mestring

Unge jenter sliter med angst og depresjon, fyller mestringskvota allerede før fylte femogtyve. Når jeg leser om slike jenter, eller snakker med dem for den saks skyld (de fleste venninne mine er mestringshorer) så misunner jeg dem. Jeg tenker de er heldige som har guts og motivasjon til å prestere. Prestere på trening, prestere på skolen, prestere på jobb. Så står de der med master’n i lomma på den tighte jeansen som strammer over den perfekte rumpa de har trent siden ungdomsskolen. Så står jeg der med to barn under to år, fullammer fra flate bryster som minner om sprukne ballonger.

Kenza er over åtte måneder nå, og etter hvert er tiden som hjemmemamma over. Jeg gleder meg. Jeg føler hele hodet klør av hjerneceller som lengter etter å utfolde seg. Derfor har jeg bestemt meg for å finne på noe. Jeg vet ikke helt hva, men jeg starter med podkasten #girlboss, og håper inspirasjonen strømmer på i takt med Sophias «cool»-fraser. Jeg kan jo også være badass girlboss-cool om jeg vil.

Mens jeg hører på podkast og driver research, har programmerer’n tatt over amminga.


IMG_2815


Siden høst, eller når det var jeg blogget sist, så har det blitt ett helt nytt år. 2016 kunne egentlig ikke startet bedre for min del. Ikke at det har skjedd noe spesielt, men jeg våknet rett og slett opp i et nytt år med masse ny selvtillit! Jeg føler 2015 var et år der livet mitt ble satt på vent, og at 2016 skal bli mitt år. Selv om jeg ikke lenger er like flink til å oppdatere bloggen, så håper jeg noen av dere fortsatt vil titte innom en gang i blant.

I mellomtiden kan dere følge meg på Instagram, der heter jeg nå vildekris, og på Snap heter jeg vildesaid. Jeg bytter ofte brukernavn på Instagram, blir så utrolig lei rett og slett. Så ingen stor grunn for navnskiftet altså. Første gang jeg fikk meg bruker het jeg Viggen. Det er faktisk det de fleste kaller meg. Både venninner og kjæreste. Husker ikke sist Programmerer’n kalte meg Vilde. Vilde høres nesten rart ut.

Historien om hvorfor jeg blir kalt Viggen kan jeg fortelle en annen gang. Men historien om da en venninne fikk seg insta for første gang, kan jeg fortelle nå.

Det er mange år siden, og hun lastet ned appen fordi hun trodde det var et redigeringsprogram. Hun tok masse nakenbilder av seg selv som hun slang på et filter på før hun sendte det til kjæresten sin. Etter hvert ble appen populær, og venninnen min ble oppringt av en i familien som sa at hun burde stenge den åpne profilen sin, for det lå jo en haug av uanstendige bilder der.

Hahahahaha!

Favoritthistorien min.

2 Comments

noen da

about 3 år ago Svar

Du er fantastisk. Seriøst. Jeg er litt som deg, minus ett barn, men beundrer deg ekstremt for selvtilliten du virker til å ha og hvordan du gir litt f. Jeg skulle ønske jeg var mer sånn. Jobber med saken!

Vilde

about 3 år ago Svar

Tusen takk, den kommentaren trengte jeg etter livets tøffeste uke! Hvis du leser innlegget jeg skrev i dag, så fikk selvtilliten min er rimelig knekk. Det viktigste er at man har litt selvinsikt og forstår hva man må gjøre for å bli bedre, og at man er ærlig og tro mot seg selv på ting man vet man kan. Selvinsikt går begge veier :) Håper du leser bloggen min videre, er sånne kule folk som deg jeg vil ha her <3

Leave a Comment