Hvem er du? Sylvi Listhaug eller Ulrikke Falch?

Forrige lørdag var Sylvi og Ulrikke gjester på Lindmo på NRK. Til alle mine medsøstre som ikke engasjerer seg i feminisme (eller verre er; Synes feminisme er teit) se denne episoden.


I anledning kvinnedagen som var, og selve kvinneåret (som mine venninner og jeg kaller 2017) reposter jeg en kortversjon av den fantastiske teksten til min fantastiske feminist-venninne Tone. Les, lær og smil. Les innlegget i sin helhet her.

Jeg er feminist.

I 2005, da jeg var 16 år, så var dette en setning som var ubehagelig å si. I manges øyne var feministbegrepet forbeholdt de sinna og humorløse jentene med stripete strømpebukser og buttons. Vi andre skulle være solariumsbrune babes med velourjoggedresser i pastell og “Juicy” skrevet over rumpa. 

catchphrase-paris

I kjølvannet av kvinnedagen 2017 er det helt tydelig at noe har skjedd siden 2005. TV-serier som Skam og Unge Lovende har satt sterke kvinnekarakterer på agendaen. Artister som Astrid S og Aurora har vist at man kan være kul uten å kle av seg. Og ikke minst har antallet feministiske stemmer i media og sosiale medier på kvinnedagen eksplodert. Det er ikke bare blitt stuerent å kalle seg feminist. Det har blitt en selvfølge og en forventning. Og ikke minst – det har blitt trendy.
Bokstavelig talt trendy.

dior-we-should-all-be-feminists-t-shirt-chimamanda-paris-fashion-week-1

Fra visningen til Dior

Kanskje er det nylige hendelser som den polske politikeren Janusz Korwin-Mikke sine uttalelser i Europarådet om at kvinner er mindre intelligente enn menn og derfor bør tjene mindre enn dem, eller Trump sin påstand om at ingen har mer respekt for kvinner enn han (for en dyster tanke) som har medført dette behovet for en akutt holdningskampanje. Uansett hva årsaken er, så er det utrolig kult at så mange, særlig unge kvinner og menn, hiver seg inn i en viktig samfunnsdebatt.

Likevel er fakta at kvinner fremdeles tar tradisjonelle valg. Flere kvinner enn menn velger jobber i det offentlige, er hjemmeværende, sykmeldte og deltidsansatte. Kvinner søker seg ofte til komfort og trygge rammer. Årsakene til det er mange og sammensatte, og samfunnet har definitivt en viktig oppgave i å legge til rette for at for eksempel karriere og familieliv lettere lar seg kombinere. Likevel synes jeg kvinnenes eget ansvar ofte er underkommunisert.

For likestilling i praksis er ikke noe som skjer av seg selv. Det er noe som må jobbes for, og det er noe som må kreves. Det holder faktisk ikke å poste inspirerende quotes på instagram en gang i året om at du kan gjøre hva som helst med kaffe og den rette leppestiften. Kvinner må tørre å trå ut av komfortsonen og inn på de mannsdominerte arenaene. Kvinnene må ta sin rettmessige plass.

En annen interessant side ved debatten de siste dagene handler om selve begrepet feminisme og retten til å velge tradisjonelt. For handler ikke feminisme like mye om retten til å la være å velge som retten til å velge? Retten til å la seg forsørge, retten til å la seg operere, retten til å oppdra prinsesser, retten til kle av seg og retten til å gi faen.

i-choose-my-choice-charlotte-york

Jo, på en måte så gjør den jo det. Feminisme handler om valg og frigjørelse. Frihet er noe vi i stor grad er privilegert med her i Norge, og godt er det. Jeg støtter din rett til å gjøre hva du vil med livet ditt 100 %. Jeg er også til dels enig med Emma Watson i at feminisme ikke bør brukes som en pisk i kritikken av andre kvinners valg.

Men, feminisme handler ikke om retten til å unngå kritikk for valgene man tar. Blir man ikke konfrontert med konsekvensene av valgene man tar frarøves man muligheten til å utvikle seg og lære av andres synspunkter og erfaringer. Og hva ville skjedd med samfunnsdebatten? Et samfunn uten kritikk og debatt er et farlig samfunn. Dessuten, handler ikke feminisme også om kvinners rett til å ytre sin mening i offentlig rom?

Uansett hvordan man definerer feminisme for seg selv, så er det ingen tvil om at jenter og gutter som engasjerer seg i kvinnekamp er en deilig trend. Det som er skummelt med trender er at det ligger i ordets natur at det er noe som er dømt til å gå over. La oss jobbe for at feministmerkelappen blir en klassiker, og ikke støver ned i klesskapet etter neste sesong.

Riktig godt kvinneår!

Skrevet av: Tone Lindstad


Og så tilbake til meg. Jeg ble feminist i 2014. Jeg husker det var hovedparolen «Nei til reservasjonsretten» som engasjerte søstrene mine og meg til å stille opp i toget 8.mars for aller første gang. Det som brant inni meg var tanken på at gamle, grå menn skulle bestemme over kvinners kropp. For hvor sykt er ikke det? At gammeldagse menn sitter i skinnstolene sine og sier «nej assa, skulle vi tatt å trukket tilbake noen av de rettighetene disse kvinnene har til å bestemme over egen kropp, eller?». Jeg blir kvalm. Fysiske dårlig.

Hvert år er det viktige paroler å gå under. Hvert år er det saker du bør diskutere og reflektere over. Selv om du sitter komf i Oslo og ikke føler deg forskjellsbehandlet, så betyr det ikke at resten av landet er like likestilte som deg og dine venner. Engasjer deg i samfunnet. Reager når noen bruker fitte som banneord eller ber deg «gå tilbake til kjøkkenet» bare for moroskyld.

Så hvem er du? Sylvi som fnyser av feminisme og synes det er en fornærmelse å bli kalt det? Eller er du Ulrikke, en moderne ung kvinne som ser verden slik den er. Og er stolt av det.

sub-buzz-9708-1476790041-10

sub-buzz-22279-1476789162-13

No Comments

Leave a Comment