navn og identitet

Jeg er døpt i Østenstad kirke, en murbygning i Asker som egentlig ikke ligner på en kirke i det hele tatt, kun et beskjedent kors på taket som avslører Guds tilstedeværelse (for de som tror på sånt). Navnet jeg fikk var Vilde Kristine Darvik, et navn folk syntes var ekstremt spesielt og alternativt. Det var ikke før seks år senere at Vilde ble toppnavn, og nå har de fleste nabolag en Vilde eller tre. Kristine har jeg fått fra min farmor, en av de sterkeste kvinnene jeg vet om. Hun vokste opp i Tyskland under andre verdenskrig før familien imigrerte til Amerika, og senere møtte hun den norske studentet Bjørn, altså min farfar.

Ingen andre i verden heter Darvik enn akkurat oss. Navnet ble funnet opp for bare noen generasjoner siden, på en tid alle het Olsen, Andersen og Svendsen. Sistnevnte var oss. Oldefar Svendsen byttet navn til Darvik, og nå finnes det i underkant av 30 Darvik’er.

Jeg er vokst opp med skilte foreldre, og selv om jeg har hatt et fantastisk liv, har jeg savnet en A4-familie som går tur på søndager og har felles navn på postkassen. Så da programmerer’n tilbød seg sitt navn, var jeg ikke vond å be, men problemet oppsto da jeg satt foran navnendringsskjemaet. Jeg ble Pheobe Buffey:


name


Jeg leste gjennom de mest sjeldne etternavnene vi har i Norge, og plukket det jeg likte best. Det ble Wibe. Vilde Wibe Said. Jeg er en veldig spontan person, tenker ofte ikke gjennom ting og går etter magefølelsen der og da. Noen ganger treffer jeg, andre ganger blir det fullstendig bommert. Og det ble det denne gangen. Jeg hadde ingen anelse om hvor viktig navnet mitt var for meg. Noe jeg alltid hadde tatt for gitt ble plutselig en stor sorg for meg å miste. Jeg utviklet angst i forbindelse med det nye navnet, og det krøllet seg i magen hvis noen skrev det eller sa det høyt. Om jeg hadde legetime kunne jeg sitte med hjertebank på venterommet fordi jeg grua meg så mye til de skulle rope opp de tre navnene, og bankkortet turte jeg nesten ikke å se på. Det virker ekstremt, ikke sant? Men navnet var tydeligvis viktig for meg.

Planen var at jeg skulle bytte tilbake, men så ble jeg gravid igjen og husket godt hvor kaos det ble med navnenringen midt i det forrige svangerskapet. Blodprøver ble ikke registrert riktig, og sykehuset forsto ikke hvem jeg var. Derfor bestemte jeg meg for å vente til etter fødselen. Men så kom jeg på hvor lei meg jeg ble da sykepleieren festet den fine lappen på krybben til nyfødte Emmett. «Vilde Wibe Saids gutt» sto det på den, og det fikk meg til å hulke. Hvem er hun da? Ikke meg hvert fall! Så da ble det navnendring i det andre svangerskapet også. Det ble rett og slett veldig viktig for meg å få mitt ekte navn tilbake.


Familien Said kom til Norge på 70-tallet, og har historier som er så morsomme at jeg tisser på meg når de forteller dem. Om svigermor som serverte fiskekaker til kaffen fordi hun bare hadde lært seg ordet «kake» og programmerer’n som hadde med Troika på godteridagen. Emmett som kan to språk og har to pass. Så jeg ville beholde Said. Jeg vil at navnet mitt viser hvem jeg er, hvor jeg kommer fra.

Jeg fikk endelig tilbake navnet mitt, Vilde Kristine Darvik, men jeg har beholdt Said. Selv om det er kronglete med fire navn er dette meg, og det føles riktig. Det representerer mine hippiforeldre som valgte det utradisjonelle norske navnet Vilde, min sterke farmor Kristine og vår tilknytning til Tunisia.

Å bytte navn er ikke noe jeg anbefaler. Du vet ikke hvor viktig det er for deg før du mister det.


Bilde tatt 03.12.15 kl. 20.16 #3

Vilde Kristine Darvik Said – veldig kreativ, dog (p)sykopat

2 Comments

julie

about 3 år ago Svar

jeg har alltid lurt på dette med navnet ditt, for det forandret seg jo på facebook et par ganger. takk for oppklaring! veldig interessant å lese om dine valg! jeg har jo to etternavn på facebook, men kun det ene er ekte. men alle kaller meg agger, så jeg kan ikke fjerne det liksom. kommer aldri til å bytte bort amundsen, ALDRI. det er jo meg! navnet er jo identitet.

Vilde

about 3 år ago Svar

Den dagen jeg tok bort Wibe og fikk tilbake Kristine Darvik var det som om tusen kilo lettet fra skuldrene mine. Jeg ante ikke at navnet var så viktig for meg. Syntes fortsatt det er rart å hete Said, men jeg håper jeg blir vant med det etter hvert. Det viktigste for meg er at jeg hvert fall har Darvik, så etter hvert skal jeg få det tilbake på Facebook også. Nå heter jeg Vilde Kristine Said der, men planen er å få tilbake alle fire navnene. Ikke at det er sååå viktig, men likevel :P litt viktig. Anbefaler ingen å endre navnet sitt selv om man gifter seg/blir forlovet ( sistnevnte i vårt tilfelle). Er veldig koselig å hete det samme som mannen og barna, men jeg ser ikke helt poenget utover det. Nå heter jeg Said og kan ikke ta det bort, så da får jeg heller bare bli vant med tanken.

Leave a Comment