bilder av meg. En blogg med bare tekst er utrolig kjedelig. Derfor har det endt med at jeg skriver litt om meg og min dag, men legger ved bilder av barna. De er søte, folk liker å se bilder av barn og det er enkelt. Jeg er flink til å ta bilder, og det blir alltid bra.

Programmerer’n er god til mye. Det var derfor jeg ble forelsket i han. Jeg har alltid tenkt at han kan ALT. Men det er ikke sannheten. Han er helt utrolig ut-av-en-annen-verden dårlig til å ta bilder. Sånn helt seriøst. Skikkelig, skikkelig dårlig. Så dårlig at bildene hans kunne blitt utstilt på Høstutstillingen (hvis den skiten fortsatt eksisterer). Nå tenker du kanskje at dette var litt vel slemt å si om sin elskede, så jeg slenger på noen fine adjektiver: han er kjekk, snill, omtenksom, morsom, sterk, handy og en jeg-kan-redde-deg-uansett-hva fyr.


Sosiale medier har kommet for å bli, og det er ikke noen tvil om at barna våre vokser opp i en verden der denne kanalen er en stor del av livet. For noen, en stor del av ens identitet. Jeg vet ikke om det er riktig av meg å definere deres identitet på nettet. Selv om det kun er fine bilder jeg legger ut, og teksten er hyggelig, spør jeg meg selv: er det riktig? De har ingen stemme som kan si ja eller nei, de kan hvert fall ikke gi meg et go på det ene eller det andre. Når de blir store, får sine egne kontoer, syntes de det er kult at jeg allerede har lagt ut hundrevis av bilder av dem?

I denne diskusjonen er det en del som drar inn pedofili, og at onde mennesker kan misbruke bildene våre. Jeg er til dels enig i det som blir sagt. Jeg tenker meg alltid om før jeg legger ut bilder av barna. Spør meg selv om det kan manipuleres. Ut over det ønsker ikke jeg å la meg styre av at det finnes noen få, men veldig syke mennesker der ute.

Det argumentet som står sterkest hos meg, er dette med at barna ikke er store nok til å bestemme selv. Det er jeg som har valgt å opprette en blogg, og da bør den handle om meg. Så da spør du kanskje: hvorfor blogger du ikke om deg da? Og jo, det er det som er planen. Men som sagt er det vanskelig å ha en blogg uten bra bilder. Både pappa og søster’n er gode fotografer, men jeg er ikke komfortabel med å bli tatt bilder av akkurat nå. Loftet er fortsatt stacket med de gamle klærne, og skapet på soverommet flommer av gravideklær og store gensere. Som fortsatt passer. Jeg prøver å ikke la meg påvirke av at jeg ikke kjenner meg selv igjen i speilet, men seriøst… Det er ikke kult. Også tenker du «du fødte nettopp, slapp av». Men da Emmett var like gammel som lille k er nå, var gravideklærne pakket bort for lengst! Jeg hadde aldri trodd at det skulle ta så lang tid denne gangen. Jeg går masse tur og spise plantebasert… man skulle tro det gikk litt fortere, ikke sant? Og jeg ammer. Fullammer, til og med. «Hormoner», sier noen. Urettferdighet, sier jeg.

Denne posten skulle egentlig ikke handle om meg, og min kropp, men på den andre siden så var jo det kanskje bra at det ble sånn. Poenget jeg prøver å få frem er at jeg er usikker på hele bloggsituasjonen, og om jeg ønsker å fortsette. Jeg har ikke spesielt mange lesere, så det ville ikke være krise å legge hele prosjektet på is, men likevel er drømmen min å utvikle noe selv. Og da kan blogg være en god start. Ingenting er bestemt, så jeg ber dere ikke om å slette vildesaid.no fullstendig fra nettleseren, men kanskje ikke titte innom hver dag i håp om dagens oppdatering.

Jeg har hatt det veldig gøy, og det har vært deilig og befriende å kunne skrive. Jeg er ikke ferdig med bloggen, vi er bare ikke bestevenner.

Kanskje vi finner tilbake til hverandre igjen.

Det håper jeg.


IMG_9518

bittersøtt

IMG_5655

Emmett 9 uker gammel


Emmett gråt ikke da han ble født. Han lå i armene mine da han fikk en stor sprøyte i låret, bare to dager gammel. Lå og sov, min lille fining, og våknet ikke da den skumle legen stakk han i den tynne huden. Han bare rynket litt på nesen. Da helsesøster kom på besøk uka etter fødselen satt vi der en smule bekymret og sa «han har ikke grått en eneste gang, vi er redd det feiler han noe». Hun lo. Sa at vi kom til å høre nok gråt i løpet av de neste 18 årene, at det bare var å nyte stillheten så lenge det varte.

Han gråt litt etter hvert. For eksempel hvis jeg var treig med å få ut puppen, eller vi prøve å legge han i senga hans. Han ville samsove, ligge tett, amme konstant og klore seg i panna. Fy steika, som han klorte opp ansiktet sitt. Helt fra fødselen, og frem til han var sånn åtte måneder gammel. Jeg husker jeg sa til mamma «livet mitt kan ikke starte før den lille jævelen slutter å klore seg sjæl». Jeg tok feil. Vi vet jo alle at jeg ble gravid igjen, og vi vet alle at jeg ikke lever mens jeg er gravid.

Omsider sluttet han å klore, han sluttet å amme og plutselig sov han natten gjennom på eget rom. Nå kan han snakke, og har sin egen personlighet. Han er 1,5 år og starter i barnehagen. Jeg har hele sommeren gått og gledet meg til den dagen jeg kan levere han til noen andre, og ta den minste under armen og si «verden er vår Kenza». Det er ikke det at jeg er en grusom mor som ikke orker å være sammen med barnet mitt, men det har vært heavy å ha de alene hjemme.

Men så traff det meg litt hardt i kveld da programmerer’n og jeg gikk gjennom det han trenger til barnehagestart. Jeg så for meg den lille gutten trippe inn døra med sekken på ryggen og furteleppa dirrende i fjeset. At han faller og slår seg og ikke finner mamma’n sin for trøst. At noen andre må kjefte på han fordi han biter en liten jente i armen. Millioner av mammaer har jo gjort det før meg, forlatt barnet sine til noen andre, så jeg får det vel til jeg også. Men det blir nok ikke like fantastisk og kult som jeg så for meg. Tipper jeg «tilfeldigvis» går tur forbi barnehagen hver dag, skjuler meg bak bilene på parkeringsplassen og skuler inn. «Spiser han?», «får han nok vann»?, «har de skiftet bleia hans?».

Forhåpentligvis går det helt fint. Og mest sannsynlig kommer han til å digge barnehagen. Og k og jeg kommer til å elske friheten. Tenk alt vi kan gjøre. Vi kan bare si sånn «skal vi stikke ut en tur?», også kan vi bare gjøre det! Ingen gærninger som skal løpe ut i bilveien, ingen rutinebarn som må i seng på dagtid, og ingen fulle vesker med matpakker, drikkeflasker og sprettballer. Bare hun og meg.


IMG_5656


Men shit, som vi kommer til å savne han.

derfor tror du at du blir en dårlig mamma

«Det norske samfunnet er besatt av barn, oppdragelse og hvordan vi voksne feiler», sier Lorelou Desjardins i dagens VG. Hun snakker om den enorme mengden med artikler norske journalister publiserer om hvordan vi kan designe lykkelige barn. Jeg er over gjennomsnittet interissert i barn, men kan ikke huske noen av dem. Det norske samfunnet er ikke besatt av verken barn eller hvordan vi foreldre feiler. Om det er noen som er besatt av barn, så er det oss foreldre. Og det er bare fint.

Selv har jeg aldri opplevd at samfunnet er særlig opptatt av barna mine. Da mannen og jeg kjørte hjem fra sykehuset med vår første baby, var det ingen som vinket til oss eller flagget på balkongen, og ikke noe orkester som ventet ved inngangsdøren. Jeg ble overrasket. Her hadde jeg født verdens vakreste gutt med perfekte ører, også var det ingen som brydde seg? Utakknemlige samfunn, tenkte jeg.

Desjardins lister opp hva hun reagerer på ved det norske samfunnet, og våre krav til foreldrerollen. Hun føler at nordmenn stiller så høye krav til foreldre, at hun er dømt til å mislykkes. Først er det den klassiske, som jeg selv ofte bruker for å gjøre et poeng ut av hipsternordmenn som tror de er bedre enn andre, nemlig økologisk mat. «Å være en god mor innebærer visst å kun spise grønnsaker og økologisk mat fra første svangerskapsdag, så vinen må vike». Å holde seg unna alkohol under svangerskapet er ikke hysterisk, det er å være ansvarsfull. Noen ganger kan det være deilig og befriende når andre gir litt faen og bare «jeg droppa de økologiske grønnsakene til fordel for take away». Men å drikke vin mens man er gravid er ikke kult, det er motbydelig, undøvendig, og kanskje det mest egoistiske man kan gjøre.

Selvfølgelig er ammepresset på denne listen, for er det én ting folk liker å disse Norge for, så er det det ekstreme ammepresset. Norske mødre ammer mest i verden. Så ja, det er nok et press på dette med å gi barna våre morsmelk, men noen ganger kan man ikke gjøre alle fornøyde. For at vi skal opprettholde den gode ammestatestikken er jordmødre nødt til å informere, pushe og veilede. Får man det ikke til, vil det kanskje føles nedverdigende med ammemaset, men så lenge du vet din sannhet er det ikke så viktig hva gamle damer mener på cafébordet ved siden av. Du er et voksent menneske, du må klare å velge selv hva du skal ha dårlig samvittighet for og ikke. Drakk du vin da du var gravid? Ha dårlig samvittighet. Fikk du ikke til å amme? Helt cool! Du gjorde det du kunne, og flaskebarn er like fine som puppebarn.

Videre reagerer skribenten på at norske barn må i seng klokka sju. Hun påstår også at vi ikke har noen gode svar på hvorfor barna våre må i seng så «tidlig». Vel, du burde ha spurt meg. For jeg kan fortelle deg at søvn avler søvn. Om barnet mitt på 1,5 år legger seg klokken 21, er det ikke slik at han sover til ni. Han våkner klokka fem. Legger han seg 19, våkner han sju. Som passer oss perfekt med tanke på at vi f.eks ikke liker å stå opp klokka fem.

Selvsagt er det kjipt å vinke adjø til gjestene før sola har gått ned, og kanskje de tenker at vi er noen kjipinger som lar livet vårt bli styrt av barnas rutiner. Men vet du, vi har valgt å få barn, og når man får barn må man ta hensyn til dem. Jeg reagerer på at noen mener barna må passe inn i de voksenes liv, og ikke omvendt. Klart er det viktig å bevare sitt gamle jeg, men det bør ikke gå på bekostning av barna dine. Om du vil feste til langt på natt, skaff deg barnevakt. Ikke la ungene sitte gjespende ved siden av og spille på Ipad bare fordi du er så kul og hipp, og så veldig sånn «barna min styrer søvnen selv».

Så kjære Lorelou Desjardins, grunnen til at du tror du blir en dårlig mamma er ikke fordi det norske samfunnet krever urimelig mye av deg. Du tror du blir en dårlig mor fordi du har overanalysert og misforstått. Jeg føler du unnskylder sunn fornuft med hysteri.

Og det irriterer meg.

Om du ikke vil takke nei til vin under svangerskapet, og tviholder på å legge barna dine over midnatt så er du kanskje ikke egnet til å få barn. Det er hardt og brutalt, men hey, jeg er tross alt nordmann og alle veit vi er drittsekker.


_MG_9128

ikke døm «late» mødre før du får flere barn

Bilde tatt 04.08.15 kl. 12.50 #3


Debatten om det nye Instagramfenomenet #prosjektuperfekt er en smule unyansert. Økomødre med sovebarn og bærepappa dømmer latingene som dokumenterer frossenpizza og det roetete vaskerommet. «Hvorfor er man stolt over å ha et rotete hjem?». Det er det vel ingen som er, men man kan føle en tilhørlighet når man ser bilder av andres rot. Litt sånn, «hei du der! Ikke ha dårlig samvittighet for vi har det også litt kaos». De færreste gir barna usunn mat hver dag, og de færreste har det rotete hele tiden. Men en gang i blant må det være lov, ikke sant? Og dessutten frøken, ikke døm før du får flere barn sjæl.

Jeg mener, hvor enkelt er det ikke å ha én unge? Ikke misforstå, all cred til ettbarnsmødre også, barn kan være vanskelige og utfordrende på hver sin måte, selv om det bare er en liten fyr på 8 måneder. Men å sitte der med ett barn, en pappa som mer en gjerne tar seg av sjalbæringen og fritid som gir muligheten til å lage selvplukka sopp-risotta fra bunnen av, gir deg faktisk ikke retten til å dømme de som gjør det litt enklere for seg selv.

Barna mine er like glad i pappan sin som de er i meg. HAHAHA, nei det er de ikke, men de syntes han er en kul fyr. Det gir meg muligheten til å gjøre hva jeg vil, for jeg kan si «ta han her, jeg stikker til en venninne». Og alle er lykkelige. Og det gjør ikke meg til en dårlig mor at jeg vil ha min fritid. For ja, jeg er et menneske selv om jeg er mamma. Jeg har behov for tid med venner, med kjæresten min og med familien – uten barna. Å la ungen leke på gulvet alene er ikke bare greit, det er nødvendig. Det er nødvendig for at jeg skal få gjort de tingene jeg syntes er gøy, som f.eks å blogge, lese nettaviser og kommunisere med folk på sosiale medier. For andre er det nødvendig for å leve, for eksempel de som må jobbe mye selv om det er kveld. Barnet har også behov for denne alenetiden. Han må lære seg å leke alene, å utvikle fantasien. For å utforske rommet sitt, hvordan det er å klatre på sofaen, falle og slå seg fordi han tråkket feil. Han må lære på egenhånd, og det gjør ikke meg til en dårlig mor. Jeg vil ikke ha bomullsbarn som må bæres i sjal ned til konfirmantpresten.


Firedelt bilde fra 04.08.15 kl. 13.22 #7


Vi spiser sunt, vi har et vegetarisk hjem og mesteparten av maten er vegansk fordi jeg er veganer. Jeg lager mye mat fra bunnen av, fordi jeg har tid og fordi Emmett på 1,5 år liker å sitte på benken og hjelpe til. Jeg vet at dette ikke kommer til å være hverdagen vår om ett år. Da jobber vi voksene hele dagen, og begge barna våre vil være fulltid i barnehagen. Når vi henter dem og kommer hjem, vil de være sultne og urolig. De har ikke lyst til å sitte på benken og se på mamma kutte opp økologiske grønnsaker, da kan redningen bli å slenge ingrediensene rett på en ferdigbunn fra Tine, og rope «middag om 10 min!». Det at jeg har mye tid i dag, gir ikke meg retten til å dømme de som ikke har det.

Jeg dømmer ingen. Hahaha, joda det gjør jeg, men jeg dømmer ikke de med dårlig tid. Jeg beundrer de med dårlig tid, for det betyr at de gjør mye. De jobber, de trener og de handler på butikken. De fleste mammaer gjør så godt de kan, og så lenge de gjør dét, kan vi ikke dømme dem. Noen har bedre tid enn andre, noen prioriterer annerledes og slik er det. Hvis man ikke får noe ut av #prosjektuperfekt er ikke hashtaggen rettet mot deg. Ikke legg deg opp i det, ikke døm og ikke fortell hvordan de kan prioritere annerledes for å få tid til å faktisk rydde det forbanna vaskerommet.

Ingen andre enn mammaer bryr seg om andre mammaer. Sånn helt seriøst.


Bilde tatt 04.08.15 kl. 12.49


La oss heller diskutere noe viktigere, for eksempel håret mitt. For mye krøller??

seks år eldre

På denne dagen for seks år siden ble en veldig spesiell person født. Han fikk navnet Luka, og har siden da vært den råeste personen i våre liv. Den første sønnen, det første barnebarnet og mitt første tantebarn.

Fineste Luka.


DSC07466


Det er nesten litt frekt av barn å vokse opp så fort, for da blir det veldig sånn «hæ, er det seks år siden han ble født? Er JEG seks år eldre????». For seks år siden kom jeg hjem fra seilveckan, og hadde enten fått svneinfluensa, eller så var jeg skikkelig fyllesyk. Hvem vet. Dro på legevakten og sa «jeg tror jeg har svineinfluensa, kunne dere sjekka det?», og dama bare «men hva faen gjør du her nede? Prøver du å smitte hele Oslo, eller?». Så slang hun en boks med svineinfluensamedisin i fjeset mitt og ba meg dra ditt pepper’n gror. Jeg dro dit. Og ble frisk. Og så kom Luka. Mamma fikk svineinfluensa noen dager senere og måtte derfor møte sitt første barnebarn i en glassboks.


DSC07532


DSC07461


Nami nami nami nami, som Emmett sier når noe er godt. Nydelig pastasalat med soltørka tomat-saus, kål-dings og fersk loff. Elsker maten til søster’n.


DSC07515


DSC07462


DSC07551


DSC07489


DSC07477


DSC07506


DSC07503


DSC07550