jeg får helt angst av angsthysteriet

_DSC6310

Angst. Fenomenet har en helt annen betydning i dag enn i 2008 da jeg var russ. Kanskje de som sleit med angst for 10 år siden ikke snakket om det, vil noen si, og at det var derfor angst ikke var en del av diskursen vår. I dag snakker vi om angst hele tiden, man kan jo knapt åpne en nettavis uten at en kjendis står frem med angsten sin. Åpenhet er alltid bra. Det gjør det lettere å si fra og ta grep om man sliter, men om vi først skal ha angst på dagsordnen må vi også snakke om hva ordet egentlig betyr. Jeg har nemlig en mistanke om at angst ofte blandes med helt allminnelige følelser.

For det er vanskelig å være menneske, sånn er det bare. Man opplever stress og ubehagelige forventninger på skolen. Kroppspress på stranda, og press i arbeidslivet. Thats life! Den klumpen du har i magen på vei til jobbintervju er ikke angst, det kalles nervøsitet. Og den kjipe smerten i ribbeina som kommer etter samlivsbrudd er kanskje ikke angst, bare kjærlighetssorg.

Angst er en av de vanligste psykiske helseplagene vi har i Norge, så åpenbart er det viktig å ta tak i det. Det er derfor desto viktigere at vi skiller mellom angst og ubehag, slik at angst ikke blir såpass normalisert at de som faktisk lider blir overskygget, og begrepet blir utvannet.

Jeg er ingen ekspert, overhode, faktisk har jeg ikke peiling på angst. Jeg forteller bare hva jeg selv, som et vanlig individ i dette samfunnet, opplever som angsthysteri. Jeg har venner som sitter i lederstillinger som forteller om nyansatte i begynnelsen av 20-årene som ikke dukker opp på jobb fordi de har angst. Lederne blir fortalt at de må ta hensyn, være tålmodige og respektere angsten. Jeg har familie som jobber som lærere som forteller om videregåendeelever som ikke kommer til tentamen, fordi de har angst.

Hvor mye hensyn skal vi ta til angst? Hvor mye tilrettelegging kan en 22-åring forvente fordi hun eller han har angst? Hvis man har såpass angst at man ikke klarer å gjennomføre en normal arbeidsdag må det behandles som en hvilken som helst sykdom, og man må sykmelde seg. Utover det handler det litt om å ta grep om eget liv, og møte de utfordringene man støter på. Sjeldent opplever man en årstid uten flere humper i veien som krever mye av oss som menneske. Det er naturlig, og det er slik vi lærer og blir sterkere. Om man skal kategorisere alle livets utfordringer som angst blir det som å avskrive disse følelsene som en naturlige del av livet. Følelser er jo det som gjør oss til mennesker. Om du ikke har en eneste psykisk eller fysisk reaksjon på en utfordring, er det jo ikke en utfordring!

Jeg tviler ikke på at angst er reelt og at mange sliter med det – på ekte. Angst som ikke bare kan forklares som bekymring eller nervøsitet. Men det er på tide at vi skiller mellom normale følelser, og faktisk angst. Den nye generasjonen som nå entrer arbeidslivet er nødt til å vite forskjellen, og vi kan ikke få en haug av unge mennesker som sykmelder seg fordi de kjenner på arbeidspress. Eller fylleangst. Eller sorg. Det er nødvendigvis ikke deres egen skyld, fokuset må gjerne rettes mot helsevesenet som tillegger unge mennesker angst. Om du blir fortalt at følelsene du har kan forklares som angst – ja så har du jo angst.

Det er kanskje vanskeligere å vokse opp i dag med sosiale medier som en stor del av hverdagen. Det kan hende angst har blomstret opp fordi jordkloden har blitt mindre, og vi kan sammenligne oss med mennsker fra alle verdens hjørner. Vi viser de beste sidene av oss selv på Instagram og Facebook, og det legger press på unge mennesker. Press på å være vakker og suksessfull. Men vi hadde også dette presset da jeg vokste opp, det samme opplevde mamma da hun gikk på skole på 70-tallet. Press er liksom en del av samfunnet, livet og mennesker. Vi er dømt til å ha idoler, strekke oss etter noe bedre og dermed forbedre oss selv. Og disse følelsene er ikke eksepsjonelt for generasjon Z.

Det er noe med at om man dyrker en følelse, så vil den blomstre opp.

No Comments

Leave a Comment