babyutstyr | Vilde Said

hello?

26 sep , 2017 6 kommentarer Standard Post

Er det fortsatt noen som er her inne? I så fall: Hello!

Da jeg startet denne bloggen var jeg gravid og utålmodig. Tusen tanker om det å få to barn på 15 måneder, bli feit, miste fotfeste, et voksende hjerte og elske til det gjør vondt. Så ble det en babyblogg, så litt treningsblogg og nå en uoppdatert blogg. Sistnevnte er det kjedeligste som finnes, og man mister lesere. Førstnevnte gir mange lesere, men føles ikke riktig. Og det i midten er bare useriøst når man er en periodetrener som meg selv.

Å blogge om barn er noe jeg synes er veldig gøy, men som byr på en rekke problemer. Hvor går grensen for hva man kan legge ut om egne barn? Hvordan føles det for generasjon so-me å finne tusenvis av bilder og tekster om seg selv på internett? Ikkje bra.

Jeg elsker å skrive, har alltid gjort det, og jeg føler meg mest kreativ på egen plattform uten restriksjoner eller retningslinjer. Men siden jeg startet denne bloggen som en gravideblogg har det vært vanskelig å drive den videre med andre temaer. Er jeg en hverdagsblogger som skriver om venninnekaffen på en vanlig lørdag? En blogger som tar bilder av den nye jakken? Eller en blogger som skriver om meninger og samfunnsengasjement? Det ville vært så mye lettere om jeg bestemte meg for hva jeg tilbyr leserne mine. Lettere om jeg turte å sette opp et kamerastativ midt på gaten for å ha bilder til de 55 innleggene som ligger på «kladd».

Akkurat nå vet jeg ikke, men jeg vurderer å starte på nytt. En ny blogg der det ikke forventes at det blir skrevet om babyer og barn.

I så fall sier jeg i fra, og enn så lenge; Takk for alle kommentarer. Takk for de som stadig titter inn og sender meg meldinger. Takk for feedback og ros på innlegg jeg er stolt av.

men hva med meg?

12 sep , 2017 Ingen kommentarer Standard Post

Det viktigste i verden akkurat nå er miljøet. Ja, viktigere enn integrering, eldreomsorg og skattelette. Viktigere enn julaften, K’en i KRLE og «norske verdier». Hva er vitsen med å hytte med neven for flere parkeringsplasser i sentrum hvis du ikke har en fakkings jordklode å plassere den FAKKINGS bilen din på?!

Fire år til med Erna kunne jeg tatt med et smil – om dama brydde seg om miljøet. Joa, Høyre har noen grønne punkter, men at de som leder landet ikke har miljøet som en av sine fire hjertesaker er for meg helt ubegripelig. Vi er i en tid der verdens smarteste mennesker sier vi har knappe tre å igjen på å redde verden. TRE ÅR. Det er så liten tid.

Jeg trøster meg med at unge, kule mennesker bruker sin stemmerett til å fortelle politikerne hva som er viktig. Jeg blir glad av å se unge, kule mennesker ofre kjøtt, dieselbil og flyturer for den neste generasjonen. Jeg kan begynne å grine av å tenke på hvordan denne verden ser ut når barna mine er voksne… kun fordi mye ville ha mer. Flere biler, større veier, mer kjøtt.

De kuleste jeg kjenner tar grønne valg i hverdagen så verden kan se bedre ut for de jeg elsker mest.

Men hva med meg?

Hva med deg? Vi åpnet øya for seint. Sorry.

4 ting som irriterer meg med Game of Thrones sesong 7

19 aug , 2017 Ingen kommentarer Standard Post

Jeg har vært en dedikert fan av Game og Thrones siden 02.februar 2015. Grunnen til at jeg husker datoen er fordi det er samme dag Emmett fylte ett år. Jeg var høygravid, og vi bestemte oss for å få den lille fyr’n inn på eget rom. Nå var jo en ny trollunge på vei, og vi tenkte at en 180-seng ikke har plass til fire personer. Jeg var nemlig ikke den eneste feite i familien, Sami var sympati-preggis og hadde lagt på seg 8 kg på 8 måneder.

Det er forresten bare én av oss som ikke har gått ned gravidekiloene. Gjett hvem!

Legger til et lite hint:

Uansett. Prosjekt: få-unge-i-egen-seng gikk helt greit i starten, og vi begynte samme dag på serien Game of Thrones. Vi hadde dritmange sesonger vi ikke hadde sett, og var veldig spente. Vi så cirka sånn her ut:

Men etter bare én episode begynte ungen å gråte i sengen sin, og vi fløy frem og tilbake fra TVen til barnerommet. Sånn seriøst konstant. Da så vi sånn her ut:

Etter et par kvelder med løping frem og tilbake (ikke at noen av oss hadde vondt av det) tok vi vuggingen halvveis ut i stuen for å følge med på serien samtidig som vi prøvde å få ettåringen til å sovne. Serien ble såpass spennende at vi sakte, men sikkert, havnet i sofaen med fyr’n på brystet. Og slik lærte Emmett å sove til lyden av sverd.

To og et halvt år senere sover begge barna i egen seng, og vi har kommet til sesong 7 av GOT. Serien er for meg fortsatt magisk, og jeg gleder meg til mandag hele helgen. Helgen kunne godt vært avblåst for min del. Jeg har blitt helt Fotballfrue og bare «MANDAGER ASSA, DET ER SÅ DIGG #IKKEBLÅMANDAGHERIGÅR’N #BLESSED. Men jeg må ærlig si at de første sesongene var mye bedre. Ja, dragene er rå – og de hadde vi ikke i sesong 1. Å se Jon og Dany sammen er fantastisk, det hadde vi heller ikke i sesong 1. Likevel har serien mistet noe av piffen, og her er 4 ting som gjør den nest siste sesongen av favorittserien litt irriterende.

1.Det går for fort frem

Tidligere tok det mange episoder for karakterene å bevege seg fra ett sted til et annet. Og med god grunn. Det er enorme avstander mellom de ulike stedene i Westeros, og disse folka har ikke biler engang! De GÅR eller sitter på HEST (herregud, tenk at det finnes mennesker der ute som liker hester frivillig). Nå kan det virke som serieskaperne er litt lei av å lage Game of Thrones, så de gidder ikke «kjedelige» klipp av Jon som seiler, eller Dany som rir. De vil bli ferdig så fort som mulig.

Det går utover min opplevelse, fordi det ikke er realistisk. Og ja, jeg skjønner at drager, iskonger og skogsbarn ikke er realistiske heller, men i GOT-universet er det jo det. Jeg vil ikke ha fire episoder av Jon som sitter i en døll tralle på vei til Castle Black, men et par klipp av reisen ville gjort denne sesongen bedre.

2. Jamie og Bronn i vannet

Episoden the spoils of wars ender med at Bronn redder Jamie fra å bli brent levende av dragen til Dany. Guttakrutt slenger seg i vannet, og episoden går i svart. Hjelp, er de døde? Ble de tatt til fange av Dany? Spiste dragen dem likevel? OMG!

Neida… Neste episode starter med at de dukker opp fra vannet LAAAAANGT unna fiendene. Som om de har holdt pusten 1 km under vann… Jeg har ikke ord. For en irriterende scene. Også er jeg lei av at episoder ender med en «cliffhanger» som overhode ikke er en cliffhanger. Vi vet at Jamie ikke skal dø på den måten, så ikke bruk tid på lage «spenning» ut av noe så tåpelig. Og det er urealistisk at Dany ikke tok dem til fange. Hun kunne bare plystret på noen Dothraki’s, og vipps hadde de hatt et svært verdifullt kort på hånden (eventuelt i fangehullet).

3. Den idiotiske planen om å hente en whigt for å vise Cersei

Desidert det dummeste jeg har sett på GOT noen gang. Faktisk dummere enn da Arya overlevde 15 knivstikk i magen.

Så planen er altså å sende en fakkings KONGE til den andre siden av wallen for å kaaaanskje kunne klare å hente en whigt for å viiiise til Cersei?! For hun blir sikkert kjeeeempe imponert over å se et unaturlig monster der hun står med tidens monster-soldat selv.

Det er ikke verdt å risikere livet til Jon Snow – Kongen av Nord – for å kanskje, muligens klare å fange et whigt. Og om de klarer det så aner de faktisk ikke om de klarer å holde den i live helt frem til Kongshavn. Istedenfor å bruke tiden på dette kan de heller ta med seg de tre dragene og hele hæren til Dany, og faktisk redde verden fra horden av døde monstre som er på vei til Westeros.

4. Littlefingers plan om å skape splid mellom Arya og Sansa

Baelish planter altså et gammelt brev Sansa skrev under tvang til familien sin. Om jeg husker riktig ble hun tvunget til å skrive at faren hennes er en foræder, og at Winterfell må bend the knee for Joffrey. Han vet at Arya finner lappen og står skjult i mørket og smiler lurt. Men hvorfor er dette en lur plan? Plottet hans røpes jo i det samme Arya konfronterer Sansa.

A: Ehh, hva faen, har du skrevet dette?

S: Ehh, ja, men jeg ble tvunget til det av Cersei.

A: Åja.

Utenom dette er sesongen knallbra. Mine favorittøyeblikk er:

Da Jon hilste på Drogon
Aryas liksom-duell med Brienne
Den vanvittige flammekrigen i episoden The spoils of war

Love it!

ekte kjærlighet

14 aug , 2017 2 kommentarer Standard Post

Jeg har lyttet til så mange lydbøker de siste ukene, at måten jeg tenker, snakker og skriver på er pompøs og dramatisk. Jeg kan stå opp og gå bort til quooker-kranen min og tenke «pulverkaffen dannet et mønster i den nyvaskede og dråpevåte gullkoppen. Det kokende vannet sprutet ut av kranen og omgjorde massen til en jevn, brun kaffe. Ofte tenker jeg at gjester tror jeg serverer kaffe og te med glovarmt vann fra springen. At ikke alle vet at kranen faktisk gir kokende vann. Rent, kokende vann. Like kokende, sterilt vann som den du koker i en kjele. Og ofte tenker jeg at gjester synes jeg er sparsom siden jeg serverer pulverkaffe. At de ikke forstår at pulverkaffe faktisk er den beste kaffen for meg. Jeg elsker pulverkaffe. Og jeg elsker kokende vann rett fra kranen».

Så kler jeg på meg, og velger favorittjakken nok en gang. «De på jobben tror kanskje at jeg bare har én jakke. At jeg løy da jeg sa at jeg elsker klær og trender. At en ekte fashionista ikke ville gått med samme jakke hver bidige dag. Så henger jeg fra meg skinnjakken, og åpner jakkeskapet. Det henger jakker på rekke og rad, den ene vakrere enn den andre. Jeg husker hvor, og når, alle er kjøpt. Hver gang har jeg stått på butikken og tenkt ‘om jeg bare kjøper denne jakken blir jeg lykkelig, og jeg vil aldri trenge en jakke til igjen’. Men så ender det med at den også, som alle de andre jakkene, blir hengende i skapet, mens favorittskinnjakken får bli med på alle mine eventyr der ute i verden».

På toget sitter jeg med kaffekoppen i glass som jeg kjøpte etter at jeg så doku-serien til Live Nelvik. Hun Skypet med en inspirerende miljøforkjemper fra New York. Den kule it-jenta fortalte at hvert eneste menneske i Vesten produserer så mye søppel at denne verden til slutt vil gå under. Derfor kjøpte jeg en glasskopp som jeg prøver å ta med meg hver gang jeg går ut døra. På den måten kan jeg bidra med én mindre pappkopp på søppeldynga. Jeg kjøper for mye kaffe ute. Samtidig som jeg lurer på hvor alle pengene mine blir av bruker jeg flere hundre kroner på kaffe hver uke. Og mens jeg undrer på hvor pengene min blir av, blir jakkeskapet i gangen stadig fullere.

Til tross for at jeg bare bruker favorittjakka.

jeg får helt angst av angsthysteriet

27 mar , 2017 Ingen kommentarer Standard Post

Angst. Fenomenet har en helt annen betydning i dag enn i 2008 da jeg var russ. Kanskje de som sleit med angst for 10 år siden ikke snakket om det, vil noen si, og at det var derfor angst ikke var en del av diskursen vår. I dag snakker vi om angst hele tiden, man kan jo knapt åpne en nettavis uten at en kjendis står frem med angsten sin. Åpenhet er alltid bra. Det gjør det lettere å si fra og ta grep om man sliter, men om vi først skal ha angst på dagsordnen må vi også snakke om hva ordet egentlig betyr. Jeg har nemlig en mistanke om at angst ofte blandes med helt allminnelige følelser.

For det er vanskelig å være menneske, sånn er det bare. Man opplever stress og ubehagelige forventninger på skolen. Kroppspress på stranda, og press i arbeidslivet. Thats life! Den klumpen du har i magen på vei til jobbintervju er ikke angst, det kalles nervøsitet. Og den kjipe smerten i ribbeina som kommer etter samlivsbrudd er kanskje ikke angst, bare kjærlighetssorg.

Angst er en av de vanligste psykiske helseplagene vi har i Norge, så åpenbart er det viktig å ta tak i det. Det er derfor desto viktigere at vi skiller mellom angst og ubehag, slik at angst ikke blir såpass normalisert at de som faktisk lider blir overskygget, og begrepet blir utvannet.

Jeg er ingen ekspert, overhode, faktisk har jeg ikke peiling på angst. Jeg forteller bare hva jeg selv, som et vanlig individ i dette samfunnet, opplever som angsthysteri. Jeg har venner som sitter i lederstillinger som forteller om nyansatte i begynnelsen av 20-årene som ikke dukker opp på jobb fordi de har angst. Lederne blir fortalt at de må ta hensyn, være tålmodige og respektere angsten. Jeg har familie som jobber som lærere som forteller om videregåendeelever som ikke kommer til tentamen, fordi de har angst.

Hvor mye hensyn skal vi ta til angst? Hvor mye tilrettelegging kan en 22-åring forvente fordi hun eller han har angst? Hvis man har såpass angst at man ikke klarer å gjennomføre en normal arbeidsdag må det behandles som en hvilken som helst sykdom, og man må sykmelde seg. Utover det handler det litt om å ta grep om eget liv, og møte de utfordringene man støter på. Sjeldent opplever man en årstid uten flere humper i veien som krever mye av oss som menneske. Det er naturlig, og det er slik vi lærer og blir sterkere. Om man skal kategorisere alle livets utfordringer som angst blir det som å avskrive disse følelsene som en naturlige del av livet. Følelser er jo det som gjør oss til mennesker. Om du ikke har en eneste psykisk eller fysisk reaksjon på en utfordring, er det jo ikke en utfordring!

Jeg tviler ikke på at angst er reelt og at mange sliter med det – på ekte. Angst som ikke bare kan forklares som bekymring eller nervøsitet. Men det er på tide at vi skiller mellom normale følelser, og faktisk angst. Den nye generasjonen som nå entrer arbeidslivet er nødt til å vite forskjellen, og vi kan ikke få en haug av unge mennesker som sykmelder seg fordi de kjenner på arbeidspress. Eller fylleangst. Eller sorg. Det er nødvendigvis ikke deres egen skyld, fokuset må gjerne rettes mot helsevesenet som tillegger unge mennesker angst. Om du blir fortalt at følelsene du har kan forklares som angst – ja så har du jo angst.

Det er kanskje vanskeligere å vokse opp i dag med sosiale medier som en stor del av hverdagen. Det kan hende angst har blomstret opp fordi jordkloden har blitt mindre, og vi kan sammenligne oss med mennsker fra alle verdens hjørner. Vi viser de beste sidene av oss selv på Instagram og Facebook, og det legger press på unge mennesker. Press på å være vakker og suksessfull. Men vi hadde også dette presset da jeg vokste opp, det samme opplevde mamma da hun gikk på skole på 70-tallet. Press er liksom en del av samfunnet, livet og mennesker. Vi er dømt til å ha idoler, strekke oss etter noe bedre og dermed forbedre oss selv. Og disse følelsene er ikke eksepsjonelt for generasjon Z.

Det er noe med at om man dyrker en følelse, så vil den blomstre opp.

3 konkrete tips for å opprettholde treningsmotivasjonen

19 mar , 2017 Ingen kommentarer Standard Post

Hei til alle mine fellow alt-eller-ingenting-mennesker der ute. Å være oss er både morsomt og kjipt. Morsomt fordi det er fantastisk å få dilla på noe og kjøre på 100% med én greie, men også utrolig kjipt når dilla’n er over og vi ikke finner et fiber i kroppen som ønsker å fortsette. Å holde en god treningsflyt i hverdagen er for oss ganske vanskelig, og det krever mye å ikke legge fra seg hele prosjektet.

Altså; Prosjekt trening.

Jeg begynte å trene igjen august 2016. Da hadde jeg vært av og på siden tenårene, og innså at jeg ikke gidder enda en sommer med strandoutfit bestående av skjørt og badedrakt. Å sitte på stranda og ikke tørre å vise bakside lår og nedre rumpe er patetisk. Som om noen bryr seg liksom! Likevel føles det som om ingen tenker på noe annet enn meg og mine rumpeballer.

Jeg fikk heldigvis skikkelig dilla og trente fem dager i uken frem til eksamensperioden i slutten av november. Jeg var veldig bevisst på at jeg pleier å miste motivasjonen rundt denne tiden, og jeg konsa på å ikke falle fullstendig av. Det var vanskelig. Å trene fem dager i uken hadde gått utover skolen, og det merket jeg da jeg leste til eksamen. Jeg visste at vårsemesteret ikke kunne legges opp på samme måte, og da dalte motivasjonen enormt. Jeg tenkte at det ikke er noe poeng å trene i det hele tatt om jeg ikke får til fem dager i uka.

Tankegangen er selvfølgelig helt feil, og jeg ringte åtte venninner for å høre deres mening. Alle kunne si at tre dager i uka er mer enn bra nok så lenge jeg er effektiv og gønner på når jeg først er på treningssenteret. Som jeg alltid gjør stoler jeg på mine fine folk og slo meg til ro med at alt eller ingenting-tankegangen ikke alltid gir fruktbare resultater.

Her er mine tre tips som fikk motivasjonen til å bestå.

Sett opp en plan. Tre dager med trening. Fast. Jeg vet at mandager er spinning kl.17, onsdager er styrke kl.17.40 og fredager er det abs og rumpe på morgningen.
Finn en venn. Jeg har heldigvis en kjempegod venninne som jeg trener sammen med. Vi følger samme opplegg, og snakker mye om øktene våre i løpet av uken. Det er vår felles greie, og det er så fint!
Gjør det du liker. Det hadde sikkert vært mer effektivt å legge opp øktene annerledes, men da forsvinner motivasjonen. Jeg elsker spinning og styrke så da holder jeg meg til det.

Dette er jo ikke akkurat hokuspokus, og mest sannsynlig lærte du ikke noe nytt. Det som gjorde den store forskjellen for meg var faktisk bare å innse at det ikke må være alt eller ingenting. Å trene fem dager i uka får jeg uansett ikke til, så det er poengløst å strebe etter det idealet.

Det føles helt rått å ta helg med god samvittighet. Kan anbefales.

alt jeg gjør er feil

17 mar , 2017 10 kommentarer Standard Post

Åh, det er så mye jeg kunne ønske jeg engasjerte meg mer i. Som flyktningskrisen, søppelsortering, dyrevelferd og shoppestopp. Er det perfekte menneske en veganer som bor i hengekøye i skogen (så man ikke invaderer maur og andre innsekter)? En som bare spiser det hun finner i naturen og gir hele sin inntekt til de fattige?

Selvfølgelig ikke. Ingen klarer å leve sånn. Dessuten høres det ut som et forferdelig døllt liv.

Alle har sine ting de er opptatt av. Ett engasjement er ikke bedre enn et annet. Men ofte føler jeg at folk tilegger meg dette. At folk tror jeg ser ned på andre som ikke er opptatt av grønn mat.

Jeg gir nesten aldri penger til veldedighet. Jeg sorterer ikke søppel, fordi jeg alltid glemmer å kjøpe flere søppelkasser. Det verste jeg gjør er å ikke gi blod. Jeg har et hektisk liv og kan ikke gi blod etter kl.15 (da må jeg være andre steder enn på sykehuset). Å bruke noen timer av hverdagen min til dette går utover skole, jobb og trening, og derfor har jeg ikke funnet den indre motivasjonen jeg trenger for å gi blod.

Derimot vil en som gir blod kanskje tenke at det er rimelig dårlig av oss som ikke gjør det. Kanskje de tenker «det er jo SÅ lett og det betyr SÅ mye».

Poenget mitt er at man velger sine kamper og går gjerne inn for det som krever minst offer. For meg krevde det ingenting å gå over til et plantebasert kosthold. Det er mitt bidrag. Det finnes flinkere veggiser enn meg. For eksempel de som ikke bruker ull. Å gi slipp på ullen krever enormt mye av meg, og jeg finner ikke motivasjonen. Det var miljøengasjementet som drev meg inn i en grønn hverdag, ikke dyrevelferd (derfor passer jeg også på å ikke kalle meg veganer, men veggis. Noe som er forvirrende for mange siden jeg sier jeg spiser vegansk mat).

Jeg driter skikkelig i hva andre spiser. Jeg har aldri kommentert andres mat, og jeg har heller aldri tvunget noen til å spise det jeg spiser (med mindre de er invitert hjem til meg og jeg har lagd vegansk mat). Mange tror jeg er sånn, noe som er litt sårende. Jeg hører noen ganger at jeg er «ekstrem», og det er urettferdig. Verken jeg eller de som kjenner meg godt kjenner meg igjen i denne beskrivelsen.

I mine digitale profiler er det fokus på veggismat og feminisme siden dette opptar mye av min hverdag. Kanskje det er derfor folk tenker jeg er gæren? Jeg har aldri hatt et mål om å shame noen, men kanskje bare inspirere til et grønt måltid. Jeg følger Jenny Skavlan, men blir ikke inspirert til å kjøpe vintage (synes vintage lukter dritt). Det er likevel garantert mange andre som blir inspirert, og da har hun jo fått til noe bra. Jeg tenker ikke Jenny er ekstrem, og jeg tenker ikke miljøengasjementet hennes er falskt siden hun spiser kjøtt. Man trenger jo ikke å være perfekt for å bry seg!

Jeg skulle gjerne vært opptatt av flere ting, men kanskje jeg er for selvopptatt. For selvopptatt til shoppestopp. For selvsentrert til å gi blod. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg. Mitt bidrag er veggis-veien fordi det passer meg og min hverdag.

Og selv om du ikke klarer eller vil slutte å spise kjøtt, så er det selvfølgelig ditt valg og ingen har rett til å kritisere det valget. Jeg synes jo at alle kan spise mindre kjøtt. På samme måte som Jenny Skavlan sikkert synes jeg kan kjøpe mer vintage, og mindre nytt. Altså; Ingen er perfekte.

Så får man være uenig i hvilke tiltak som redder verden, men ikke la det gå utover heiaropene. Jeg heier på deg som gir blod. Jeg heier på deg som ikke shopper. Og jeg heier på deg som gir penger til flyktningskrisen. Det eneste jeg krever tilbake er å ikke bli tillagt en holdning jeg ikke har. Jeg er ikke ekstrem. Jeg er ikke ekstrem. Jeg er IKKE ekstrem.

Jeg trenger ikke engang heiarop.

God helg!

jeg har aldri gått på ski

14 mar , 2017 6 kommentarer Standard Post

…i voksen alder.

Det er helt sant. Sist jeg gikk på ski var på barneskolen, og alle minnene tilknyttet skigåing gjør at det knyter seg i magen.

De siste årene har jeg vært såpass selvsikker på meg selv at det nesten ikke er en ting som gjør at jeg føler meg liten og uverdig. De gangene jeg opplever at folk gir meg et irritert blikk (noe jeg opplever overraskende ofte blant venner og bekjente etter at jeg ble veggis og feminist. For kan du tenke deg noe så urovekkende som en kvinne med samfunnsengasjement, hø?!), så preller det av meg. Jeg vet hva jeg er god for og det er ikke en dritt en kjip hviting kan gjøre med det. Likevel kan jeg ta meg selv i å skamme meg over mine manglende kunnskaper og interesse for ski og vintersport.

Altså, hva er greia med nordmenn og ski? Selv kjæresten min med utenlandske foreledre er sånn «har du aldri gått på ski?» i den tonen. Den tonen folk bruker når de snakker om ny musikk, og bare «har du ikke hørt den sangen?». Nei det har jeg ikke, for jeg hører på podkast eller snakker i telefonen med ekte mennesker.

Det finnes ikke et fiber i kroppen min som har lyst til å gå på ski. Jeg hater kulde. Jeg hater følelsen av å bli svett under ullklær. Jeg liker ikke kalde solbriller på nesetippen, og jeg ser absolutt ingen glede i appelsiner. Appelsiner gjør deg klissete på henda, og det smaker bare helt okei. Det finnes så sjukt mye annet som er så sjukt mye bedre enn helt okei.

Og da gidder jeg ikke å bruke tiden min på okei’e ting.

Skiglede er fremmed. På barneskolen ble vi tvunget ut i all slags vær bare for å gå den faste skirunden rundt skogen. Det var drittføre nesten hver gang, og barna gråt. Det var ingen som koste seg. De få gangene foreldrene våre tok oss med på skitur var det samme stemning. Bare stress og for trange sko fordi ingen hadde husket å oppdatere utstyret siden sist.

De som liker å gå på ski skal absolutt få lov til det. Jeg ser bare så vidt ned på dem. Men det betyr at skifolk i stygge jakker og teite luer må godta oss som ikke embrac’er ski-kulturen. Jeg elsker asfalt, mur, støvletter, kule veggis-restauranter og Frognerparken. Rødvin i sofaen, hiphop på byen og unge mennesker med crazy lebestift.

Neste gang noen spør om jeg ikke går på ski – i det tonefallet – skal jeg svare; Går du på ski? I DET tonefallet.

Nørder.

Hvem er du? Sylvi Listhaug eller Ulrikke Falch?

13 mar , 2017 Ingen kommentarer Standard Post

Forrige lørdag var Sylvi og Ulrikke gjester på Lindmo på NRK. Til alle mine medsøstre som ikke engasjerer seg i feminisme (eller verre er; Synes feminisme er teit) se denne episoden.

I anledning kvinnedagen som var, og selve kvinneåret (som mine venninner og jeg kaller 2017) reposter jeg en kortversjon av den fantastiske teksten til min fantastiske feminist-venninne Tone. Les, lær og smil. Les innlegget i sin helhet her.

Jeg er feminist.

I 2005, da jeg var 16 år, så var dette en setning som var ubehagelig å si. I manges øyne var feministbegrepet forbeholdt de sinna og humorløse jentene med stripete strømpebukser og buttons. Vi andre skulle være solariumsbrune babes med velourjoggedresser i pastell og “Juicy” skrevet over rumpa.

I kjølvannet av kvinnedagen 2017 er det helt tydelig at noe har skjedd siden 2005. TV-serier som Skam og Unge Lovende har satt sterke kvinnekarakterer på agendaen. Artister som Astrid S og Aurora har vist at man kan være kul uten å kle av seg. Og ikke minst har antallet feministiske stemmer i media og sosiale medier på kvinnedagen eksplodert. Det er ikke bare blitt stuerent å kalle seg feminist. Det har blitt en selvfølge og en forventning. Og ikke minst – det har blitt trendy.
Bokstavelig talt trendy.

dior-we-should-all-be-feminists-t-shirt-chimamanda-paris-fashion-week-1

Fra visningen til Dior

Kanskje er det nylige hendelser som den polske politikeren Janusz Korwin-Mikke sine uttalelser i Europarådet om at kvinner er mindre intelligente enn menn og derfor bør tjene mindre enn dem, eller Trump sin påstand om at ingen har mer respekt for kvinner enn han (for en dyster tanke) som har medført dette behovet for en akutt holdningskampanje. Uansett hva årsaken er, så er det utrolig kult at så mange, særlig unge kvinner og menn, hiver seg inn i en viktig samfunnsdebatt.

Likevel er fakta at kvinner fremdeles tar tradisjonelle valg. Flere kvinner enn menn velger jobber i det offentlige, er hjemmeværende, sykmeldte og deltidsansatte. Kvinner søker seg ofte til komfort og trygge rammer. Årsakene til det er mange og sammensatte, og samfunnet har definitivt en viktig oppgave i å legge til rette for at for eksempel karriere og familieliv lettere lar seg kombinere. Likevel synes jeg kvinnenes eget ansvar ofte er underkommunisert.

For likestilling i praksis er ikke noe som skjer av seg selv. Det er noe som må jobbes for, og det er noe som må kreves. Det holder faktisk ikke å poste inspirerende quotes på instagram en gang i året om at du kan gjøre hva som helst med kaffe og den rette leppestiften. Kvinner må tørre å trå ut av komfortsonen og inn på de mannsdominerte arenaene. Kvinnene må ta sin rettmessige plass.

En annen interessant side ved debatten de siste dagene handler om selve begrepet feminisme og retten til å velge tradisjonelt. For handler ikke feminisme like mye om retten til å la være å velge som retten til å velge? Retten til å la seg forsørge, retten til å la seg operere, retten til å oppdra prinsesser, retten til kle av seg og retten til å gi faen.

Jo, på en måte så gjør den jo det. Feminisme handler om valg og frigjørelse. Frihet er noe vi i stor grad er privilegert med her i Norge, og godt er det. Jeg støtter din rett til å gjøre hva du vil med livet ditt 100 %. Jeg er også til dels enig med Emma Watson i at feminisme ikke bør brukes som en pisk i kritikken av andre kvinners valg.

Men, feminisme handler ikke om retten til å unngå kritikk for valgene man tar. Blir man ikke konfrontert med konsekvensene av valgene man tar frarøves man muligheten til å utvikle seg og lære av andres synspunkter og erfaringer. Og hva ville skjedd med samfunnsdebatten? Et samfunn uten kritikk og debatt er et farlig samfunn. Dessuten, handler ikke feminisme også om kvinners rett til å ytre sin mening i offentlig rom?

Uansett hvordan man definerer feminisme for seg selv, så er det ingen tvil om at jenter og gutter som engasjerer seg i kvinnekamp er en deilig trend. Det som er skummelt med trender er at det ligger i ordets natur at det er noe som er dømt til å gå over. La oss jobbe for at feministmerkelappen blir en klassiker, og ikke støver ned i klesskapet etter neste sesong.

Riktig godt kvinneår!

Skrevet av: Tone Lindstad

Og så tilbake til meg. Jeg ble feminist i 2014. Jeg husker det var hovedparolen «Nei til reservasjonsretten» som engasjerte søstrene mine og meg til å stille opp i toget 8.mars for aller første gang. Det som brant inni meg var tanken på at gamle, grå menn skulle bestemme over kvinners kropp. For hvor sykt er ikke det? At gammeldagse menn sitter i skinnstolene sine og sier «nej assa, skulle vi tatt å trukket tilbake noen av de rettighetene disse kvinnene har til å bestemme over egen kropp, eller?». Jeg blir kvalm. Fysiske dårlig.

Hvert år er det viktige paroler å gå under. Hvert år er det saker du bør diskutere og reflektere over. Selv om du sitter komf i Oslo og ikke føler deg forskjellsbehandlet, så betyr det ikke at resten av landet er like likestilte som deg og dine venner. Engasjer deg i samfunnet. Reager når noen bruker fitte som banneord eller ber deg «gå tilbake til kjøkkenet» bare for moroskyld.

Så hvem er du? Sylvi som fnyser av feminisme og synes det er en fornærmelse å bli kalt det? Eller er du Ulrikke, en moderne ung kvinne som ser verden slik den er. Og er stolt av det.

tvilsomme sko

10 mar , 2017 Ingen kommentarer Standard Post

For noen uker siden løp jeg innom Zara for å kjøpe et svart skjerf. Jeg har nemlig en tendens til å kjøpe rare ting som ikke matcher med noe av det andre jeg har i skapet. Da ender jeg opp med grønn jakke, gult skjert, paljettbukser og lilla veske. Hele vinteren har jeg savnet et nøytralt skjerf som ikke får meg til å se ut som en forstyrret pasient.

Jeg hadde ikke rukket å komme mer enn en halv meter innenfor butikkdørene før jeg glemte skjerf og fornuft. Rosa pompoms fanget blikket mitt, og her sitter jeg med noen veldig rare sko – og intet svart skjert.

Jeg stakk innom Fjong for å høre hva de andre trendekspertene hadde å si om saken.

«Veeeeldig deg da», sa hun ene.

«Jeg vet ikke om det er positivt eller ikke», sa jeg.

«De er veldig annerledes», sa hun andre.

«Ja, det kan jeg si meg enig i», svarte jeg.

«Kanskje det bare er at de ikke funker helt til brun genser?», undret de.

«Oooo, en rød jakke», sa den forstyrrede pasienten.

«Den blir fin med pompoms-sko!», sa ingen.

Rosa pompoms-sko: terningkast 3.

Rød kåpe fra Maje: terningkast 6.

Jeg føler det blir rart å ikke kommentere det skjulte innlegget under her. Det er til et prosjekt som ikke kan legges ut på bloggen, men jeg trengte et sted å sette inn innhold, i et format jeg kjenner – og digger. Det måtte også være åpent for de det gjelder. Sorry for dat.

ikke gjør som morra di sier

09 mar , 2017 2 kommentarer Standard Post

Kødda. Følg mammas råd så slipper du å fryse knærne av deg med dyre, hullete sommerjeans og joggesko i stoff.

foodbaby and other news

03 mar , 2017 Ingen kommentarer Standard Post

Hadde vi brukt en ekte modell ville vi ikke hatt en modell med foodbaby. Fordi når en ekte modell har lunsjpause spiser hun sitronskiver og avokado, mens en liksommodell spiser foccacia med hummus og bulgur som er større enn sitt eget hode.

Liksommodellens hode er rimelig stort.

Vi fikk tatt bilder som viser noen av de fantastiske nyhetene vi har fått inn hos Fjong med det gode gamle holde-inn-magen-trikset. Jeg er så heldig at jeg har fått lov til å bli deleier i Fjong, og jeg er så utrolig stolt av det Fjong-teamet har fått til de siste seks månedene. Fjong er altså en nettbutikk, og en fysisk butikk, der du kan leie eksklusive plagg og tilbehør. Genialt om du skal på party, i bryllup eller på jobbintervju. Eller bare har lyst til å være ekstra fin en helt vanlig dag. Med Fjong har du muligheten til å gå med en drømmekjole fra Valentino som egentlig koster 16.000, til bare en 500-lapp.

Les gjerne denne saken jeg har skrevet om Fjong. Føler den forklarer hvor genialt konseptet er. Og ikke minst Tones Pris Per Bruk som gir en liten vekker på hvor unødvendig det er å kjøpe nye statementplagg.

Den fysiske butikken vi har i Drammensveien 72 er åpen for alle, men webløsningen er i beta-versjon og invite-only. Hvis du er keen på å være testbruker kan du sende mail til kontakt@fjong.co. Da får du tilgang til nettbutikken og kan scrolle deg nedover alle produktene. Snart er nettbutikken åpen for alle.

Om du er en fashionista med et klesskap fullt av skatter så vil vi veldig gjerne at du leier ut klærne dine hos oss! Du har sikkert en del plagg som ikke har vært i bruk på åresvis, og da er det bedre at du låner de ut til andre enn at de støver ned. Du tjener selvsagt penger på plaggene vi leier ut for deg!

Jeg skal ikke fremstille det som om jeg driver Fjong, for det gjør jeg ikke. Det er noen mye smartere og gøtsi folk enn meg. Jeg er bare en veldig engasjert heiegjeng som eier en bitteliten bit av store, fine Fjong. Å jobbe med kule, inspirerende mennesker på fritiden gir meg masse energi, og det er nesten (bare nesten) så jeg poster et inspirerende quote. Du vet sånne som noen legger ut på instagram? Hater de. Men som sagt, det er nesten så jeg legger det ut, bare fordi jeg blir så glad av Fjong og Fjong-folka.

mitt stilikon

02 mar , 2017 Ingen kommentarer Standard Post

Jeg er ukult opptatt av å være original og trendy. Da jeg var yngre opplevde jeg ofte at det var jeg som turte å gå med trendplagg først. For eksempel var det jeg som presenterte Blakstad Skole for bolero. Ja, bolero. Til mitt forsvar var det på den tiden eksotisk, spennende og *dette plagget går til alt*-stemning rundt bolero.

Selv om jeg er opptatt av klær og trender er det ikke sånn at det er jeg som setter standarden lenger. Det har vi større stjerner enn meg til. Både klesstilen og interiørsmaken min er relativt mainstream, selv om dette ikke er enkelt for meg å innrømme. Den er ikke mainstream i forhold til det som ellers tråkker rundt i Oslo, men med tanke på at jeg alltid tilfeldigvis har lagt min elsk på det samme som diverse it-jenter har, vitner jo det om at smaken min er mainstream. Jeg har en målestokk som forteller meg om det er innafor eller fullstendig uttafor. En målestokk som forteller meg om noe er for mainstream eller ikke. Denne målestokken kaller jeg Vildes Venner.

Øverst finner vi Camilla, som er den mest ballsy venninna jeg har når det kommer til outfits. Camilla er übertrendy. Hun ligger som regel seks måneder foran resten av jentegjengen. Om Camilla går med gule briller betyr det at det er på tide at jeg selv skaffer meg gule briller.

?

A post shared by Camilla Søberg (@camisobe) on Nov 30, 2016 at 1:16am PST

Av åpenbare grunner kan jeg ikke namedroppe flere på listen min. Jeg vil tro de færreste hadde likt å bli fortalt at de henger så etter på trender at jeg bruker de som et tegn på når det er på tide å legge fra seg chokers og chevron.

Så hvem er mitt stilikon i tillegg til Camilla?

Jeg føler jeg må forsvare svaret mitt før jeg forteller det.

De fleste svarer Kate Moss eller Olivia Palermo. Snork, snork og fakkings snork! Joa, de har begge fantastisk stil, men dette svaret er like kjedelig som å si «drikke masse vann» når noen spør deg om skjønnhetstips. Til tross for bra stil på dem begge, kan jeg ikke kalle de mine personlige stilikon. Jeg synes Olivia er for dressjakke-wibez. Kate Moss er ganske nær min idealstil. Hun bruker mye basic i kombinasjon med crazy fuskepelsjakker og festlige boots. Likevel må jeg gi henne trekk for det samme problemet Olivia har.

Du gjetta riktig; Dressjakker.

Det går i mye dressjakker da f.å.s.d.s.

Mitt stilikon er Kim Kardashian. Og før du ler deg i hjel og tenker at jeg er en tacky raring så må jeg minne deg på et par ting.

Kim Kardashian satte chokers på dagsorden. Dama gikk med det allerede i september 2014. Oss andre i 2016.

#balmain #pfw

A post shared by Kim Kardashian West (@kimkardashian) on Sep 26, 2014 at 5:23am PDT

Nettingstrømper under ripped jeans?

Kim september 2016. Oss andre; Januar 2017.

Parisian Vibes

A post shared by Kim Kardashian West (@kimkardashian) on Sep 28, 2016 at 2:31pm PDT

White Girl Cornrows? KimKey desember 2015. Oss andre; sommer’n 2016.

Merry Christmas everybody! Good night!

A post shared by Kim Kardashian West (@kimkardashian) on Dec 25, 2015 at 10:34pm PST

High leg swimsuit? Kim juni 2016. Oss; Mest sannsynlig sommer’n 2017.

TheWifeOfPablo

A post shared by Kim Kardashian West (@kimkardashian) on Jun 11, 2016 at 2:35pm PDT

Jeg kunne ramset opp i en evighet; bomberjakker, Woldfor fatal dress, gjennomsiktige blondekjoler med bare truse under, duster coats og slouchy store gensere. Den nyeste Kim K-effekten i motebildet er korsett over stor t-shirt. ASOS har mange varianter, og den siste måneden har også Zara fått flere korsetter inn i butikken. Selv gikk jeg til innkjøp av denne fra asos til 284 kr (ikke annonselink).

lurer på om dette er et eksempel på trender man ser tilbake på om to år og bare wtf

A post shared by Vilde Kristine Darvik Said (@vildekrise) on Mar 2, 2017 at 4:31am PST

Du må gjerne hate Kims nakenselfies, overforbuk og dårlig holdninger til dyrevelferd, slanking og kroppspress. Det er tusen ting med Kardashians jeg ikke liker. Ting som er så ekstremt at jeg egentlig ikke tillater meg selv å digge dem.

Men jeg klarer ikke å la være. De er det Pærrefolka snakker om når de sier «være seg selv 110%».

Og Kim Kardashian kan klær.

det snør alltid i april

02 mar , 2017 1 kommentar Standard Post

At normenn liker å snakke om været er en funny joke i hele verden. Vi er visst kjent for det. Dét og isbjørner, helgefylla og at vi går i sokkelessen hjemme. Men er det en tid vi diskuterer været mer enn ellers så er det søren meg mars. Mars folkens – måneden du ikke bør bruke for lang tid ved kaffekanna på kontoret med mindre du vil snakke om grader, regn og måking.

Det starter som regel med at det plutselig blir mildere. Folk tar på seg joggeskoa, vårjakken og noen putter til og med fjær i håret (det er bare noen folk jeg ikke forstår meg på, og folk med fjær i håret er helt klart en type som havner i den kategorien). Men hva skjer dagen etter vinterskoene er pakket på loftet? Jo, det snør. Det snør som faen. Og sånn går det gjennom hele mars til vi alle sitter som noen frustrerte turister som aldri har vært i Norden før nå, og vi føler oss så bedratt siden det var sol i går også snør det i dag.

Men det stopper ikke der. Det skal snø i april også. I dét du endelig har roet ned nervene og tatt deg et glass rosé; Da snør det.

Og vi blir like deppa hver gang.

Men nå er du i det minste forberedt.

PS: Skrev om været for å kunne poste bildet av meg i denne fantastiske kjolen i bursdagen til en som heter Thomas.

helmut lang

01 mar , 2017 Ingen kommentarer Standard Post

Hva er din største svakhet? Spør folk. Sjokolade svarer folk flest.

Jakker, sier jeg.

Jeg har aldri vært Carrie Bradshaw-gal etter sko, men når det kommer til jakker er jeg ustoppelig. Når jeg ser en jakke jeg vil ha tenker jeg at livet mitt blir helt perfekt så lenge jeg får akkurat den jakken. Og så varer lykkerusen frem til jeg legger øya mine på en ny jakke.

Ja, det er et problem. Og ja, kjæresten min blir gal.

Og uansett, hva er vel et liv uten en Helmut Lang-kåpe?

Et dølt liv skal jeg si deg.

power through

24 feb , 2017 Ingen kommentarer Standard Post

Jeg gir det et forsøk til. Setter meg ned med tre smertestillende innabors, drar pusten langt ned i magen og sier til meg selv «hold øya åpne, dette klarer du. Vær en strong independent women».

Men bokstavene på tastaturet smelter inn i hverandre.

På mandag begynte det å klø i halsen, og plutselig kom det et nys. Merkelig, tenkte jeg og stakk på spinning. Etter trening ble jeg svimmel, og da jeg kom hjem orket jeg ikke å dusje og måtte legge meg ned på sofaen. Æsj så ekkelt, sa jeg.

Så kicka influensa runde 2 inn, og jeg har ligget rett ut i fire dager. Den uka jeg har mest å gjøre til og med. Etter en helvetesjul med sykdom på rundgang i hele desember hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle bli syk i februar. Så forbanna urettfedig. Det hjelper jo ikke at jeg har tidenes laveste smerteterskel.

Jeg HATER smerte. Smerte er så unødvendig å påføre seg selv, og det tok meg mange måneder å skille ut trening som smerte, og heller putte det i båsen rævløfting. Rævløftingen er noe som får meg gjennom kjipe uker med pensumlesing, Trump, sure familiemedlemmer og trang økonomi. Så da blir det ekstra tungt å måtte avlyse planlagte treningstimer fordi kroppen har behov for å sove.

Dette semesteret har jeg media effects, og det er det mest spennende faget jeg har hatt hittil. Shit, jeg kunne nesten hatt med meg boka på fjellet og drukket et glass rødvin til og hoiet høyt «dette folkens, dette er livet!». Men bare nesten. Ikke fordi det er noe galt med boka, men fordi jeg har da faen ikke hytte på fjellet.

Mitt største kompleks er rumpa mi som alltid har vært både stor og flat på samme tid (en kunst jeg bare har sett på min kropp så burde muligens være stolt av dét). Men med målretta styrketrening siden august 2016 har jeg endelig begynt å se en anelse oppløft av stussen.

Legger ved bevis.

Nyttårsforsett

13 jan , 2017 1 kommentar Standard Post

Nyttårsforsett nr.1: Bruke rare klær

Nyttårsforsett nr.2: Digge meg selv

Nyttårsforsett nr.3: Skrive

Jeg har en drøm om å være Carrie i New York med stort krøllete hår, paljettgenser, fuskepelsjakke og høye sko. 2017 er året jeg skal dra frem de gamle metalliske skjørtene og drite i at jeg er den eneste på trikken som ikke har på sort frakk. Faktisk skal jeg embrace det og tenke «yes, her er jeg, og jeg har på rosa metallskjørt og der er du i svart frakk. Deal with it!».

Jeg tror mange prøver å endre sider ved personligheten sin. For eksempel at man ønsker å være mer åpen for nye opplevelser, danse mer på byen eller smile mer til kollegaer. Hvis dette ikke ligger naturlig for deg vil du bruke mer energi på å prøve å oppnå et ideal som ikke er mulig enn å faktisk bli et bedre menneske. Jeg stemmer for at vi stopper med dette tullet om å skulle «endre seg» og heller jobber for å fremheve sine beste sider.

I to år tok jeg i mot mange kjipe kommentarer på valget mitt om å spise plantebasert. Enda jeg aldri har brydd meg om hva andre spiser. Lenge var jeg høflig, lyttet til argumentene deres og sa «nei da, jeg ser hva du mener, men jeg bare føler meg bedre ved å spise på den måten jeg gjør». Nå er jeg ferdig med det. Ikke misforstå, om noen inviterer til en hyggelig samtale om matvalg så er jeg helt opp for det, men de som kommer inn i samtalen med en fientlig innstilling, de som ønsker å ta meg på noe og angripe levemåten min; De gir jeg fullstendig faen i. Fra nå av sier jeg «vet du hva? Jeg digger meg selv, de valgene jeg har tatt og måten jeg lever på, så det er fullstendig uinteressant for meg å sitte her og ta i mot alt dette. Jeg driter i hva du spiser, så drit i hva jeg spiser».

Å hele tiden jobbe mot et mål om å bli et bedre menneske er viktig for selvrealisering. Og selvrealisering er menneskets øvrige mål (i følge meg hvert fall, selv om evolusjonsteoretikere vil dra seg i håret og rope: reprodusering!). Å ta i mot kjipe kommentarer med et smil om munnen ligger ikke naturlig for meg, og det krevde enorme mengder energi og livshåp å sitte der som en stum idiot. Den lettelsen jeg følte da jeg bestemte meg for å ikke ta i mot, men heller bare børste det av, det var kanskje det beste med hele 2016.

Godt nyttår!

intuitive eating

09 sep , 2016 1 kommentar Standard Post

Intuitive eating, altså intuitiv spising, er ideen om å spise mat med både kropp og sinn. Det er en litt filosofisk måte å spise på, men helt enkelt forklart handler det om å spise når du er sulten og stoppe når du er mett.

Å spise til man er behagelig mett, lytte til kroppen og spise det du har lyst på, høres enkelt ut, men det syntes ikke jeg det er. Ideen handler jo om at kroppen selv sier i fra hva den vil ha og hvor mye, men det er ikke alltid like lett å tolke signalene. Vane trumfer som regel alt, og det sitter langt inne å ikke spise opp selv om man egentlig er mett. Da jeg først begynte med dette var det nesten som å bli kvitt en avhengighet, men etter noen dager begynte jeg å merke den positive effekten. Fordøyelsen fungerer bedre, jeg føler meg lettere og sliter ikke med oppblåst mage etter måltider. Jeg går ikke på de store sultsmellene på vei til barnehagehenting, og jeg kan legge meg med god samvittighet.

Dette er altså ikke en diett, ikke misforstå. Målet er ikke å gå ned i vekt, men heller å tilfredstille kroppen med næringsrik mat i riktige mengder. Se på et måltid som noe fint og næringsrikt, ikke stresse eller haste i seg mat. Jeg har ingen ønsker om å gå ned i vekt, så jeg vil bare understreke flere ganger at dette ikke er en slankekur.

For mange mennesker er denne måten å spise på en selvfølge, men jeg tror faktisk at vi er enda fler som spiser uten å tenke over det. Jeg kan for eksempel forsyne meg en ekstra gang med middag selv om kroppen ikke trenger mat, bare fordi det er sosialt å spise. Det er jo hyggelig å ha noe å holde på med mens man sitter rundt bordet og prater? Men hvis kroppen ikke trenger mer mat, vil den reagere med ubehag. Dette ubehaget kommer gjerne ikke før 20 minutter, og da gjør det vondt, man føler seg dritt og mislykka.

Intuitive eating går som sagt ut på å spise det kroppen vil, men ha fokus på næring. Man kan ikke spise en hel kjekspakke til middag fordi man craver det, det handler om å ha en fornuftig tankegang. Men poenget er at man ikke skal takke nei til god mat og snacks fordi man anser det som, nei-mat. Om du ønsker å spise ett (eller to!) kakestykker etter middag, så gjør det. Nyt det, og tenk at dette var det kroppen din trengte akkurat nå. Man spiser ikke bare med magen, men med øyne og hjernen. Det kan få deg til å føle deg bra, og det er… bra. Men poenget er at jeg spiser dessert uten å reflektere om det er noe jeg har lyst på. Om jeg er i et selskap eller på en vegansk café spiser jeg dessert, i mengder, fordi det er en (u)vane. Det er så sjeldent jeg lager dessert selv så når det står foran meg, spiser jeg. Mye. Jeg holder meg aldri til ett lite kakestykke etter middag, jeg spiser 3-4 stykker, til jeg er kvalm og føler meg svært uvel. Det er her intuitive eating kommer inn. Det handler om å virkelig lytte til kroppen, stoppe når man er behagelig mett og gi slipp på søken etter fullstendig metthet man bare blir dårlig av.

Noen følger denne måten å spise på som om det er en religion. Det gjør ikke jeg. For å være helt ærlig tenker jeg ikke så mye på det, men når jeg blir fysen på noe usunt, eller er på vei til å ta mer mat stopper jeg opp og reflekterer over hva kroppen trenger. Prøver å gjenkjenne om det er symbolsk sult, eller faktisk sult. For som oftes er det ikke mat jeg trenger, det er vann, en kopp te eller en snus. Så istedenfor å gi umiddelbart etter cravings, leter jeg etter sultsignaler fra det indre. Er magen sulten, så spiser jeg.

Denne måten å spise på handler ikke bare om å begrense seg når det kommer til mengder, men også det motsatte. Å faktisk spise. Om magen rumler bør man spise ganske umiddelbart. Å undertrykke sult er som å avvise et behov. Kroppen din trenger ~~potet~~ mat.

Men for de som følger denne tankegangen 100% kan det fort oppstå problemer. For tanken er at man skal lytte til kroppen og gi den det den vil ha, men hva om kroppen bare vil ha usunne ting? Ofte craver vi usunn mat med lite nyttig næring. Om man kun skal stole på kroppens egne krav og signaler vil man ende opp med et lite fruktbart kosthold. Kritikk på den andre siden er at tankegangen kan få deg til å kategorisere mat som «ja-mat» og «nei-mat», og det er farlig. Selv om kroppen din ikke trenger bursdagskake, så kan det godt hende at hjernen din gjør det. Å kose seg med et balansert kosthold er helt nødvendig for å ha et fullverdig liv, mener jeg. Å være manisk opptatt av hva man kan spise, og ikke, gjør deg stressa og utenfor i sosiale sammenhenger.

Mat er digg, og det gjør livet så utrolig mye bedre å leve. Kos deg med det du føler er best for deg, men lytt til kroppens signaler!

couscoussalat med tranebær, rosiner, sopp og søtpotet + focaccia + brokkoli»salsa»

Nå er det kanskje noen som tenker at et plantebasert kosthold er begrensende og stappet med utfordringer, men det er det altså ikke. Ta gjerne en titt i arkivet mitt under «vegansk» og se på herlig mat jeg spiser til både hverdags og fest.

en analyse av fotballfrues boligannonsefilm

06 sep , 2016 13 kommentarer Standard Post

Hele Norges favorittfrue skal selge fotballfruehuset, og med det kan DU bli eier av et landlig paradis med rosa puter, kaffetrakter og chevronhåndkler.

Hele videoen finner du her.

Filmen åpnes med et interessant perspektiv. Jeg mener, hvor ofte får vi sett verden fra en levende glessklippers point of view? Jeg ventet i spenning, kanskje jeg fikk se Frua i froskeperspektiv? Ei litta buse, nesehår eller et extensionsfeste? Dessverre fikk ikke klipper’n mer enn noen sekunder med fame.

Så kommer tittelen på filmen, og jeg må si Fotballfruemannen er ballsy og innovativ. Her slår han et slag for det glemte 90-tallet, og minner oss alle om hvor kule fonter det var i skriveprogrammet på skole-PCen. Rest in peace wordart… Jeg har prøvd å analysere valget, og kommet frem til at det må være en skjult betydning bak tribalfonten. Kanskje de har en mørk side vi ikke vet om?

Og så swinger det seg til med mellomrolig gitarspilling. Og godt var det, for den gresshoppegreia ga meg en creepy skrekkfilmfølelse. Gresshopper OG tribal, det ble bare for mye for meg.

Dronen har vært under full kontroll hittil, men så kan det virke som ting hang seg opp. Ikke at jeg er noen buskevekstkjenner, men det kan vel ikke være meningen å få et stillbilde på 5 sekunder av denne rekka? Ikke veit jeg altså, jeg er som sagt ingen buskeekspert. Kan hende de var dritdyre.

Endelig får vi sett inngangspartiet til Fotballfrue og Fotballfruemannen. Og mistanken om at de er sånne folk som ønsker gjester velkommen med VELKOMMEN på dørmatta ble bekreftet. Ikke at sånne folk er dårlig mennesker altså…

Igjen, jeg er ingen ekspert på busker, men den busken der var stygg.

Jeg kommer ikke over den busken. Og jeg mistenker at de har en lik på andre siden også.

Men la oss gå videre. For nå begynner det å bli interessant.

Bare la meg hente solbrillene mine.

Det er jo ingen tvil om at Fotballfruemannen har blitt en dyktig fotograf, så jeg må nesten tro at han her ramlet på tastaturet og gjorde en feil. Overdreven eksponering kan få en hver hobbyfotograf til å rynke på nesen. Eventuelt åpne tårekanalene i ren refleks.

Overrasker meg litt at den moteinteresserte Frua ikke planla neglene sine til shootday, men man kan jo ikke henge seg opp i detaljer. Det blir liksom litt sært å dra opp eldgamle fargeregler om at rosa og rødt ikke går sammen, og vi er da ingen perfekte.

Fotballfrua har jo alltid påstått at hun er en perfeksjonist med støv på hjernen, og du får ikke et bedre bevis enn dette blikket hun sender den nyoppredde sengen. We know what you thinking of Fotballfrue 😉 Ingenting er mer sexy enn ei røddi seng!

Jeg tror forresten den hemmelige døren til høyre er der de stækker de grønne og blå lekene til ungen.

Ahhhhh nå skjønner jeg hvorfor hun har røde negler i videoen. Det er jo røde puter i sofaen!

(i hylla over tipper jeg teksten på det sorte bildet er «home is where love resides, memories are created, friends always belong, and laughter never ends». De virker som den typen)

Ute på altanen/balkongen/terrassen/verandaen (aldri lært meg forskjellen) inviterer Fotballfrue oss med på ei litta lek. Leken heter «finn nærmeste nabo».

Nå har det jo aldri vært noen tvil om at Fotballfrue liker rosa, men blikket hennes sier meg at hun virkelig elsker rosa.

Etter det sensuelle øyeblikket viser hun hvordan man vasker henda i Opdalsveien 253.

Jeg tror man får med seg Missonihåndklet på kjøpet.

Tidligere i filmen fikk vi vite at huset har fire soverom, og vi har til nå bare fått sett to. Jeg gledet meg derfor veldig da jeg så de mystiske føttene gå ned trappen, for det blikket hun gir soverom får jeg ikke nok av.

Men det kom bare noen ukontrollerte dronebilder av gangen og oversiktsbilder av stuen. Ikke noe å bemerke seg her egentlig, annet enn noe som virkelig sjokkerte meg.

De har brune puter i sofaen! BRUNE! Jeg hadde jo ikke rukket å komme over de røde putene, også blir dette slengt rett i flæisen på meg?

Dette var out of character…

Men ikke la oss avspore av noen brune puter (really who am i kidding). For Fotballfrue smetter rett tilbake i den karakteren jeg alltid har trodd på, nemlig ett kapseldrikkende menneske.

Med rene hender og en kapselkaffe mellom fingrene tar hun oss med ut i hagen (håper vi får se mer av gressklipperen).

Frua slenger et lengselsfullt blikk mot hagemøblene, mens hun mimrer tilbake til sene kvelder i godt selskap.

Avslutningsvis får Fotballfruemannen vist litt mer av droneferdighetene sine.

…og litt mer tribal for å få den ekte Siljanfølelsen.

fant løpeformen

31 aug , 2016 Ingen kommentarer Standard Post

når man har kjøpt ny sminke og overdriver med brynspennen

Denne uken har vært mer hektisk enn jeg så for meg at den skulle bli da jeg sto opp mandag morgen. Det har vært første uke på skolebenken på veldig, veldig lenge. Jeg studerer kriminologi som er et utrolig interessant studie, men noen obligatoriske fag er pent sagt kjedelige. Krevende. Vanskelig.

Jeg tror jeg er for dum.

Men i alt dette stresset mellom forelesninger, barnehagehenting og moderne sosiologiske teorier har jeg klart å melde meg inn i et treningssenter. Planen var at jeg skulle trene om morgningen 3-4 ganger i uka, sånn hjemme i stua og rundt i nabolaget, men jeg har innsett at det ikke funker for meg.

I dag hadde jeg første økt på senteret, og da slo jeg faktisk personlig rekord på 5 km! Jeg ble så fornøyd og stolt! I dag løp jeg 5 km på 29.31 min, og det er ganske mye bedre enn 32.08 som var forrige rekord. Dette er sikkert ikke en supertid for folk flest, men jeg har aldri løpt før så er kjempehappy med innsatsen denne høsten.

Utenom skole, trening og middagsmat skjer det ikke så mye, men jeg har fått et litt nytt syn på mat og spising, så tenkte å lappe sammen et innlegg om det i løpet av helgen. Jeg tror den nye tankegangen min kan være til god hjelp for andre som er like glad i mat, og mengder, som meg.

valg

28 aug , 2016 3 kommentarer Standard Post

Både jeg, og mange jeg kjenner, trengte flere «friår» etter videregående fordi vi ikke visste hva vi ville studere. Jeg skriver friår i gåsetegn, for helt ærlig har jeg aldri jobbet så mye som de årene etter russetiden og frem til jeg ble student. Å bestemme hva man skal bli, jobbe med, og gjøre resten av sitt liv – er ikke bare vanskelig, det er jo nesten umulig! Shit, som jeg misunner dere som bare vet hva dere vil jobbe med. Det hele gets down to valg. Og for oss som bor i det rikeste landet i verden, så er valgene mange.

Å ha mange valg er et privilegium, men det gjør også alt mye vanskeligere. Jeg ser at mange valg stresser 2-åringen min for eksempel. Da jeg var liten gikk barne-tv én gang om dagen (yes kids, det fantes ingen Disney channel, Youtube, Netflix eller Sumo). Det som ble sendt på TV var det vi måtte se på. I dag kan vi se hva vi vil, når vi vil, og om noe kjeder oss kan vi bare sette på noe nytt. Når vi skal se TV med barna spør vi hva de vil se på. Stort sett er det han største som svarer, mest fordi hun minste ikke kan prate, men også fordi han veier mest og setter seg på henne om han ikke får vilja si. Så åpner vi NRK-appen på smart-tv’en og mot oss lyser en haug av programmer. Så velger de ett program, ser på i 2 minutter, og så vil de se på noe annet. Det er stress å se på TV, for det blir så mye grining. «Vil ikke se på det, ta på noe annet». Det samme er det med hva man skal ha på brødskiva. «Ost». Får ost. «Vil ikka ha ost, vil ha avokado». Får avokado. Vil ikke ha avokado (hallo avos er dritdyrt!). Jeg har alltid fått beskjed om at man skal velge sine kamper, og de kampene jeg har valgt å ta er ikke hva de skal se på TV eller hva de skal spise. Jeg har valgt å tvinge på skoa når det snør ute, sette de i bilsetet når vi skal kjøre bil, og bære de over veien når det er mye biler. Det er jo de viktige kampene, ikke sant?

Valg gjør dem stressa.

For noen måneder siden så jeg en dokumentar på NRK om mat, eller var det sukker? Husker ikke. Det jeg hvert fall husker er at en lege sa at han er overrasket over at ikke fler er overvektige. At vi mennesker faktisk har ganske dårlig selvkontroll, og at med alle de valgene vi står overfor hver eneste dag, burde vi vært tjukkaser hele gjengen. Den uka som har gått nå, med sykdom og mye jeg-syntes-synd-på-meg-selv-mat, har jeg vært så utrolig svak for alle de fristende, men dårlige valgene. Jeg har stålkontroll på hva som er vegansk på alle cafeer og butikker. Jeg vet at børek med potet hos Rema 1000 er vegansk, at focaccia med hummus på Kaffebrenneriet er vegansk, at de store kanelbollene på Godt Brød er veganske. Så ehh, jeg har spist meg opp sånn 4 kg i løpet av noen få dager. Ikke at det er en stor hump i veien mot den uendelige lykken, men man føler seg jo ikke akurat bra etter en sånn uke. Så jeg møter morgendagen med et nytt sinn, et sunt sinn, i håp om å få tilbake formen. For i bunn og grunn er det jo bare å ta et valg. Velge å være sunn, spise riktig, være blid, ha kontroll, lese pensum, svare på meldinger, blogge, trene.

Men hvis det er så enkelt som å bare ta et valg, hvorfor er ikke alle perfekte? Hvorfor er ikke jeg perfekt?

Fordi mennesker ikke eier selvkontroll.

Ikke jeg hvert fall.

icons

23 aug , 2016 Ingen kommentarer Standard Post

Jeg ligger fortsatt med feber og tett hode. Så mens jeg venter på at livet kan starte igjen har jeg rotet meg inn i 90-tallet og tiden før. Da jeg var tenåring var 90-tallsstilen noe av det styggeste jeg visste om, og jeg trodde aldri (aldri!) at vi skulle gå sånn kledd igjen. Men jeg tok feil. Det eneste jeg vil fylle garderoben min med nå er strikka crop-gensere, smale uvaskede jeans og fuskepels.

Neste gang kidsa klager på at gamlingene har «tatt fra dem Skam», så kan du rive av dem klærne og si «90-tallet ringte og vil ha tilbake klær’a».

sjukt sjuk

22 aug , 2016 Ingen kommentarer Standard Post

Man setter ikke pris på kroppen før den er besudlet med bakterier og virus. Jeg savner tiden da øya ikke rant og nesen ikke sved. Jeg rakk å sitte på kontoret i 24 minutter før jeg kastet inn lommetørkle. Nå har jeg pakket meg inn i ullpledd, drukket fire kopper sweet chili-te (den beste!) og sett to epiosder av Keeping up with the Kardashians.

Men verst av alt, verre enn forkjølelse og feber, er at jeg hadde en god hårdag i dag. En av de beste.

Noe så bortkastet.

Bildene i bakgrunnen er malt av Kunstner’n Espen Dalen

auberginedipp

19 aug , 2016 4 kommentarer Standard Post

For noen uker siden hadde jeg noen venninner på lunsj, og jeg tenkte jeg skulle imponere ~~litt~~ ~~veldig~~ helt sjukt mye på matfronten. Da jeg var yngre kunne jeg knapt steke en pizza, men etter at jeg ble veganer har jeg faktisk blitt ganske god til å lage mat. Jeg har gjort sport i å prøve ut nye oppskrifter, utnytte en grønnsak til det ytterste og teste spennende krydder. En god inspirasjonsside for oppskrifter er Jamie Oliver. Han har faktisk veldig mye vegetarmat, og det meste kan gjøres vegansk, så jeg elsker å scrolle nedover arkivet og notere de interessante oppskriftene. Da venninnene mine kom til lunsj, ble de møtt av et imponerende bord (om jeg kan si det selv uten å fremstå hoven), og stjerna var denne auberginedippen. Så fantastisk god, smaksrik og ikke minst rimelig å lage. Det meste av veganmat er faktisk billig, man må bare huske på grønnsakene man har kjøpt inn. Jeg er vel ikke den eneste som finner eldgamle brokkolibusker innerst i skuffen?

Uansett, oppskriften til Jamie Oliver er god i seg selv, men jeg har gjort noen ørsmå endringer. Blant annet har jeg tilsatt én spiseskje lettkokte havregryn, fordi jeg syntes den opprinnelige dippen blir litt rennende. Jeg liker at den kan brukes som pålegg også, og den trenger derfor litt ekstra struktur. Du skal altså ikke koke havregrynene først, bare tilsette det tørt (men det forsto du sikkert, med mindre du er en idiot).

Auberginedippen er veldig god som tilbehør til all slags mat, som grønnsaksdipp, i pitabrød med falafel eller som jeg spiste den i dag tidlig: på knekkebrød. Husk å smake til med salt og pepper, og ikke overdriv med sitronen.

Du trenger:

1 aubergine

noen klyper salt

1/2 – 1 fedd hvitløk

1 håndfull bladpersille

1-2 ss planteolje (bruk så lite som mulig, men nok til at mixeren din hakker alt, jeg har en dårlig mixer og må derfor bruke 2 ss)

1/2 sitron

1/2 ts smoked paprika (kan fint sløyfes)

1 ss næringsgjær (kan fint sløyfes)

1 ss små havregryn

salt & pepper etter smak

Tips:

– Smoked paprika kjøpes på noen store butikker som Meny, på importbutikker (eller innvandrersjapper som ikke er lov å si) og på TGR. Jeg har kjøpt masse krydder på TGR, og de kommer i store gjennomsiktige poser. Pleier å stå ved kassa.

– Bruk først halvparten av hvitløken og sitronen, det er bedre å tilsette mer etter smak (jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har ødelagt en rett med for mye salt, sitron eller hvitløk.

– Næringsgjær er ikke vanlig å bruke i norsk mat, men du finner ikke en veganer som ikke har dette i kjøkkenskapet. De gule flakene må ikke forveksles med det vanlige gjæret vi baker med, dette er nemlig et innaktivt gjær med masse smak og næring. Smaken er osteaktig, og jeg lager blant annet en fantastisk ostesaus med næringsgjær, usøtet soyamelk, eddik og salt. Næringsgjær selges på helsekosten og koster 99kr for en pose som varer lenge.

Auberginedipp går ned ca. sånn her:

Sett ovnen på 200 grader. Vask auberginen og kutt i fire like deler, og strø over noen klyper salt. La de saltede auberginebitene stå i 10-15 minutter, og tørk av vannet. Dette gjør auberginen litt tørrere, og fjerner den bitre smaken. Sett deretter auberginen inn ovnen, og la de steke i 20-30 minutter. Tiden er helt avhengig av ovnen, så det er lurt å følge med. Auberginen er ferdig stekt når de har kollapset, blitt gylne og kanskje til og med litt svidd-aktig på kantene. Sett bitene på en kald tallerken, og la de kjøle seg.

Når auberginen er kald, mixer du den sammen med hvitløk, persille, planteolje, sitron, smoked paprika og næringsgjær. Mix godt, til alt er blandet og smooth. Deretter blander du inn havregryn og smaker til med salt og pepper. Før servering er det fint å pynte med en dæsj olje og paprikakrydde på toppen. Som pynt må du IKKE bruke smoked paprika, siden det er en veldig sterk og fremtredende smak og lukt. Bruk vanlig paprikakrydder eller chiliflak.

Håper det smaker da!

press

18 aug , 2016 Ingen kommentarer Standard Post

Kroppspress. Prestasjonspress. Lykkepress.

Du skal være pen, du skal være lykkelig, du skal være rik, du skal være blid.

Jeg tror alle mennesker drives av press. Det er selvsagt mye annet som inspirerer og motiverer deg til å ta de riktige valgene, både de store og de små, men en av disse faktorene som får deg fremover i livet er press. Jeg kunne ønske jeg kjente mer på presset, for hvis jeg hadde gjort det ville jeg vært bedre trent, spist sunnere, vært hyggeligere, en bedre kjæreste, hatt sex oftere, drukket mindre alkohol, sluttet å snuse, gått oftere til frisøren, studert mens jeg var i permisjon, spart penger og lekt mer i sandkassa. Pressa folk er kanskje ulykkelige, men de får i det minste ting gjort.

Jeg pleier ikke å pynte på sannheten, for sannheten er mye morsommere å snakke om enn de overfladiske løgnene. Det er stress å ha barn, jeg syntes det er slitsomt og egentlig er det kun 30% morsomt og 70% kjedelig/stressende/frustrerende/rive-seg-i-håret-galskap. Jeg syntes det er lettere å komme seg gjennom tøffe perioder når de rundt meg er ærlige om hvordan de selv har det. Så kan man liksom skåle litt over det kjipe, og le av at her sitter jeg med poser under øya selv om jeg bare er 26 år. Det er derfor jeg digger Snapchat. På snap legger folk ut hverdagsglimt som faktisk er ærlige. Jeg har sett Tone Damli sin kvise på snap. Jeg tipper den kvisa ikke når Instagram for å si det sånn… Jeg har et lite håp om at sosiale medier går den retningen, for jeg merker hvert fall at jeg selv er veldig lei av polerte høyhæler på brostein.

Da vi var på toårskontroll med storefis fikk jeg beskjed om at jeg presset han for lite. Han trenger å ikke få viljen sin, må presses til å konsentrere seg om de kjedelige tingene. Presses til å høre på de voksne, ta beskjeder og følge dem. Presses til å gjøre ferdig puslespillet før han åpner legokassen. Så nå har vi jobbet med press i seks måneder. Og jeg presser meg selv til å føle meg mer presset. Føle mer på kroppspresset så jeg kan fullføre et fuckings 12-ukers treningsprogram. Føle på karrierepresset så jeg kan kick ass på studiene og få meg en jobb som matcher advokatvennen, eiendomsmeglervennen og revisorvennen.

(de tre sistnevnte har absolutt kjent på presset)

Hver august føler jeg positiv press, og det driver meg fremover. Dessverre er jeg en destruktiv person, og ofte ødelegger jeg det jeg har bygd opp i løpet av noen få uker. Et godt eksempel er bbg-programmet som jeg fulgte i våres. Jeg trente 12-ukersprogrammet til Kayla Itsines, fikk til og med 6-pack jeg kødder ikke. Men så kom jeg ut av rutinen, og fortere enn jeg rakk å si squat var kroppen myk og koselig igjen. Press skal ikke gjøre deg syk, da har du så klart gått over en grense, men noe press er sunt. Det driver deg fremover.

Foreldre bør presse barna sine til å ta de riktige valgene, bekymre seg over det som er farlig og tørre å gjøre det som gjør deg sterk. Venner må pushe venner til å være sosiale, bry seg om skole og jobb, men samtidig presse dem til å tørre å slappe av. Jeg har en håndfull venninner som må presses til å chille. Jeg har ikke akkurat dét problemet.

Treningspodden, som tilfeldigvis lages av søster’n, hadde en utrolig fin episode denne uka. Tittelen på episoden er: Fire spørsmål alle bør stille seg selv nå.

NÅ!

Jeg turte jo ikke annet enn å høre på den med en gang, er det én ting livet har lært meg så er det at Karine ikke køddes med. De fire magiske spørsmålene er:

Hva er viktig for deg?
Hvordan ønsker du at hverdagen din skal være?
Hva vil du?
Hvor ser du deg selv om 2 år?

Jeg har ikke svar på spørsmålene helt enda, men jeg vet hvertfall at når jeg klarer å finne frem til de, trenger jeg å presses til å nå målene. To år for eksempel, det er ikke så lenge til, så hvis du har en konkret forestilling om deg selv og hvor du er om 2 år, bør du starte i dag.

I DAG!

Jeg køddes ikke meg jeg heller, jeg lover.

i’m back

16 aug , 2016 16 kommentarer Standard Post

Vet ikke med deg, men det er noe med august som gjør meg så ekstremt lykkelig. Mot slutten av juli blir jeg alltid drittlei sommerklær, solkrem og små sandkasser nederst i vesken. Jeg liker norsk sommer det er ikke det, men høst er min absolutte favorittårstid. Jeg får så mye inspirasjon på høsten, og jeg har en innebygd motivasjonklokke som kicker i gang på slaget kalenderen viser 1.august. Når august kommer klipper jeg håret, begynner å trene, spiser sunn mat og renser huden hver kveld. Jeg gjør alt som må til for at jeg skal være i balanse, og når jeg er i balanse er jeg lykkelig.

Siden dere hørte fra meg sist har jeg vært på jentetur i Budapest, lagt på meg 5 kg, vært på familieferie i Italia, lagt på meg 3 kg, putta begge barna i barnehage, begynt å trene og gått ned 5 kg.

(altså +3kg siden jeg sist viste fjeset mitt)

Høsten er nye, blanke ark og man starter et nytt semester som byr på hva enn du ønsker at det skal servere deg. For min del blir det studier i kriminologi, litt deltidsjobbing i firmaet til Programmerer’n og forhåpentligvis mer blogging. Jeg beklager for at den ikke har blitt oppdatert på mange måneder, men jeg jobber kun når jeg har inspirasjon og motivasjon, og den har ikke vært tilstede siden mars. Jeg har likevel kost meg masse, hatt noen utrolige fine måneder med Kenza, og ikke minst tilbragt masse tid med venninner. I de årene jeg har vært gravid, og hatt nyfødtbaby, har jeg trukket meg unna venner og jeg er lei meg for alt jeg har gått glipp av. Det siste året har jeg gjort mye for å komme tilbake på det sporet jeg var i før jeg fikk barn, og nå føler jeg endelig at jeg er i mål. Alle de «tapte» vennskapene er tilbake, og jeg er så utrolig takknemlig for alle de kule, edgy folka i livet mitt. Seriøst, jeg har de peneste, morsomste vennene i verden.

Sukk.

Planen for bloggen er å skrive om det jeg vil, uten restriksjoner. Jeg var lenge usikker på hvilke temaer jeg skulle holde meg til, om jeg skulle kun skrive om barn og familie, eller kun mat og trening. Men så blir det unaturlig å utelukke det ene eller det andre, så fra nå av blir det litt av hvert, og forhåpentligvis en brukbar blogg å titte innom. Jeg er utrolig takknemlig for alle kommentarer folk har lagt igjen, til tross for nada oppdateringer fra min side. Jeg håper dere fortsetter å gi meg tilbakemeldinger, og gjerne komme med spørsmål, tips til innlegg og sånn.

I dag har jeg vært med Siri, og vi gikk rundt Bygdøy for første gang uten barnevogner. Hele tiden trodde jeg at vi hadde glemt noe, men det var bare uvant å ha armene fri. Vi fikk muligheten til å utforske sjøstien, smale veier opp i skogen og til slutt nøt vi medbrakt lunsj på en fantastisk topp med benker og lysthus. Å være i permisjon er diggest når babyen er i barnehage, har jeg i dag innsett. Så den neste uka skal jeg nyte tiden alene, og lade opp til et nytt semester på skolebenken.

Så velkommen tilbake til meg selv, og hei til deg som stikker innom! Setter skikkelig pris på om du legger igjen en kommentar med forslag til innlegg, spørsmål om det er noe du lurer på eller generelt et lite hello.

fotocredit: Siri Aleksandra/Girl Crush

16 irriterende ting som skjer i filmer og serier, men aldri i virkeligheten

29 apr , 2016 10 kommentarer Standard Post

1. De legger på røret uten å si ha det

2. Venner og familie kommer uanmeldt på døra hver eneste dag.

3. Folk drikker bare én slurk av drinken sin før de går fra den.

4. Når en stor gruppe slemminger skal angripe helten venter de på tur slik at helten rekker å ta ned én og én, og til slutt vinner slåsskampen.

5. De kaster hodet bakover når de svelger piller.

6. Når de våkner av mareritt spretter de opp i sittende stilling.

7. Når noen blir jaget til fots, løper de alltid midt i veien.

8. Folk skrur av midt i en spennende nyhetssending som omhandler DEM SELV!

9. Folk med helt vanlig jobb bor i store leiligheter midt i New York.

10. De har aldri entré i huset, man kommer rett inn i stua.

11. Folk som går på videregående ser ut som 25-åringer.

12. Uansett hvor du befinner deg i Paris, vil Eiffeltårnet være i bakgrunnen.

13. Gravide har aldri bekkenløsning.

14. Alle smarte barn konkurrerer i Spelling Bee.

15. Alle dører kan åpnes med et spark.

16. De rike er alltid rasshøl.

veganske barn

06 apr , 2016 6 kommentarer Standard Post

En tidligere nesten-veganer har skrevet et blogginnlegg som fremstiller den veganske livsstilen som barnemishandling. Jeg hadde egentlig tenkt til å la hele saken ligge, da jeg stadig kommer over vegan-haters, men denne gangen vil jeg bare si noen få ord ettersom blogginnlegget har blitt hyppig delt i sosiale medier.

For å sitere Helsedirektoratet: «Vegetarkost er forbundet med lavere risiko for blant annet overvekt, hjerte,- og karsykdommer, diabetes og kreft. En balansert og variert vegetarkost egner seg for individer i alle livsfaser, inkludert under svangerskap, ved amming, i spedbarnsperioden, for barn og unge og for idrettsutøvere».

Når man henger på internett vil man stadig komme over «artikler» skrevet av «fagpersoner». Man er nødt til å ha et kritisk syn og ikke sluke alt man leser. Sjekk ut hvem som står bak påstandene, husk at alle kan skrive hva de vil, det er derfor viktig at man ser hvor det kommer fra. Har personen kilder? Har personen en faglig utdannelse og lang erfaring innenfor feltet? Hvordan er forskningen tolket?

Generelt sett kan jeg si at jeg er drittlei folk som fremstiller det som om veganere promoterer veganisme for å omgjøre svake tenåringsjenter, og at de er en ussel gruppe som er lett å lure. Det at unge mennesker er opptatt av helse, miljø og dyrevelferd er helt fantastisk og noe vi ikke ser mye av i de eldre generasjonene. Jeg legger også merke til at veganere irriterer noen mennesker helt sinnsykt, og jeg undrer veldig på hvorfor de er så opptatt av hva andre spiser. Jeg mistenker at å trashe på en vegansk livsstil hjelper på samvittigheten til de som ikke gidder å redusere kjøttkonsumet. Det er nå en kjent sak at vi må redde miljøet, og at å redusere kjøttinntaket gir en direkte, positiv effekt. For mange vil dette være vanskelig, mat er jo tradisjon og alt det der, så hvor herlig er det ikke for dem å kunne søtte seg til skremmende artikler som fremstiller en grønn livsstil som livsfarlig?

Da jeg spiste lavkarbo I 2012-2013 hadde jeg B12-mangler, men det hadde jeg IKKE da jeg tok test i vinter og hadde vært veganer i 1,5 år. Grunnen til det er at som veganer er jeg bevisst, og det var jeg ikke da jeg spiste kjøtt. Å ha mangler på alt fra jern til D-vitamin er svært vanlig i befolkningen, uansett hva du spiser, men jeg har ikke hatt noen mangler som veganer. Generelt sett er jeg drittlei folk som ber meg «passe på» mens de sitter der å spiser bare dritt, og sikkert har flere mangler enn jeg hadde hatt selv om jeg ikke hadde tatt tilskudd.

Jeg kommer alltid til å svare på spørsmål om folk er nysgjerrig på livsstilen min, men jeg har aldri trøkka den ned halsen på folk. Om noen spør hvorfor jeg ble veganer svarer jeg, men jeg forteller ikke andre at de er grusomme mennesker hvis de spiser kjøtt. Jeg er opptatt av at alle skal være lykkelige, og fornøyde med sine egne valg. Å la seg irritere av hva andre spiser ser jeg ikke poenget med, hvert fall ikke når den dietten både er helse- og miljømessig positiv.

Jeg har to barn, og begge sluker avokado og hummus som det var godteri. Hadde det vært opp til meg hadde vi oppdratt dem vegansk, og jeg hadde vært helt sikker på at det ville vært både sunt og bra for dem. Jeg er sammen med en ikke-veganer, og han ønsker å gi barna det han selv spiser. Vi spiser kun vegetarisk hjemme, og er dessutten velsignet med familie på begge sider som nærmest spiser vegansk de også. Den dagen de selv vil spise kun vegansk skal vi legge tilrette for det, uansett om de er 3 år gamle.

En vegansk livsstil passer for alle mennesker, i alle livsfaser. Ikke la deg skremme av bloggere som irriterer seg over at andre er mer bevisste enn dem selv, og klarer å engasjere unge mennesker. Vi er en generasjon som er opptatt av jordkloden og helse, og ingen skal undergrave det bare fordi vi er unge. Det å være ung er en styrke, og det er vi som kan styre denne verden i riktig retning.

min favorittveganer: lillesøster <3

trening for en latsabb

06 apr , 2016 2 kommentarer Standard Post

Hele mitt voksne liv har jeg forsøkt å bli et sånt menneske som trener. Jeg er veldig flink i korte perioder, men faller fort ut av det og mister motivasjonen. I begge svangerskapene gikk jeg opp over 20 kg, og jeg var ikke en av dem som mistet alt dagen etter fødsel. Da Kenza var fire måneder gammel veide jeg fortsatt 15 kg for mye, og jeg ante virkelig ikke hvordan jeg skulle bli kvitt det. Jeg spiste jo allerede sunt, og følte selv jeg var relativt aktiv. Å kutte ned på kaloriene var uaktuelt ettersom jeg fullammet, og ikke var en overspiser fra før av. Løsningen ble å gå.

I termingruppa kicket vi i gang en kilometer-konkurranse som gikk ut på å gå flest kilometer i løpet av en måned. Vi brukte appen Endomondo for å tracke treningen, og på den måten var det ikke rom for juks. Da kunne vi følge med på hverandres trening, heie og like. I starten av august hang jeg sånn passe med, men de andre var så ivrige at jeg fort ble demotivert. Etter noen uker snudde jeg situasjonen helt rundt. Hvorfor ikke bli motivert av de andre, istedenfor å surmule over at jeg ikke klarer å gå like mye? De fleste kan jo gå liksom? Det eneste som stoppet meg var jo meg selv.

Så jeg begynte å gå, og fikk fullstendig dilla. I august kom jeg på tredjeplass i konkurransen og hadde lagt bak meg 174 km. Jeg har aldri hatt konkurranseinstinkt, men denne gangen følte jeg det kriblet i magen. Babyen sov jo likevel i vogna, i flere timer hver dag, så hvorfor ikke gå mens hun sover? Så jeg kjøpte nye joggesko og nytt treningstøy, og kvinnet meg opp til neste konkurranse.

I september gikk jeg 297 km, og kom med det på førsteplass. Den første, og eneste konkurransen jeg har vunnet noen gang.

Unntatt i kjærestelotteriet da, der vant jeg big time 😉 (prøver å smiske til meg litt ekstra lommepenger til Budapesttur i helgen)

I oktober begynte det å bli kaldt, og jeg flyttet meg inn på treningsstudio. Jeg kom ikke særlig langt i konkurransen, men gikk i det minste 131 km den måneden. Men det som er fantastisk er at jeg på denne tiden hadde klart å gå ned alle kiloene jeg slet med. Med andre ord gikk jeg ned 15 kg på grunn av all gåingen! Og dét er ganske rått, eller hva?

Nå som vinteren er over og alle i termingruppa er klare for å få sommerkroppen klar, har vi startet ny konkurranse. I dag er det 6.april og jeg har gått 30 km. Jeg henger hele 3 mil bak målet om jeg skal klare å holde meg til planen. Planen er nemlig å gå 300 km i løpet av april. Nå skal jeg snart til frisøren, og velger derfor å gå frem og tilbake. Det blir 10 fine kilometer.

Å gå kan jo være kjedelig, men med en festlig podkast på øret er det ingenting annet enn fantastisk! Og nå høres jeg sikkert veldig glad-kristen ut som glorifiserer det å gå tur, men hey, jeg mener det. Hvis man får med en søster eller venninne blir det jo megakoselig. I fjor høst pleide søster’n min og jeg å gå lange kveldsturer. Vi snakker jo alltid to timer på telefon på kveldene uansett, så hvorfor ikke snakke live samtidig som man går?

I dette innlegget anbefaler jeg 8 podkaster du bør høre på.

Treningsstudio for meg var veldig gøy i starten, men ble etter hvert et evig gnag på samvittigheten. Det er jo ganske kostbart, og ettersom studioet ikke ligger i umiddelbar nærhet var det ikke ofte jeg fikk dratt ditt. Til slutt meldte jeg meg ut, og trener nå hjemme istedenfor. Det passer meg og min livsstil mye bedre, og jeg slipper å betale 600 kr til et selskap jeg ikke får nytte av.

Om du er som meg, en latsabb by heart, anbefaler jeg deg å begynne å gå tur. Se det som alenetid, terapi og trening i ett. Etter hvert som formen blir bedre kan du prøve deg frem med å løpe i korte perioder, eller gå raskere opp den bratte bakken så pulsen stiger. Om du vil løpe intervaller kan jeg anbefale appen Gymboss. Da kan du lage ditt eget opplegg, eller bruke de som allerede ligger inne. Da piper den lavt i øret ditt når du skal løpe, og når du skal gå. Jeg liker for eksempel å løpe i 2 minutter og gå i 1 minutt, og holde på slik i én time. Etter hvert som jeg holder ut mer løper jeg i 10 minutter, før jeg kanskje går i 5 minutter osv. Jeg er virkelig helt ræva på å løpe, men å veksle farten hjelper meg veldig. Målet er jo å løpe KK-mila i september, så på et eller annet tidspunkt er jeg nødt til å få bedre kondis.

Til dags dato har jeg fortsatt ikke løpt mer enn 5 km hehehehehe.

jeg anbefaler disse 8 podkastene

05 apr , 2016 6 kommentarer Standard Post

Hallo livet etter podkast. Så bra du ble.

Jeg er en podkast-elsker, og fjasing på øret har vært en del av hverdagen min helt siden jeg hørte den første episoden av Tusvik & Tønne i 2012. Jeg har lyttet til damene helt fra starten av, og føler meg derfor som en superekte fan. Hilsen hun som sendte fanmelding til Sigrid på Facebook.

Helt sant.

De fleste podder kommer med kun én episode i uka, noe jeg syntes er alt for lite. Helst kunne jeg ønske de beste lagde åtte episoder i uka! Men det er jo litt for mye å forlange, så istedenfor å abonnere på et par stykker, er det et titals podkaster jeg følger ukentlig. Da har man liksom alltid en uspilt episode som kan underholde meg på trilletur eller mens jeg tar oppvasken.

Ikke undervurder podkast på øret mens du rydder, tar oppvasken eller stryker skjorter. Husarbeidet blir plutselig kvalitets-alene-tid. Og dét skal du ikke ta for gitt når man lever med en voksen mann og to små babyer.

(2-åring i trassalder har herved blitt nedgradert til baby)

Mine podkast-favoritter (linkene er klikk-bare og vil føre deg videre til podkasten):

Treningspodden

Silje og Karine får meg på trening hver mandag. I tillegg til treningsmotivasjon, tips og triks, snakker de om mat og deler enkle og sunne oppskrifter. Karine er dessutten søster’n min, og jeg er hennes største heiagjeng!

Tusvik & Tønne

Om du ikke allerede har lyttet til alle episodene anbefaler jeg å scrolle helt neders og starte på episode 1.

Serial sesong 1

Sesong 1 handler om mordet på tenåringen Hae Min Lee, og ekskjæresten Adnan Syed som ble dømt for drapet, og har sittet fengslet siden. Drapet skjedde på tidlig 90-tallet, og fantastiske Sarah Koenig tar oss med på ferden der hun prøver å løse gåten.

Men husk: ikke hør på sesong 2. Verste driten jeg har vært borti.

I-landslaget

Jannecke Weeden og Storm Pedersen prøver å løse sine egne, og lytternes i-landsproblemer. Podden er veldig morsom, og det skader jo heller ikke at Jannecke er Norges herligste kvinne.

Harm og Hegseth

De homofile paneletgutta snakker løst og ledig om kjendiser, seg selv og… kjendiser. Jeg oppdaget den for bare noen uker siden, og bing-lyttet til alle episodene jeg hadde gått glipp av. De er rett og slett kjempemorsomme!

Alt du sier er feil, Espen

Kristopher Schau og Espen Thoresen intervjuer en kjendis hver uke, på en løs og ledig måte. De sitter ikke i studio, men podder fra bussen, trikken, på café eller hjemme hos den de intervjuer. Noen episoder er veldig dølle, men det er bare å lytte til epsiodene der de prater med kjendiser du faktisk er nysgjerrig på.

Datingekspressen

Disse jentene har fått ufortjent lite oppmerksomhet. Line og Margrethe er to single, høylytte og herlige damer som har bestemt seg for å date hyppig og dokumentere alt i en podkast. Innholdet deres er veldig bra, de er megaflinke og ærlige. Dessverre er lyden litt dårlig, men det er levbart. Anbefaler å starte på episode 1 så du kan følge hele historien fra starten av.

Mystery show

Jeg har lyttet til alle syv episoder, men det trenger ikke du å gjøre. Jeg anbefaler at du hører på Case #2 Britney og Case #4 Vanity Plate.

Det finnes jo de som enda ikke har dykket ned i podkastverden. Så hvis du er en av dem, men ikke aner hvordan du kommer i gang, har jeg laget en kort guide.

Har du Iphone har du allerde en app liggende på mobba. Den er lilla og heter podkaster. Trykk på den. Nederst finner du en meny, og her trykker du på f.eks topplister eller søk. Når du finner en podkast du vil følge trykker du på «ABONNER», da vil du finne denne podden under «Mine podkaster».

Den siste episoden ligger alltid øverst, så hvis du f.eks går inn på Tusvik & Tønne ser du at episoden som har tallet 1 er den som ble lagt ut for bare noen dager siden. Om du vil høre helt fra begynnelsen av (som jeg anbefaler at du gjøre uansett hvilken podkast du velger å høre på), må du scrolle helt nederst. I Tusvik & Tønne sitt tilfelle må du scrolle ned til episode 167. Altså er episode 167 den første episoden de la ut. Litt forvirrende det der.

Om du ikke har Iphone har klikk.no laget en guide til hvordan du gjør det, og den finner du her.

Husk at episoder tar mye plass på mobilen så ikke last ned en haug med en gang. Last ned en og en, så sletter de seg når du har hørt de ferdig. Det går selvfølgelig an å høre online også, men da bruker du data på mobilen. Men dette må ikke forveksles med det å abonnere på en podkast. Du kan abonnere på hvor mange du vil uten at det tar plass på mobilen.

Forresten, skal du ut å fly (eller dra til steder uten dekning, hello Asker) må du huske å laste ned noen episoder av favorittpodden din! For å gjøre det trykker du på de tre små prikkene øverst i venstre hjørne der episodetittelen står. Da får du opp flere valg, og trykker dermed på «last ned episode».

god lytting!

" babyutstyr "